åpenhet - privat rom

[Gjest signaturen min]

Selvsagt har vi ikke avsperrede rom, skap eller PC for hverandre.

Snakker om det meste også. Men noen ting er liksom ikke så interresant å snakke om da, men ikke noe som er tabu nei.

Åpenhet og ærlighet er alfa og omega i et forhold da. Nytter ikke å ha en del av personligheten skjult for den andre.

[Gjest signaturen min]

Kunne dere levd med at kjæresten sperret av pc`en med den begrunnelse at han ikke orket reaksjoner på det dere kunne finne der? Men, at det er helt uskyldig....

må si jeg både blir mistenksom og nysgjerrig...

Selvsagt ikke. Da har han jo tydeligvis vist at det er noe å skjule da.

[Gjest hva sier dere?]

Selvsagt har vi ikke avsperrede rom, skap eller PC for hverandre.

Snakker om det meste også. Men noen ting er liksom ikke så interresant å snakke om da, men ikke noe som er tabu nei.

Åpenhet og ærlighet er alfa og omega i et forhold da. Nytter ikke å ha en del av personligheten skjult for den andre.

Det føler ikke til nærhet hvertfall!

Man føler jo på sett og vis at partneren lever to liv;(

[Gjest signaturen min]

Det føler ikke til nærhet hvertfall!

Man føler jo på sett og vis at partneren lever to liv;(

Man gjør jo det da, om man skjuler ting sånn. Er vel slik folk greier å få til å leve dobbelt liv osv. Ufattelig at noen godtar at parteren kan gjøre som han vil, for det regner jeg med at han gjør da, siden han MÅ skjule "halve" livet sitt.

[Gjest hva sier dere?]

Man gjør jo det da, om man skjuler ting sånn. Er vel slik folk greier å få til å leve dobbelt liv osv. Ufattelig at noen godtar at parteren kan gjøre som han vil, for det regner jeg med at han gjør da, siden han MÅ skjule "halve" livet sitt.

Ja, særlig siden han bruker mye tid på pc`en også!

Men, jeg vil jo dette til livs, jeg kan ikke leve med en mann med behov for dobbeltliv:(

[trissie]

Jeg har lyst til å svare bare at vi har stor grad av åpenhet. Men kanskje det er riktigere å fortelle hvorfor vi har det slik i tillegg. For bildet er nyansert og ganske komplisert noen ganger.

Jeg har alltid ment at vi skal ha et privat rom. Men jeg har endret mening om hva som er privat etter hvert som vi har opplevd kriser og erfaringer.

Når jeg var yngre stod jeg hardt på hva som var mitt private.

Det er veldig lite innenfor parforholdet og hjemmet som jeg vil erklære for privat i dag.

Jeg har også opplevd hvordan mitt forhold til det jeg holdt for privat, også var med på å utvikle og bekrefte akkurat det jeg klaget mannen min for å mistenke. Det var ikke slik i begynnelsen.

Min kjære mente det var en naturlig nysgjerrighet og interesse og lure på hvem som sendte sms eller ringte, mens jeg ville ha mobilen som min private. Email også.

Det provoserte meg at han var nysgjerrig i stedet for å se det som en naturlig åpen nysgjerrighet, og jeg holdt så konsekvent på dette at han til slutt ble provosert når jeg fikk meldinger.

Konflikten ble også en del av, og kanskje også en årsak til at jeg utvidet mitt private rom til noe som ikke tålte åpenhet da jeg ble fristet til litt mer personlig privat rom. Dette personlige private rommet skjøv min egen mann ut og tok plassen etter hvert.

Det utviklet seg fra hyggelige hilsener og takk for koselig kurs til flørting og så videre.

Så fikk han nok og tok fra meg mobilen før jeg rakk å slette meldingen, dermed var det avslørt og full konflikt.

Vi har heldigvis klart å finne tilbake til hverandre, men det var en lang og tung vei for oss begge.

Det var veldig vanskelig for meg å se at det private rommet mitt kunne ha vært en medvirkende årsak til det som skjedde, selv om jeg satset alt på å gjenvinne hans tillit. Oppfattelsen av hva som var privat hodt jeg hardt på.

Heldigvis er han oppegående og tok saken i egne hender etter en stund. Han passet på å endre kode på mobilen sin. Slo den av, og åpnet den med kode, åpnet nye meldinger, svarte slettet og stengte. Samme med e-boxen. Og han tok etter hvert med telefonen ut i bilen for å snakke.

Og han unngikk å svare meg om jeg spurte om noe av dette. Det gjorde meg usikker.

Det pågikk slik en god stund til jeg faktisk begynte å bli mistenksom og provosert, og til og med sjekket hvor han var et par ganger.

Han trakk det akkurat så langt at jeg avslørte frustrasjonen min. Det ble en pinlig affære.

En dag hadde han lagt mobilen fra seg uten å slå den av, og jeg klarte ikke la vær. Det var mange søte meldinger der, og jeg ble så skuffet at jeg ikke klarte å tenke klart. Jeg tok mobilen hans og trykket på ring tilbake.

Den som tok røret begynte bare å le, og der kommer min elskede inn med min egen mobil.

Han hadde sendt mange gratis sms på nettet, fra mitt mobilnr. til sin egen mobil. Og der stod jeg og hadde ringt meg selv.

Jeg har bare hatt den sms-flørten jeg ønsket å ha med min egen kone, sa han. Og jeg ville vise deg hvordan det private rommet kan ødelegge tillit i forholdet.

Og jeg har lært hvordan faste grenser for hva som er privat altfor fort kan bli en vond opplevelse for partneren, i stedet for at åpenhet utvikler naturlige grenser.

Når jeg nå får en telefon eller sms skjuler jeg den ikke, gjør ikke engang forsøk på å skjule. Men det gjør at han selv vurderer når han synes samtalen min er så privat at han ikke har noe med den. Han blir trygg når alt er åpent, og mister både nysgjerrighet og interesse for det han forstår er bare jenteprat.

Han fortsetter å holde på med sitt eller går for å finne på noe annet.

Min respekt for han, forholdet og åpenhet gjør at han overlater dette private rommet til meg.

Dersom vi prøver å skyve hverandre ut av et privat rom, kan det bli virkelig vanskelig. Men har vi full åpenhet, skapes nok trygghet til at den andre trekker seg ut av dette rommet. Det er vår erfaring.

Setter jeg klare grenser, har jeg enten noe å skjule eller gir i hvertfall inntrykk av det. Det skaper ikke noe god tillit for oss.

Vi har satt som uformell avtale hos oss at vi ikke sletter meldinger uten at det er nødvendig for kapasitet, og har full åpenhet om hver som tar telefoner. Vi ser an hvem som sender sms dersom en ikke er til stede, og åpner om vi tror det kan være en beskjed som trenger svar.

Kjente venninnekontakter osv gidder han ikke åpne, og ikke jeg for han heller. Og jeg har gjort det klart for mine venninner at jeg og min mann deler det meste. De finner det heller fint og støttende hvis de allikevel vil være personlige, at min mann kanskje er en del av den kommunikasjonen og erfaringen jeg ønsker å ha. Det setter sitt preg på evt problemstillinger at ting kan løses på flere måter enn bare venninnediskusjoner kan gjøre.

Vanlig pjatt oss jenter i mellom gidder han likevel ikke være med på.

Private skuffer og skap er fullstendig utenkelig for oss nå.

Og jeg vet han får temmelig mange flørtete sms for tiden. De kommer fra ei som vil ha et veldig privat rom med elskeren sin :-)

[Gjest Mom33]

Nei, vi har ingenting avsperret/avlåst/kodet. Vi deler innboks på PC'n (med forskjellige e-postadresser), vi låner mobilen til hver andre osv.

Og heldigvis ingen låste skuffer og skap.

Jeg har delt livet mitt med en med masse hemmeligheter tidligere, og det fungerte IKKE. Åpenhet er alfa og omega!

[Gjest hva sier dere?]

Jeg har lyst til å svare bare at vi har stor grad av åpenhet. Men kanskje det er riktigere å fortelle hvorfor vi har det slik i tillegg. For bildet er nyansert og ganske komplisert noen ganger.

Jeg har alltid ment at vi skal ha et privat rom. Men jeg har endret mening om hva som er privat etter hvert som vi har opplevd kriser og erfaringer.

Når jeg var yngre stod jeg hardt på hva som var mitt private.

Det er veldig lite innenfor parforholdet og hjemmet som jeg vil erklære for privat i dag.

Jeg har også opplevd hvordan mitt forhold til det jeg holdt for privat, også var med på å utvikle og bekrefte akkurat det jeg klaget mannen min for å mistenke. Det var ikke slik i begynnelsen.

Min kjære mente det var en naturlig nysgjerrighet og interesse og lure på hvem som sendte sms eller ringte, mens jeg ville ha mobilen som min private. Email også.

Det provoserte meg at han var nysgjerrig i stedet for å se det som en naturlig åpen nysgjerrighet, og jeg holdt så konsekvent på dette at han til slutt ble provosert når jeg fikk meldinger.

Konflikten ble også en del av, og kanskje også en årsak til at jeg utvidet mitt private rom til noe som ikke tålte åpenhet da jeg ble fristet til litt mer personlig privat rom. Dette personlige private rommet skjøv min egen mann ut og tok plassen etter hvert.

Det utviklet seg fra hyggelige hilsener og takk for koselig kurs til flørting og så videre.

Så fikk han nok og tok fra meg mobilen før jeg rakk å slette meldingen, dermed var det avslørt og full konflikt.

Vi har heldigvis klart å finne tilbake til hverandre, men det var en lang og tung vei for oss begge.

Det var veldig vanskelig for meg å se at det private rommet mitt kunne ha vært en medvirkende årsak til det som skjedde, selv om jeg satset alt på å gjenvinne hans tillit. Oppfattelsen av hva som var privat hodt jeg hardt på.

Heldigvis er han oppegående og tok saken i egne hender etter en stund. Han passet på å endre kode på mobilen sin. Slo den av, og åpnet den med kode, åpnet nye meldinger, svarte slettet og stengte. Samme med e-boxen. Og han tok etter hvert med telefonen ut i bilen for å snakke.

Og han unngikk å svare meg om jeg spurte om noe av dette. Det gjorde meg usikker.

Det pågikk slik en god stund til jeg faktisk begynte å bli mistenksom og provosert, og til og med sjekket hvor han var et par ganger.

Han trakk det akkurat så langt at jeg avslørte frustrasjonen min. Det ble en pinlig affære.

En dag hadde han lagt mobilen fra seg uten å slå den av, og jeg klarte ikke la vær. Det var mange søte meldinger der, og jeg ble så skuffet at jeg ikke klarte å tenke klart. Jeg tok mobilen hans og trykket på ring tilbake.

Den som tok røret begynte bare å le, og der kommer min elskede inn med min egen mobil.

Han hadde sendt mange gratis sms på nettet, fra mitt mobilnr. til sin egen mobil. Og der stod jeg og hadde ringt meg selv.

Jeg har bare hatt den sms-flørten jeg ønsket å ha med min egen kone, sa han. Og jeg ville vise deg hvordan det private rommet kan ødelegge tillit i forholdet.

Og jeg har lært hvordan faste grenser for hva som er privat altfor fort kan bli en vond opplevelse for partneren, i stedet for at åpenhet utvikler naturlige grenser.

Når jeg nå får en telefon eller sms skjuler jeg den ikke, gjør ikke engang forsøk på å skjule. Men det gjør at han selv vurderer når han synes samtalen min er så privat at han ikke har noe med den. Han blir trygg når alt er åpent, og mister både nysgjerrighet og interesse for det han forstår er bare jenteprat.

Han fortsetter å holde på med sitt eller går for å finne på noe annet.

Min respekt for han, forholdet og åpenhet gjør at han overlater dette private rommet til meg.

Dersom vi prøver å skyve hverandre ut av et privat rom, kan det bli virkelig vanskelig. Men har vi full åpenhet, skapes nok trygghet til at den andre trekker seg ut av dette rommet. Det er vår erfaring.

Setter jeg klare grenser, har jeg enten noe å skjule eller gir i hvertfall inntrykk av det. Det skaper ikke noe god tillit for oss.

Vi har satt som uformell avtale hos oss at vi ikke sletter meldinger uten at det er nødvendig for kapasitet, og har full åpenhet om hver som tar telefoner. Vi ser an hvem som sender sms dersom en ikke er til stede, og åpner om vi tror det kan være en beskjed som trenger svar.

Kjente venninnekontakter osv gidder han ikke åpne, og ikke jeg for han heller. Og jeg har gjort det klart for mine venninner at jeg og min mann deler det meste. De finner det heller fint og støttende hvis de allikevel vil være personlige, at min mann kanskje er en del av den kommunikasjonen og erfaringen jeg ønsker å ha. Det setter sitt preg på evt problemstillinger at ting kan løses på flere måter enn bare venninnediskusjoner kan gjøre.

Vanlig pjatt oss jenter i mellom gidder han likevel ikke være med på.

Private skuffer og skap er fullstendig utenkelig for oss nå.

Og jeg vet han får temmelig mange flørtete sms for tiden. De kommer fra ei som vil ha et veldig privat rom med elskeren sin :-)

Du viser godt hvor viktig det er med både åpenhet og tillitt!

Flott innlegg!

[løvinne71]

Nei, vi har ikke noe så konkrete og bevisste private rom som låste skap eller sperrede mobiler..

Mobilene våre er tilgjengelige for hvernadre støtt og stadig. Likeledes mailene våre...

Men nå er ingen av oss slik at vi sjekker og overvåker hverandre heller...

Mailen min foretrekker jeg faktisk og ha litt privat. Ikke fordi det er noe "avslørende" der. Men fordi den inneholder MIN kommunikasjon med venner og bekjente, med emner og innhold som hverken angår eller interesserer ham..

Må også innrømme at jeg ikke forteller ham ALT jeg tenker og føler eller har erfart.

Jeg forteller ham heller ikke ting som er betrodd meg av venner og bekjente, og enkelte ting jeg har betrodd til dem, holder jeg også for meg selv.

Så jeg har nok slettet en textmelding og en mail nå og da....

Tror ikke han engang tenker over at jeg holder noe "for meg selv"

På samme måte engasjerer heller ikke jeg meg i alt han gjør, og hvem han prater med til enhver tid...

Det er sikkert ikke ALT han forteller til meg heller...

Det faller helt naturlig siden vi også har forskjellige interesser og forskjellige bekjente..

Men det er vel kanskje heller snakk om å unnlate å fortelle, mere enn å skjule bevisst...

[AngelRose]

Vi har da åpenhet om det meste syns nå jeg selv. Men vi leser ikke hverandres mail eller post og mobilene er privat.

Litt må man kunne stole på hverandre. Men om man spør den andre av nysgjerrighet får man jo svar..

Men ingen hemmeligheter..

[MrErnest]

Selvfølgelig får kjæresten vite hvem jeg får mailer fra og hvem jeg sender og mottar sms'er fra, men han får ikke nødvendigvis vite hva jeg skriver. Ikke fordi jeg skriver noe om ham eller oss, men fordi det kan hende vedkommende jeg skriver med har fortalt meg noe fortrolig f.eks.

Vel, jeg har ikke noe å skjule, så jeg sa til dama mi at nå kan du sjekke hva du vil, til og med e-posten min. Men da ble hun lang i maska og sa at nei, det ville hun ikke.

[Gjest Konekrone]

Hverandres post, e-post og sms leser vi ikke (hvis ikke vi blir bedt om det av den andre) men vi spør gjerne "hvem var det?" når en melding piper inn f.eks. Vi har hver vår skuff der det ligger endel private ting som kvitteringer, brev osv.som den andre ikke ser i uten å spørre, men de er ikke låst. Jeg er ikke alltid åpen om pengeforbruk (enkeltsaker som M.Angelicas eksempel: hvor mye brukte jeg egentlig på IKEA av mine egne penger i dag...)

Vi snakker kanskje litt for mye om hva venninner og familie har betrodd oss, det har jeg litt dårlig samvittighet for av og til, det er nok ikke alt som andre mener mannen min skulle vite alle detaljer... Men som sagt, e-post leser vi ikke.

Baderommet er privat, der banker vi på hvis den andre er der og vi får ofte "nei" på forespørsel om å komme inn.

Jeg vet ikke om noe er stengt for meg på hans pc, det kan godt hende, han er veldig sikkerhetsbevisst med passord og slikt.

[pjusken]

Vi har hver vår PC, men uten passord og slikt. Men ingen av oss har interesse av å gå inn på den andres PC (les mail/logg). Mobilene ligger "slengt" rundt når vi er hjemme, men vi leser ikke hverandres meldinger eller svarer på hverandres innkomne anrop. Det er absolutt ikke interessant.

Ingen skuffer og skap er låst, men vi har hver våre private skuffer med våre papirer (regninger og andre kjedelige ting) som ikke den andre tenker på å gå i. Men skulle man gjort det, ville man ikke funnet noe av interesse uansett....

Jeg synes det var et bra innlegg lenger ned her... Med å se det motsatt vei. Hvis du sender en privat mail eller SMS til en venninne, vil du at mannen hennes skal lese den da? Jeg har mine hemmeligheter med mine venninner. Hvis man kan kalle det hemmeligheter da.... Kjærsten min vet det meste han (og jeg det meste om hans tror jeg), men man forteller noen ganger ting på en annnen måte til venninner enn til kjæresten. Det må være lov?

Åpenhet er viktig, men det er også viktig å få lov å ha noe for seg selv.

[MrErnest]

Vi har hver vår PC, men uten passord og slikt. Men ingen av oss har interesse av å gå inn på den andres PC (les mail/logg). Mobilene ligger "slengt" rundt når vi er hjemme, men vi leser ikke hverandres meldinger eller svarer på hverandres innkomne anrop. Det er absolutt ikke interessant.

Ingen skuffer og skap er låst, men vi har hver våre private skuffer med våre papirer (regninger og andre kjedelige ting) som ikke den andre tenker på å gå i. Men skulle man gjort det, ville man ikke funnet noe av interesse uansett....

Jeg synes det var et bra innlegg lenger ned her... Med å se det motsatt vei. Hvis du sender en privat mail eller SMS til en venninne, vil du at mannen hennes skal lese den da? Jeg har mine hemmeligheter med mine venninner. Hvis man kan kalle det hemmeligheter da.... Kjærsten min vet det meste han (og jeg det meste om hans tror jeg), men man forteller noen ganger ting på en annnen måte til venninner enn til kjæresten. Det må være lov?

Åpenhet er viktig, men det er også viktig å få lov å ha noe for seg selv.

Det er så rart når en prøver å skjule noe alikevel. For har en noe å skjule så gjør en det. Og det å være åpen er jo grunnsteinen for alle forhold. Selvfølgelig skal en ikke lese alt en kommer over og snuse i epost, sms også videre. Det er jo direkte dumt spør du meg!Men det å avtale seg i mellom hva som er grenser og ikke det, synes jeg er viktig! Litt privat liv må en jo ha.

[Gjest GA]

Vi har pc med passord, han vet mitt passord, men jeg vet ikke hans. PLager meg ikke i det hele tatt.

Alle rom, skap, skuffer er tilgjengelige for alle som bor i huset (untatt skuffen med pass og verdipapirer som er låst for ungene)

Mobilene våre ligger tilgjengelig.

-tror ikke det er noe vi ikke kan snakke om heller?

Vi har vært sammen i ca 15 år...

[damedame]

Dagbok. Enkelte bilder fra eks-forhold.

For mitt vedkommende vil jeg være alene når jeg er på toalettet og jeg vil heller ikke være på værelset når kjæresten sitter på toalettet.

Aldri hatt problemer med tillit til hverandre (hittil, iallefall). Spør ikke hvem som sms'er eller ringer, men det blir som regel sagt av den som mottar.