MINE barn!!

[skorpionfisken]

Jeg hadde latt ham flytte.

Han har satt ned foten, du har satt ned foten.

Det er en grunn til at du ikke trives med det sånn som det er nå. Det er kanskje sånn at barna heller ikke trives med det.

Så hva er viktigst da, din og barnas trivsel, eller hans behov for å være sjef?

[Spirea]

Ja jeg er enig i det. Og det er vel det jeg har tenkt lenge selv også, at han må flytte.

Men jeg syns det er så trist at vi ikke kan få til dette!!

Jeg skal prøve, selv om han blir rasende, å foreslå å prøve det du foreslo "mil", jeg syns liksom jeg har forsøkt alt for å snakke med han uten at han blir rasende, men det er forsøket verdt. Jeg er en veldig enmannskvinne og ettersom jeg ble skilt fra faren til ungene når de var helt små så ville jeg så gjerne at dette skulle vare livet ut!!

Jeg skjønner så veldig godt hvordan du har det og jeg skulle så veldig ønske at du bare kunne vise denne mannen døren og få deg et liv. Jeg har vært i nøyaktig samme klemma som du er i, bortsett fra at barna våre var mine stebarn og det var jeg som måtte flytte fra ungene mine. Slik sett var det på en måte enda vanskeligere, for jeg fraskrev meg jo muligheten til å se dem etter bruddet. Vi har opprettholdt kontakten, mine tidligere stebarn og jeg og jeg føler meg veldig heldig også av den grunn.

Det tok meg 11 år å stramme meg tilstrekkelig opp til å kunne gi opp alle mine forsøk på å få forholdet til å fungere, mannen til å snakke, mannen til å slutte å slå, sparke, knuse ting, holde meg innesperret osv. Såvidt jeg skjønner, handler ikke deres forhold om fysisk vold, det gjorde jo mitt, men psykisk vold vet jo både du og jeg hva er nå.

Jeg skjønner at du har lyst til at ditt livs andre langvarige forhold skal vare livet ut, men jeg ber deg: hvis det er slik at du er heterofil, så er det en MANN du skal ha, ikke et barn i en mannskropp. Slutt å ta ansvar for dette forholdet, jeg lover deg at dine anstrengelser bare kommer til å slite deg ut og føre deg enda lenger ut i fortvilelse og frustrasjon. Når du kommer med at dere skal holde en ting i hånden slik at den som har tingen i hånden skal få snakke ut osv. - du kan jo prøve - og så skal jeg beskrive hva som kom ut av det for deg etterpå. Jeg er dessverre helt sikker på at jeg vet hva som kommer til å skje når du foreslår tale- lytteteknikken for din mangeårige samboer.

Min tidligere samboer ble veldig rar i ansiktet sitt da han - etter tre måneder uten nærkontakt innså at jeg faktisk kom til å pakke alle tingene mine i pene esker jeg hadde skaffet meg. Selv fikk jeg et godt liv hvor jeg selv bestemte hver eneste av mine bevegelser. Så fant jeg en partner jeg skal leve resten av livet med som tør å være seg selv, tør å snakke, tør å føle og som vedkjenner seg alle sine vekslende sider. Jeg fant denne mannen fordi jeg ga meg selv mitt livs sjanse. Det burde du også gjøre.

[favn]

Sånne situasjoner som dette irriterer meg så grenseløst! Hvorfor sitter du der og tolererer at han oppfører seg slik?? Du er ikke så hjelpeløs at du ikke klarer å få ham ut dørene vel? Siden du har prøvd i ÅR allerede å snakke til ham uten hell,er det da ikke på tide å innse fakta...at han MÅ ut!!? Om du elsker ham til tross for drittsekkfaktene er ikke det noen unnskyldning. Barna dine vil alltid være der for deg,men pass deg så de ikke legger deg for hat fordi du fortsatt har ham i hus etter alt han har utsatt dem og deg for (ufattelig). DERFOR skylder du dem i det minste å få en mann med VETTET i behold! UT! UT! UT! No exscuse!

Du, det der er veldig lett å si, men virkeligheten trenger ikke være så enkel.

Jeg har god kjennskap til at en kvinne i flere år jobbet hardt for å få en ustabil mann ut av huset. Han blånektet og barrikaderte seg fast. Felles barn gjorde at kvinnen ikke gikk til det skritt å anmelde ham. Og hva kunne egentlig politiet gjort? Tvangsflytte ham?

[Gjest irritert på deg!!!]

Ja jeg er enig i det. Og det er vel det jeg har tenkt lenge selv også, at han må flytte.

Men jeg syns det er så trist at vi ikke kan få til dette!!

Jeg skal prøve, selv om han blir rasende, å foreslå å prøve det du foreslo "mil", jeg syns liksom jeg har forsøkt alt for å snakke med han uten at han blir rasende, men det er forsøket verdt. Jeg er en veldig enmannskvinne og ettersom jeg ble skilt fra faren til ungene når de var helt små så ville jeg så gjerne at dette skulle vare livet ut!!

Nei nei! du skal ikke sette deg med med noen flaske eller noe som helst. Du sier han er rasende hele tiden. Hvorfor tror du praten burde gå enklere når du kommer og legger "prate-flaska" i hånda på ham og han må gjenta det du sier før han kan si sine egne meninger? Det eneste jeg kan tenke meg er at han klikker enda mer. "Mil" sitt forslag er ikke dumt,men jeg syns det virker som om deres forhold har gått for langt til at et sånt råd hjelper. Du må gjerne prøve,men tror neppe det gjør saken noe bedre. Innse NÅ at han må ut! For din og barnas del!!

[Gjest sliten og trist]

Ja, gi det et forsøk, så vet du at du har prøvd alt. Hvis han ikke tar deg på alvor da heller, vet du hva du må gjøre.

Tusen takk til dere alle!!

Jeg er rørt til tårer for engasjementet. Noen ganger trenger man andres meninger om ting for å se ting klarere!

Jeg har lurt på selv noen ganger,jeg altså, om det feiler ham noe.

På meg virker det helt sykt at om han virkelig elsker meg og vil leve og bli gammel sammen med meg, hvorfor gjør han da ALT for å ødelegge det....

Om han bare kunne la være å være så vanvittig opphengt i ungene hele tiden(det blir nok folk av dem også) og prøve å hjelpe til å skape et godt forhold til meg....Hva er det han ikke skjønner!!!!?

Eller mer riktig,; jeg skjønner ingenting av ham jeg... Men tusen hjertelig takk til dere alle som prøver å hjelpe meg!! Jeg setter veldig pris på det!!

[Gjest GA]

Til Løvinne71

Det som sliter mest på både meg og ungene er at han er veldig rasende. Og da er han veldig urettferdig. Det er masse nye regler hele tiden, de får stadig beskjed om hvor udugelige de er og uansett hvor mye de prøver å gjøre han til lags så blir det aldri bra nok. Kritikken hagler.

Min måte å oppdra på har hele tiden vært å ha, ikke så mange, men klare og konsekvente regler. Regler som ALLTID gjelder uansett humør!

Og det er viktig for meg å ha en åpen kommunikasjon med ungene og det har vi. Jeg vil at de skla være trygge på at de alltid kan komme til meg om det er noe og det gjør de. Men ingen av oss tør å snakke med eller komme til min samboer med ting lenger, ikke jeg heller.

Og når han har raset og rasert dem og kjører avgårde i sinne så er det jeg som må plukke opp bitene og snakke med ungene og trøste og unnskylde han for noe han burde bedt om unnskyldning for selv.

Og jeg innrømmer at dette begynner å slå feil ut!!! Pga. dette blir jeg "snillere" i forhold til ungene og ikke så streng som jeg engentlig ville vært, for å prøve å kompansere litt...

Jeg har vokst opp med en sånn far, og jeg anbefaler det _ikke_. La ham flytte hvis det er det han truer med. Det er grusomt å måtte forholde seg til en som er rasende sinna og urimelig og som har en sånn makt over en.

Jeg får helt vondt i magen på deres vegne.

[Gjest ikke SÅ irritert...]

Du, det der er veldig lett å si, men virkeligheten trenger ikke være så enkel.

Jeg har god kjennskap til at en kvinne i flere år jobbet hardt for å få en ustabil mann ut av huset. Han blånektet og barrikaderte seg fast. Felles barn gjorde at kvinnen ikke gikk til det skritt å anmelde ham. Og hva kunne egentlig politiet gjort? Tvangsflytte ham?

Det ER enkelt. Problemet er at kvinnen som oftest nekter å innse hvordan ting BØR være. Blir irritert,det blir jeg.. Men hvem vet,kanskje jeg havner i samme situasjonen selv en dag,og da håper jeg noen har vett nok til å sparke meg i ræva og få meg til å våkne opp.

[favn]

Til Løvinne71

Det som sliter mest på både meg og ungene er at han er veldig rasende. Og da er han veldig urettferdig. Det er masse nye regler hele tiden, de får stadig beskjed om hvor udugelige de er og uansett hvor mye de prøver å gjøre han til lags så blir det aldri bra nok. Kritikken hagler.

Min måte å oppdra på har hele tiden vært å ha, ikke så mange, men klare og konsekvente regler. Regler som ALLTID gjelder uansett humør!

Og det er viktig for meg å ha en åpen kommunikasjon med ungene og det har vi. Jeg vil at de skla være trygge på at de alltid kan komme til meg om det er noe og det gjør de. Men ingen av oss tør å snakke med eller komme til min samboer med ting lenger, ikke jeg heller.

Og når han har raset og rasert dem og kjører avgårde i sinne så er det jeg som må plukke opp bitene og snakke med ungene og trøste og unnskylde han for noe han burde bedt om unnskyldning for selv.

Og jeg innrømmer at dette begynner å slå feil ut!!! Pga. dette blir jeg "snillere" i forhold til ungene og ikke så streng som jeg engentlig ville vært, for å prøve å kompansere litt...

Det er fullt forståelig at du balanserer ved å bli kjempesnill.

Det er ikke bare forståelig, det er greit og helt riktig!

Uff, du må få en slutt på dette. Mannen er jo psykopat som har glede av å plage barna dine og deg.

[favn]

Det ER enkelt. Problemet er at kvinnen som oftest nekter å innse hvordan ting BØR være. Blir irritert,det blir jeg.. Men hvem vet,kanskje jeg havner i samme situasjonen selv en dag,og da håper jeg noen har vett nok til å sparke meg i ræva og få meg til å våkne opp.

Det er direkte flåsete av deg å si slikt.

Nei, det er IKKE enkelt. Spør hvem som helst ved landets krisesentre.

[Gjest ikke SÅ irritert]

Tusen takk til dere alle!!

Jeg er rørt til tårer for engasjementet. Noen ganger trenger man andres meninger om ting for å se ting klarere!

Jeg har lurt på selv noen ganger,jeg altså, om det feiler ham noe.

På meg virker det helt sykt at om han virkelig elsker meg og vil leve og bli gammel sammen med meg, hvorfor gjør han da ALT for å ødelegge det....

Om han bare kunne la være å være så vanvittig opphengt i ungene hele tiden(det blir nok folk av dem også) og prøve å hjelpe til å skape et godt forhold til meg....Hva er det han ikke skjønner!!!!?

Eller mer riktig,; jeg skjønner ingenting av ham jeg... Men tusen hjertelig takk til dere alle som prøver å hjelpe meg!! Jeg setter veldig pris på det!!

Jeg håper virkelig det ordner seg for deg og barna dine... Jeg kan høres krass ut, men det er bare fordi jeg vil du skal komme deg bortfra det livet før det er for sent. Du fortjener så himla mye bedre,og det vet du.

[favn]

Tusen takk til dere alle!!

Jeg er rørt til tårer for engasjementet. Noen ganger trenger man andres meninger om ting for å se ting klarere!

Jeg har lurt på selv noen ganger,jeg altså, om det feiler ham noe.

På meg virker det helt sykt at om han virkelig elsker meg og vil leve og bli gammel sammen med meg, hvorfor gjør han da ALT for å ødelegge det....

Om han bare kunne la være å være så vanvittig opphengt i ungene hele tiden(det blir nok folk av dem også) og prøve å hjelpe til å skape et godt forhold til meg....Hva er det han ikke skjønner!!!!?

Eller mer riktig,; jeg skjønner ingenting av ham jeg... Men tusen hjertelig takk til dere alle som prøver å hjelpe meg!! Jeg setter veldig pris på det!!

Litt søstersolidaritet varmer sikkert.

Tørk tårene og kvinn deg opp. Du og barna dine betyr alt. Og så går dere videre derfra.

Du får hjelp til brudd hos dem du spør, helt sikkert.

Lykke til

[løvinne71]

Takk for svar.

Ungene har desverre lidd under dette i flere år. Selv om jeg hele tiden har vært en "buffer" og prøvd å skåne dem.

Jeg oppdro ungene mine alene i seks år før vi flyttet sammen og fikk masse skryt både frsa venner skole og barnehage som syns jeg gjorde en flott jobb og at ungene var så fine!

Nå er selvtillit og selvfølelse på bånn og de er ulykkelige. Han kritiserer alt de sier og gjør og aldri er noenting bra nok. Han roser heller aldri og ettersom han aldri gjør/sier noe feil så ber han heller aldri om unnskyldning.

Dette gjelder jo meg også. Han har ingen respekt for meg og kjefter på meg som om jeg skulle vært en av ungene.

Vi lider alle sammen, men jeg finner ingen vei ut av dette. Jeg har forsøkt om og om igjen å prate med han og sagt at vi må prøve å prate rolig sammen, men han vil/kan ikke.

Hvordan gjør man for å få til en god toveiskommunikasjon?

Jeg svarte deg på det første innlegget ditt, men da hadde jeg ikke sett det du skriver her...

Er det i det hele tatt noen tvil???

Hva i all verden gjør du i et forhold med en mann som behandler deg og ungene dine som dritt??

Her bør du komme deg "i sikkerhet" før du gjør skaden verre.

Tenåringer er i en vanskelig alder. Og trygge, stabile forhold hjemme, er svært viktige for hvordan de utvikler seg følelsesmessig.

Det de erfarer hjemme, er også hva de tar med seg senere i voksen livet. Og en underkuet og sliten mor er ikke akkurat noe godt forbilde for ungdommer som skal identifisere seg med voksenrollen...

Bare la ham flytte ut, og bli heller en opplagt og glad mor for barna dine!

Det er det de trenger!

Lykke til!

[mil1365380270]

Tusen takk til dere alle!!

Jeg er rørt til tårer for engasjementet. Noen ganger trenger man andres meninger om ting for å se ting klarere!

Jeg har lurt på selv noen ganger,jeg altså, om det feiler ham noe.

På meg virker det helt sykt at om han virkelig elsker meg og vil leve og bli gammel sammen med meg, hvorfor gjør han da ALT for å ødelegge det....

Om han bare kunne la være å være så vanvittig opphengt i ungene hele tiden(det blir nok folk av dem også) og prøve å hjelpe til å skape et godt forhold til meg....Hva er det han ikke skjønner!!!!?

Eller mer riktig,; jeg skjønner ingenting av ham jeg... Men tusen hjertelig takk til dere alle som prøver å hjelpe meg!! Jeg setter veldig pris på det!!

Det er ikke sånn at du skal holde på til du skjønner han. Det er den store feilen mange gjør, de tror det må gå an å få tilbake den fine personen. Også glemmer de at den personen de traff, kanskje bare hadde et annet ansikt i starten av forholdet, nåværende egenskaper var bare skjult i den perioden. Så glem det!

Dette synes jeg er lurt, men fint om andre med mer erfaring kommer med innspill:

Hvis ungene dine er over 15, kan du spørre de på en ordentlig måte hvordan de synes det er å bo sammen med han. Kanskje kommer det frem at de helst vil bo alene med deg.

Men du skal på ingen måte involvere de i den videre prosessen, den skal de skjermes fra så langt det går. Du skal ikke spørre de om råd og hjelp og sånt.

Unger er ikke dumme, de må jo lure på hvorfor du finner deg i så mye. Og det må være fælt å se mamma bli behandlet sånn.

Men som sagt, hør hva de andre her har å si, kanskje de er helt uenige.

[Gjest ikke SÅ irritert]

Det er direkte flåsete av deg å si slikt.

Nei, det er IKKE enkelt. Spør hvem som helst ved landets krisesentre.

De vet hva som må gjøres for at livene deres skal bli bedre, er det mannen som er problemet, nekter de å innse at han må ut, og skal fikse og ordne i evigheter. Så en dag er det for sent. Den dagen hun har bestemt seg for å kvitte seg med mannen, er det enkelt. Om han ikke fortsetter å komme på dør i tide og utider. Men da har hun i DET MINSTE satt foten ned! Og det kjære deg, er det som må skje. Er det flåsete, so be... Sliten og trist er nå på vei til å handle/sette ned foten,og ingenting er bedre enn det.

[Gjest sliten og trist]

De vet hva som må gjøres for at livene deres skal bli bedre, er det mannen som er problemet, nekter de å innse at han må ut, og skal fikse og ordne i evigheter. Så en dag er det for sent. Den dagen hun har bestemt seg for å kvitte seg med mannen, er det enkelt. Om han ikke fortsetter å komme på dør i tide og utider. Men da har hun i DET MINSTE satt foten ned! Og det kjære deg, er det som må skje. Er det flåsete, so be... Sliten og trist er nå på vei til å handle/sette ned foten,og ingenting er bedre enn det.

Jeg er nok i fed med å ta en avgjørelse,ja.. Dette var kanskje en siste "krampetrekning" i håp om at noen skulle komme med et mirakel å dumpe ned i fanget mitt!!

Ungene kan jeg ikke sette i den situasjonen at jeg spør dem direkte(de er snart 15 og 16 år) fordi at jeg vet jo inderlig vel hvor mye han ødelegger dem og at de ikke vil ha det sånn, men de har levd sammen med ham så lenge at de også er lojale slik unger er mot ekte foreldre. Det er jo ikke slike verdier og slik ballast jeg vil sende dem ut i verden med!!!

Jeg vil ikke at min sønn skal ha et slikt "forbilde" og at min datter skal godta å bli dårlig behandlet av en mann senere i livet. DJeg snakker jo mye med dem om dette men det er jo som kjent det vi gjør de tar etter og ikke det vi sier!!

Men jeg tenker klarere nå føler jeg etter å ha luftet dette. Når man går å grubler i samme spor over lang,lang tid så mister man oversikten og gangsynet litt.

Og selvfølgelig, det er jo et siste håp, og det er at han virkelig elsker oss og ikke vil at dette skal ta slutt og at han dermed får seg en vekker og oppsøker hjelp for problemene sine. For jeg er såpass oppegående at jeg vet at dette er hans problem!! Jeg er så indelig takknemlig for alle svarene jeg har fått!!!

Ikke ante jeg at det var så mange flotte mennesker her som brydde seg om å svare en fremmed nybegynner på dette forumet!

[cec5]

La han flytte da.

Som samboeren din har han selvfølgelig rett til å være med å oppdra ungene dine. Men til syvende og sist er det du som bestemmer!!

[cec5]

Til Løvinne71

Det som sliter mest på både meg og ungene er at han er veldig rasende. Og da er han veldig urettferdig. Det er masse nye regler hele tiden, de får stadig beskjed om hvor udugelige de er og uansett hvor mye de prøver å gjøre han til lags så blir det aldri bra nok. Kritikken hagler.

Min måte å oppdra på har hele tiden vært å ha, ikke så mange, men klare og konsekvente regler. Regler som ALLTID gjelder uansett humør!

Og det er viktig for meg å ha en åpen kommunikasjon med ungene og det har vi. Jeg vil at de skla være trygge på at de alltid kan komme til meg om det er noe og det gjør de. Men ingen av oss tør å snakke med eller komme til min samboer med ting lenger, ikke jeg heller.

Og når han har raset og rasert dem og kjører avgårde i sinne så er det jeg som må plukke opp bitene og snakke med ungene og trøste og unnskylde han for noe han burde bedt om unnskyldning for selv.

Og jeg innrømmer at dette begynner å slå feil ut!!! Pga. dette blir jeg "snillere" i forhold til ungene og ikke så streng som jeg engentlig ville vært, for å prøve å kompansere litt...

Og dette har du latt pågå i 9 år? På grensen til omsorgssvikt synes jeg.

[trissie]

Må han nødvendigvis være slik som du oppfatter?

Og tør vi påstå at noen er psykopater, eller kan det være bryet verdt å se ting fra flere sider?

Hvordan kan vi forstå manglende samarbeid for eksempel med barna? Hva kom først, høna eller egget? Var han helt grusom fra første stund, eller er det noe som har utviklet seg?

Vi må da spørre om slikt før vi stempler noen som psykopater.

Kanskje det ikke er vår oppgave å støtte henne pent litt lenger ned i fortvilelsen, eller kanskje gi håp om alternative løsninger.

Hva skjer når vi vokser fra hverandre i samarbeidet i hjemmet?

Mannen min og jeg gikk fullstendig i oppløsning pga slike ting. Og vi har diskutert opp og ned.

I ettertid har vi ut fra disse diskusjonene måttet innse følgende: Vi kommuniserte ikke med hverandre. Vi snakket ikke samme språk.

Men det er vanskelig å se det, ikke minst å forstå våre roller.

Trådstarteren har vel ikke lettere for å se seg selv enn oss andre?

Hennes rolle som mor er så naturlig og så sterk, at det er vanskelig for henne som kvinne å innse samboerens engasjement som like sterkt.

Han er ikke engang faren.

Men det kan godt hende at han en gang i tiden ønsket å ha en viss rolle i hjemmet som en avlastende farsfigur? En som ville ta henne og hele pakka som fulgte med, ansvarsmessig.

Men dette er ikke lett. Det vil si at hun ofte vurderer sine egne omsorgsfølelser og avgjørelser som viktigst og riktigst.

Det er ikke av ond vilje, men det begynner snikende.

De første avvikene begynner med små uenigheter som at mannen tar en avgjørelse hun ikke er helt enig i. Kanskje han litt korttenkt har sagt ja eller nei til noe hun har snakket med barnet om tidligere.

Det kan være rett og slett at han ikke visste at hun hadde gitt motsatt beskjed. I stedet for da å snakke sammen om dette, "redder" hun barnet fra min avgjørelse.

Dette er en viktig sak for en mann som gjerne har klare ønsker om å utøve sin rolle som ansvarsfull omsorgsperson.

Og han følte naturlig nok at han ble fratatt betydning som dette.

Dessverre gjorde han kanskje som mange andre menn ved å kompensere for dette ved å gå enda sterkere inn i oppfølgingen.

Satte grenser og prøvde å gjøre fornuftige avtaler med barna.

Og hun "reddet" dem. Hans rolle ble mer og mer svekket.

Hvorfor skulle han nå avtale med henne om hver avgjørelse han ønsket å ta?

Han følte jo allikevel at hun motarbeidet alt.

Og hun opplevde helt riktig at hans avgjørelser ble strengere og strengere, for han BRYDDE seg jo virkelig om barna og ØNSKET en pappa/omsorgsrolle.

Men det ble jo så helt galt.

Det er jo helt klart at han skulle ha satt seg ned og forlangt en avklaring på hvordan hun aksepterte hans rolle som pappahjelper på et tidlig tidspunkt.

Og like alvorlig var det at hun undergravde hans rolle, slik at barna knyttet seg mer og mer til henne helt til han ble ubetydelig for dem alle. Hans avgjørelser og oppfølging ble null verdt til slutt.

Er det da rettferdig å stemple som psykopat?

Det er fullt mulig å snakke sammen for å avklare om bildet kan være mer nyansert. Og det ville jeg gjort for å ikke måtte tenke over resten av livet OM det kan ha vært slik.

[Klara Q]

Du har gitt dette forholdet mer enn en fair sjanse. Ni år er lenge nok. Du kaster bort tid og du utsetter dine barn for negativ påvirkning som tross alt er med på å forme dem.

Du VET det jo selv - det er bare èn ting å gjøre; flytt eller be ham flytte.

Uansett hva det er som ligger bak hans oppførsel, er ikke dette ditt ansvar. Derimot er ditt liv og dine barns liv og ve og vel ditt ansvar.

Lykke til på vei mot gladere dager!

[Clue1365380406]

Jeg er nok i fed med å ta en avgjørelse,ja.. Dette var kanskje en siste "krampetrekning" i håp om at noen skulle komme med et mirakel å dumpe ned i fanget mitt!!

Ungene kan jeg ikke sette i den situasjonen at jeg spør dem direkte(de er snart 15 og 16 år) fordi at jeg vet jo inderlig vel hvor mye han ødelegger dem og at de ikke vil ha det sånn, men de har levd sammen med ham så lenge at de også er lojale slik unger er mot ekte foreldre. Det er jo ikke slike verdier og slik ballast jeg vil sende dem ut i verden med!!!

Jeg vil ikke at min sønn skal ha et slikt "forbilde" og at min datter skal godta å bli dårlig behandlet av en mann senere i livet. DJeg snakker jo mye med dem om dette men det er jo som kjent det vi gjør de tar etter og ikke det vi sier!!

Men jeg tenker klarere nå føler jeg etter å ha luftet dette. Når man går å grubler i samme spor over lang,lang tid så mister man oversikten og gangsynet litt.

Og selvfølgelig, det er jo et siste håp, og det er at han virkelig elsker oss og ikke vil at dette skal ta slutt og at han dermed får seg en vekker og oppsøker hjelp for problemene sine. For jeg er såpass oppegående at jeg vet at dette er hans problem!! Jeg er så indelig takknemlig for alle svarene jeg har fått!!!

Ikke ante jeg at det var så mange flotte mennesker her som brydde seg om å svare en fremmed nybegynner på dette forumet!

Flott at du gjør noe med det!!!

For det er ikke bare hvordan barna får det i parforhold senere i livet du skal tenke på.

De har ungdomstiden foran seg, og med en sånn mann hjemme, selvtilliten på bånn hos dem, og det at de er ulykkelige, kan gjøre sitt til at de skeier ut i årene framover hvis du ikke gjør noe drastisk nå.

Og hvordan de har levd i ungdomstida, legger ganske store føringer for hvordan resten av livet blir. MYE påvirkes av ungdomstida.