Psykiatere og trøst, NHD.

[ulva]

Er fryktelig redd for å begynne å gråte hos psykiateren min, eller - enda verre - få et angstanfall. Det virker ganske hemmende for terapien, for jeg får jo ikke uttrykt hva jeg føler.

Men jeg lurer på hvordan han vil reagere. Er det vanlig at psykiatere gir pasientene trøst, NHD, som f.eks. å gi dem et klapp på skulderen, klemme hånden deres o.l.? Hva med angst? Hva gjør du om en pasient begynner å hyperventilere, eller raser ut av kontoret? Ville ha følt meg temmelig dum, iallefall!

(Så har jeg altså angst for å få angst - hm...)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er meget vanlig at pasienter gråter i timen fra tid til annen. Likeledes at de kan få angst og må gå ut.

Trøst i den form du beskriver er svært sjelden.

[andungen]

Det er meget vanlig at pasienter gråter i timen fra tid til annen. Likeledes at de kan få angst og må gå ut.

Trøst i den form du beskriver er svært sjelden.

Har aldri grått en tåre i alle de årene jeg har gått i terapi..kjemper imot, nettopp fordi jeg ville føle meg aldeles håpløst fortapt dersom psyken ikke ville gitt meg trøst.

Å bare sitte der overlatt til seg selv..nei takk.

[Gjest en som har vært innlagt]

Har aldri grått en tåre i alle de årene jeg har gått i terapi..kjemper imot, nettopp fordi jeg ville føle meg aldeles håpløst fortapt dersom psyken ikke ville gitt meg trøst.

Å bare sitte der overlatt til seg selv..nei takk.

En gang jeg var innlagt og hadde møte med overlegen på avdelinga, begynte jeg å gråte. Da spurte overlegen meg om jeg hadde lyst på en klem fra henne. Jeg takket ja. Hun holdt rundt meg og forsøkte å trøste meg en lang stund. Det var en merkelig følelse. Har ikke blitt trøstet på den måten på veldig lenge.

[andungen]

En gang jeg var innlagt og hadde møte med overlegen på avdelinga, begynte jeg å gråte. Da spurte overlegen meg om jeg hadde lyst på en klem fra henne. Jeg takket ja. Hun holdt rundt meg og forsøkte å trøste meg en lang stund. Det var en merkelig følelse. Har ikke blitt trøstet på den måten på veldig lenge.

Det hørtes faktisk veldig godt ut..heldig du. Faktisk vet jeg ikke hvordan reakjsonen til min psykiater ville være siden jeg aldri har vært i den situasjonen. Vi har heller aldri snakket om det...kanskje det var en ide. Men det ville vel være vanskelig å snakke om også tror jeg.

[Gjest Sue]

Det hørtes faktisk veldig godt ut..heldig du. Faktisk vet jeg ikke hvordan reakjsonen til min psykiater ville være siden jeg aldri har vært i den situasjonen. Vi har heller aldri snakket om det...kanskje det var en ide. Men det ville vel være vanskelig å snakke om også tror jeg.

Jeg tror nok at mange terapeuter ville trøste ved f.eks. å holde pas.i hånden etc Men viktigere enn nettopp hvilke uttrykk trøst og omsorg viser seg, så er psykiatere eksperter på nettopp å kunne komme pasienten i møte i et angsanfall eller fortvilelse. Iallfall de av dem som er mer dynamisk orientert enn det som fremkommer i dette forumet (uten at jeg vet noe om NHD faglige tilhørighet) Disse psykiaterne har som oftest lang egenterapi bak seg - og har altså vært i pasientrollen, med sin egen angst og fortvilelse. ( Det er ikke alltid at angst er "(p)sykt" eller fortvilelse depresjon som skal behandles medikamentellt.) Trøst trenger vi alle i blant, og noen ganger er terapeuten den eneste som kan gi det. Det viktige er å holde grenser.

[Gjest Little Madam]

Det er meget vanlig at pasienter gråter i timen fra tid til annen. Likeledes at de kan få angst og må gå ut.

Trøst i den form du beskriver er svært sjelden.

Har gått flere år til samme psykiater. Han har ALDRI gitt meg trøst i form av "klapp og klem". Har ikke savna eller forventa det heller. Synes det er fint at han holder seg på sin side av bordet :-)

Derimot så gir han meg mye "klapp og klem" i form av å støtte meg, ved å lytte til meg, prøve å forstå meg, hjelpe meg på veien o.l.

[ulva]

Jeg tror nok at mange terapeuter ville trøste ved f.eks. å holde pas.i hånden etc Men viktigere enn nettopp hvilke uttrykk trøst og omsorg viser seg, så er psykiatere eksperter på nettopp å kunne komme pasienten i møte i et angsanfall eller fortvilelse. Iallfall de av dem som er mer dynamisk orientert enn det som fremkommer i dette forumet (uten at jeg vet noe om NHD faglige tilhørighet) Disse psykiaterne har som oftest lang egenterapi bak seg - og har altså vært i pasientrollen, med sin egen angst og fortvilelse. ( Det er ikke alltid at angst er "(p)sykt" eller fortvilelse depresjon som skal behandles medikamentellt.) Trøst trenger vi alle i blant, og noen ganger er terapeuten den eneste som kan gi det. Det viktige er å holde grenser.

Det er nettopp det - hvor går grensene? Jeg vet ikke hvordan jeg ville at han skulle reagere. Grusomt dersom han bare satt der, men jeg ville ikke like det dersom han forsøkte å trøste meg, heller. Har tenkt på å snakke med ham om det, men syns det er fryktelig vanskelig. Takk, iallefall, til alle sammen, for å dele forskjellig erfaring med meg!

[sonjaone]

Det er nettopp det - hvor går grensene? Jeg vet ikke hvordan jeg ville at han skulle reagere. Grusomt dersom han bare satt der, men jeg ville ikke like det dersom han forsøkte å trøste meg, heller. Har tenkt på å snakke med ham om det, men syns det er fryktelig vanskelig. Takk, iallefall, til alle sammen, for å dele forskjellig erfaring med meg!

Jeg går til en privatpraktiserende psykoterapeut, selv om jeg heller ville gått til en psykiater. Men jeg valgte dette selv, i en litt desperat situasjon ser jeg nå. Siden jeg jobber i psykiatrien har jeg jo en viss tiltro til mine kolleger, eller overordnede kan man si. Ikke det at jeg ikke stoler på psykologen, men han tar litt avstand fra diagnoser, og medisiner.

Vel, vel over til griningen. Jeg gråter av og til en skvett hos terapeuten. Han fortalte meg at jeg måtte gråte hvis jeg skulle komme meg ut av sorgen og depresjonen. Problemet er at jeg tar meg så kraftig sammen, og dermed er den onde sirkelen igang. Jeg er redd for å vise svakhet, for at andre skal forlate meg fordi jeg gråter. Innerst inne vet jeg jo at mange ikke ville gjort det. Men jeg vil ikke gråte foran mine barn. De har opplevd nok vondt da faren stakk sin kos. Ikke vil jeg gråte foran kolleger heller, derfor biter jeg tennene sammen, og depresjonen vokser.

Jeg skriver i nåtid, men etter cipramilen har humøret steget betraktelig. Jeg synes livet er verd å leve igjen, jeg gleder meg til våren, gleder meg til å bli forelsket igjen.

Nå må jeg bare komme meg ned i vekt igjen. Har lagt på meg flere kilo siden jeg begynte på tolvon for søvnvansker, og det hjelper ikke akkurat på selvtilliten. JEG ER SÅ SULTEN! Drikker på vann og prøver å spise kalorifattig mat, men det hjelper lite. Faktisk så sover jeg ikke så veldig mye mer med tolvon, så kanskje løsningen er å kutte dem ut og heller trene masse:0)

hilsen en som får trøst

[Gjest Magna]

Jeg går til en privatpraktiserende psykoterapeut, selv om jeg heller ville gått til en psykiater. Men jeg valgte dette selv, i en litt desperat situasjon ser jeg nå. Siden jeg jobber i psykiatrien har jeg jo en viss tiltro til mine kolleger, eller overordnede kan man si. Ikke det at jeg ikke stoler på psykologen, men han tar litt avstand fra diagnoser, og medisiner.

Vel, vel over til griningen. Jeg gråter av og til en skvett hos terapeuten. Han fortalte meg at jeg måtte gråte hvis jeg skulle komme meg ut av sorgen og depresjonen. Problemet er at jeg tar meg så kraftig sammen, og dermed er den onde sirkelen igang. Jeg er redd for å vise svakhet, for at andre skal forlate meg fordi jeg gråter. Innerst inne vet jeg jo at mange ikke ville gjort det. Men jeg vil ikke gråte foran mine barn. De har opplevd nok vondt da faren stakk sin kos. Ikke vil jeg gråte foran kolleger heller, derfor biter jeg tennene sammen, og depresjonen vokser.

Jeg skriver i nåtid, men etter cipramilen har humøret steget betraktelig. Jeg synes livet er verd å leve igjen, jeg gleder meg til våren, gleder meg til å bli forelsket igjen.

Nå må jeg bare komme meg ned i vekt igjen. Har lagt på meg flere kilo siden jeg begynte på tolvon for søvnvansker, og det hjelper ikke akkurat på selvtilliten. JEG ER SÅ SULTEN! Drikker på vann og prøver å spise kalorifattig mat, men det hjelper lite. Faktisk så sover jeg ikke så veldig mye mer med tolvon, så kanskje løsningen er å kutte dem ut og heller trene masse:0)

hilsen en som får trøst

Jeg måtte lese innlegget ditt siden du forandret overskriften. )

Jeg går også på Tolvon, og har nok fått økt matlyst. Men jeg er temmelig aktiv. Så jeg har ikke lagt på meg noe. Jeg er streng i den retningen.

Forøvrig tror jeg at søvnbehovet er større når du går i behandling, enn ellers. En blir rett og slett utkjørt av det og trenger å ta seg inn. Det erfarte jeg.

Jeg er nok i reaksjonsformen lik deg. Det koster meg grusomt (forferdelig) mye å slippe følelsene løs uhemmet. Før tenkte jeg at når jeg gråt ble jeg stygg og folk ville trekke seg unna i avsky. Enda henger den følelsen igjen. Den hadde jeg medbrakt fra barndommen! Jeg har aldri opplevd noe sympati når jeg har tatt til tårene. Enten ble jeg gjordt narr av eller folk ble sinte.

I terapien gråt jeg etterhvert uten at det avstedkom vemmelse fra terapeuten, men det tok ett og ett halvt år før demningen brast. Og da hadde jeg ingen kontroll.

Men jeg ble overasket over treapeuten, ja. For jeg tenkte at jeg var stygg og ekkel i det øyeblikket. Og terapeuten var som vanlig.