På feil sted i livet

[Gjest Uten nick i kveld]

Jeg vil gjerne høre noen ord fra dere der ute som har opplevd å vokse fra hverandre i et forhold, både dere som har klart å holde sammen og dere som valgte å gå hver til deres.

Jeg er en kvinne på 35 som har vært gift med min mann i hele 13 år. Ja, vi var unge. Men vi levde livet sammen og gjorde ting vi hadde lyst til. Like før vi fikk barn for 7 år siden begynte vi å skli litt fra hverandre. Signalene tok vi nok ikke raskt nok, for prosessen pågikk ganske lenge før vi tok opp temaet.

Da vi ble foreldre fikk mannen min plutselig behov for å gjøre alle de tingene han ikke gjorde før han ble "voksen". Det ble mange turer i inn- og utland sammen med gutta og gode kollegaer, og foreldrerollen ble overlatt til meg. I begynnelsen sa jeg hva jeg syntes om oppførselen, men etterhvert begynte jeg å gi etter fordi det var lettere å være alene hjemme enn at han var der og var sur og grinete fordi han heller ville vært et annet sted.

Og denne utviklingen har fortsatt, nå har vi to nydelige barn og jeg vil kalle meg "fungerende alenemor". Han fester og turer stort sett som han vil, i helgene trenger han å sove ut fordi han er "sliten" og i uka ligger han lenge om morgenen fordi han sover dårlig om natta. Så jeg tar all hverdagslogistikk med barn, både bringing og henting - matlaging, handling, husarbeid o.s.v. Det høres jo helt tøffel ut, men tro meg - jeg har forsøkt å få ham på banen. Nå har jeg gitt opp.

Men det er ikke det verste! Nå har jeg lyst til å gå fra ham - ikke fordi han ikke bidrar og gir meg noe, men fordi det er umulig å leve det familielivet jeg ønsker meg sammen med ham. Jeg tar med barna i skogen i helgen, vi drar på stranda om sommeren, besøker venner på ettermiddagen, alltid uten pappa. Hver gang vi forsøker å gjøre noe sammen hele familien, ender vi opp med å treffe noen av hans venner som alle er skilt (kan noen skjønne hvorfor...) og gjerne tar en fest selv om barna er tilstede.

I det hele tatt lever jeg ikke det livet jeg ønsker meg. Men å gå fra ham har jeg ikke hatt mot til så langt. Jeg har forsøkt å lappe på alt som har vært galt, strekke meg så langt jeg kan for at barna skal vokse opp med mamma og pappa under samme tak. Men nå kjenner jeg at det ikke går lenger. Jeg orker ikke mer. Jeg vil leve mitt liv, og dessuten vet jeg at det finnes andre menn der ute som både deler mine interesser og kan gi meg kjærlighet og nærhet. Det savner jeg....

Så jeg lurer på hvor langt man bør strekke seg. Hvor mye skal man kjempe for å holde sammen, og når er det på tide å slippe taket og begynne på en ny vei?

[Gjest Har vært der selv..]

Han er sikkert "en hyggelig fyr". Hvis du går fra ham, så er det han som får all sympati, også fra din egen familie. Etter en stund finner han seg ny dame og sier at du får ta deg av barna selv.

Min eks var likedan, og mine barn ble "farløse" da de var sent i tenårene. Det var sårt for dem at faren ikke ville vite av dem mer.

Det eneste jeg angrer på, var at jeg holdt ut så lenge. Mitt råd er: Kom deg ut av dette NÅ.

Lykke til, det trenger du.

[jubalong70]

Det høres ikke ut som en holdbar situasjon. Men forstår mannen din alvoret?

Det hjelper nok lite at du sier i fra - det oppfattes sikkert som mas fra hans side.

Hva om dere prøvde å få litt tid sammen, bare dere to.

Hva med ekteskapsrådgivning?

Fungerer ikke noe, så er det helt tydelig at han ikke er voksen nok til å være far og ektemann. Du klarer helt sikkert oppgaven som alenemor kjempebra (du gjør den jo allerede!).

Men jeg synes at alle bør prøve alle utveier før de går hver til sitt når det er barn innvolvert. Barna er like glade i både mor og far - selv om de kanskje ikke kjenner faren sin så godt...

[Clue1365380406]

Det er viktig å trives med livet sitt, det å vite at "dette er det jeg vil ha!".

Han gjør tydeligvis det.

Jeg hadde ikke orket å leve med ham. Da heller være fri til å finne en mann å trives med og ha det godt sammen med.

Ikke kast bort mer tid, du har prøvd lenge nok.

[mrxx]

Han er jo som en guttunge ennå han. Han lever som om han skulle være 20 år fortsatt og være singel.

Noen blir aldri voksne, men skal bare feste og ha det morsomt, uten å ta ansvar for noe på hjemmefronten.

Dette er duster uten like.

Skjønner godt at du ikke holder ut dette. Det jeg ikke skjønner er at du har holdt ut så lenge som du har. Du virker som ei veldig tålmodig jente. Du ofrer deg mye for en mann som er en dust. Tenk hva du vil være villig til å ofre hvis du fikk en bra mann? Er nok heldig den som får deg og vet å behandle deg bra.

[alannia]

Jeg kan fortelle deg hvordan barna dine har det. De savner pappa, som om dere skulle ha vært skilt, men de og du forstår ikke omfanget ennå. Jeg har vært ett av de barna, der pappa aldri var tilstede i min barndom. Jeg savnet ham alltid, og nå bebreider jeg ham fordi han aldri brydde seg om meg, og jeg bebreider mamma for at hun forlot ham for sent. Jeg er glad i pappa, men han var aldri der, når jeg trengte ham, hadde alltid sitt liv å leve. Flytter du nå, kanskje han tar foreldre-rollen sin mer seriøst, de gangene han har barna? Kanskje han tar seg tid til å være pappa da? Ikke vet jeg, men er han ikke der for barna sine nå, hva er vitsen?

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Det høres ut til at du har vært veldig tålmodig og ventet lenge nok til at brudd blir vurdert. For det ungkarslivet din mann lever, rimer dårlig med et familieliv, farsrolle og likefordeling av oppgaver på hjemmebane.

Men det er alltid to sider i parforhold. Og når du har grublet så lenge og nå gitt opp håp om forandring, synes jeg du kan gi mannen din en sjanse til å komme på banen og forklare seg og si hva han mener.

Med andre ord synes jeg du skal be ham om en alvorlig prat om forholdet deres, og samtidig si at du vurderer å bryte med ham. Spør om hvordan han vurderer forholdet deres.

Erfaringsvis våkner man kraftig opp ved å få en slik beskjed. Legg vekt på å få frem hva du mener,skriv gjerne ned noen stikkord så du ikke mister tråden. Fortelle tydelig at du ikke orker mer, og begrunn hvorfor.

[gerdsølvi]

heia.synes du skal begynne å tenke litt på deg selv nå.kanskje han virkeleg får opp øynene den dagen du drar.er selv alenemor og har det kjempe fint...lykke til med avgjørelsen din.gjør det som er best for deg og barna...klem...