trenger råd om mann

[Gjest hva gjør jeg nå??????]

hva gjør en med en mann som har data som hobby og bruker all sin våkne tid forran skjermen og sitter våken til kl 5 på nettene med dataen ennå til han skal på jobb kl 10??? og i helger sitter enda lenger og hele dagene

dette er samboeren min og far til mitt barn

det er pågått i 3 år nå, han orker ikke bli med på tur ut med minsten på snart 2 år,for å si det slik bruker han så mye tid på dataen og har gjort det lenge. på 2 år med minsten har han ALDRI gått på tur ut med ungen i vogn og heller ikke sammen med meg.vi har ALDRI gått på sammen ute med barnet, jeg går alene hver dag og i helger.

han handler ikke,betaler ikke regninger,steller ikke barnet morgen eller kveld og har ALDRI skiftet bleie.

ikke si at jeg tillater dette og at der er min feil som ikke setter foten ned, TRO MEG jeg har prøvd. det ender i en JÆVLA STOR KRANGEL

han bruker tid med barnet ved å leke med han, ta barnet med seg en til sin mor, men kommer hjem mens barnet er der og setter seg på dataen.

hvis jeg ber han sette seg litt med oss i stuen KOMMANDERER jeg sier han.

han vil kommer når det passer han.

men det jeg da vet er at han ALDRI kommer

han vet ikke selv at han bruker så mange timer på dataen.

mener han må få koble av etter jobb og ber jeg om hjelp til noe MASER jeg sier han.

jeg har mast om han kan bruke mindre tid på hobbyen sin i mange år nå og det blir jo bare værre.

vi hadde en stor krangel i dag om dette og han sa bare at jeg KOMMANDERER OG MASER så nå vurderer han å flytte fra meg siden jeg MASER slik om den dataen.

hva gjør jeg nå?????

[Lillemus]

Tenk deg grundig om. Gidder du egentlig ha en sånn tenåring i hus? Han er ikke voksen vet du, han kommer til ferdig dekket bord og får sine klær vasket og strøket tenker jeg. Han har det jo veldig behagelig og med mindre han får en skikkelig vekker så gidder han ikke gjøre noe med det.

Familierådgiver? Utlimatum - "pc'n eller meg"?

Jeg vet bare at jeg ikke hadde giddet ha det sånn - da hadde jeg heller vært alenemor.

[ShitDiddelyDo]

I et så ekstremt tilfelle tror jeg kanskje jeg ville vurdert å kaste datajævelen ut av vinduet.

[skorpionfisken]

Du lar ham flytte!

Du er likevel enslig mor, og betaler for å ha en unyttig mann i huset.

[Cumbria]

Herre min skaper, for en komplett egoist du bor sammen med. Jeg tror du ville ha det mye bedre alene, som andre her sier er du jo alenemor allerede. Helt alene slipper du iallefall å irritere deg over ham! La ham dra!

[laban]

Du foreslår at dere skal innføre faste tider (det er slik man gjør med smågutter), slik at du slipper å "mase" - si at siden dere begge er lei av masingen, er dette en bedre løsning. Så blir dere enige om et antall timer som er rimelige å bruke på hobbyen pr. uke, som dere fordeler helt nøyaktig på alle ukedagene, med klokkeslett.

Avtal gjerne noen faste oppgaver i samme slengen, f.eks. at han skal ta med minsten ut en halvtime mens du rydder bort etter middagen på virkedager. Det er mye bedre å ha faste rutiner enn å krangle seg gjennom all oppgavefordeling nesten hver dag.

Han blir sikkert sur, men det kan også hende det går et lys opp for ham når han ser hvor mange timer det dreier seg om. Du kan jo spørre om du kan skaffe deg en hobby som tar tilsvarende tid.

Og minn ham på at alternativet er at han ender opp med barna alene ca. annenhver helg og en ettermiddag i uka, i tillegg til alt husarbeidet i en leilighet han bor i alene. Det er antakelig mye mer enn det han nå bidrar med.

[Gjest hva gjør jeg nå??????]

Du foreslår at dere skal innføre faste tider (det er slik man gjør med smågutter), slik at du slipper å "mase" - si at siden dere begge er lei av masingen, er dette en bedre løsning. Så blir dere enige om et antall timer som er rimelige å bruke på hobbyen pr. uke, som dere fordeler helt nøyaktig på alle ukedagene, med klokkeslett.

Avtal gjerne noen faste oppgaver i samme slengen, f.eks. at han skal ta med minsten ut en halvtime mens du rydder bort etter middagen på virkedager. Det er mye bedre å ha faste rutiner enn å krangle seg gjennom all oppgavefordeling nesten hver dag.

Han blir sikkert sur, men det kan også hende det går et lys opp for ham når han ser hvor mange timer det dreier seg om. Du kan jo spørre om du kan skaffe deg en hobby som tar tilsvarende tid.

Og minn ham på at alternativet er at han ender opp med barna alene ca. annenhver helg og en ettermiddag i uka, i tillegg til alt husarbeidet i en leilighet han bor i alene. Det er antakelig mye mer enn det han nå bidrar med.

LABAN

gode råd du kommer med, men jeg har prøvd, hvis jeg sier han kan bruke x-antall timer på data og x-antall timer på fam så svarer han med at DET ER IKKE JEG SOM SKAL BESTEMME HVOR MYE HAN SKAL SITTE PÅ DATAEN, OG HAN VIL BESTEMME DET SELV UTEN AT JEG SKAL PASSE PÅ OG VÆRE MOR FOR HAN.

OG DET ER KOMMANDO FRA MEG SIER HAN OM JEG BER HAN REDUSERE TIL X-ANTALL TIMER TIL DAGEN ELLER UKEN.

som jeg har sagt til han tusenvis av ganger bryr jeg meg ikke om at han har data som hobby, så lenge det ikke overkjører fam og daglige gjøremål.

og søke hjelp er uaktuelt har han sagt, for det er ikke han som har problemer, det er JEG,sier han

takk for svar alle

[laban]

LABAN

gode råd du kommer med, men jeg har prøvd, hvis jeg sier han kan bruke x-antall timer på data og x-antall timer på fam så svarer han med at DET ER IKKE JEG SOM SKAL BESTEMME HVOR MYE HAN SKAL SITTE PÅ DATAEN, OG HAN VIL BESTEMME DET SELV UTEN AT JEG SKAL PASSE PÅ OG VÆRE MOR FOR HAN.

OG DET ER KOMMANDO FRA MEG SIER HAN OM JEG BER HAN REDUSERE TIL X-ANTALL TIMER TIL DAGEN ELLER UKEN.

som jeg har sagt til han tusenvis av ganger bryr jeg meg ikke om at han har data som hobby, så lenge det ikke overkjører fam og daglige gjøremål.

og søke hjelp er uaktuelt har han sagt, for det er ikke han som har problemer, det er JEG,sier han

takk for svar alle

Du er jo i realiteten mora hans på et vis hvis du vasker klærne hans, lager maten ordner alt det praktiske. Med den ordningen følger også "retten" til å bestemme PC-tidene. Lever han som en bortskjemt guttunge, får han ta konsekvensen.

Eller flytte sammen med bare PCen. Men det vil senke servicenivået betraktelig.

[Speak]

La han flytte. Å ha et samliv hvor den ene bruker all tid på sin hobby fungerer sjeldent.

Men er det ikke en mulighet for å bli enige om at han kan bruke X antall timer på dette. Du kan jo også være veldig generøs her ettersom alt blir til det bedre.

Kanskje dere kan bli enige om 2 timer etter at barnet har lagt seg? Om han blir med på det (og det kan jo hende han gjør ettersom han ikke selv ser hvor mye tid han bruker i dag). Sett på klokke ved siden av han så dere slipper å diskutere det etterpå.

Ellers er det kanskje på tide å oppsøke familievernkontoret? Du kan ta kontakt med dem og høre.

[trissie]

Nå får du kanskje det svaret du IKKE ber om, men siden du ber om råd, og ikke synspunkter tar jeg sjansen på å provosere deg litt. :-)

Vi alle sier at vi gir og gir, endrer og endrer, forsøker og forsøker...

Jeg har lest innlegget ditt noen ganger, og jeg lurer på om du har latt all denne frustrasjonen gå ut over han i doser? Kanskje uten disse ordene, men i form av kroppsspråk og negativitet?

Du snakker til og med her i STORE BOKSTAVER ! ALTSÅ HØYTROPENDE.

Hva er poenget?

Ble du sint nå? :-)

Du ønsker, slik jeg tolker det, at han skal se deg, prioritere annerledes, lytte til dine ønsker, være mindre egoistisk osv. bruke tid på familien osv.

OK, da har du en målsetting!

Men det er fryktelig vanskelig å snakke om følelser og behov dersom vi bruker et negativt kroppsspråk.

Og med din innstilling i innlegget, kjenner jeg igjen meg selv, og veit hva som ikke nyttet.

Hvorfor skal han prioritere annerledes?

Det er greit å banke i bordet. Han trenger kanskje det, men problemet er ofte at det er vanskelig å sette fingeren på hvem av oss som sviktet først.

Jeg eller mannen min?

For noe har vel du sviktet på også? Litt kjefting, kanskje kritikk, klaging på interesser osv..

Derfor blir det oftest ord mot ord.

Og så kommer det du ikke liker.

Det enkleste er da å endre seg selv og min egen innstilling.

Det må jo være utfordringen for deg, å få han til å se fordelen med å prioritere deg og familien fremfor dette som driver han i større grad?

Vi må gi hverandre lyst til å prioritere annerledes.

Både min og mange andres erfaring er at det er fryktelig vanskelig å få til dette ved å sette ultimatum og trusler.

Å true med skilsmisse fører sjelden til det resultatet vi ønsker.

Det er derfor jeg mener det er så viktig å se nærmere på seg selv først, og avklarer ærlig hvor det har vært mangler fra min side.

Hvis jeg skal "starte forhandlinger" om nye prioriteringer, må målet være å skape lyst hos den andre til å følge opp. Og det oppnår man ikke hvis endringene fremstår som et krav eller trussel.

Kan gjentas til det kjedsomligste.

Det er derfor jeg sier at jeg ville ha startet med å fortelle hva jeg innser av mangler fra min side, og uttrykke ønske om at jeg håper vi kan gjøre noen viktige endringer sammen.

Kanskje du skal legge til side irritasjonen over detaljer og manglende husarbeid, og være mer fokusert på å løse hovedproblemet? Manglende kommunikasjon fra begge parter? Vise interesse for hans interesser og det han er opptatt av? Ytre ønske om å dele og delta i dette? Fortelle at du er lei for litt ensidig irritasjon og kritikk av hans valg, men at du ønsker mer konstruktivt samarbeid om privatliv, hobbyer, prioriteringer og arbeidsliv?

Ikke noe av det jeg har skrevet handler om "fasit-svar", men kanskje å være til nytte med noen innspill og provokasjoner. Håper du kan oppfatte det som det, hvis ikke det er for uforståelig skrevet da.

Jeg har vel bare tolket det som er underliggende i alle dine innlegg, at du er glad i han og mest av alt ønsker å finne midler til å presse eller lokke han til å bli en bedre ektemann/partner.

Gjør et lite forsøk, så skal du se!

DU er vant til hans reaksjoner og væremåte, og han er vant til deg på samme måte. Det vil si at når du sier og gjør en ting, vet du ganske nøyaktig hva hans reaksjoner blir. Og det samme vet han om deg.

Tror du.

Det er fordi dere begge har prøvd å tilpasse den andre til å bli litt lik den andre, men mislykket. Da lever man i kompromisset i stedet for å leve for spenning og forskjeller.

Gjør et lite forsøk for eksempel i kveld, gjør noe uventet positivt ut av situasjoner der han instinktivt vil forvente en lunken eller likegyldig holdning. Det er ikke sikkert du får en positiv reaksjon med en gang, men etter hvert vekker du nysgjerrigheten hans.

Først når han spør, kan du fortelle han at du har fått en god følelse av at det går an å vekke til live et litt mer spennende liv med han i stedet for å leve på vane. Men nå har du hatt en del å tenke på, for du er sliten..

Jeg begynte med å være bevisst blidere og mykere overfor mannen min. Og et bløtt kyss når jeg møtte han, gjorde han nesten helt stum.

Så fortalte jeg han at det gikk opp for meg at jeg var heldig som hadde han i livet mitt (god skuespiller første gang), ble han dobbelt så interessert i hva som skjedde.

Og ta for eksempel for deg alt i denne tråden. Vise det kanskje?

Det kom så mange rare reaksjoner at jeg nesten øyeblikkelig begynte å kjenne igjen det jeg en gang forelsket meg i. Det var da jeg innså at jeg selv hadde skapt det jeg ikke likte.

Ikke misforstå, jeg er ikke ute etter å frikjenne han på noen måte.

Han må bare få en MEGET GOD GRUNN til å oppdage hva for en drittsekk han er.

Og den grunnen er å skjønne at du er både flott, god og verd å ta vare på. Og familien.

Han begynte å gi meg komplimenter, ikke bare for den deilige rumpa mi, men for hvem jeg var. Han gjør ting av seg selv fordi han vil komme meg i forkjøpet.

Nå konkurrerer vi litt om å pusle for hverandre, og vi var faktisk fullstendig fremmede for hverandre i to år.

Det handler om å gjøre endringer selv først, for å smugtitte på hans reaksjoner. Du kommer til å få en del fnis for deg selv når du merker du får han til å lure litt.

De blir rett og slett litt rare :-)

Flere av venninnene mine har latt seg friste til å gjøre det samme, og samtlige ringer hverandre og forteller om pussige små flørtehistorier på hjemmebane. Og en helt annen glød i det å yte noe, ofre noe .

[Gjest hva gjør jeg nå??????]

Nå får du kanskje det svaret du IKKE ber om, men siden du ber om råd, og ikke synspunkter tar jeg sjansen på å provosere deg litt. :-)

Vi alle sier at vi gir og gir, endrer og endrer, forsøker og forsøker...

Jeg har lest innlegget ditt noen ganger, og jeg lurer på om du har latt all denne frustrasjonen gå ut over han i doser? Kanskje uten disse ordene, men i form av kroppsspråk og negativitet?

Du snakker til og med her i STORE BOKSTAVER ! ALTSÅ HØYTROPENDE.

Hva er poenget?

Ble du sint nå? :-)

Du ønsker, slik jeg tolker det, at han skal se deg, prioritere annerledes, lytte til dine ønsker, være mindre egoistisk osv. bruke tid på familien osv.

OK, da har du en målsetting!

Men det er fryktelig vanskelig å snakke om følelser og behov dersom vi bruker et negativt kroppsspråk.

Og med din innstilling i innlegget, kjenner jeg igjen meg selv, og veit hva som ikke nyttet.

Hvorfor skal han prioritere annerledes?

Det er greit å banke i bordet. Han trenger kanskje det, men problemet er ofte at det er vanskelig å sette fingeren på hvem av oss som sviktet først.

Jeg eller mannen min?

For noe har vel du sviktet på også? Litt kjefting, kanskje kritikk, klaging på interesser osv..

Derfor blir det oftest ord mot ord.

Og så kommer det du ikke liker.

Det enkleste er da å endre seg selv og min egen innstilling.

Det må jo være utfordringen for deg, å få han til å se fordelen med å prioritere deg og familien fremfor dette som driver han i større grad?

Vi må gi hverandre lyst til å prioritere annerledes.

Både min og mange andres erfaring er at det er fryktelig vanskelig å få til dette ved å sette ultimatum og trusler.

Å true med skilsmisse fører sjelden til det resultatet vi ønsker.

Det er derfor jeg mener det er så viktig å se nærmere på seg selv først, og avklarer ærlig hvor det har vært mangler fra min side.

Hvis jeg skal "starte forhandlinger" om nye prioriteringer, må målet være å skape lyst hos den andre til å følge opp. Og det oppnår man ikke hvis endringene fremstår som et krav eller trussel.

Kan gjentas til det kjedsomligste.

Det er derfor jeg sier at jeg ville ha startet med å fortelle hva jeg innser av mangler fra min side, og uttrykke ønske om at jeg håper vi kan gjøre noen viktige endringer sammen.

Kanskje du skal legge til side irritasjonen over detaljer og manglende husarbeid, og være mer fokusert på å løse hovedproblemet? Manglende kommunikasjon fra begge parter? Vise interesse for hans interesser og det han er opptatt av? Ytre ønske om å dele og delta i dette? Fortelle at du er lei for litt ensidig irritasjon og kritikk av hans valg, men at du ønsker mer konstruktivt samarbeid om privatliv, hobbyer, prioriteringer og arbeidsliv?

Ikke noe av det jeg har skrevet handler om "fasit-svar", men kanskje å være til nytte med noen innspill og provokasjoner. Håper du kan oppfatte det som det, hvis ikke det er for uforståelig skrevet da.

Jeg har vel bare tolket det som er underliggende i alle dine innlegg, at du er glad i han og mest av alt ønsker å finne midler til å presse eller lokke han til å bli en bedre ektemann/partner.

Gjør et lite forsøk, så skal du se!

DU er vant til hans reaksjoner og væremåte, og han er vant til deg på samme måte. Det vil si at når du sier og gjør en ting, vet du ganske nøyaktig hva hans reaksjoner blir. Og det samme vet han om deg.

Tror du.

Det er fordi dere begge har prøvd å tilpasse den andre til å bli litt lik den andre, men mislykket. Da lever man i kompromisset i stedet for å leve for spenning og forskjeller.

Gjør et lite forsøk for eksempel i kveld, gjør noe uventet positivt ut av situasjoner der han instinktivt vil forvente en lunken eller likegyldig holdning. Det er ikke sikkert du får en positiv reaksjon med en gang, men etter hvert vekker du nysgjerrigheten hans.

Først når han spør, kan du fortelle han at du har fått en god følelse av at det går an å vekke til live et litt mer spennende liv med han i stedet for å leve på vane. Men nå har du hatt en del å tenke på, for du er sliten..

Jeg begynte med å være bevisst blidere og mykere overfor mannen min. Og et bløtt kyss når jeg møtte han, gjorde han nesten helt stum.

Så fortalte jeg han at det gikk opp for meg at jeg var heldig som hadde han i livet mitt (god skuespiller første gang), ble han dobbelt så interessert i hva som skjedde.

Og ta for eksempel for deg alt i denne tråden. Vise det kanskje?

Det kom så mange rare reaksjoner at jeg nesten øyeblikkelig begynte å kjenne igjen det jeg en gang forelsket meg i. Det var da jeg innså at jeg selv hadde skapt det jeg ikke likte.

Ikke misforstå, jeg er ikke ute etter å frikjenne han på noen måte.

Han må bare få en MEGET GOD GRUNN til å oppdage hva for en drittsekk han er.

Og den grunnen er å skjønne at du er både flott, god og verd å ta vare på. Og familien.

Han begynte å gi meg komplimenter, ikke bare for den deilige rumpa mi, men for hvem jeg var. Han gjør ting av seg selv fordi han vil komme meg i forkjøpet.

Nå konkurrerer vi litt om å pusle for hverandre, og vi var faktisk fullstendig fremmede for hverandre i to år.

Det handler om å gjøre endringer selv først, for å smugtitte på hans reaksjoner. Du kommer til å få en del fnis for deg selv når du merker du får han til å lure litt.

De blir rett og slett litt rare :-)

Flere av venninnene mine har latt seg friste til å gjøre det samme, og samtlige ringer hverandre og forteller om pussige små flørtehistorier på hjemmebane. Og en helt annen glød i det å yte noe, ofre noe .

TRISSIE

ble ikke sint eller reagerte på innlegget ditt

og stort bokstaver var ikke ment som rop, men som en uthevelse på det han sier når jeg spør om noe

og vi har det bra ellers, jeg er ofte borte på dataen å gir ham ett nuss nå og da, og frister han litt, han ender da av dataen å fullfører.

det er ikke det som er problemet, og jeg vet utmerket godt hvordan jeg oppfører meg,

problemet er at det blir brukt for mye tid på dataen at det går ut over familien.

vi gjør ikke ting sammen.

jeg har mange kvelder bare sittet inne i stuen å sett tv og jeg kan sitte der lenge før han kommer å ser hva jeg driver med. jeg legger meg alltid før han og kan våkne på natten i 3-4 tiden å han er ennå ikke i seng.

problemet blir da at han er trøtt på dagen og orker ikke stå opp med barnet,for da trenger han hvile.

det jeg ønsker av han er ikke at han forandrer seg, han må vel ha data som hobby eller noe annet om han hadde ønsket det,ville aldri tatt fra han det.

men jeg har spurt om vi ikke en kveld i uken kan se en film sammen (men han liker ikke de filmene jeg ser) eller bare slå av tv og sitte å kose å prate en liten stund.

og det er ikke oppmerksomhet jeg er ute etter men litt kvalitetstid med mannen jeg deler hus og barn med.

klart jeg maser om å få han av dataen når det er det første han slår på om morningen og det siste på natten

tross alt er det ikke min jobb alene å vaske hus, passe barnet, gå på tur, lage mat, betale regninger,vaske klær, ta inn og ut av oppvaskmaskin.

for dette er ting min mann aldri har gjort.

har prøvd la det flyte over og ikke gjøre noe, da kommenterer han hvor fælt det ser ut,men setter seg på dataen å gjør ikke noe med det.

slike ting er det jeg mener,

og jeg irriterer meg over at han bruker gjennomsnitt 6t på dataen hver dag og mer i helger eller når han har fri.

og i helgene kan jo han sove for han står jo ikke opp med barnet.

og når databruk/hobby tar så mye tid er det klart jeg reagerer.

det er ikke snakk om at det bare har vært en periode nå men 3 år.

og begeret renner over til slutt

jeg er ganske tolmodig og mener vi ikke trenger henge over hverandre eller kontrollere hva den andre driver med.

men å be om litt tid sammen men mannen og litt hjelp og avlastning i huset, syns jeg ikke er urimelig.

[Lillemus]

LABAN

gode råd du kommer med, men jeg har prøvd, hvis jeg sier han kan bruke x-antall timer på data og x-antall timer på fam så svarer han med at DET ER IKKE JEG SOM SKAL BESTEMME HVOR MYE HAN SKAL SITTE PÅ DATAEN, OG HAN VIL BESTEMME DET SELV UTEN AT JEG SKAL PASSE PÅ OG VÆRE MOR FOR HAN.

OG DET ER KOMMANDO FRA MEG SIER HAN OM JEG BER HAN REDUSERE TIL X-ANTALL TIMER TIL DAGEN ELLER UKEN.

som jeg har sagt til han tusenvis av ganger bryr jeg meg ikke om at han har data som hobby, så lenge det ikke overkjører fam og daglige gjøremål.

og søke hjelp er uaktuelt har han sagt, for det er ikke han som har problemer, det er JEG,sier han

takk for svar alle

Så han vil ikke at du skal være mor for ham? *Hehe* Da hadde det gått en real faen i meg og jeg hadde sluttet å lage mat til ham, sluttet å vaske hans tøy - kort sagt droppet å gjøre ham slike "tjenester" i det hele tatt. Når truseskuffa er tom og han kommer til et middagsbord det er det ikke er dekket på til ham så må han da våkne?

[gullfisk]

Du lar han flytte. På dagen. Sett et siste ultimatum, og hvis han ikke reagerer, spark han ut. Slik du beskriver det gir han deg ingen ting, og heller ikke barnet.

[petter smart]

Du ville ikke høre det, men likevel - du tillater faktisk dette. Du har jo gjort det i 3 år uten å sette ned foten. Han har aldri måttet bidra hjemme. Klart han ikke har lyst til å begynne nå. Han vet jo at bare han holder ut litt masing så gjør du jobbene selv.

Han er ikke villig til engang å innrømme at dette er et problem. Da er det håpløst og jeg må si meg enig med de som sier at du bør kaste ham ut. Å true og mase hjelper ikke, men det har du vel skjønt selv også.

Det er ikke enkelt å kaste ut en mann du elsker, men kan du leve resten av livet slik du gjør nå?

Du må enten sette ned foten og kaste han ut eller leve med dette uten å klage.

[Klara Q]

"tross alt er det ikke min jobb alene å vaske hus, passe barnet, gå på tur, lage mat, betale regninger,vaske klær, ta inn og ut av oppvaskmaskin.

for dette er ting min mann aldri har gjort"

Nei, nettopp. Så slutt å gjøre det (selv om du vil irritere deg grønn) Og drit i at han kommenterer det. Hold ut til han faktisk GJØR noe med det.

Du kan jo stikke ut kveld etter kveld, og overlate legging av unger og oppvasken til han. Problemet er at nå gir du ham et valg (for hvis han velger å ikke gjøre det, gjør du det for ham) - denne mannen må ikke få valget - han må få oppgaven!

"og i helgene kan jo han sove for han står jo ikke opp med barnet."

Hvorfor kan han det? Her hadde jeg vært nådeløs, altså. Enten tar han sin del av stell og omsorg for ungene, eller så finner han seg en hybel.

Mannen er jo avhengig - og reagerer som andre avhengige når "stoffet" blir forsøkt tatt fra dem. Likevel er det uaktuelt å få hjelp, sier han. Vel - er det mer å hente i dette forholdet da?

Og han har ALDRI skiftet bleie? Fy faen!

[Gjest KariKruskakli]

Å herrejemini.

Hvis det er slik du sier, ser jeg ikke noe håp.

Dette er ikke noe familieliv.

[Gjest Friluftsmannen]

Jeg har det nesten på samme måten, men der er den dataavghengige ei jente. Hun bruker sikkert timevis på DOL, EverQuest og chattekanaler.

Jeg gir opp snart.

[collins]

"Hva gjør jeg nå?", sier du....

Jo det skal jeg si deg: Du hjelper han å pakke tingene sine.

[trissie]

TRISSIE

ble ikke sint eller reagerte på innlegget ditt

og stort bokstaver var ikke ment som rop, men som en uthevelse på det han sier når jeg spør om noe

og vi har det bra ellers, jeg er ofte borte på dataen å gir ham ett nuss nå og da, og frister han litt, han ender da av dataen å fullfører.

det er ikke det som er problemet, og jeg vet utmerket godt hvordan jeg oppfører meg,

problemet er at det blir brukt for mye tid på dataen at det går ut over familien.

vi gjør ikke ting sammen.

jeg har mange kvelder bare sittet inne i stuen å sett tv og jeg kan sitte der lenge før han kommer å ser hva jeg driver med. jeg legger meg alltid før han og kan våkne på natten i 3-4 tiden å han er ennå ikke i seng.

problemet blir da at han er trøtt på dagen og orker ikke stå opp med barnet,for da trenger han hvile.

det jeg ønsker av han er ikke at han forandrer seg, han må vel ha data som hobby eller noe annet om han hadde ønsket det,ville aldri tatt fra han det.

men jeg har spurt om vi ikke en kveld i uken kan se en film sammen (men han liker ikke de filmene jeg ser) eller bare slå av tv og sitte å kose å prate en liten stund.

og det er ikke oppmerksomhet jeg er ute etter men litt kvalitetstid med mannen jeg deler hus og barn med.

klart jeg maser om å få han av dataen når det er det første han slår på om morningen og det siste på natten

tross alt er det ikke min jobb alene å vaske hus, passe barnet, gå på tur, lage mat, betale regninger,vaske klær, ta inn og ut av oppvaskmaskin.

for dette er ting min mann aldri har gjort.

har prøvd la det flyte over og ikke gjøre noe, da kommenterer han hvor fælt det ser ut,men setter seg på dataen å gjør ikke noe med det.

slike ting er det jeg mener,

og jeg irriterer meg over at han bruker gjennomsnitt 6t på dataen hver dag og mer i helger eller når han har fri.

og i helgene kan jo han sove for han står jo ikke opp med barnet.

og når databruk/hobby tar så mye tid er det klart jeg reagerer.

det er ikke snakk om at det bare har vært en periode nå men 3 år.

og begeret renner over til slutt

jeg er ganske tolmodig og mener vi ikke trenger henge over hverandre eller kontrollere hva den andre driver med.

men å be om litt tid sammen men mannen og litt hjelp og avlastning i huset, syns jeg ikke er urimelig.

Det er vel det livet har lært oss, at det er umulig å skremme noen til et bedre liv.

Terrorismen og kriger er vel bevis på det.

Det samme gjelder for oss vanlig dødelige, at det eneste som kan skape vekst er å peke på det positive og muligheter.

Like dumt er det å se seg tilbake uten å ha med seg både det negative og positive i tankene. Noen ganger må vi ha hjelp til å se de positive detaljene. Det er slik at når et rom er mørkt, så er det mørkt. Men det skal ikke store pæra til, for at det blir lyst.

Og er pæra der, er det umulig å se mørket. Litt rart?

Og like fint er det å se at det første svaret etter en slik provokasjon, alltid inneholder en masse positivt som aldri kommer fram i det første innlegget. Og de aller fleste kommer med bastante konklusjoner basert på akkurat dette første innlegget.

Det er helt naturlig å tviholde på alle argumenter og tanker som forsvarer pessimisme og irritasjonene vi føler.

Du er bare et menneske som meg.

Men hvis jeg ber deg lese ditt innlegg en gang til og se det i det lyset? Ser du hva du forsvarer?

Jeg tror du ser det.

Gjør et lite forsøk, så skal du se!

Men, det er fryktelig vanskelig å få han til å se sin egen udugelighet og egoisme ved å kjefte og klage på han. For da kommuniserer du bare hva du føler og hva du er irritert over.

Han mener han kan gjøre dette, fordi han vil bestemme selv hva som er riktig for han.

Noe annet blir det dersom du klarer å uttrykke at du forstår at han har en interesse, men at du opplever det som AT HAN PRIORITERER BORT FAMILIEN TIL FORDEL FOR EN PC. Og at du er veldig lei deg for at han prioriterer slik. Du opplever at du og familien, arbeidsoppgaver i hjemmet og barnet ikke betyr noe for ham lenger.

Ikke bare at han får høre at han gjør noe irriterende galt i dine øyne. Da preller det av.

Da gjør du deg litt mer sårbar overfor hans prioriteringer, og appellerer til noe helt annet i han, nemlig beskytteren og omsorgsrollen.

Slik det er nå, har du påtatt deg morsrollen som korrigerer og skjemmer bort. Du styrer og steller, kjefter og smeller, og gir han ikke følelsen av at du har behov for hans omsorg, stell og oppmerksomhet.

Du skriver jo selv at han reagerer på enkelte små utspill som en klem eller oppmerksomhet, at selv slike småting får han til å avslutte det han holder på med.

Hvorfor skulle han ikke reagere riktig, dersom du gjør ting litt mer bevisst og konsekvent?

DU er vant til hans reaksjoner og væremåte, og han er vant til deg på samme måte. Det vil si at når du sier og gjør en ting, vet du ganske nøyaktig hva hans reaksjoner blir. Og det samme vet han om deg.

Tror du.

Det er fordi dere begge har prøvd å tilpasse den andre til å bli litt lik den andre, men mislykket. Da lever man i kompromisset i stedet for å leve for spenning og forskjeller.

Gjør et lite forsøk for eksempel i kveld, gjør noe uventet positivt ut av kvelden uansett hva han holder på med, der han instinktivt vil forvente en lunken eller likegyldig holdning. Det er ikke sikkert du får en positiv reaksjon med en gang, men etter hvert vekker du nysgjerrigheten hans.

Først når han spør, kan du fortelle han at du har fått en god følelse av at det går an å vekke til live et litt mer spennende liv med han i stedet for å leve på vane. Men nå har du hatt en del å tenke på.

Jeg begynte med å være bevisst blidere og mykere overfor mannen min. Og et bløtt kyss når jeg møtte han, gjorde han nesten helt stum.

Ei jeg kjenner gikk et hakk lenger. Hun pyntet seg i sexy undertøy, gikk rundt og vasket, ryddet og tente stearinlys. Rein provokasjon som ikke jeg har prøvd, men det har fristet.

Men reaksjonene kommer.

Da kommer også muligheten til å fortelle at du egentlig er glad i han, og gjerne vil at han også skal ha det godt. Du får lov til å starte med å fortelle at du forstår at han er lei av kjefting og masing. At du har tenkt på at det har vært galt å gjøre det slik. Du kan velge å være så ærlig at du forteller han om hvordan du har "dynget" deg ned i egne oppfatninger, og at du innser det ikke har vært helt rettferdig mot han.

Men du bør likevel ikke frita han for ansvar.

Du opplever det vanskelig å leve med prioriteringen hans.

Poenget er at det nesten aldri er mulig å få den andre til å endre seg uten at jeg først forteller hva jeg selv vil endre på.

Da skaper du grunnlag for å få til viktige avtaler om ansvar og arbeid, tidsbruk og friheter.

[kvinnen20]

helt enig med collins her nedfor. pakk helst klærna hans en dag det regner, og sett det utfor på trappa. så får han seg en overraskelse når han kommer hjem fra jobb.