Kvalitetstid

[DarkPink]

Hm.. etter å ha lest hva andre sliter med her inne, så er det så vidt jeg våger å komme med mitt "store problem", men jeg forsøker da likevel.

Jeg og kjæresten min er studenter, og er sammen på åttende måneden. Vi ser hverandre som regel hver dag, og jeg overnatter der kanskje fem netter i uka (bor fem min unna hverandre).

Det som er problemet, er at jeg føler vi ikke har noe tid sammen. Han skjønner ikke dette, for vi er jo i samme rom nesten hele uka. Jeg tar opp igjen to fag, og har resten av dagen fri, mens han har noe på tapetet hele dagen. Trening, fotball, skole, osv. Og når han er hjemme, så sitter han foran datamaskinen HELE tiden. Og jeg sitter foran tv'en hele tiden.

Han mener dette er kjempefint, et "avslappet forhold" som han kaller det, men jeg syns det er utrolig ensomt. Jeg skulle ønske vi kunne kose og prate mer, og gjøre noe sammen. Vi bruker å se en film hver kveld før vi legger oss, men det er jo egentlig ikke så sosialt.

Vi har blitt enige om at vi skal prøve å ligge en halvtime sammen og kose og prate før vi sovner, etter filmen, men han bruker som regel å være for trøtt da. Selv om han ikke forstår problemet mitt, så har han gått med på at vi kan prøve å finne en felles hobby e.l, men da er problemet HVA?

Jeg hater alt som har med sport å gjøre, han hater å se på tv, vi har ikke så mye penger til kino osv, og det er helelr ikke særlig sosialt. Vi kan ikke lage middager sammen, for han driver litt med kroppsbygging, og går på en streng diett med pissmat som jeg ikke spiser.

Dagene mine er så lange og ensomme, men han mener at jeg bare fokuserer på det negative, og ikke husker alle gangene han har "sett et program med meg" osv, men jeg vil jo ikke at han skal ofre seg for meg, jeg vil vi skal kose oss sammen begge to!

Jeg har forsøkt å sminke meg, gå med fine klær, kjøpe nytt undertøy, osv, men ingenting river ham løs fra dataskjermen.

Er vi bare for forskjellige? Vi har snakket om det før, at hvis 100 er den levelen vanlige folk trenger med oppmerksomhet, kos, osv, så ligger han på 20 og jeg på 250.. Vi har snakket om at jeg bør fylle dagene mine med mer, så jeg ikke føler meg alene så lenge, men. Jeg vil være sammen med HAM.

Hvordan skal vi løse dette?

[Gjest synd, men sant]

Det lar seg ikke løse.

Dette forholdet har ikke livets rett.

Det finnes knapt en mann som kan leve med deg :-(

[DarkPink]

Det lar seg ikke løse.

Dette forholdet har ikke livets rett.

Det finnes knapt en mann som kan leve med deg :-(

Jøss.. det var vel ikke akkurat det svaret jeg hadde venta. På hvilke argumenter baserer du en slik uttalelse?

[Gjest synd, men sant]

Jøss.. det var vel ikke akkurat det svaret jeg hadde venta. På hvilke argumenter baserer du en slik uttalelse?

En er ikke voksen før en selv kan skaffe seg de gleder en trenger.

Det virker som om du er ekstremt oppmerksomhetskrevende og at du skal leve gjennom han. De gleder du trenger må du få via han.

Ja, en skal ha mye glede sammen med kjæreste, men en må også kunne finne på noe selv.

Du virker umoden...

[DarkPink]

En er ikke voksen før en selv kan skaffe seg de gleder en trenger.

Det virker som om du er ekstremt oppmerksomhetskrevende og at du skal leve gjennom han. De gleder du trenger må du få via han.

Ja, en skal ha mye glede sammen med kjæreste, men en må også kunne finne på noe selv.

Du virker umoden...

Jeg spør først og fremst om tips til hvilke ting kjærestepar kan gjøre sammen i hverdagen, så jeg syns ditt voldsomme angrep på meg som person blir litt utenfor tema.

Jeg er klar over at jeg er oppmerksomhetskrevende, og at det er et problem, men jeg trenger ikke være umoden for det. Det at jeg skriver inn her og innrømmer det og ber om hjelp er vel tvert imot et tegn på det motsatte.

Jeg sier ikke at han er den som skal gi meg gledene her i livet, og at jeg må få alt gjennom ham, men at vi må kunne ha NOE tid sammen også. Husk at i tillegg til at jeg ligger over normal være-sammen-skala, ligger han langt under, derfor blir forskjellene ekstra store.

At du sier til meg at det er ingen mann som kan leve sammen med meg eller hva du sa, syns jeg rett og slett er en helt umenneskelig ting å si til noen.

[Glimtipper]

Jeg vet jammen meg ikke om dette forholdet kan fungere for dere begge to. Dere er veldig forskjellige når det kommer til interesser og har totalt forskjellige behov i et forhold.

Jeg tror i hvert fall ikke jeg hadde orket å bygge videre på dette, tror heller jeg hadde funnet meg noen som passet meg bedre i utgangspunktet.

Du får fortelle oss hva som er veldig bra mellom dere, så vi vet hva vi skal gi råd om å bygge på.

[DarkPink]

Jeg vet jammen meg ikke om dette forholdet kan fungere for dere begge to. Dere er veldig forskjellige når det kommer til interesser og har totalt forskjellige behov i et forhold.

Jeg tror i hvert fall ikke jeg hadde orket å bygge videre på dette, tror heller jeg hadde funnet meg noen som passet meg bedre i utgangspunktet.

Du får fortelle oss hva som er veldig bra mellom dere, så vi vet hva vi skal gi råd om å bygge på.

Takk for seriøst svar.

Jeg må si jeg ble tatt litt på senga av det siste spørsmålet ditt. Hva er egentlig bra mellom oss?

Han har en gutteaktig humor som får meg til å le. Han tar ting til etterretning, og forsøker å jobbe med det jeg syns er problematisk i forholdet. Han vil veldig gjerne at vi skal kunne snakke om alt...

Øh.. vel, jeg er forelska, og veldig glad i ham! Men jeg begynner å lure på om det er det eneste vi har...

[Glimtipper]

Takk for seriøst svar.

Jeg må si jeg ble tatt litt på senga av det siste spørsmålet ditt. Hva er egentlig bra mellom oss?

Han har en gutteaktig humor som får meg til å le. Han tar ting til etterretning, og forsøker å jobbe med det jeg syns er problematisk i forholdet. Han vil veldig gjerne at vi skal kunne snakke om alt...

Øh.. vel, jeg er forelska, og veldig glad i ham! Men jeg begynner å lure på om det er det eneste vi har...

Se for deg at du alltid, til en viss grad, vil føle du får for lite oppmerksomhet i forholdet med han. Vil du klare å leve med det de neste tjue årene? De neste tretti?

Jeg betviler ikke at dere har det fint på mange vis og at dere er veldig forelsket. Men når man bestemmer hvilke forhold som man vil ta videre til det neste steget (i dette tilfellet ville det ha vært å flytte sammen etter en stund, andre ganger er det gifte seg eller få barn), så må man bruke fornuften litt. Særlig om du med åpne øyne er på vei dypere inn i et forhold hvor forskjellene deres kan såre dere begge ganske kraftig over tid.

[DarkPink]

Se for deg at du alltid, til en viss grad, vil føle du får for lite oppmerksomhet i forholdet med han. Vil du klare å leve med det de neste tjue årene? De neste tretti?

Jeg betviler ikke at dere har det fint på mange vis og at dere er veldig forelsket. Men når man bestemmer hvilke forhold som man vil ta videre til det neste steget (i dette tilfellet ville det ha vært å flytte sammen etter en stund, andre ganger er det gifte seg eller få barn), så må man bruke fornuften litt. Særlig om du med åpne øyne er på vei dypere inn i et forhold hvor forskjellene deres kan såre dere begge ganske kraftig over tid.

Jeg er redd for at jeg vil føle jeg får for lite oppmerksomhet uansett hvem jeg er sammen med... og det er en utrolig deprimerende tanke.

Jeg var til legen min og ba om henvisning til psykolog for første gang på torsdag, for å finne litt utav om jeg bare er sånn som person, om jeg er syk, om jeg faktisk er i et dårlig forhold, etc.

Mennesker som er gift og har lang erfaring med forhold sier jo at man bare lærer seg å senke kravene og overse bagateller og tilpasser seg hverandre, men jeg vet ikke om jeg VIL gi slipp på mine prinsipper. Kanskje kunne jeg venne meg til at jeg ikke får særlig oppmerksomhet, men jeg syns det er fælt å tenke på. Et forhold skal pleies med kyss og kos til man dør synes jeg, selv om det blir litt mindre enn i den første tiden.

Jeg har f.eks funnet meg i at vi sover uten å holde rundt hverandre, selv om jeg syntes det var helt forferdelig i starten.

Uff.. skjønner du hva jeg prater om i det hele tatt?

Jeg vet rett og slett ikke om jeg er for kravstor, og har problemer som jeg må jobbes ut av profesjonelt, eller om jeg er i et dårlig forhold, og kan få det bedre i et annet.

Hva gjør du og kjæresten din sammen når dere skal pleie forholdet?

[Glimtipper]

Jeg er redd for at jeg vil føle jeg får for lite oppmerksomhet uansett hvem jeg er sammen med... og det er en utrolig deprimerende tanke.

Jeg var til legen min og ba om henvisning til psykolog for første gang på torsdag, for å finne litt utav om jeg bare er sånn som person, om jeg er syk, om jeg faktisk er i et dårlig forhold, etc.

Mennesker som er gift og har lang erfaring med forhold sier jo at man bare lærer seg å senke kravene og overse bagateller og tilpasser seg hverandre, men jeg vet ikke om jeg VIL gi slipp på mine prinsipper. Kanskje kunne jeg venne meg til at jeg ikke får særlig oppmerksomhet, men jeg syns det er fælt å tenke på. Et forhold skal pleies med kyss og kos til man dør synes jeg, selv om det blir litt mindre enn i den første tiden.

Jeg har f.eks funnet meg i at vi sover uten å holde rundt hverandre, selv om jeg syntes det var helt forferdelig i starten.

Uff.. skjønner du hva jeg prater om i det hele tatt?

Jeg vet rett og slett ikke om jeg er for kravstor, og har problemer som jeg må jobbes ut av profesjonelt, eller om jeg er i et dårlig forhold, og kan få det bedre i et annet.

Hva gjør du og kjæresten din sammen når dere skal pleie forholdet?

Fortell meg hvor mye oppmerksomhet du trenger, så kan jeg si hva jeg mener om mengden.

Men jeg er ganske så glad i oppmerksomhet fra den jeg elsker, jeg og. Så jeg forstår hva du mener. Det _er_ vanskelig de gangene man må finne seg i at den andre ikke har de samme behovene som deg. Men nå har jeg funnet en samboer som elsker å tilbringe tid med meg. Vi gjør det meste hjemme sammen, bortsett fra når han ser fotball (for det synes jeg er kjedelig). Han synes det er like viktig som meg å kysse og ta på hverandre gjennom dagen, og det gjør vi ofte. Kosesnakker. Og selv om jeg ikke er interessert i fotball, kan han fortelle meg om det og jeg lytter. Samme med mine interesser, han lytter og stiller spørsmål. Vi har bodd sammen i tre år.

Det er derfor jeg lurer på om du ikke burde gå videre, for det høres ut som det du får ut av dette forholdet er mye mindre enn du kan leve med.

Du spør hva jeg og kjæresten gjør, når vi skal gjøre noe spesielt sammen. Vi har en sønn, så det er vanskelig å få til noe "ordentlig" (som tur ut eller lignende). Men etter at barnet har lagt seg klokka ni, så prioriterer vi hverandre. Om en sitter ved dataen, så kommer den andre bort også. Finner vi noe fint på tv, så ser vi det. Eventuelt en film. Eller vi bare ligger i senga og snakker, gir hverandre massasje, slike ting.

Ingen av oss har et stort behov for alene-tid. En kveld hver i måneden hvor vi møter venner på egen hånd er veldig ofte for oss. Ikke alle trives i slike forhold, jeg trodde ikke jeg ville gjøre det. Men jeg tror at om du møter noen som har likere behov som deg, så vil du slippe mange såre følelser i årene framover.

[DarkPink]

Fortell meg hvor mye oppmerksomhet du trenger, så kan jeg si hva jeg mener om mengden.

Men jeg er ganske så glad i oppmerksomhet fra den jeg elsker, jeg og. Så jeg forstår hva du mener. Det _er_ vanskelig de gangene man må finne seg i at den andre ikke har de samme behovene som deg. Men nå har jeg funnet en samboer som elsker å tilbringe tid med meg. Vi gjør det meste hjemme sammen, bortsett fra når han ser fotball (for det synes jeg er kjedelig). Han synes det er like viktig som meg å kysse og ta på hverandre gjennom dagen, og det gjør vi ofte. Kosesnakker. Og selv om jeg ikke er interessert i fotball, kan han fortelle meg om det og jeg lytter. Samme med mine interesser, han lytter og stiller spørsmål. Vi har bodd sammen i tre år.

Det er derfor jeg lurer på om du ikke burde gå videre, for det høres ut som det du får ut av dette forholdet er mye mindre enn du kan leve med.

Du spør hva jeg og kjæresten gjør, når vi skal gjøre noe spesielt sammen. Vi har en sønn, så det er vanskelig å få til noe "ordentlig" (som tur ut eller lignende). Men etter at barnet har lagt seg klokka ni, så prioriterer vi hverandre. Om en sitter ved dataen, så kommer den andre bort også. Finner vi noe fint på tv, så ser vi det. Eventuelt en film. Eller vi bare ligger i senga og snakker, gir hverandre massasje, slike ting.

Ingen av oss har et stort behov for alene-tid. En kveld hver i måneden hvor vi møter venner på egen hånd er veldig ofte for oss. Ikke alle trives i slike forhold, jeg trodde ikke jeg ville gjøre det. Men jeg tror at om du møter noen som har likere behov som deg, så vil du slippe mange såre følelser i årene framover.

Så behagelig å snakke med deg!

Jeg var sammen med en annen i to og et halvt år, ble slutt til jul. Han var mye mer som jeg, og vi hadde det fantastisk sammen. Uheldigvis var jeg ung og dum og utro en natt, og det ble enden på visa. Så rusha jeg rett inn i dette forholdet, fordi jeg ikke fikser å være alene.

Så forholdet ble for det første bygd på feil grunner, og jeg sammenlignet ham hele tiden med eksen min, som var en mye mer kjærlig type.

Når jeg forteller kjæresten min om problemene, så snakker han meg alltid ut av noe brudd, og vi trenger bare å jobbe med de tinga, osv. Og så er det veldig fint et par dager, og så faller vi litt tilbake igjen, eller jeg lager noen nye problem. Han mener at jeg konstant ser etter nye problem.

Jeg har også problemer med å stole på ham, delvis pga min egen utroskap (kunne jeg, kan alle), og pga tillitsbrubb fra hans side i starten av forholdet. For meg virker det egentlig bare som om det ikke e rnoe igjen av det forholdet her, og at det beste er å bare gjøre det slutt.

Det som taler imot, er at jeg komme rtil å savne ham, jeg gruer meg til å fortelle familien om et nytt brudd (mamma var allerede imot at jeg fant meg en kjæreste nummer to), og at jeg kanskje kommer til å angre, fordi de samme problemene vil dukke opp i et nytt forhold - fordi de har rota i MEG og ikke forholdet. Men hvordan skal jeg vite hva som er hva?

[Gjest toombola]

Jeg er ikke så sikker på om dere i det heletatt KAN løse det. Dere er FOR forskjellige.

Jeg ville brutt forholdet, for på et eller annet tidspunkt blir det et brudd, og bedre du tar initiativet selv enn at han etterhvert gjør det.

Databruken hans er jo litt for stor, og det er en sånn sak som det er vanskelig å dele interessene i. Når det gjelder din mangel på interesse for sport, så tror jeg at han etterhvert vil bli interessert i ei jente som er mer sportsinteressert. Han kommer til å savne det at en partner interesserer seg for hva han gjør.

[Glimtipper]

Så behagelig å snakke med deg!

Jeg var sammen med en annen i to og et halvt år, ble slutt til jul. Han var mye mer som jeg, og vi hadde det fantastisk sammen. Uheldigvis var jeg ung og dum og utro en natt, og det ble enden på visa. Så rusha jeg rett inn i dette forholdet, fordi jeg ikke fikser å være alene.

Så forholdet ble for det første bygd på feil grunner, og jeg sammenlignet ham hele tiden med eksen min, som var en mye mer kjærlig type.

Når jeg forteller kjæresten min om problemene, så snakker han meg alltid ut av noe brudd, og vi trenger bare å jobbe med de tinga, osv. Og så er det veldig fint et par dager, og så faller vi litt tilbake igjen, eller jeg lager noen nye problem. Han mener at jeg konstant ser etter nye problem.

Jeg har også problemer med å stole på ham, delvis pga min egen utroskap (kunne jeg, kan alle), og pga tillitsbrubb fra hans side i starten av forholdet. For meg virker det egentlig bare som om det ikke e rnoe igjen av det forholdet her, og at det beste er å bare gjøre det slutt.

Det som taler imot, er at jeg komme rtil å savne ham, jeg gruer meg til å fortelle familien om et nytt brudd (mamma var allerede imot at jeg fant meg en kjæreste nummer to), og at jeg kanskje kommer til å angre, fordi de samme problemene vil dukke opp i et nytt forhold - fordi de har rota i MEG og ikke forholdet. Men hvordan skal jeg vite hva som er hva?

Det er hyggelig å snakke med deg også

Hvis du hadde det fint med den forrige kjæresten din, så er det tegn på at du kan finne noen som passer deg. Bare ikke vær utro igjen!

At kjæresten din klarer å overtale deg til å bli de andre gangene du har tatt opp problemene, er nok fordi du egentlig ikke hadde bestemt deg for å gå. Tar du først den avgjørelsen, så tror jeg du klarer å holde fast ved den. Og hva moren din mener om saken er da helt uinteressant. Det er _ditt_ liv, du lever det ikke for å tekkes henne.

En ting som jeg fester med ved, er at du ikke liker å være alene. Da er det nettopp det du burde gjøre en stund. Kjenn på hvordan det er å være single i 6 måneder. Finn roen sammen med deg selv, ta opp kontakten med venninner eller finn nye og begynn på et kurs eller en hobby. Altså, skap ditt eget liv. Gjør du det, så står du _så_ mye sterkere i et nytt forhold.

Hvor gammel er du, forresten?

[DarkPink]

Det er hyggelig å snakke med deg også

Hvis du hadde det fint med den forrige kjæresten din, så er det tegn på at du kan finne noen som passer deg. Bare ikke vær utro igjen!

At kjæresten din klarer å overtale deg til å bli de andre gangene du har tatt opp problemene, er nok fordi du egentlig ikke hadde bestemt deg for å gå. Tar du først den avgjørelsen, så tror jeg du klarer å holde fast ved den. Og hva moren din mener om saken er da helt uinteressant. Det er _ditt_ liv, du lever det ikke for å tekkes henne.

En ting som jeg fester med ved, er at du ikke liker å være alene. Da er det nettopp det du burde gjøre en stund. Kjenn på hvordan det er å være single i 6 måneder. Finn roen sammen med deg selv, ta opp kontakten med venninner eller finn nye og begynn på et kurs eller en hobby. Altså, skap ditt eget liv. Gjør du det, så står du _så_ mye sterkere i et nytt forhold.

Hvor gammel er du, forresten?

Jeg får angst bare ved tanken jeg.. Hobbyer og venner og singhel i seks måneder! =p Men deter mye sånne ting jeg tok opp med legen min i forrige uke, jeg håper jeg får henvisning til en psykolog.

Jeg fikk faktisk i oppgave av henne å finne ut en hobby jeg skulle begynne med til neste time, men jeg aner ikke hva det skulle være.. jeg liker ikke å bevege så mye på meg, og siden jeg ikke blir tykk uansett hvajeg gjør og spiser, så merker jeg ikke så godt at jeg trenger det heller.

Jeg trives sjeldent sammen med venninner, så mamma og kjæresten er egentlig nøkkelpersonene i livet mitt. Dermed får moren min sine meninger altfor mye å si for livet mitt, sånn har det alltid vært. Jeg fikser ikke at hun kritiserer meg, så jeg må på en måte bevise nå at hun ikke hadde rett i at dette forholdet var feil. Hun har akkurat så smått begynt å godta det også, og jeg har begynt å få god kontakt med moren hans.

Jeg er nitten.. Er du enig med "synd, men sant", siden du spør? =)

[Glimtipper]

Jeg får angst bare ved tanken jeg.. Hobbyer og venner og singhel i seks måneder! =p Men deter mye sånne ting jeg tok opp med legen min i forrige uke, jeg håper jeg får henvisning til en psykolog.

Jeg fikk faktisk i oppgave av henne å finne ut en hobby jeg skulle begynne med til neste time, men jeg aner ikke hva det skulle være.. jeg liker ikke å bevege så mye på meg, og siden jeg ikke blir tykk uansett hvajeg gjør og spiser, så merker jeg ikke så godt at jeg trenger det heller.

Jeg trives sjeldent sammen med venninner, så mamma og kjæresten er egentlig nøkkelpersonene i livet mitt. Dermed får moren min sine meninger altfor mye å si for livet mitt, sånn har det alltid vært. Jeg fikser ikke at hun kritiserer meg, så jeg må på en måte bevise nå at hun ikke hadde rett i at dette forholdet var feil. Hun har akkurat så smått begynt å godta det også, og jeg har begynt å få god kontakt med moren hans.

Jeg er nitten.. Er du enig med "synd, men sant", siden du spør? =)

Det er jo mulig at dette forholdet kan fungere, forutsatt at du faktisk lager deg ditt eget liv.

Du burde absolutt ha venninner, det er ikke sunt å bare ha nær kontakt med kjæresten og moren din.

Jeg vet ikke hva hun/han sa, så det var ikke derfor jeg spurte om alderen din Jeg ble bare nysgjerrig, hadde vært mer bekymret om du var tretti og så avhengig av kjæresten din.

Dette ordner seg for deg, men da må du ta tak i deg selv og finne ut hvem _du_ er. Uavhengig av alle andre

[Gjest EvyM]

I stedet for å se film og ha en halvtime til å snakke i senga, (hvor han bare sovner) så burde dere heller gå en koselig romantisk tur sammen! Da MÅ dere snakke sammen. Dere trenger ikke gå fort/trene.

[DarkPink]

I stedet for å se film og ha en halvtime til å snakke i senga, (hvor han bare sovner) så burde dere heller gå en koselig romantisk tur sammen! Da MÅ dere snakke sammen. Dere trenger ikke gå fort/trene.

Kanskje ikke så dumt det... Det er ganske kjølig på kveldene her oppe i nord da, men det er vel det minste jeg kan ofre for at vi skal få det bedre.. =)

[Gjest 321K_Arianne]

Det lar seg ikke løse.

Dette forholdet har ikke livets rett.

Det finnes knapt en mann som kan leve med deg :-(

synd, men sant:

Du er en idiot som burde komme over dama som dumpa deg for 17 år siden og ikke la bitterheten din gå ut over andre.

DarkPink: Ikke ta den fyren der seriøst.

Ellers er min kommentar: Problemer er til for og løses! Stå på.

[Gjest lizzt]

Og dere har vært sammen i bare 8 måneder? Og allerede nå sitter du og føler at dere skulle hatt mer tid sammen? Hvordan tror du verden ser ut om 10 år, med hus, unger, fritidsaktiviteter og alt som hører med? Når dere NÅ må AVTALE å kose en halvtime før dere sovner?

Wake up and go on with your life, girl!

[Gjest Evina]

Jeg følte det slik også for en periode.. Satt ofte å tenkte på hva vi kunne gjøre sammen (for å få oppmerksomheten på bare oss to)

Det som funket best, var å gå en lang tur sammen.. Fikk liksom også fler ting på kjøpet.. Trimm, snakket sammen og ingen ting som kunne avbryte hans interesse fopr hva jeg sa. Vi har det veldig fint sammen, men følte av og til at vi snakket for lite sammen om ting..

Men når vi gåt tur er det bare oss to i hele verden, men koselige kaffe stopp osv..