Vonde følelser - fra en mann (langt)

[Gjest Fortvilet ektemann og sønn]

Kona mi og jeg har forsøkt å få barn i snart 4 år. Det har vært 4 vonde år, for barn er det vi begge ønsker oss mest av alt i hele verden. Etter 3 års prøving lyktes vi, men mistet dessverre etter 12 uker. Fram til det tidspunktet hadde vi ikke "stått fram" som ufrivillig barnløse, men da ble det så tungt for oss, at vi sa fra om både barnløsheten og spontanaborten til våre familier.

Jeg har en ett år yngre bror som er ganske konkurranseorientert. 4 uker før vi mistet, sa han at han og kona ville vente et par år før de startet barneproduksjonen (fordi de har en aktiv livsstil som ikke er godt forenlig med barn). Så viser det seg imidlertid at de setter i gang med å prøve umiddelbart etter at vi mistet (tilfeldig? I think not). De lykkes på første forsøk, og nå er vår niese akkurat født. Kona mi har ikke blitt gravid igjen.

Dette er selvfølgelig fryktelig vanskelig for oss begge, men spesielt kona mi. Spesielt kommentarene om at vår svigerinne er så "flink" så klarer å bære fram en baby, er vonde å takle. Det er ekstremt mye snakk om baby, da mine foreldre er overklare til å bli besteforeldre. Vår sorg blir på en måte glemt i deres lykke. Kona mi føler det nesten som en hån mot henne, dette her, og vet ikke helt hvordan hun skal forholde seg til barnet som kommer, sin svoger/svigerinne og også mine foreldre.

Tror dere det vil være best for henne psykisk å holde en viss avstand, eller bør hun "tvinge seg til" å besøke den nye familien, ta bilder, kjøpe gaver, enda jeg vet det svir inne i henne. Jeg ønsker på mange måter å skjerme henne fra dette, finne på at hun er syk etc, men det betyr jo samtidig at hun "melder seg ut" av familien. Hva mener dere?

[tidl. peggy]

Uff, dette er ikke noe lett dilemma. Jeg og min mann slet i 8år før vi ble gravid og har nå en datter på 9mnd. Vi hadde maaaange prøverørsforsøk før vi lyktes. I mellomtiden så ble vi onkel og tante i lange baner. Jeg slet noe vanvittig å gå på barsel-og bursdagsbesøk. Men jeg tvang meg avgårde, og tenkte i mitt stille sinn. En gang blir det år tur, og det er ikke barnet det skal gå utover!! Prøv å si til din kone at når dere får bar DA skal vi bla,bla,bla. Aldri si HVIS vi får barn. Dette vil hjelpe dere til å takle det litt bedre. MEN jeg synes dere skal gi klar beskjed til besteforeldre etc, at dere synes det er supert at de er blitt besteforeldre, men om de kan begrense en del av barnepratet og det dere oppfatter som hån. Dette er kanskje noe DU bør gjøre, for det er dine foreldre. Hvis de fortsatt "sjikanerer" dere, så hold dem på avstand. Dette for å beskytte dere selv, og da spesielt kanskje din kone. Kan jeg spørre om dere vet noen årsak til barnløshet? Ønsker dere lykke til!!!

[Gjest klem til deg]

jeg forstår godt at dette er vanskelig for dere.

Men, jeg tror dere har alt å vinne på å ikke tillegge de rundt dere "onde hensikter".

At broren din bestemte seg for å prøve å få barn tidligere enn de hadde planlagt, kan godt ha med deres historie å gjøre, men antageligvis på grunn av at han kanskje forstod at det er like greit å sette i gang å prøve, fordi ting kan ta mye lenger tid enn man planlegger, og at den biologiske klokken tikker osv, (og ikke fordi han skulle vinne et kappløp med dere.)

Kanskje håpet de at de skulle få barn omtrent samtidig med dere, og at kusinene / fetrene kunne få glede av hverandre?

Prøv i hvertfall å tenke litt slik.

Det er ikke lett å være besteforeldre heller, å skulle glede seg over den ene sønnens lykke uten å forsterke den andre sønnens savn. Kanskje de er klønete i dette, gi dem gjerne (på en allikevel ok måte) beskjed om hva som er sårende og unødvendig.

Uansett hva fremtiden bringer, så vil det være tøft om hun / dere "melder seg ut" av familien. Det er bedre å fronte det som er vanskelig, enn å måtte ta det senere.

Det finnes en mellomting mellom å ikke se babyen / feire den lille, og det å ta av som super-tante og ta masse bilder, strikke klær osv. Klarer dere å være ærlige, og fortelle at dette minner dere på deres savn, samtidig som dere viser glede over dins brors lykke, er det det beste.

Så vær ærlig både til foreldre og brors famile, om deres savn og problemer. Samtidig som dere prøver å tolke det de sier og gjør ut fra at de ikke er slemme mennesker som ønsker dere noe vondt. Antageligvis synes de også at dette er vanskelig.

Og så får dere i tillegg pleie kontakten med annen familie / venner som ikke er midt i spedbarnsfasen, slik at dere slipper å ha dette hver helg / hele tiden.

[Gjest klem fra meg også]

Dere kan ikke melde dere ut av familien!

Dere MÅ bare ganske enkelt håndtere det faktum at andre får barn, selv om dere ikke ha fått det enda.

Syns forøvrig at "klem til deg" gir mange gode råd.

Siden "tidl.peggy" drister seg til og spørre om dere vet noe om årsaken til barnløsheten, så vil jeg liste frampå et veeldig forsiktig spørsmål om dere har vurdert adopsjon?

[Gjest fortvilet ektemann og far]

Uff, dette er ikke noe lett dilemma. Jeg og min mann slet i 8år før vi ble gravid og har nå en datter på 9mnd. Vi hadde maaaange prøverørsforsøk før vi lyktes. I mellomtiden så ble vi onkel og tante i lange baner. Jeg slet noe vanvittig å gå på barsel-og bursdagsbesøk. Men jeg tvang meg avgårde, og tenkte i mitt stille sinn. En gang blir det år tur, og det er ikke barnet det skal gå utover!! Prøv å si til din kone at når dere får bar DA skal vi bla,bla,bla. Aldri si HVIS vi får barn. Dette vil hjelpe dere til å takle det litt bedre. MEN jeg synes dere skal gi klar beskjed til besteforeldre etc, at dere synes det er supert at de er blitt besteforeldre, men om de kan begrense en del av barnepratet og det dere oppfatter som hån. Dette er kanskje noe DU bør gjøre, for det er dine foreldre. Hvis de fortsatt "sjikanerer" dere, så hold dem på avstand. Dette for å beskytte dere selv, og da spesielt kanskje din kone. Kan jeg spørre om dere vet noen årsak til barnløshet? Ønsker dere lykke til!!!

Årsaken til barnløsheten er nedsatt sædkvalitet hos meg og nedsatt stoffskifte hos min kone. Alle andre i min familie er superfruktbare, og dette er ikke noe de unnlater å fortelle oss om. Vet ikke hvor mange ganger vi er blitt fortalt at "ekte kvinner og menn får så mange barn de bare vil". (Det var for øvrig på tredje og siste ICSI-forsøk at vi lyktes).

[Gjest snakk sammen]

Skjønner godt at dette er vondt for din kone men hun trenger nok å jobbe med seg selv. Om hun gir dette energi vil det ikke bare bli et probløem for familien men også for alle andre som har barn. Selvsagt var det dumt av de å si at hun var så flink til å bli gravid men antageligvis bare ren tankeløshet. Har aldri du sagt noe i ren tankeløshet?

Jeg synes dere skal ta en prat sammen med broren og svigerinna di. Prøv å si at dere føler dere mislykket når de sier sånnt. Si at dere er rett og slett litt såre på dette. Ethvert "normalt" menneske vil da kunne greie å sette seg inn i deres situasjon tror jeg.

[serendipity]

Årsaken til barnløsheten er nedsatt sædkvalitet hos meg og nedsatt stoffskifte hos min kone. Alle andre i min familie er superfruktbare, og dette er ikke noe de unnlater å fortelle oss om. Vet ikke hvor mange ganger vi er blitt fortalt at "ekte kvinner og menn får så mange barn de bare vil". (Det var for øvrig på tredje og siste ICSI-forsøk at vi lyktes).

For en dustete kommentar.

[serendipity]

Ofte snakker mennesker over hodene på seg selv nettopp for å opprettholde en fasade. Ettersom de tydeligvis er opptatt av å fremstå som perfekte vil det nok vor de være vanskelig å innrømme evt. problemer med å få barn. Som andre her sider så ikek tillegg alle onde hensikter, ofte er det for å "redde seg selv", og for alt dere vet kan de ha en historie selv om dette med å få barn, som de ikke har innviet dere i.

Snakk med de og fortell de hjvordan dere føler det, ta del i deres barn ogprøv å glede dere over et nytt familie medlem, selv om det kan virke tungt. Men dere vil alle ha alt å vinne på det. Dessuten vill jeg sagt fra at de kunen spare seg for idiotiske utsagn.

Håper dere lykkes med barn!

[Gjest klem fra meg også]

Årsaken til barnløsheten er nedsatt sædkvalitet hos meg og nedsatt stoffskifte hos min kone. Alle andre i min familie er superfruktbare, og dette er ikke noe de unnlater å fortelle oss om. Vet ikke hvor mange ganger vi er blitt fortalt at "ekte kvinner og menn får så mange barn de bare vil". (Det var for øvrig på tredje og siste ICSI-forsøk at vi lyktes).

"EKTE kvinner og menn"?

Nå har jeg hørt det også. Dummeste jeg har hørt på lenge... Jeg må nesten le her jeg sitter!

[cecily]

Årsaken til barnløsheten er nedsatt sædkvalitet hos meg og nedsatt stoffskifte hos min kone. Alle andre i min familie er superfruktbare, og dette er ikke noe de unnlater å fortelle oss om. Vet ikke hvor mange ganger vi er blitt fortalt at "ekte kvinner og menn får så mange barn de bare vil". (Det var for øvrig på tredje og siste ICSI-forsøk at vi lyktes).

Gi dem en på tygga. Hvilken usedvanlig tåpelig kommentar.

[cecily]

Du har fått mange flotte svar under her.

Jeg skjønner godt at det svir at din egen bror får det til tilsynelatende på første forsøk. Kan det tenkes at de også har forsøkt en stund, men akkurat som dere har holdt det skjult?

Som prøvere i over ett år nå, så har vi litt erfaring med at andre får barn rundt oss, folk spør og graver og antyder i vilden sky, men det er kun et minimalt fåtall som faktisk vet hvor landet ligger. Vi sier at det ikke passer enda, vi har god tid og blablabla, men i hemmelighet er vi snart ferdig med utredning og søker kanskje snart om prøverør. Det er det få som vet, og jeg er i tillegg usikker på om vi kommer til å fortelle det noen gang, i så tilfelle til kun et fåtall.

Poenget mitt er at en kan aldri vite hvordan virkeligheten til andre er. Kanskje dere utad virker som om dere har forsonet dere med barnløsheten, mens dere i virkeligheten er fryktelig sårbare og langt nede. Kanskje foreldrene dine er superredde for å miste enda et kommende barnebarn og dermed lirer ut av seg lite gjennomtenkte og tåpelige kommentarer. Motivene vet en aldri, en ser og hører bare det som skjer og blir sagt og lager sin egen tolkning.

Å trekke seg unna familien tror jeg bare vil føre til enda mer sorg. At din bror får barn kan umulig være ment som en hoverende dask på lanken din. Barn blir født hele tiden rundt dere, og hvor enn vondt det må gjøre, så må dere tenke at andres lykke ikke er ment som noe vondt mot dere. Deler dere andres lykke, kan kanskje de dele deres ulykke dersom dere er villige til å være åpne om det. Din bror må ikke ha det på sin samvittighet at dere strever.

Dette har jeg lovet meg selv, at jeg aldri aldri skal bli sjalu på andre som får barn eller tillate meg selv å syns synd på meg selv.

Det ER utrolig kjipt å ønske seg barn og ikke få det, men det kan ikke andre ta på sin kappe.

Lykke lykke til!

[Gjest Fortvilet ektemann og sønn]

Skjønner godt at dette er vondt for din kone men hun trenger nok å jobbe med seg selv. Om hun gir dette energi vil det ikke bare bli et probløem for familien men også for alle andre som har barn. Selvsagt var det dumt av de å si at hun var så flink til å bli gravid men antageligvis bare ren tankeløshet. Har aldri du sagt noe i ren tankeløshet?

Jeg synes dere skal ta en prat sammen med broren og svigerinna di. Prøv å si at dere føler dere mislykket når de sier sånnt. Si at dere er rett og slett litt såre på dette. Ethvert "normalt" menneske vil da kunne greie å sette seg inn i deres situasjon tror jeg.

Jeg tror ikke det er "tankeløst" sagt av dem, ei heller rent ut ondskapsfullt. Poenget er at min bror hele tiden ønsker at hans kone skal fremstå som bedre enn min (slik har det vært fra vi ble sammen, med tanke på "fin" familie, utseende osv). Siden han hele tiden mottar positiv respons på dette fra våre foreldre, holder han jo på med det! Så dette med barnløshet er egentlig bare en hendelse i en lang rekke.

I tillegg synes jeg kona mi har vært svært forståelsesfull overfor dem. Vår svigerinne har nemlig vært arbeidsløs i flere år, og min kone har fått _forbud_ mot å snakke om jobben sin, siden det vil virke sårende på vår svigerinne.

Når det gjelder adopsjon, er nok det ganske langt unna. Min familie vil nok også ha problemer med å akseptere et "ikke-biologisk" barnebarn (de snakker nedsettende om adoptivbarnebarna til et vennepar av seg).

[yogi]

Årsaken til barnløsheten er nedsatt sædkvalitet hos meg og nedsatt stoffskifte hos min kone. Alle andre i min familie er superfruktbare, og dette er ikke noe de unnlater å fortelle oss om. Vet ikke hvor mange ganger vi er blitt fortalt at "ekte kvinner og menn får så mange barn de bare vil". (Det var for øvrig på tredje og siste ICSI-forsøk at vi lyktes).

Som de andre også skriver, det var en dustete kommentar. Hvis det er slike kommentarer dere risikerer å høre, skygg unna. Gi beskjed først at dere ikke finner dere i slik sjikane og skygg unna.

Hilsen

[yogi]

Jeg tror ikke det er "tankeløst" sagt av dem, ei heller rent ut ondskapsfullt. Poenget er at min bror hele tiden ønsker at hans kone skal fremstå som bedre enn min (slik har det vært fra vi ble sammen, med tanke på "fin" familie, utseende osv). Siden han hele tiden mottar positiv respons på dette fra våre foreldre, holder han jo på med det! Så dette med barnløshet er egentlig bare en hendelse i en lang rekke.

I tillegg synes jeg kona mi har vært svært forståelsesfull overfor dem. Vår svigerinne har nemlig vært arbeidsløs i flere år, og min kone har fått _forbud_ mot å snakke om jobben sin, siden det vil virke sårende på vår svigerinne.

Når det gjelder adopsjon, er nok det ganske langt unna. Min familie vil nok også ha problemer med å akseptere et "ikke-biologisk" barnebarn (de snakker nedsettende om adoptivbarnebarna til et vennepar av seg).

Jeg må bare få kommentere det med adopsjon. Jeg forstår godt hvis det ikke er aktuelt for dere akkurat nå. Kanskje blir det aldri aktuelt, men hvis så, la nå for all del ikke familien deres få bestemme om dere skal adoptere eller ei. Det blir deres valg og kun deres.

Hilsen

[laban]

Jeg tror ikke det er "tankeløst" sagt av dem, ei heller rent ut ondskapsfullt. Poenget er at min bror hele tiden ønsker at hans kone skal fremstå som bedre enn min (slik har det vært fra vi ble sammen, med tanke på "fin" familie, utseende osv). Siden han hele tiden mottar positiv respons på dette fra våre foreldre, holder han jo på med det! Så dette med barnløshet er egentlig bare en hendelse i en lang rekke.

I tillegg synes jeg kona mi har vært svært forståelsesfull overfor dem. Vår svigerinne har nemlig vært arbeidsløs i flere år, og min kone har fått _forbud_ mot å snakke om jobben sin, siden det vil virke sårende på vår svigerinne.

Når det gjelder adopsjon, er nok det ganske langt unna. Min familie vil nok også ha problemer med å akseptere et "ikke-biologisk" barnebarn (de snakker nedsettende om adoptivbarnebarna til et vennepar av seg).

Hvis de har anmodet folk om å unngå jobbprat fordi hun var arbeidsløs, burde de ha desto større forståelse for å unngå at ALL samtale dreier seg om babyer / barn, etter det dere har vært gjennom.

Men jeg synes ikke det virker som om de kommer til å forstå det. Forsøk å ikke bli med på "konkurransen" - folk med et så egosentrisk verdensbilde er det vanskelig å forandre.

Kan dette være noe som henger litt igjen mellom deg og broren din fra dere var konkurrerende guttunger? Kunne det hjelpe at dere to - uten verken foreldre eller damer til stede - snakket litt ut om at de dager nå er forbi, og at dere er voksne som burde støtte hverandre?

Det er jo ikke uvanlig at eldre folk har et litt fordomsfullt syn på både "moderne" problemer som nedsatt sædkvalitet, og ting som er litt fremmed, f.eks. adopsjon. Men dere burde klare å kjøre vår generasjons vinkling dere imellom - som bl.a. inkluderer at ingen er mindre verd eller mindre "ekte" uansett hvilke hemmeligheter man har i underlivet.

Jeg har forøvrig en sønn som er avlet mot alle odds og sædprøver. Mirakler kan skje når man minst venter det.

[serendipity]

Du har fått mange flotte svar under her.

Jeg skjønner godt at det svir at din egen bror får det til tilsynelatende på første forsøk. Kan det tenkes at de også har forsøkt en stund, men akkurat som dere har holdt det skjult?

Som prøvere i over ett år nå, så har vi litt erfaring med at andre får barn rundt oss, folk spør og graver og antyder i vilden sky, men det er kun et minimalt fåtall som faktisk vet hvor landet ligger. Vi sier at det ikke passer enda, vi har god tid og blablabla, men i hemmelighet er vi snart ferdig med utredning og søker kanskje snart om prøverør. Det er det få som vet, og jeg er i tillegg usikker på om vi kommer til å fortelle det noen gang, i så tilfelle til kun et fåtall.

Poenget mitt er at en kan aldri vite hvordan virkeligheten til andre er. Kanskje dere utad virker som om dere har forsonet dere med barnløsheten, mens dere i virkeligheten er fryktelig sårbare og langt nede. Kanskje foreldrene dine er superredde for å miste enda et kommende barnebarn og dermed lirer ut av seg lite gjennomtenkte og tåpelige kommentarer. Motivene vet en aldri, en ser og hører bare det som skjer og blir sagt og lager sin egen tolkning.

Å trekke seg unna familien tror jeg bare vil føre til enda mer sorg. At din bror får barn kan umulig være ment som en hoverende dask på lanken din. Barn blir født hele tiden rundt dere, og hvor enn vondt det må gjøre, så må dere tenke at andres lykke ikke er ment som noe vondt mot dere. Deler dere andres lykke, kan kanskje de dele deres ulykke dersom dere er villige til å være åpne om det. Din bror må ikke ha det på sin samvittighet at dere strever.

Dette har jeg lovet meg selv, at jeg aldri aldri skal bli sjalu på andre som får barn eller tillate meg selv å syns synd på meg selv.

Det ER utrolig kjipt å ønske seg barn og ikke få det, men det kan ikke andre ta på sin kappe.

Lykke lykke til!

Nemlig. Her tenker vi svæt likt... Svært, svært mange har sin egen historie de vil beskytte...

[cecily]

Nemlig. Her tenker vi svæt likt... Svært, svært mange har sin egen historie de vil beskytte...

Nemlig. Oss inkludert.

[vikcy]

Uten å ha lest de andre svarene du har fått må jeg bare si dette: jeg vet veldig godt hvordan din kone har det, og jeg har valgt å trekke meg unna og ikke engasjere meg. De som snakker om hvor fantastisk det er å ha barn osv viser jeg tydelig hvor lite interessert jeg er i det de sier, eller sender tilbake en rimelig kvass kommentar om at jeg ikke kan få barn. Dette fungerer veldig bra for meg for det er ingen som snakker mye om dette foran meg lenger, og ikke minst så føler jeg at de får føle litt på kroppen hvor vanskelig og vondt jeg har det. Jeg tror det er veldig vanskelig for folk som ikke har opplevd det selv, å sette seg inn i hvor forferdelig det dere går gjennom er...ikke det at det er nnoen unnskyldning for broren din sin oppførsel. Broren til mannen min fikk barn for 5 mnd siden og det eneste han snakker om med det barnet er hvor dyrt det er med bleier....det også er ganske irriterende skal jeg love deg! ...hehe dette ble litt mer enn jeg trenkte. Det jeg hovedsaklig ville si var atå trekke meg unna fungerer veldig godt for meg. De nærmeste rundt meg har også forståelse for dette...Lykke til masse til dere.

[nynne]

Like mye som dere "er forpliktet" til å feire den lille niesen, så er vel de like forpliktet til å ta _litt_ hensyn når de vet hvordan dette har gått inn på dere.

Vi har et vennepar som ikke klarte å lage nr. 2 selv (adoptert nå), så da min mann og jeg fikk nr 2, sendte de blomster, og skrev de var glade på våre vegne, men de trengte litt avstand en stund. Det står det respekt av syns jeg. For de _var_ jo glade på våre vegne, men det var så fryktelig leit for dem.

Jeg syns familien er hensynsløs midt oppi sin egen glede. Selvfølgelig er de glade, men det går jo an å utvise hensyn da.

Send blomster/ gave, og la kona di trekke seg unna en stund. Dette er skikkelig sårt og vondt for dere.

Håper dere lykkes en gang/ vurderer alternative metoder.

klem klem.