Forelska - gravid - lykkelig - MEN...

[Gjest Cibilla]

Forelskelse og forhold har alltid vært vanskelig for meg siden jeg er overvektig og har ekstremt dårlig selvtillit. Har alltid vært kjempemistenksom og ikke trodd at noen kunne like meg.

Men så møtte jeg verdens kjekkeste, snilleste mann.Han har alltid likt stor jenter, men har aldri hatt et forhold til annet en "normale" jenter før. Nå er altså vi sammen, og jeg behøver ikke å betvile hans baktanker, han er så totalt hengiven og tenner 100% på meg,så jeg er faktisk ikke usikker på ham i hele tatt!

Men nå er jeg altså blitt gravid. Han er ellevill og veldig opptatt av graviditeten og magen! Dette byr på problemer for meg da magen min alltid har vært noe jeg har foraktet og iallefall ikke ville la noen ta på.

I alle andre sammenhenger har han vært veldig tålmodig med meg og latt meg ta ting i mitt tempo, men når det gjelder magen min nå så sier han at han bare må få lov til å stryke og kjenne på den, og at han ikke kan vente på at jeg skal "bli vant" til det. Jeg skjønner jo det kjempegodt, men det er vanskelig å skulle la ham kose så mye han vil med den værste delen av meg...

Jeg forsøker å tenke at han elsker meg jo, og han sier jo stadig at jeg er helt perfekt i hans øyne (noe jeg ellers tror også fordi det lyser av hele ham når han sier det *S*) Han greier ikke å "holde fingra av fatet" sånn at fornuften min sier jo at han liker magen min også....

Ikke enkelt dette...noen som har noen oppmuntrende ord?

[Lillemus]

Han høres ut som en kjempeflott fyr! )

Hvis du klarer det, selv om det holder hardt, så la ham kose litt med magen, det bidrar ikke til noe annet enn et godt forhold mellom ham og barnet i alle fall.

Og kanskje venner du deg etterhvert til det også? Og lærer å sette pris på det?

[Klara Q]

Kanskje det blir lettere å la ham slippe til i mageland etterhvert som babyen vokser og du fysisk ser og kjenner at du har gravid-mage? Og så blir dette døråpneren for et mer avslappet forhold til magen din? For den er jo omtrent hellig, nå som den huser et lite mirakel

[mrxx]

Du....gravide jenter er supersexy, så nyt at mannen din liker dette og la han få lov til å nyte synet av deg og få lov til å stryke og ta på deg.

La han få lov til å glede seg over dette.

[Gjest Cibilla]

Du....gravide jenter er supersexy, så nyt at mannen din liker dette og la han få lov til å nyte synet av deg og få lov til å stryke og ta på deg.

La han få lov til å glede seg over dette.

Han koser med magen uansett hva jeg syns om det, og har gitt klar beskjed om at det kommer han til å gjøre helt til bebien kommer og kanskje etterpå til og med(som han sier). Det eneste han går med på er å ikke gjøre det "offentlig" ennå, men truer med at DET kommer han til å gjøre etterhvert også!!

Jeg tror det blir lettere å godta dette etterhvert når magen blir stor og gravid liksom, nå er det jo bare en ekkel fleskemage... :-(

Men jeg liker det jo på en måte også selv om det er uvant og jeg er vant til å "beskytte" meg mot slikt. Er med skrekkblandet fryd jeg går de neste månedene i møte ja...

[Gjest magedamen]

Du har en flott mann, høres det ut som.

Jeg tenker at han må få lov til å ta på magen din. Det er jo barnet hans som er der inne. Og dessuten så er det magen til den han elsker, så det er klart han har lyst til å holde rundt dere begge.

Jeg tenker at dette problemet er mest i ditt hode - det er fu som ikke er glad i magen din. Hva med å forøke å bli det? Du kan feks legge deg ned, lukke øynene, kjenne magen slappe av og la pusten gå ut og inn. Kjenn etter hva magen din gjør for deg, og på den fantastiske hemmeligheten den rommer.

Også kan du stryke litt på magen selv, snakke pent til den, og til deg selv, massere den inn med god fuktighetskrem, kanskje?

Etterhvert kan du se på den i speilet - er den virkerlig så ekkel som du synes? kanskej den egentlig er ganske fin, med valker og alt?

Dette har fungert for meg - har lært meg å bli glad i en overvektig kropp, og årevis med spiseforstyrrelser.

Lykke til!

[Gjest Hildegard B.]

Han koser med magen uansett hva jeg syns om det, og har gitt klar beskjed om at det kommer han til å gjøre helt til bebien kommer og kanskje etterpå til og med(som han sier). Det eneste han går med på er å ikke gjøre det "offentlig" ennå, men truer med at DET kommer han til å gjøre etterhvert også!!

Jeg tror det blir lettere å godta dette etterhvert når magen blir stor og gravid liksom, nå er det jo bare en ekkel fleskemage... :-(

Men jeg liker det jo på en måte også selv om det er uvant og jeg er vant til å "beskytte" meg mot slikt. Er med skrekkblandet fryd jeg går de neste månedene i møte ja...

Noe sier meg at den mannen ELSKER magen din... ;0)

[Gjest magedamen]

Noe sier meg at den mannen ELSKER magen din... ;0)

Enig! Og han elsker Cibilla!

Håper hun lærer å nyte det, og å ta i mot alt det gode hun opplagt fortjener!

[Gjest Cibilla]

Enig! Og han elsker Cibilla!

Håper hun lærer å nyte det, og å ta i mot alt det gode hun opplagt fortjener!

Takk for gode ord! :-)

Jeg vet jo at dere sikkert har rett, men det er altså å omsette det i praksis. Er nesten en slags reflekshandling dette å beskytte meg mot noen som kommer for nær. Er nok "sår" fra et liv med mobbing pga nettopp kroppen min.

Og jeg greier liksom ikke å tro helt på at jeg fortjener dette, både det å skulle bli mor, og så en slik fantastisk mann. Innimellom kommer tanker snikende om dette virkelig kan stemme.

Kjæresten min har fridd til meg, men jeg har på en måte skrekk for bryllup (mitt eget), vet ikke om jeg takler så mye oppmerksomhet mot meg. Han tror at vi kanskje kunne ha nytte av en form for samtaleterapi, ikke pga forholdet vårt, men at jeg skal kunne lære å like meg selv. Vet ikke om dette kunne ha noe for seg? Frister veldig lite å skulle fortelle noen om hva jeg har opplevd og hva jeg tenker og føler... Kanskje vil jeg etterhvert bli mer vant til hele situasjonen og godta at han faktisk kan like meg som jeg er. Nå får jeg jo også en liten en å tenke på sånn at fokuset blir kanskje litt endret (håper jeg).

[jubalong70]

Jeg kan godt forholde meg til det du sier. Jeg er overvektig selv. Og da mener jeg ikke at jeg trenger å gå ned 10 kg - det er myyye mer!

Jeg synes du skal la kjæresten din få lov til å kose med magen din. Men sett litt grenser. Du trenger å venne deg til det. Snart vil magen din være enda større, men på en helt annen måte enn den er nå. Du vil snart være stolt av magen din. Det er helt sant.

Jeg er nå 33 uker på vei med mitt 3. barn. Og i alle svangerskapene så er magen det jeg har vært mest stolt av. Den strutter så flott, og jeg føler at den tar litt fokus vekk fra resten av store meg.

Kjæresten din er så glad i deg, og i kroppen din. Og nå har han blitt kjempeglad i det nurket som vokser inni magen din også. Selvsagt vil han kose med babyen - inni magen.

Hva om dere blir enige om at han kan kose i 1 minutt i første omgang. Du kan bare ligge der og kjenne etter hva han gjør. Kanskje vil du etterhvert finne ut at det ikke er så ille, også kan han få kose litt mer etterhvert.

Som regel så er jo den kosinga fra pappa'ene ikke så langvarig. Men de gjør det gjerne litt ofte til gjengjeld. Finn ut når du synes det er greiest.

Ellers gratulerer så mye med graviditeten!

[Gjest Cibilla]

Jeg kan godt forholde meg til det du sier. Jeg er overvektig selv. Og da mener jeg ikke at jeg trenger å gå ned 10 kg - det er myyye mer!

Jeg synes du skal la kjæresten din få lov til å kose med magen din. Men sett litt grenser. Du trenger å venne deg til det. Snart vil magen din være enda større, men på en helt annen måte enn den er nå. Du vil snart være stolt av magen din. Det er helt sant.

Jeg er nå 33 uker på vei med mitt 3. barn. Og i alle svangerskapene så er magen det jeg har vært mest stolt av. Den strutter så flott, og jeg føler at den tar litt fokus vekk fra resten av store meg.

Kjæresten din er så glad i deg, og i kroppen din. Og nå har han blitt kjempeglad i det nurket som vokser inni magen din også. Selvsagt vil han kose med babyen - inni magen.

Hva om dere blir enige om at han kan kose i 1 minutt i første omgang. Du kan bare ligge der og kjenne etter hva han gjør. Kanskje vil du etterhvert finne ut at det ikke er så ille, også kan han få kose litt mer etterhvert.

Som regel så er jo den kosinga fra pappa'ene ikke så langvarig. Men de gjør det gjerne litt ofte til gjengjeld. Finn ut når du synes det er greiest.

Ellers gratulerer så mye med graviditeten!

Takk for svar! Veldig godt å høre fra en i litt samme situasjon!

Jeg er 18 uker på veg, så jeg har ikke noe gravidemage ennå, men tror også det blir lettere når det blir skikkelig struttemage. Det er jo noe helt annet enn flesk liksom :-)

Han får lov til å kose lengre enn 1 minutt altså, men helst når vi har lagt oss under dyna da...føles lettere på et vis.

Jeg er glad for at han så åpent viser at han elsker meg (utrolig nok), og at han er så himla stolt over bebien. Logikken min sier meg jo at jeg bør være glad for det. Men det er VELDIG uvant at noe som for meg har vært ekkelt og stygt og noe jeg har blitt mobbet for, nå så tydelig er det det "mest fantastiske i verden". Når hendene hans stryker magen min tenker jeg KUN på valkene mine...holder pusten når han nusser og koser og småsnakker med bebien "gjennom magen"...osv...

Han er veldig flink å fortelle at han syns jeg er fin, at han elsker meg, at han ikke greier å holde fingrene unna meg å sånn, og jeg tror ham virkelig, men....

Nei, det er ikke enkelt dette. Men veldig godt å vite at vi er flere i (nesten) samme båt :-)

[jubalong70]

Takk for svar! Veldig godt å høre fra en i litt samme situasjon!

Jeg er 18 uker på veg, så jeg har ikke noe gravidemage ennå, men tror også det blir lettere når det blir skikkelig struttemage. Det er jo noe helt annet enn flesk liksom :-)

Han får lov til å kose lengre enn 1 minutt altså, men helst når vi har lagt oss under dyna da...føles lettere på et vis.

Jeg er glad for at han så åpent viser at han elsker meg (utrolig nok), og at han er så himla stolt over bebien. Logikken min sier meg jo at jeg bør være glad for det. Men det er VELDIG uvant at noe som for meg har vært ekkelt og stygt og noe jeg har blitt mobbet for, nå så tydelig er det det "mest fantastiske i verden". Når hendene hans stryker magen min tenker jeg KUN på valkene mine...holder pusten når han nusser og koser og småsnakker med bebien "gjennom magen"...osv...

Han er veldig flink å fortelle at han syns jeg er fin, at han elsker meg, at han ikke greier å holde fingrene unna meg å sånn, og jeg tror ham virkelig, men....

Nei, det er ikke enkelt dette. Men veldig godt å vite at vi er flere i (nesten) samme båt :-)

Nei, det er ikke enkelt. Men du er kjempeheldig - og det er godt å vite at du vet det. Min kjære er ikke så glad i min overvekt, men han er heldigvis glad i meg!

Du er 18 uker på vei, da er det nok ikke lenge før magen begynner å ligne mer på en gravidmage. Du kan glede deg!

Går det bra med svangerskapet da?

[Gjest Cibilla]

Nei, det er ikke enkelt. Men du er kjempeheldig - og det er godt å vite at du vet det. Min kjære er ikke så glad i min overvekt, men han er heldigvis glad i meg!

Du er 18 uker på vei, da er det nok ikke lenge før magen begynner å ligne mer på en gravidmage. Du kan glede deg!

Går det bra med svangerskapet da?

Det går kjempefint med svangerskapet!! Har ikke hatt noen plager, ikke kvalme, ingenting! Bortsett fra at jeg har vært (og er fortsatt) TRØTT!!! Noe så sinnsykt!

Har vært på UL og sett prinsessen (legen sa at det kunne se ut som en liten jente), og alt ser helt fint ut. Når fikk du sånn skikkelig definert gravidemage da?

[Gjest magedamen]

Takk for gode ord! :-)

Jeg vet jo at dere sikkert har rett, men det er altså å omsette det i praksis. Er nesten en slags reflekshandling dette å beskytte meg mot noen som kommer for nær. Er nok "sår" fra et liv med mobbing pga nettopp kroppen min.

Og jeg greier liksom ikke å tro helt på at jeg fortjener dette, både det å skulle bli mor, og så en slik fantastisk mann. Innimellom kommer tanker snikende om dette virkelig kan stemme.

Kjæresten min har fridd til meg, men jeg har på en måte skrekk for bryllup (mitt eget), vet ikke om jeg takler så mye oppmerksomhet mot meg. Han tror at vi kanskje kunne ha nytte av en form for samtaleterapi, ikke pga forholdet vårt, men at jeg skal kunne lære å like meg selv. Vet ikke om dette kunne ha noe for seg? Frister veldig lite å skulle fortelle noen om hva jeg har opplevd og hva jeg tenker og føler... Kanskje vil jeg etterhvert bli mer vant til hele situasjonen og godta at han faktisk kan like meg som jeg er. Nå får jeg jo også en liten en å tenke på sånn at fokuset blir kanskje litt endret (håper jeg).

hei! jeg er sikker på at du kunne ha utbytte av å snakke med noen. jeg heller mer i retning av at du trenger å snakke med noen for din egen del, men parterapi er absolutt et sted å begynne. og det skader i alle fall ikke et forhold dersom begge er motivert.

hvis du bærer på mange hemmeligheter og vonde opplevelser, tjener både du, mannen din og barnet ditt på det. men det er en krevende prosess, tror ikke jeg ville gått inn i tung terapi under en graviditet.

men hør - han synes du er fantastisk. du elsker han, og synes opplagt at han har mye bra for seg og er klol på andre områder. hvorfor i alle dager skulle han ta så dundrende feil når det gjelder deg, da? det er da ikke så sannsynlig?

tipper han har rett, jeg - i at du er ei flott jente med en nydelig myk mage som er super til å huse små mennesker i!

[jubalong70]

Det går kjempefint med svangerskapet!! Har ikke hatt noen plager, ikke kvalme, ingenting! Bortsett fra at jeg har vært (og er fortsatt) TRØTT!!! Noe så sinnsykt!

Har vært på UL og sett prinsessen (legen sa at det kunne se ut som en liten jente), og alt ser helt fint ut. Når fikk du sånn skikkelig definert gravidemage da?

Hmmm, ja når var det da? I alle fall var vi i syden da jeg var 23 uker på vei - og da var det definitivt mer enn bare fett på magen min. Så jeg følte det relativt greit å gå rundt i badedrakt.

Og etter det så har den bare vokst og vokst og vokst.

Nå er jeg som sagt 33 uker, og folk tror jeg er på overtid...

Men jeg synes magen min er flott jeg!!!