Retten til å få barn

[trinski]

Vi har vært samboere i tolv år. Jeg er snart trettitre år og kjenner fysisk at kroppen nå er klar for å få barn. I tillegg tror jeg det vil være fint i samlivet vårt, jeg tror et barn vil utvide oss og gi oss både utfordringer og mye glede. Det er dessverre ikke et gjensidig ønske. Samboeren min ønsker ikke barn. Han er redd, redd for hva som vil skje hvis vi ikke klarer å mestre et eventuelt brudd når vi har barn. Han er sjøl skilsmissebarn, foreldrene hans ble skilt da han var 11 år. Det var svært dramatisk for han, han følte ansvar for en pappa som var deprimert i fem år og som forsøkte å ta livet av seg, han følte ansvar for mamman som ble enda mer kaotisk enn før, og i tillegg snakka ikke foreldrene med hverandre før 15 år seinere. I dag er begge foreldrene uførestrygda, de lever aleine og er veldig fysisk syke. Jeg ser at hans bakgrunn kan være en indikator på hans redsel. I motsetning til han er jeg uredd på mange måter, både i forhold til å utfordre meg sjøl i arbeidslivet og privat. Jeg blir sett på som positiv av andre. Jeg kommer fra en stødig familie med foreldre som fortsatt er gift. Jeg forsøker å vise samboeren min at jeg elsker han og er trygg på han og at vi har gode forutsetninger for å bli gode foreldre. En garanti for at man er sammen til evig tid, finnes ikke, den sjansen må man ta ... Jeg veit at han elsker meg og. Vi har et svært spesielt forhold, nært og sammenfletta. Men når det gjelder å få barn, så har det skapt en avstand mellom oss. Jeg veit ikke hvordan jeg skal gå fram for å påvirke han til å få lyst på barn samtidig som jeg ikke maser. Vi har sporadisk snakka om dette tematet i tre år nå. Jeg er redd for å vente for lenge. Hva om han aldri vil ha barn med meg? Hva om jeg er for gammel for å få barn? Tanken på å forlate han har selvfølgelig slått meg. Men det føles feil og urettferdig å forlate en man elsker. Jeg er helt sikker på at han vil bli en supergod pappa. Han jobber med barn og liker det.

Jeg skulle ønske noen kunne gi meg et enkelt svar, sjøl om jeg innerst inne veit at det er jeg som må velge.

[Gjest Snuppeduppa]

Oi, den der er ikke lett! Du må jo kanskje bare bestemme deg, hva er viktigst, han eller barn..

Jeg hadde støttet deg hvis du hadde valgt å forlate han til fordel for en som vil ha barn. Noen vil si det er egoistisk, men hadde jeg vært i samme situasjon hadde jeg vurdert å forlate typen min. men det er meg..

[Gjest betauppe]

Synes ikke han kan BARE skylde på en vanskelig skilsmisse og barndom og la det bli med det. Det er for lettvint. Da får han snakke med noen, gå i terapi og i det hele tatt bearbeide det som har skjedd.

JEG hadde ikke blitt lykkelig i det lange løp med en som ikke delte mitt ønske om barn.

Skal jeg være ærlig så gikk min forrige samboer og jeg fra hverandre fordi hans "vente og se hva som skjer" holdning aldri førte til noe. Han visste ikke om han ville ha barn og det hele ble til slutt helt uten mål og mening.

Jeg elsket ham over alt og jeg er fortsatt veldig glad i ham. Jeg gråt daglig i ca et halvt år etter at jeg brøt opp og hadde det vondt mye lenger.

Han har nå ny kjæreste og ikke barn.

Jeg har en samboer jeg elsker og en datter på 1 år.

Jeg har aldri angret på valget mitt.

Lykke til!

[løvinne71]

Kanskje han får nok av unger gjennom jobben??

Men fra spøk til alvor...

Denne er ganske tricky, så jeg forstår godt et du er frustrert!

Valget om å få barn eller ikke, er helt klart den avgjørelsen man tar i livet som har mest omfattende konsekvenser.

Og har man svært ulike ønsker på dette området så finnes det heller ingen muligheter for kompromisser.

Men jeg har barn selv. Og vet med sikkerhet at jeg aldri ville vært dem foruten!

Det å få barn gir livet en helt annen mening. Og danner fundamentet for resten av livet ditt!

Jeg vil derfor påstå at ingen mann i verden er verdt å ofre muligheten til å oppleve det å være mamma!

Jeg vil legge til at jeg absolutt ikke er av den barnekjære typen. Nærmere tvert imot.

Jeg rakk heller aldri å ØNSKE meg barn, siden begge graviditetene i utgangspunktet ikke var ønskede.

Likevel kan jeg si at barna mine er det beste som har hendt meg, og jeg elsker dem over alt!

Jeg er overhodet ikke i tvil om hva jeg ville ha valgt hvis jeg måtte velge "enten" mann, eller barn. Jeg ville valgt barna mine!

Og du har jo fortsatt muligheten til å få begge deler!

Det er nok av menn som kan være en god kjæreste!

En mann kan erstattes, men det kan ikke et barn...

Hvis DU virkelig ønsker deg barn, må du ikke la hans ønsker ta ifra deg den muligheten!

Det tror jeg du kommer til å angre på..

[jaime]

Jeg er i lignende, men motsatt situasjon - jeg er jente, og er sammen med en mann som ønsker barn (etterhvert). Det er fullstendig utelukket for meg, noe han alltid har visst, men han har jo da valgt å være sammen med meg inntil videre allikevel. Jeg for min del er selvsagt klar over at risikoen for at han gjør det slutt for å finne en berte han kan få unger med om noen år, er overhengende (vi er 30 og 32).

Jeg kan overhodet ikke forestille meg livet uten ham, men det er allikevel enkelt i forhold til å gjøre noe som går fullstendig imot alt jeg ønsker og står for, endrer hele livet mitt for evig tid, og affekterer en uskyldig tredjepart.

Så hvis din samboer skulle føle det likedan, så er jo et akkurat et like tungtveiende syn som at du _vil_ ha barn. Man har ingen rett til å få barn, som er større enn andres rett til å ikke få dem - man må jo ta sine egne valg.

Skjønt det må sies at jeg selv virkelig ikke liker barn, og at det stikker mye dypere enn min egne foreldres turbulente forhold.Du kjenner din samboer, det gjør ikke vi her...

[serendipity]

Uff for en vanskelgi situasjon. Men dersom han er HELT urokkelig og det ikke hjeler å evt. søke familig rådgivning så ville nok jeg personlig forlatt mannen. Jeg VET JEG ville blitt ulykkelig uten barn, og det ville gjort meg ulykkelig at den jeg elsket ikke ville "gi meg"dette.

Jeg er av den oppfatnigen at jeg nok hadde funnet en annen jeg elsket like mye som han jeg hadde, men å aldri kunne få barn ville aldri kunne "erstattes".

[skorpionfisken]

Tenk deg at du gir avkall på å få barn fordi du vil være sammen med den du elsker og er redd for å miste ham dersom du presser igjennom at dere skal ha barn.

Tenk deg så at klokka går. Du er ikke lenger i stand til å få barn, like greit så slipper dere tenke på prevansjon, dere skulle jo ikke ha barn likevel.

Tenk deg så at han da finner ut at han ikke vil ha deg likevel, han vil heller ha en annen og du blir alene likevel. Uten barn. Uten muligheter for noensinne å få barn.

Det er faktisk de som ha opplevd det også.

Jeg er så glad for at da min mann som egentlig ikke ville ha barn forlot meg, da hadde vi to barn som jeg hadde mast meg til.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Ja visst er det du som har retten til å velge om du skal ha barn eller ikke. Men i et samliv er det avgjørende viktig at dere to som skal lage barnet er på samme parti. Derfor oppfordrer jeg deg til å lytte og vise respekt for samboerens syn. Det betyr ikke at du ikke kan gjøre noe for å komme videre.

Det høres ut som om dere har snakket om saken i lang tid, 3 år nevner du. Da er det neppe nye momenter å finne hos hverandre. En ny vinkel kan være å oppsøke en 3.person, en parterapeut eller annen fagperson. Jeg tenker særlig på samboeren din med hans bakgrunn for å velge barn vekk.

For å få nye innspill og se saken med andre øyne, kan en utenforstående hjelpe dere til å både bearbeide tidligere dårlige erfaringer, komme videre og tenke nytt om det å få barn.