Hvordan komme seg unna?

[Gjest hvorfor er kjærligheten så vanskelig..]

Jeg er kjempeforelsket i kjæresten min gjennom 2 år, men synes egentlig ikke han er så snill... (stikkord hissig)Har prøvd å gå fra han flere ganger, men han nekter å gi slipp på meg og får meg alltid tilbake. Jeg er så svak for han og lar meg alltid "lure".. Vi har selvfølgelig mange fine stunder også, men nå vil jeg ut av forholdet, men hvordan skal jeg klare det da??

[Lillemus]

Du må rett og slett jobbe med deg selv og ikke gå tilbake. Tenk hardt på _hvorfor_ du har forsøkt å gå så mange ganger nesten gang han prøver å få deg til å bli. Si til deg selv om igjen og om igjen at det aldri vil bli bedre, at du vil få det mye bedre uten ham.

Lykke til!

[Gjest werwe]

Han har tydeligvis allerede full kontroll over deg, og du lar han ha det. Denne mannens psyke kan gi deg masse problemer, og den dagen han ikke får deg tilbake med med vennlige midler, så vil du livet ditt bli et helvete.

Kom deg vekk med en gang. Og sørg for beskyttelse når han skjønner at han ikke lenger kan lokke deg tilbake.

[Gjest mitt råd]

Dette har jeg vært igjennom og det var en vanskelig prosess.

Vårt forhold hadde vart noen år lengre enn ditt og det var barn i bildet, og jeg var ganske nedkjørt og tvilte på mine egne beslutninger.

Det beste du kan gjøre er å planlegge evt. flytteplaner for deg selv, så går du, uten forvarsel. Slik unngår du en evt. diskusjon som kan få deg til å tvile.

Deretter bryter du all kontakt. Du svarer ikke på telefonen, åpner ikke døren. Det beste er jo om du har mulighet til å være sammen med andre/bo hos andre en periode, slik at du ikke går alene og grubler. De vil også korrigere deg når du begynner å tvile.

Evt. trakassering/trusler anmelder du.

Om han oppsøker deg, skal du ikke si et ord, annet enn be ham gå. Ikke se ham i øynene, ikke gi ham noe å ta tak i.

Om han nekter å forlate stedet, ring politiet.

Jo lengre tid uten kontakt, jo bedre. Da vil du få tid på deg til å klarne tankene, og du vil også komme litt til hektene og tenke klarere.

Det er tøft mens det står på, men du vil få det bedre etterpå.

[Gjest midt oppe i det]

Dette har jeg vært igjennom og det var en vanskelig prosess.

Vårt forhold hadde vart noen år lengre enn ditt og det var barn i bildet, og jeg var ganske nedkjørt og tvilte på mine egne beslutninger.

Det beste du kan gjøre er å planlegge evt. flytteplaner for deg selv, så går du, uten forvarsel. Slik unngår du en evt. diskusjon som kan få deg til å tvile.

Deretter bryter du all kontakt. Du svarer ikke på telefonen, åpner ikke døren. Det beste er jo om du har mulighet til å være sammen med andre/bo hos andre en periode, slik at du ikke går alene og grubler. De vil også korrigere deg når du begynner å tvile.

Evt. trakassering/trusler anmelder du.

Om han oppsøker deg, skal du ikke si et ord, annet enn be ham gå. Ikke se ham i øynene, ikke gi ham noe å ta tak i.

Om han nekter å forlate stedet, ring politiet.

Jo lengre tid uten kontakt, jo bedre. Da vil du få tid på deg til å klarne tankene, og du vil også komme litt til hektene og tenke klarere.

Det er tøft mens det står på, men du vil få det bedre etterpå.

Godt sagt, jeg er helt enig.

[Gjest hvorfor er kjærligheten så vanskelig..]

Dette har jeg vært igjennom og det var en vanskelig prosess.

Vårt forhold hadde vart noen år lengre enn ditt og det var barn i bildet, og jeg var ganske nedkjørt og tvilte på mine egne beslutninger.

Det beste du kan gjøre er å planlegge evt. flytteplaner for deg selv, så går du, uten forvarsel. Slik unngår du en evt. diskusjon som kan få deg til å tvile.

Deretter bryter du all kontakt. Du svarer ikke på telefonen, åpner ikke døren. Det beste er jo om du har mulighet til å være sammen med andre/bo hos andre en periode, slik at du ikke går alene og grubler. De vil også korrigere deg når du begynner å tvile.

Evt. trakassering/trusler anmelder du.

Om han oppsøker deg, skal du ikke si et ord, annet enn be ham gå. Ikke se ham i øynene, ikke gi ham noe å ta tak i.

Om han nekter å forlate stedet, ring politiet.

Jo lengre tid uten kontakt, jo bedre. Da vil du få tid på deg til å klarne tankene, og du vil også komme litt til hektene og tenke klarere.

Det er tøft mens det står på, men du vil få det bedre etterpå.

Takk for gode svar! Nå bor vi heldigvis ikke ilag da, så det skulle/burde jo være enklere å forlate han enn om vi bodde ilag.

Jeg føler kanskje dere sitter med inntrykk av at han er styggere med meg enn han i virkeligheten er.. Han er jo ikke farlig, men ja, han er flink til å snakke for seg, få meg til å tvile på avgjørelsene mine. Jeg er jo VELDIG mye ulykkelig, så jeg SKAL klare å komme meg videre..

[Gjest Henriettemor]

Du skriver at han ikke er så veldig snill,og at han er hissig. Det høres ikke så veldig lovende ut, spør du meg. Den type atferd passer ikke inn i et forhold. I et forhold er det aller, aller viktigste at man har gjensidig respekt for hverandre! Da kan også begge utvikle seg og blomstre.

Det kan godt være at det finnes grunner til å synes synd på ham, men uansett hvor synd det er på ham har han ingen rett til å behandle deg dårlig. En som starter med mye hissighet kan fort bli verre, så det er ingen grunn til overse saker og ting bare fordi de liksom ikke er ille nok.

Jeg vil råde deg til å jobbe med din egen selvtillit. Når en forelskelse retter seg mot en person med tendenser til destruktiv atferd, tror jeg det kan ligge elementer av underkastelse i det. Hvis en ikke er vant til å bekrefte seg selv, blir en så utrolig avhengig av den andres meninger og luner og innfall.

I et forhold trenger en faktisk å kunne stole på sine egne meninger og følelser. I et godt forhold skal begge parter kunne gi og ta. Noen ganger kan en stå på sitt, andre ganger inngå kompromiss. Men det må aldri bli slik at den ene regjerer grunnen og tyranniserer den andre med sine vanskelige følelser. Da er det ikke lenger noe godt forhold.

[Gjest hvorfor er kjærligheten så vanskelig..]

Du skriver at han ikke er så veldig snill,og at han er hissig. Det høres ikke så veldig lovende ut, spør du meg. Den type atferd passer ikke inn i et forhold. I et forhold er det aller, aller viktigste at man har gjensidig respekt for hverandre! Da kan også begge utvikle seg og blomstre.

Det kan godt være at det finnes grunner til å synes synd på ham, men uansett hvor synd det er på ham har han ingen rett til å behandle deg dårlig. En som starter med mye hissighet kan fort bli verre, så det er ingen grunn til overse saker og ting bare fordi de liksom ikke er ille nok.

Jeg vil råde deg til å jobbe med din egen selvtillit. Når en forelskelse retter seg mot en person med tendenser til destruktiv atferd, tror jeg det kan ligge elementer av underkastelse i det. Hvis en ikke er vant til å bekrefte seg selv, blir en så utrolig avhengig av den andres meninger og luner og innfall.

I et forhold trenger en faktisk å kunne stole på sine egne meninger og følelser. I et godt forhold skal begge parter kunne gi og ta. Noen ganger kan en stå på sitt, andre ganger inngå kompromiss. Men det må aldri bli slik at den ene regjerer grunnen og tyranniserer den andre med sine vanskelige følelser. Da er det ikke lenger noe godt forhold.

Tusen takk, når jeg leser svaret ditt ser jeg jo at du har helt rett i det du skriver. Skal ta utskrift av det og lese det hver gang tvilen min kommer.. Diskuterer fælt med meg selv, men jeg skal klare dette..

[Gjest Henriettemor]

Tusen takk, når jeg leser svaret ditt ser jeg jo at du har helt rett i det du skriver. Skal ta utskrift av det og lese det hver gang tvilen min kommer.. Diskuterer fælt med meg selv, men jeg skal klare dette..

Lykke til!

Kanskje du trenger en alliert som kan støtte deg hver gang det blir vanskelig.En som tror på deg og forstår deg. Så kan det bli en del av strategien å for eksempel ringe vedkommende hvis han plutselig dukker opp igjen og du kanskje begynner å tvile på om det er riktig å avvise ham... Tvil kan nemlig være den verste fienden!