Lar man det gå upåaktet hen?

[Gjest skal man ikke ta det opp?]

Samboeren min er både snill og grei, og jeg er naturligvis veldig glad i ham. Men ingen er perfekte - og også samboer har sider som ikke er akkurat bedårende.

Mye biter vi i oss, og det må vi vel - for å unngå konstankt nagging. Sure sokker på gulvet, toalettringen opp/ned etc.

Men noen ganger må man konfrontere sin kjære. I dag morges var plutselig tiden gått fra meg og den 6 år gamle vesla, og jeg begynte å bli streng. "Nå må du skynde deg, ellers kommer du for sent!" Hun satt da og tok på seg sokker - som langt i fra er så ukomplisert som det høres ut. Sokker er pyton, synes hun, og jeg må bruke tid på å lete etter et par hun godkjenner (ja, dette burde vi gjort kvelden i forveien, men denne gangen hadde vi altså ikke gjort det)

I det jeg skynder på vesla og nok en gang sier at hun må raske på før hun kommer for sent, kommer samboer opp trappen. Han har ikke vært til stede i situasjonen før dette øyeblikket.

Vesla svarer, angående å komme for sent: "og da får jeg lapp med hjem". Og her er det samboer, som altså akkurat er kommet opp trappen, slenger ut: "Og så får du masse kjeft av frøken". Og noe mer - men jeg husker ikke ordrett.

Ok. Jeg kjenner både samboer og vesla. Jeg vet at samboer har en tendens til å provosere, og jeg vet at vesla har en tendens til å bli provosert. Herlig kombinasjon, spesielt på morgenkvisten, når det allerede er knapt med tid.

Vesla blir selvfølgelig pissesur og begynner å krangle med samboer. Jeg ber henne la være å krangle og heller komme og ta på seg sko. Etter mye om og men får jeg henne ut døra, og nå er hun så sur at det ikke en gang blir klem

Så - hva burde jeg gjort nå? Burde jeg latt samboers, etter min mening meget upassende innblanding, gå upåaktet hen - eller burde jeg ta det opp med ham?

Jeg gjorde det sistnenvnte, og samboer svarte med å påpeke alt han kom på av mine "feiler" som forelder. Det ble en teit krangel som sikkert ikke førte noe steds hen. Vi har gått i samlivsterapi i et halvt år nettopp for å lære å kommunisere (les: diskutere saklig) uten at det ender opp med trusler om brudd og fraflytting. Jeg synes vi har hatt mye utbytte av terapien, men noen ganger virker det som om vi ikke har lært noenting!

Hvordan burde jeg håndtert denne og lignende episoder (vi har mange av dem)?

Jeg synes det er viktig at vi tar opp ting som plager oss, NÅR de plager oss (og altså ikke brukes som ammunisjon i senere krangler) - men hvordan kan vi gjøre dette uten at den andre reagerer med å gå til angrep?

Tanker, tips og råd?

[TasteMus]

Jeg greier ikke å skjønne problemet jeg, det høres bare for sært ut å ikke greie å prate sammen. Og at doringen skal være et problem i et forhold er jo helt absurd!!

[favn]

Pick your fights.

Sokker og doringer hører definitivt ikke til ting som burde sortere under samlivsproblemer.

[kvinnen20]

men... sa du at du tok du det opp med samboer foran barnet deres?

[Gjest toneannette]

Du er hårsår og overbeskyttende overfor din datter.

[Gjest skal man ikke ta det opp]

Pick your fights.

Sokker og doringer hører definitivt ikke til ting som burde sortere under samlivsproblemer.

Nei, det var jo nettopp det jeg skrev - doringer og sokker biter vi i oss. Men stadig innblanding i situasjoner der jeg "håndterer" vesla, av type provoserende kommentarer - skal jeg bite dette i meg også? Er jeg sær som blir sur?

Det går jo utover seksåringen også. Og utsagnet om at hun ville få masse kjeft av læreren sin om hun kom for sent er kun ment for å provosere; det er også en direkte løgn. Seksåringer får ikke kjeft for å komme for sent til skoledagen. Det er foreldrene som får "kjeften".

[Gjest skal man ikke ta det opp?]

men... sa du at du tok du det opp med samboer foran barnet deres?

Nei, jeg ventet til etter at hun var ut av huset - og til jeg hadde roet meg.

[kvinnen20]

Nei, jeg ventet til etter at hun var ut av huset - og til jeg hadde roet meg.

oki, da så

[Gjest skal man ikke ta det opp?]

Du er hårsår og overbeskyttende overfor din datter.

Kan du begrunne?

[favn]

Nei, det var jo nettopp det jeg skrev - doringer og sokker biter vi i oss. Men stadig innblanding i situasjoner der jeg "håndterer" vesla, av type provoserende kommentarer - skal jeg bite dette i meg også? Er jeg sær som blir sur?

Det går jo utover seksåringen også. Og utsagnet om at hun ville få masse kjeft av læreren sin om hun kom for sent er kun ment for å provosere; det er også en direkte løgn. Seksåringer får ikke kjeft for å komme for sent til skoledagen. Det er foreldrene som får "kjeften".

Ungene får ikke 'masse kjeft' av lærerne for forsentkomninger, men de får nok beskjed om at de skal komme presis.

[Gjest skal man ikke ta det opp?]

Ungene får ikke 'masse kjeft' av lærerne for forsentkomninger, men de får nok beskjed om at de skal komme presis.

Vi har allerede fått lapp hjem om forsentkomming. På denne skolen er det foreldrene som blir pålagt ansvaret å få seksåringene sine av gårde i rimlig tid - og det synes jeg er fint.

Men nå handlet ikke dette om å komme for sent til skolen - det handlet om hans innblanding og provosering av seksåringen i situasjoner som han bryter inn i.

Det kunne aldri falt meg inn å overkjøre ham i hans håndtering av sine unger - men jeg er kanskje sær?

Og jeg lurer også på - hvor går grensen for ting man skal ta opp med partner? Hva skiller åpen kommunikasjon og hysterisk hårsårhet?

[Gjest Havelar]

Vi har allerede fått lapp hjem om forsentkomming. På denne skolen er det foreldrene som blir pålagt ansvaret å få seksåringene sine av gårde i rimlig tid - og det synes jeg er fint.

Men nå handlet ikke dette om å komme for sent til skolen - det handlet om hans innblanding og provosering av seksåringen i situasjoner som han bryter inn i.

Det kunne aldri falt meg inn å overkjøre ham i hans håndtering av sine unger - men jeg er kanskje sær?

Og jeg lurer også på - hvor går grensen for ting man skal ta opp med partner? Hva skiller åpen kommunikasjon og hysterisk hårsårhet?

Det du/dere må finne ut av er om ikke din grense for hva som er en innblanding i din håndtering av ditt barn er litt lav. Han må jo få snakke til jenta. Greit at den kommentaren om kjeft var uheldig, men han mente sikkert å få henne til å skynde seg.

[favn]

Vi har allerede fått lapp hjem om forsentkomming. På denne skolen er det foreldrene som blir pålagt ansvaret å få seksåringene sine av gårde i rimlig tid - og det synes jeg er fint.

Men nå handlet ikke dette om å komme for sent til skolen - det handlet om hans innblanding og provosering av seksåringen i situasjoner som han bryter inn i.

Det kunne aldri falt meg inn å overkjøre ham i hans håndtering av sine unger - men jeg er kanskje sær?

Og jeg lurer også på - hvor går grensen for ting man skal ta opp med partner? Hva skiller åpen kommunikasjon og hysterisk hårsårhet?

Det er nok vanskelig for mange å håndtere dine og mine unger når det gjelder oppdragelse. Dere bør kanskje prøve å klargjøre hvordan dere skal forholde dere til hverandres barn?

Utidig kjefting er for øvrig stygt gjort overfor barn.

[Babette]

Dette skjønte jeg ingenting av. Han kom jo bare med en kommentar i forbifarten som støttet deg?

Hadde han sagt at "det er vel ikke så farlig om hun kommer for sent" hadde jeg forstått din irritasjon. Men slik du forteller det skjønner jeg ikke hva du reagerte på.

[Mrs. Wallace]

Dette skjønte jeg ingenting av. Han kom jo bare med en kommentar i forbifarten som støttet deg?

Hadde han sagt at "det er vel ikke så farlig om hun kommer for sent" hadde jeg forstått din irritasjon. Men slik du forteller det skjønner jeg ikke hva du reagerte på.

Jeg tenker det samme.

[mrxx]

Dette skjønte jeg ingenting av. Han kom jo bare med en kommentar i forbifarten som støttet deg?

Hadde han sagt at "det er vel ikke så farlig om hun kommer for sent" hadde jeg forstått din irritasjon. Men slik du forteller det skjønner jeg ikke hva du reagerte på.

Enig med deg, dette skjønte jeg ikke stort av heller.

[Gjest skal man ikke ta det opp?]

Dette skjønte jeg ingenting av. Han kom jo bare med en kommentar i forbifarten som støttet deg?

Hadde han sagt at "det er vel ikke så farlig om hun kommer for sent" hadde jeg forstått din irritasjon. Men slik du forteller det skjønner jeg ikke hva du reagerte på.

Kommentaren støttet da ikke meg? Kommentaren var en trussel til henne (en løgn i så måte) kun i den hensikt å føkke opp stemningen.

Snakket akkurat med en venninne - og kanskje jeg fikk forklart det bedre for henne, for hun skjønte hva jeg mente

Så hva mente du jeg burde gjort etter at samboer satte i gang med en krangel - på seksåringens nivå - som halte ut tiden ytterligere?

Burde jeg bare latt dem krangle ferdig? Jeg spør fordi jeg lurer - hva gjør man?

[Gjest toneannette]

Kan du begrunne?

Les hovedinnlegget ditt tre ganger så forstår du det kanskje.

[Gjest kvinnen21]

Kommentaren støttet da ikke meg? Kommentaren var en trussel til henne (en løgn i så måte) kun i den hensikt å føkke opp stemningen.

Snakket akkurat med en venninne - og kanskje jeg fikk forklart det bedre for henne, for hun skjønte hva jeg mente

Så hva mente du jeg burde gjort etter at samboer satte i gang med en krangel - på seksåringens nivå - som halte ut tiden ytterligere?

Burde jeg bare latt dem krangle ferdig? Jeg spør fordi jeg lurer - hva gjør man?

Samboeren burde fått en medalje for å holde ut med deg.

[trissie]

Kommentaren støttet da ikke meg? Kommentaren var en trussel til henne (en løgn i så måte) kun i den hensikt å føkke opp stemningen.

Snakket akkurat med en venninne - og kanskje jeg fikk forklart det bedre for henne, for hun skjønte hva jeg mente

Så hva mente du jeg burde gjort etter at samboer satte i gang med en krangel - på seksåringens nivå - som halte ut tiden ytterligere?

Burde jeg bare latt dem krangle ferdig? Jeg spør fordi jeg lurer - hva gjør man?

Babette har nok helt rett tror jeg. Les litt i tråden

http://www.doktoronline.no/forum/bin/show.wa?msgid=2748298

Kommunikasjon handler ikke først og fremst om å oppfatte ord, men om å oppfatte en mening.

Og det handler om å oppfatte den andres mening, ikke den jeg selv mener å oppfatte.

Det er nok ikke så rart at han blir sur hvis reaksjonen din var slik du beskriver. For du mente kanskje hans ord var like mye kritikk av deg som av barnet?

Og da reagerte du etter akkurat den oppfattelsen?

Kanskje han egentlig mente å støtte dine forsøk på å få barnet til å gjøre noe raskere, og så fant han en litt uheldig uttalelse på dette?

Kanskje du kunne valgt å oppfatte støtten og sagt til barnet "Ja, og det er ikke noe hyggelig at læreren blir streng for at vi somler?"

I stedet reagerer du slik at barnet oppfatter en konflikt mellom dere og utnytter situasjonen helt naturlig.

Det er faktisk jeg som velger mening og reaksjon på det som mannen min sier og gjør, og det er helt vanlig feil å undervurdere den rollen han ønsker å ha, som en som støtter deg med hensyn til barnet.