psykisk utro... med exen?

[Gjest no nickname]

Har vært gift i fem år, og vi har det veldig fint sammen.

Men vi klarer ikke snakke om ting som gjelder følelser og sex. Det blir oppfattet som kritikk, og det gjør at jeg tenker mye på exen.

Min forrige samboer var utro med en kollega på fest, og vi klarte ikke å komme gjennom det. Men vi har klart å være venner selv om jeg ikke klarte å stole på henne etterpå. Ikke nok til å ta henne tilbake selv om hun ønsket det.

Så traff jeg min nåværende som jeg deler viktige interesser med, og vi har funnet hverandre. Men jeg er fortvilt for at jeg savner exen ofte.

Vi er gode venner, og treffes ofte siden vi har barn sammen. Hun har angret alvorlig det som skjedde i fylla, men har respektert at jeg ikke kunne glemme.

Jeg savner hennes diskusjoner om følelser, at hun krangler og gråter, at hun elsker og ler.

Er det bare jeg som savner slikt og blander følelser noen ganger?

Det er ikke aktuelt for meg å være utro mot min nåværende, selv om jeg mange ganger tar meg i å være utro i tankene og drømmer om sexen vi hadde for eksempel.

Hvis jeg forsøker å snakke om følelser, får jeg bare høre at hun ikke er som exen.

Jeg ønsker ikke å ha for eksempel et sexliv som bare er en del av ekteskapet, men som noe hun og jeg har oss i mellom. Noe personlig.

Vet nesten ikke akkurat hva jeg savner.

Kanskje at hun spør meg om hvordan jeg har det?

Forrige helg ble dette så sterkt når jeg leverte poden, at det holdt på å bli helt feil.

Jeg trenger noe råd så jeg ikke tenker slik mer. Jeg savner ikke henne lenger som person, til det er sårene altfor store, men måten å være nær. Når vi elsket, så elsket hun med meg og ikke noe i sengegavlen.

Jeg savner at hun kløyp, holdt meg rundt halsen, flørtet og ville vite hvordan jeg hadde det.

Hvordan skal jeg fortelle hva jeg savner uten å være kritisk? Vi har ikke barn sammen, og har mye tid for oss selv.

Jeg ønsker ikke å ha et ekteskap der bare interesser, praktiske timeplaner og sexlivet er en del av ekteskapet.

Hun er fornøydt og synes ikke slike ting er viktig lenger og mener det hører til bare i den første forelskelsen. Det er ikke tilfredsstillende å bli usikker på om jeg er tilstede for henne i det hele tatt som elsker.

Jeg får mye god oppmerksomhet ellers, men når det blir personlig eller seksuelt stopper det helt opp og blir upersonlig.

Vi er i førtiårene og er såkaldt attraktive begge to.

Hva gjør jeg galt, eller er jeg bare slik det er i middelalderkrisa? snakker dere med hverandre om slike ting, eller er det vanlig at positive opplevelser i tidligere forhold blir truende?

Selv om jeg ikke forteller om eller sammenligner med exen, føler jeg at hun gjør tvert i mot for å unngå sammenligning når hun hører hva mine ønsker er.

Ikke si at jeg ikke er ferdig med exen, for det trenger jeg ikke.

Jeg vil bare vite om det er ufint av meg å fortelle hva jeg ønsker?

Hva ville dere gjordt?

[fuji1365380447]

Jeg tror ikke at du har noen midtlivskrise - jeg tror enkelt å greit at du savner imtimitet i forholdet.

Du savner at følelser er en del av livet og at du kan føle deg begjært og elsket i hverdagen.

Men det virker ikke som om det er naturlig for din nåværende kone og være så intim og kjærlig. Og når du ber om det føler hun seg truet.

Jeg tror ikke at du egentlig vil tilbake til din ex, men at dine drømmer er et uttrykk for et sterk savn i deg. Du må forsøke å formulere dette savnet uten at din kone føler dette som et krav eller kritikk. Jeg syntes at deler av innlegget ditt var godt skrevet og kunne egne seg som "manus" for en slik samtale.

men du må også vise litt interesse for hvem HUN er... Det handler jo ikke bare om deg.

[Gjest lemsalu]

Hei

Jeg kjenner meg så utrolig godt igjen i mye av det du skriver. Til tider så savner jeg min eksmann noe helt vanvittig. Nesten som om jeg ønsker han tilbake. Men jeg vet at det ikke hadde fungert.

Nå er jeg sammen med en mann som jeg er kjempeglad i. Han har alt det jeg savnet hos min eksmann og veldig mye mer. Han gir meg kjempefine komplimenter hele tiden og som jeg vet at han mener når han sier det. Han er veldig flink til å hjelpe til i huset, finne på ting sammen med meg og barna våre (har ikke felles barn enda), han er sosial og har lett for å komme i kontakt med andre folk, han har masse humor, kan virkelig snakke om følelser. Han er bare helt topp. Derfor forstår jeg ikke hvorfor jeg hele tiden tar meg selv i å tenke på eksmannen og savne han.

Kanskje det har med at vi har barn sammen? Det å få barn binder jo personer sammen på en helt spesiell måte.

Jeg har snakket med min nåværende kjæreste om disse tankene. Han har det ikke på samme måte iforhold til sin eks. Han sier at han aldri tenker på henne på den måten.

Som du skriver så savner du sexen med eksen. Det er noe jeg også gjør. Jeg satte aldri nok pris på det da vi var gift innser jeg nå. Nå har jeg et mer aktivt sexliv nå enn jeg har hatt noensinne med eksen, men allikevel savner jeg sexen med eksen av og til. Og vet ikke hvorfor....

Men en ting vet jeg med sikkerhet, min nåværende kjæreste ville jeg aldri byttet ut mot å få tilbake min eksmann. Og det irriterer meg grenseløst at jeg savner min eksmann. Hvorfor er det slik at en bare skal huske de gode tingene? Det var jo så mange negative ting i vårt forhold som gjorde at det ikke fungerte, så hvorfor er de tingene så lette å glemme?

Uff....skikkelig hjertesukk dette her, men livet skal visst ikke være en dans på roser sies det:-D

[Gjest no nickname]

Hei

Jeg kjenner meg så utrolig godt igjen i mye av det du skriver. Til tider så savner jeg min eksmann noe helt vanvittig. Nesten som om jeg ønsker han tilbake. Men jeg vet at det ikke hadde fungert.

Nå er jeg sammen med en mann som jeg er kjempeglad i. Han har alt det jeg savnet hos min eksmann og veldig mye mer. Han gir meg kjempefine komplimenter hele tiden og som jeg vet at han mener når han sier det. Han er veldig flink til å hjelpe til i huset, finne på ting sammen med meg og barna våre (har ikke felles barn enda), han er sosial og har lett for å komme i kontakt med andre folk, han har masse humor, kan virkelig snakke om følelser. Han er bare helt topp. Derfor forstår jeg ikke hvorfor jeg hele tiden tar meg selv i å tenke på eksmannen og savne han.

Kanskje det har med at vi har barn sammen? Det å få barn binder jo personer sammen på en helt spesiell måte.

Jeg har snakket med min nåværende kjæreste om disse tankene. Han har det ikke på samme måte iforhold til sin eks. Han sier at han aldri tenker på henne på den måten.

Som du skriver så savner du sexen med eksen. Det er noe jeg også gjør. Jeg satte aldri nok pris på det da vi var gift innser jeg nå. Nå har jeg et mer aktivt sexliv nå enn jeg har hatt noensinne med eksen, men allikevel savner jeg sexen med eksen av og til. Og vet ikke hvorfor....

Men en ting vet jeg med sikkerhet, min nåværende kjæreste ville jeg aldri byttet ut mot å få tilbake min eksmann. Og det irriterer meg grenseløst at jeg savner min eksmann. Hvorfor er det slik at en bare skal huske de gode tingene? Det var jo så mange negative ting i vårt forhold som gjorde at det ikke fungerte, så hvorfor er de tingene så lette å glemme?

Uff....skikkelig hjertesukk dette her, men livet skal visst ikke være en dans på roser sies det:-D

Det er vanskelig å skjønne hvorfor men jeg tror at jeg savner intimiteten mer enn jeg savner exen.

Men det er det samme som jeg føler som du.

Hvis jeg snakker om dette med henne, vil hun ikke forstå det og mener jeg klager.

Det er heller ikke det at vi har forskjellig sexlyst eller at jeg tror jeg har noen stor midtlivskrise. Det tror jeg er rett, men jeg veit ikke hvordan jeg skal si ting.

Hvordan takler en kvinne at jeg blir deppis av mangel på nærhet? For jeg kan heller ikke klage på selve sexen. Det er ofte nok og god nok.

Men jeg var vant til at exen tok på meg og brukte hele seg for å ha kontakt når vi var intime.

Jeg føler det så uvant og kalt å være aleine når vi elsker at jeg har lyst til å be henne si noe eller ta på meg. Trekke meg inn til seg eller scratche eller hva som helst. Bare ikke glemme at jeg er der.

Det ligger kanskje likevel et savn etter ex for hun kunne fortelle meg på så mange måter at hun elsket meg. Og alt det deilige hun sa og gjorde etterpå .

Jeg er veldig interessert i hvem min kone er, og jeg forteller henne det. Men jeg blir usikker av dette. Trenger jeg kanskje unormalt mye nærhet?

Er det mulig å la vær å sammenligne når det blir så forskjellig?

[Gjest tenker høyt]

Kanskje du og din nye kone rett og slett ikke passer sammen like godt som du og eksen gjorde? Og vet du - jeg synes innlegget ditt BARE handler om at du sammenligner eksen med nåværende og at du ikke er ferdig med eksen din - akkurat det du ikke ville høre

Kanskje var du for streng med deg selv når du bestemte at du ikke kunne tilgi eksen din at hun var utro?

[Gjest lemsalu]

Det er vanskelig å skjønne hvorfor men jeg tror at jeg savner intimiteten mer enn jeg savner exen.

Men det er det samme som jeg føler som du.

Hvis jeg snakker om dette med henne, vil hun ikke forstå det og mener jeg klager.

Det er heller ikke det at vi har forskjellig sexlyst eller at jeg tror jeg har noen stor midtlivskrise. Det tror jeg er rett, men jeg veit ikke hvordan jeg skal si ting.

Hvordan takler en kvinne at jeg blir deppis av mangel på nærhet? For jeg kan heller ikke klage på selve sexen. Det er ofte nok og god nok.

Men jeg var vant til at exen tok på meg og brukte hele seg for å ha kontakt når vi var intime.

Jeg føler det så uvant og kalt å være aleine når vi elsker at jeg har lyst til å be henne si noe eller ta på meg. Trekke meg inn til seg eller scratche eller hva som helst. Bare ikke glemme at jeg er der.

Det ligger kanskje likevel et savn etter ex for hun kunne fortelle meg på så mange måter at hun elsket meg. Og alt det deilige hun sa og gjorde etterpå .

Jeg er veldig interessert i hvem min kone er, og jeg forteller henne det. Men jeg blir usikker av dette. Trenger jeg kanskje unormalt mye nærhet?

Er det mulig å la vær å sammenligne når det blir så forskjellig?

Hei igjen!

Vet ikke om det er mulig å la være å sammenligne når det er så forskjellig. Men jeg er ganske sikker på at alle som har hatt mer enn en sexpartner/ samlivspartner har tatt seg selv i å sammenligne disse flere ganger.

Min nye partner skryter meg opp i skyene og sier at han aldri har hatt det så godt som nå. Likevel sier han at han ikke sammenligner meg med sine andre sexpartnere...men innerst inne vet jeg jo at han gjør det. Men det får bare være tenker jeg. Vi kommuniserer veldig godt sammen, og kan si det meste til hverandre.

Det jeg derimot savner med eksen kan jeg ikke si til han. Det hadde vært direkte frekt og han hade jo selvfølgelig blitt utrolig lei seg. Han kan jo ikke gjøre noe med det, og derfor er det noe jeg aldri kommer til å si til han. Og det er at selv om min kjæreste er tusen ganger bedre i sengen enn min eksmann var, så var det min eksmann som gav meg de beste orgasmene. Grunnen er dessverre ene og alene det at han var mye bedre utstyrt enn min nåværende kjæreste. Jeg som trodde at utstyret ikke skulle ha noe å si på nytelsen må nok dessverre si at så ikke er tilfellet.

Jeg får som regel alltid orgasme med min nåværende kjæreste også, og han syns det er så fantastisk at vi har så bra sexliv, så da sier jeg meg bare enig med han. Kan jo ikke gjøre noe annet mener jeg. For sexlivet vårt er veldig bra, eneste som mangler er noen cm. i lengden og endel i bredden så hadde det vært topp....