MINE barn!!

[org]

Til Løvinne71

Det som sliter mest på både meg og ungene er at han er veldig rasende. Og da er han veldig urettferdig. Det er masse nye regler hele tiden, de får stadig beskjed om hvor udugelige de er og uansett hvor mye de prøver å gjøre han til lags så blir det aldri bra nok. Kritikken hagler.

Min måte å oppdra på har hele tiden vært å ha, ikke så mange, men klare og konsekvente regler. Regler som ALLTID gjelder uansett humør!

Og det er viktig for meg å ha en åpen kommunikasjon med ungene og det har vi. Jeg vil at de skla være trygge på at de alltid kan komme til meg om det er noe og det gjør de. Men ingen av oss tør å snakke med eller komme til min samboer med ting lenger, ikke jeg heller.

Og når han har raset og rasert dem og kjører avgårde i sinne så er det jeg som må plukke opp bitene og snakke med ungene og trøste og unnskylde han for noe han burde bedt om unnskyldning for selv.

Og jeg innrømmer at dette begynner å slå feil ut!!! Pga. dette blir jeg "snillere" i forhold til ungene og ikke så streng som jeg engentlig ville vært, for å prøve å kompansere litt...

Dette innlegget nyanserte bildet...

Kast han ut, har jeg nesten lyst til å si!

Hva mener barna - vil de ha han der?

[Gjest sliten og trist]

Må han nødvendigvis være slik som du oppfatter?

Og tør vi påstå at noen er psykopater, eller kan det være bryet verdt å se ting fra flere sider?

Hvordan kan vi forstå manglende samarbeid for eksempel med barna? Hva kom først, høna eller egget? Var han helt grusom fra første stund, eller er det noe som har utviklet seg?

Vi må da spørre om slikt før vi stempler noen som psykopater.

Kanskje det ikke er vår oppgave å støtte henne pent litt lenger ned i fortvilelsen, eller kanskje gi håp om alternative løsninger.

Hva skjer når vi vokser fra hverandre i samarbeidet i hjemmet?

Mannen min og jeg gikk fullstendig i oppløsning pga slike ting. Og vi har diskutert opp og ned.

I ettertid har vi ut fra disse diskusjonene måttet innse følgende: Vi kommuniserte ikke med hverandre. Vi snakket ikke samme språk.

Men det er vanskelig å se det, ikke minst å forstå våre roller.

Trådstarteren har vel ikke lettere for å se seg selv enn oss andre?

Hennes rolle som mor er så naturlig og så sterk, at det er vanskelig for henne som kvinne å innse samboerens engasjement som like sterkt.

Han er ikke engang faren.

Men det kan godt hende at han en gang i tiden ønsket å ha en viss rolle i hjemmet som en avlastende farsfigur? En som ville ta henne og hele pakka som fulgte med, ansvarsmessig.

Men dette er ikke lett. Det vil si at hun ofte vurderer sine egne omsorgsfølelser og avgjørelser som viktigst og riktigst.

Det er ikke av ond vilje, men det begynner snikende.

De første avvikene begynner med små uenigheter som at mannen tar en avgjørelse hun ikke er helt enig i. Kanskje han litt korttenkt har sagt ja eller nei til noe hun har snakket med barnet om tidligere.

Det kan være rett og slett at han ikke visste at hun hadde gitt motsatt beskjed. I stedet for da å snakke sammen om dette, "redder" hun barnet fra min avgjørelse.

Dette er en viktig sak for en mann som gjerne har klare ønsker om å utøve sin rolle som ansvarsfull omsorgsperson.

Og han følte naturlig nok at han ble fratatt betydning som dette.

Dessverre gjorde han kanskje som mange andre menn ved å kompensere for dette ved å gå enda sterkere inn i oppfølgingen.

Satte grenser og prøvde å gjøre fornuftige avtaler med barna.

Og hun "reddet" dem. Hans rolle ble mer og mer svekket.

Hvorfor skulle han nå avtale med henne om hver avgjørelse han ønsket å ta?

Han følte jo allikevel at hun motarbeidet alt.

Og hun opplevde helt riktig at hans avgjørelser ble strengere og strengere, for han BRYDDE seg jo virkelig om barna og ØNSKET en pappa/omsorgsrolle.

Men det ble jo så helt galt.

Det er jo helt klart at han skulle ha satt seg ned og forlangt en avklaring på hvordan hun aksepterte hans rolle som pappahjelper på et tidlig tidspunkt.

Og like alvorlig var det at hun undergravde hans rolle, slik at barna knyttet seg mer og mer til henne helt til han ble ubetydelig for dem alle. Hans avgjørelser og oppfølging ble null verdt til slutt.

Er det da rettferdig å stemple som psykopat?

Det er fullt mulig å snakke sammen for å avklare om bildet kan være mer nyansert. Og det ville jeg gjort for å ikke måtte tenke over resten av livet OM det kan ha vært slik.

Til Trissie.

Ser at svaret ditt er godt gjennomtenkt og jeg er enig i mye av det du sier. Det VAR bedre de første årene. MEN dette med å gå inn i papparollen og ta ansvar, det har han aldri gjort. Han har ikke tatt noe ansvar for dem. Ikke i noe henseende, om ikke du vil kalle evig fjefting for ansvar. det er aldri snakkom å inngå avtaler som er mulig å overholde med han fordi det aldri blir bra nok!! Det kommer bare nye og større krav og kritikk hele tiden.

Jeg er enig i man ikke kan kalle noen for psykopat, det har jeg heller ikke gjort, det er i såfall en lege/psykolog som må gjøre.

Og jeg skulle virkelig av hele mitt hjerte ønske at vi kunne snakke sammen!!! Men så fort jeg prøver så rekker jeg ikke si ferdig setningen før han blir sint og ber meg holde kjeften min. Jeg vet ærlig talt ikke hva som har forårsaket dette. Jeg har ikke noe problem med å være ærlig ovenfor meg selv eller andre og gudene skal vite at jeg har tatt mye på min kappe for å prøve å få dette til å gå. Og jeg vil nok prøve LITT til å finne ut hva problemet egentlig er. For det er nettopp det jeg ikke forstår. Har jeg gjort noe som er så feil at jeg og ungene fortjener eller er grunnen til hans oppførsel, så er det på tide nå å komme med det.

Jeg kan jo heller ikke gjette meg til hva han sliter med, det har jeg da virkelig prøvd.Det eneste jeg får ut engang i blandt er hvor jævlig han hadde det når han vokste opp, måtte gå lange veier gjennom skogen sommer som vinter for å komme seg på skolen...Jeg har gitt masse forståelse og medfølelse på det, men hvorfor vil han at ungene mine skal ha det like jævlig? For det er det som må til mener han. Mens jeg mener det blir folk av dem uten sånne opplevelser, kanskje til og med bedre mennesker enn han er blitt, selv om jeg selvfølgelig ikke sier det til han.

Vennlig hilsen

[trissie]

Til Trissie.

Ser at svaret ditt er godt gjennomtenkt og jeg er enig i mye av det du sier. Det VAR bedre de første årene. MEN dette med å gå inn i papparollen og ta ansvar, det har han aldri gjort. Han har ikke tatt noe ansvar for dem. Ikke i noe henseende, om ikke du vil kalle evig fjefting for ansvar. det er aldri snakkom å inngå avtaler som er mulig å overholde med han fordi det aldri blir bra nok!! Det kommer bare nye og større krav og kritikk hele tiden.

Jeg er enig i man ikke kan kalle noen for psykopat, det har jeg heller ikke gjort, det er i såfall en lege/psykolog som må gjøre.

Og jeg skulle virkelig av hele mitt hjerte ønske at vi kunne snakke sammen!!! Men så fort jeg prøver så rekker jeg ikke si ferdig setningen før han blir sint og ber meg holde kjeften min. Jeg vet ærlig talt ikke hva som har forårsaket dette. Jeg har ikke noe problem med å være ærlig ovenfor meg selv eller andre og gudene skal vite at jeg har tatt mye på min kappe for å prøve å få dette til å gå. Og jeg vil nok prøve LITT til å finne ut hva problemet egentlig er. For det er nettopp det jeg ikke forstår. Har jeg gjort noe som er så feil at jeg og ungene fortjener eller er grunnen til hans oppførsel, så er det på tide nå å komme med det.

Jeg kan jo heller ikke gjette meg til hva han sliter med, det har jeg da virkelig prøvd.Det eneste jeg får ut engang i blandt er hvor jævlig han hadde det når han vokste opp, måtte gå lange veier gjennom skogen sommer som vinter for å komme seg på skolen...Jeg har gitt masse forståelse og medfølelse på det, men hvorfor vil han at ungene mine skal ha det like jævlig? For det er det som må til mener han. Mens jeg mener det blir folk av dem uten sånne opplevelser, kanskje til og med bedre mennesker enn han er blitt, selv om jeg selvfølgelig ikke sier det til han.

Vennlig hilsen

Jeg tror likevel du er inne på noe vesentlig.

Hvordan var han når han flyttet til deg?

Du sier han ikke tok pappa-rollen? Det gjorde han vel rett i, for han var ikke pappa. Og det kan hende han var bevisst på det.

Men det som kanskje begynner med at han gir små beskjeder eller tar avgjørelser på vegne av deg og han, og at den kanskje blir omgjort av deg, kan ha vært en bagatellmessig men livsfarlig start.

Dette fører nesten bestandig til at neste gang er han litt mer bestemt på at han vil være ansvarsfull.

Avgjørelsen blir litt strengere, og din korreksjon oppfattes enda mer undergravende. osv...

Så kan det komme til at han til slutt er "rasende" på alt, for han har tatt inn over seg at hans beskjeder og avgjørelser ikke betyr noe, altså må det krefter og bråk til. Det er en vond runddans og spiral.

Det er ikke sikkert han er i stand til å sette ord på det selv en gang.

Men jeg har opplevd menn som bryter sammen og bli myke som barn når de blir stilt noen spørsmål.

Men først; har han noe sider og egenskaper du setter pris på?

[mil1365380270]

Jeg tror likevel du er inne på noe vesentlig.

Hvordan var han når han flyttet til deg?

Du sier han ikke tok pappa-rollen? Det gjorde han vel rett i, for han var ikke pappa. Og det kan hende han var bevisst på det.

Men det som kanskje begynner med at han gir små beskjeder eller tar avgjørelser på vegne av deg og han, og at den kanskje blir omgjort av deg, kan ha vært en bagatellmessig men livsfarlig start.

Dette fører nesten bestandig til at neste gang er han litt mer bestemt på at han vil være ansvarsfull.

Avgjørelsen blir litt strengere, og din korreksjon oppfattes enda mer undergravende. osv...

Så kan det komme til at han til slutt er "rasende" på alt, for han har tatt inn over seg at hans beskjeder og avgjørelser ikke betyr noe, altså må det krefter og bråk til. Det er en vond runddans og spiral.

Det er ikke sikkert han er i stand til å sette ord på det selv en gang.

Men jeg har opplevd menn som bryter sammen og bli myke som barn når de blir stilt noen spørsmål.

Men først; har han noe sider og egenskaper du setter pris på?

Du mister ikke din ukuelige tro på at kvinnen kan lokke frem prinsen i alle menn, uansett forhistorie? ;-)

[trissie]

Du mister ikke din ukuelige tro på at kvinnen kan lokke frem prinsen i alle menn, uansett forhistorie? ;-)

Helt galt :-)

Hun er sliten og trist, og ikke så rent lite redd!

De fleste som prøver å forstå henne istedet for å finne kjappe løsninger, vil oppdage at det kun er kunnskap om hva som kan være opphav og årsak, som fjerner frykt.

Det er målet i første omgang!

Vi er redd for det vi ikke forstår, og hun er fryktelig usikker på hvorfor han er rasende.

Har du samme lettvinte svar og konklusjon nå?

[mil1365380270]

Helt galt :-)

Hun er sliten og trist, og ikke så rent lite redd!

De fleste som prøver å forstå henne istedet for å finne kjappe løsninger, vil oppdage at det kun er kunnskap om hva som kan være opphav og årsak, som fjerner frykt.

Det er målet i første omgang!

Vi er redd for det vi ikke forstår, og hun er fryktelig usikker på hvorfor han er rasende.

Har du samme lettvinte svar og konklusjon nå?

Konklusjonen er ikke lettvint i det hele tatt, den er beintøff. Det krever mye mere guts å utføre den, enn å fortsette å hjelpe en som ikke er i stand til å ta imot hjelp, og destruerer de rundt seg i prosessen.

Men nå foreslo jeg faktisk at de skulle prøve en spesiell samtalemetode først, en som ville, om mulig, hindre han i å bli oppfarende.

"Fryktelig usikker på hvorfor han er rasende" Ja, du kan få sagt det. Hun er vel drittlei av å ikke få noe positivt tilbake, og få servert "hold kjeft" fra en hun har prøvd å gjøre fornøyd i mange år. På bekostning av ungene.

Jeg har sett sånne personer i aksjon, det er kanskje forskjellen på oss. Det er ikke alle man kan lokke frem det gode i. Enten fordi de ikke vil selv, eller fordi de ikke skjønner problemet sitt.

All ære og ros til deg for at du er positiv, men du er kanskje farget av din fortid du også?

Du gjorde noe feil, og da er det ikke mer enn rett og rimelig at du gjør alt du kan for å fikse ting igjen. Det er litt annerledes når man er den som har strukket seg hele tiden :-)

[trissie]

Konklusjonen er ikke lettvint i det hele tatt, den er beintøff. Det krever mye mere guts å utføre den, enn å fortsette å hjelpe en som ikke er i stand til å ta imot hjelp, og destruerer de rundt seg i prosessen.

Men nå foreslo jeg faktisk at de skulle prøve en spesiell samtalemetode først, en som ville, om mulig, hindre han i å bli oppfarende.

"Fryktelig usikker på hvorfor han er rasende" Ja, du kan få sagt det. Hun er vel drittlei av å ikke få noe positivt tilbake, og få servert "hold kjeft" fra en hun har prøvd å gjøre fornøyd i mange år. På bekostning av ungene.

Jeg har sett sånne personer i aksjon, det er kanskje forskjellen på oss. Det er ikke alle man kan lokke frem det gode i. Enten fordi de ikke vil selv, eller fordi de ikke skjønner problemet sitt.

All ære og ros til deg for at du er positiv, men du er kanskje farget av din fortid du også?

Du gjorde noe feil, og da er det ikke mer enn rett og rimelig at du gjør alt du kan for å fikse ting igjen. Det er litt annerledes når man er den som har strukket seg hele tiden :-)

Jeg mente nok konklusjonen din om min hensikt :-)

Ellers er jeg veldig enig med deg.

Den eneste forskjellen her, er at jeg tror hun er best tjent med å prøve å forstå hvorfor ting er blitt slik de er blitt.

Hvordan skal han kunne forstå (som du skriver) og endre noe, uten at årsakene er funnet?

Jo kanskje ved at hun finner noe som kan være verd å tenke over.

Hjelp til selvhjelp er undervurdert. Jeg hjelper ofte meg selv ved å hjelpe min partner. Eller?

[mil1365380270]

Jeg mente nok konklusjonen din om min hensikt :-)

Ellers er jeg veldig enig med deg.

Den eneste forskjellen her, er at jeg tror hun er best tjent med å prøve å forstå hvorfor ting er blitt slik de er blitt.

Hvordan skal han kunne forstå (som du skriver) og endre noe, uten at årsakene er funnet?

Jo kanskje ved at hun finner noe som kan være verd å tenke over.

Hjelp til selvhjelp er undervurdert. Jeg hjelper ofte meg selv ved å hjelpe min partner. Eller?

Jo! Men noen mennesker er så destruktive, at man er mer tjent med å komme seg vekk, enn å bruke tid på å hjelpe dem.

Og dette hørtes ut som en sånn sak. Særlig når det går så til de grader ut over ungene. Hva er fordelen med å prøve å reparere da?

Sier det bare fordi jeg har sett det på nært hold. Men jeg har også sett forhold med de samme barneprobleme, uten den destruktive adferden, og de har jeg rådet til å finne ut av ting.

Jeg har tro på å reparere også, men ikke i alle tilfeller :-)

[trissie]

Jo! Men noen mennesker er så destruktive, at man er mer tjent med å komme seg vekk, enn å bruke tid på å hjelpe dem.

Og dette hørtes ut som en sånn sak. Særlig når det går så til de grader ut over ungene. Hva er fordelen med å prøve å reparere da?

Sier det bare fordi jeg har sett det på nært hold. Men jeg har også sett forhold med de samme barneprobleme, uten den destruktive adferden, og de har jeg rådet til å finne ut av ting.

Jeg har tro på å reparere også, men ikke i alle tilfeller :-)

Vi er vel ikke uenige i det hele tatt, bortsett fra en eneste viktig ting!

Jeg tror aldri jeg noen gang vil tørre å si at "dette hørtes ut til å være en slik sak" uten å ha stilt mange kritiske spørsmål først!

For i altfor mange saker :-) hvor jeg bevisst har ventet til at nesten alle har felt en knusende dom, og så kommet med noen spørsmål, så viser det seg at det er mulig å snu ting positivt.

Hvorfor?

[mil1365380270]

Vi er vel ikke uenige i det hele tatt, bortsett fra en eneste viktig ting!

Jeg tror aldri jeg noen gang vil tørre å si at "dette hørtes ut til å være en slik sak" uten å ha stilt mange kritiske spørsmål først!

For i altfor mange saker :-) hvor jeg bevisst har ventet til at nesten alle har felt en knusende dom, og så kommet med noen spørsmål, så viser det seg at det er mulig å snu ting positivt.

Hvorfor?

Fordi det ikke er vanlig å ville gjøre det slutt. Saker hvor det negative har fått pågå i mange år, er jo bevis på det. Ellers hadde det vært slutt for lenge siden.

De har lett og lett, forsøkt og forsøkt, og da blir de så klart glade når de endelig får medhold: De slipper å ta steget, og de får beviset på at de kanskje ikke har kastet bort all tiden og energien.

De som ikke er strebere, de hadde gitt seg for leeenge siden :-)

[Gjest sliten og trist]

Fordi det ikke er vanlig å ville gjøre det slutt. Saker hvor det negative har fått pågå i mange år, er jo bevis på det. Ellers hadde det vært slutt for lenge siden.

De har lett og lett, forsøkt og forsøkt, og da blir de så klart glade når de endelig får medhold: De slipper å ta steget, og de får beviset på at de kanskje ikke har kastet bort all tiden og energien.

De som ikke er strebere, de hadde gitt seg for leeenge siden :-)

Hei trissie og mil.

Dere har så innmari rett begge to!!

Så veldig veldig rett...

Når jeg skrev innlegget begynte jeg å bli så nedkjørt og desperat etter en løsning, et mirakel...og mirakler kommer jo ikke akurat rekende på ei fjøl når man trenger dem som mest!!

Alikevel er det nettopp det som er skjedd. Dere aner ikke hvor mye hjelp dere har gitt meg begge to og alle sammen.

Jeg syns det var godt å få høre av så mange mennesker at det faktisk er helt greit og også nødvendig å forlate ham om dette fortsetter, om ikke annet for ungenes skyld.Det tok bort usikkerheten på om det jeg går rundt å grubler på er helt feil...

MEN...han HAR kvaliteter som jeg setter veldig høyt, problemet er at de har vært ganske så skjult i de siste årene.

Trissie vekket noe inni meg som gjorde at jeg fikk håpet tilbake!! Kanskje ikke troen på at vi kan få tilbake det vi engang hadde, men håpet om at vi kanskje kan finne igjen tillliten og omsorgen for hverandre og at vi kanskje alikevel kan oppnå det vi begge egentlig vil: Nemlig å ha det bra sammen og bli gamle sammen.Trissie, du har nemlig rett i hvordan dette startet. Han har blitt verre og verre og jeg har kompansert. At det kune ende med at han ville bli, slik jeg ser det, en hustyrann, hadde jeg ingen anelse om.

Men jeg har fått tilbake kampviljen og håpet, og jeg vil prøve alt som står i min makt å finne igjen den gutten jeg forelsket meg i og som egentlig har ALT jeg vil ha hos en mann. Jeg skal prøve bakdører som jeg nesten har glemt at finnes og jeg `VIL klare å komme under huden hans...Ihvertfall om han elsker meg og egentlig går rundt og har det like vondt som meg!!!! Det MÅ være mulig på en eller annen måte å lokke fram de virkelige følelsene! Tusen takk til dere alle og spesielt til Trissie og Mil for at dere har hjulpet meg å få opp øynene, begge på hver sin måte!!!

Varm, håpefull og litt glad hilsen fra

[trissie]

Hei trissie og mil.

Dere har så innmari rett begge to!!

Så veldig veldig rett...

Når jeg skrev innlegget begynte jeg å bli så nedkjørt og desperat etter en løsning, et mirakel...og mirakler kommer jo ikke akurat rekende på ei fjøl når man trenger dem som mest!!

Alikevel er det nettopp det som er skjedd. Dere aner ikke hvor mye hjelp dere har gitt meg begge to og alle sammen.

Jeg syns det var godt å få høre av så mange mennesker at det faktisk er helt greit og også nødvendig å forlate ham om dette fortsetter, om ikke annet for ungenes skyld.Det tok bort usikkerheten på om det jeg går rundt å grubler på er helt feil...

MEN...han HAR kvaliteter som jeg setter veldig høyt, problemet er at de har vært ganske så skjult i de siste årene.

Trissie vekket noe inni meg som gjorde at jeg fikk håpet tilbake!! Kanskje ikke troen på at vi kan få tilbake det vi engang hadde, men håpet om at vi kanskje kan finne igjen tillliten og omsorgen for hverandre og at vi kanskje alikevel kan oppnå det vi begge egentlig vil: Nemlig å ha det bra sammen og bli gamle sammen.Trissie, du har nemlig rett i hvordan dette startet. Han har blitt verre og verre og jeg har kompansert. At det kune ende med at han ville bli, slik jeg ser det, en hustyrann, hadde jeg ingen anelse om.

Men jeg har fått tilbake kampviljen og håpet, og jeg vil prøve alt som står i min makt å finne igjen den gutten jeg forelsket meg i og som egentlig har ALT jeg vil ha hos en mann. Jeg skal prøve bakdører som jeg nesten har glemt at finnes og jeg `VIL klare å komme under huden hans...Ihvertfall om han elsker meg og egentlig går rundt og har det like vondt som meg!!!! Det MÅ være mulig på en eller annen måte å lokke fram de virkelige følelsene! Tusen takk til dere alle og spesielt til Trissie og Mil for at dere har hjulpet meg å få opp øynene, begge på hver sin måte!!!

Varm, håpefull og litt glad hilsen fra

Det varmet :-)

Takk deg selv, for jeg hørte en sa engang:

Den største er den som våger å se seg tilbake for å lete etter egne feil, og som ikke bare skal finne nye løsninger for å unngå seg selv.

Du er stor som ser dette!

Jeg vet ikke om det funker for deg og han, men du kunne jo forsøke?

Noe av dette er dessverre selvopplevd, min egen dumhet.

Men størst inntrykk gjorde ei jeg hørte om. Hun samlet sønn og datter og mannen, og gikk rett på sak.

Hun fortalte at hun ville gi mannen oppreising for en ansvarsvilje og godhet hun ikke hadde forstått.

Ba om at ingen sa noe før hun var ferdig.

Og så stammet hun seg gjennom hele sin nye forståelse av konflikten. Leste opp fra hjelpen hun hadde fått, og lot mannen lese hvis han ville. Datteren sa etterpå at hun ikke var sikker på hvem som var hvem i klemmene.

Alt gikk ikke over på et øyeblikk, men de fikk lov til å se hverandre med nye øyne.

Det er derfor jeg har sagt i sike tråder, at det kan være lurt å vise hele utviklingen.

Det viser partneren at kjærligheten er sterk nok til at du var villig til å endre egen oppfattelse og se ting fra hans side.

Du synliggjør både vilje, håp og styrke. Men også vilje til å se at han betyr noe. La han få lov til å bety noe.

Mange av oss kvinner blir så opptatt av at vi klarer oss selv, slik at mannen nærmest føler seg i veien.

Det var faktisk mannen her som knakk sammen og beklaget mest.

Det er nemlig ikke så vanskelig å be om tilgivelse, når den andre har tatt sin del av skylda for feiltakelsene.

Men det er absolutt umulig å få noen til å forandre seg, dersom de føler seg urettferdig behandlet.

Men får jeg oppreising fra den jeg føler meg urettferdig behandlet av, og helst foran de jeg føler dette bør rettes opp mot, da er det adskillig lettere og viktigere for meg å gi noe tilbake.

[Gjest sdfas]

Jobber sammen med ei som har/hadde en samboer som sjefer noen helt forferdelig over barna hennes.

Det er helt forferdelig å høre når hun forteller, barna hennes har blitt underkuet, så nå flytter hun endelig til uka. Vi har "åpna" øya hennes, så nå ser hun også hvordan barna lider. Hun har prøvd å endre oppførselen til samboeren, uten at det har blitt bedre.

Så endelig kommer barna i første rekke nå.

Hvordan har dine barn det da ?

Det er vel det første spørsmålet du bør stille deg, lider de under sjefingen hans ?

Gjør de det, ja da bør han ut før han ødelegger barna dine !

sadfasf

[Gjest sliten og trist]

Det varmet :-)

Takk deg selv, for jeg hørte en sa engang:

Den største er den som våger å se seg tilbake for å lete etter egne feil, og som ikke bare skal finne nye løsninger for å unngå seg selv.

Du er stor som ser dette!

Jeg vet ikke om det funker for deg og han, men du kunne jo forsøke?

Noe av dette er dessverre selvopplevd, min egen dumhet.

Men størst inntrykk gjorde ei jeg hørte om. Hun samlet sønn og datter og mannen, og gikk rett på sak.

Hun fortalte at hun ville gi mannen oppreising for en ansvarsvilje og godhet hun ikke hadde forstått.

Ba om at ingen sa noe før hun var ferdig.

Og så stammet hun seg gjennom hele sin nye forståelse av konflikten. Leste opp fra hjelpen hun hadde fått, og lot mannen lese hvis han ville. Datteren sa etterpå at hun ikke var sikker på hvem som var hvem i klemmene.

Alt gikk ikke over på et øyeblikk, men de fikk lov til å se hverandre med nye øyne.

Det er derfor jeg har sagt i sike tråder, at det kan være lurt å vise hele utviklingen.

Det viser partneren at kjærligheten er sterk nok til at du var villig til å endre egen oppfattelse og se ting fra hans side.

Du synliggjør både vilje, håp og styrke. Men også vilje til å se at han betyr noe. La han få lov til å bety noe.

Mange av oss kvinner blir så opptatt av at vi klarer oss selv, slik at mannen nærmest føler seg i veien.

Det var faktisk mannen her som knakk sammen og beklaget mest.

Det er nemlig ikke så vanskelig å be om tilgivelse, når den andre har tatt sin del av skylda for feiltakelsene.

Men det er absolutt umulig å få noen til å forandre seg, dersom de føler seg urettferdig behandlet.

Men får jeg oppreising fra den jeg føler meg urettferdig behandlet av, og helst foran de jeg føler dette bør rettes opp mot, da er det adskillig lettere og viktigere for meg å gi noe tilbake.

Hei igjen trissie.

Jeg har veldig lyst til å vite hvor gammel du er men du svarer selvfølgelig ikke på det om du ikke vil.

Det skulle finnes et slags privat melding i dette forumet, fordi jeg har veldig lyst til å snakke masse mer med deg framover. IKKE for å utnytte velviljen din men fordi du er veldig flink til å sette ord på,på en ryddig måte, de tingene jeg egentlig tenker selv men som forsvinner i et uklart kaos av grubling,vonde følelser og fortvilelse.

TUSEN,tusen takk!!

[trissie]

Hei igjen trissie.

Jeg har veldig lyst til å vite hvor gammel du er men du svarer selvfølgelig ikke på det om du ikke vil.

Det skulle finnes et slags privat melding i dette forumet, fordi jeg har veldig lyst til å snakke masse mer med deg framover. IKKE for å utnytte velviljen din men fordi du er veldig flink til å sette ord på,på en ryddig måte, de tingene jeg egentlig tenker selv men som forsvinner i et uklart kaos av grubling,vonde følelser og fortvilelse.

TUSEN,tusen takk!!

:-) ganske midt i livet. Litt over 40

Forumet her er fint det. Ofte er det ok å holde samtaler her inne. Jeg fikk ofte hjelp av å se andres diskusjoner.

Og jeg fikk skjerpet en kritisk sans. Sånn går det ikke an å si, tenkte jeg en dag. Dermed snudde jeg litt også selv. :-)

vi hørs

[Gjest sliten og trist]

:-) ganske midt i livet. Litt over 40

Forumet her er fint det. Ofte er det ok å holde samtaler her inne. Jeg fikk ofte hjelp av å se andres diskusjoner.

Og jeg fikk skjerpet en kritisk sans. Sånn går det ikke an å si, tenkte jeg en dag. Dermed snudde jeg litt også selv. :-)

vi hørs

Ja det var nok slik det var. Det er utrolig hvor lite som skal til for å få perspektiv på ting igjen!! Man sliter seg på en måte inn i så mye fortvilelse at man havner i ei bakevje som man til slutt ikke ser noen annen utvei på enn å komme seg bort!!!

Jeg er virkelig så innmari glad for at så mange brydde seg om å engasjere seg!!

Igjen TUSEN TAKK!

[jubalong70]

Jeg synes definitivt at din samboer også skal ha sitt å si. Han har bodd sammen med dere i 9 år - det er sikker mer en halve livet til minst 1 av barna dine.

Men, og det gjelder uansett om det er DINE eller VÅRE barn, dere må jo være enige om barneoppdragelsen.

Dere må sette dere ned og finne felles plattformer slik at dere kan stå sammen. Det gagner ingen at dere krangler.

Selvsagt er du i din rett til å be ham dra - for å kunne oppdra barna selv. Men er det egentlig det du vil? De er tenåringer - de flytter snart...

[Gjest og din mening var ?]

sadfasf

?

[trissie]

hei, har deg i tankene.

Håper du hadde en god helgestart :-), og er spent på hvordan du har det.

[Gjest Takknemlig og glad!]

hei, har deg i tankene.

Håper du hadde en god helgestart :-), og er spent på hvordan du har det.

Hei trissie.

Så koselig at du har tenkt på meg!!

Det har skjedd store saker denne helgen.

Jeg er så stolt av meg selv for å ha klart å holde hode kaldt og hjertet varmt!!

Vi snakker og gråter om hverandre, ungene går rundt med et "halvflir" om munnen og prøver å holde seg diskret i bakgrunnen og ser faktisk ganske glade ut midt i dette.

De har opplevd såpass mye og er så store nå at jeg tror det er helt greit at de ser at voksne kan både gråte og ordne opp.

Jeg har tenkt så mye på det du skrev om det med å kompansere og når jeg fikk hull på byllen så var faktisk det veldig vondt og vanskelig for han.

Han har følt seg helt til overs her og at jeg ikke trenger han. Men det gjør jeg jo....som min beste venn og kjæreste og elsker og partner...

Men økonomisk og praktisk...

Det gjør jeg jo stengt tatt ikke, selv om jeg ikke sa det, men det vet han og det vet jeg...

Likevel satte jeg mye inn på å overbevise han om at det gjør jeg, rett og slett fordi jeg forsto underveis at han som mann trenger at jeg trenger han!!!

Tror han skjønte at jeg mente det når jeg sa at han hadde brent nesten alle broer og at jeg var klar for å brenne den siste, for det var jeg desverre...

Og jeg fikk også greie på at han gråter mye alene!! Det ante jeg helt ærlig ingenting om!! Jeg trodde virkelig at han var så rasende hele tiden som han så ut...

Og han innrømte også gråtende at han var klar over hvor mye han hadde såret meg, men han visste ikke hvordan han skulle stoppe eller hva han skulle gjøre....

Men vi har mirakuløst nok funnet igjen både fortrolighet, nærhet og trygghet i hverandre denne helgen.

Det har vært en kjempejobb og en formidabel snuoperasjon, men jeg tror vi har lykkest.

Nå jobber vi videre på dette noen dager og nyter nærheten og de gode følelsene som er i ferd med å komme tilbake en stund, så setter vi oss ned å ser om vi kan bli enige om noen kjøreregler i forhold til ungene.

Jeg har ihvertfall fått troen tilbake på at vi kan få til dette her!!! Og jeg håper at magefølelsen jeg har nå er riktig!!

Jeg er så inderlig takknemlig for at du hjalp meg!! Ta det til deg for jeg mener det..

Takk også til dere andre som engasjerte dere, det er kjempesant at man lærer utrolig mye av å lese andres diskusjoner!!