Skal man være fornøyd med "greit"?

[Posh 72]

Jeg er gift på 7 året, med en snill mann. Vi har 1 barn sammen og livet er helt greit.

Greit er det forklarende ordet, og jeg har begynt og spørre meg i det siste om det er godt nok for meg? Har begynt hos Coach og han spør meg de samme spørsmålene, og de svarene jeg gir er jo egentlig innlysende.

Jeg har en god venn som mener at det er mange mennesker her i verden man kan leve med, som ikke kommer inn i det innerste. Også er det et par som man ikke kan leve foruten... Så er det noe i det?

Jeg har funnet meg en mann som jeg kan leve med, ikke som jeg ikke kan leve foruten. Jeg har spurt meg dette nå de siste par årene og har stort sett kommet til samme konklusjon. Jeg reiser på ferie med barnet vårt og jeg savner ikke mannen... det samme hvis jeg er på jentetur. Er dette riktig?

Mannen min og jeg krangler ikke så mye, men så har vi kanskje ikke så mye å krangle om, vi snakker jo stort sammen bare om praktiske ting. Og i helgene er jeg ofte sammen med venner og deres barn. Vi har jo ikke noe felles.

Jeg er ensom i forholdet mitt..

For å gjøre alt mer komplisert så har jeg en soulmate, som er en mannlig kamerat. Vi har vært sånn i 20 år. Jeg tror ikke nødvendigvis at han er nøkkelen min til det gode liv, (selv om tanken ofte slår meg), men han støtter meg ofte mer enn det han hjemme gjør. Han lytter til meg på en helt annen måte, og respekterer meg.

Jeg har ikke gått over streken med denne kameraten min, men jeg føler veldig at det er noe mer der. Kanskje er det fordi jeg vil han skal "redde" meg. Han er single og jeg vet vel innerst inne at han vil, men han er en stor person som aldri ville legge seg opp i livet mitt før jeg var ferdig med å ta avgjørelser som har med meg å gjøre.

Så hvorfor er det så vanskelig?

Jeg er en voksen dame, har vært igjennom flere seriøse forhold før dette og føler ikke at jeg er spesiellt naiv. Selvsagt vet jeg at man må jobbe hardt for å få et forhold til å fungere, men hvis det ikke er noe å jobbe for? Hva gjør man da?

Jeg tror helt ærlig det som holder meg igjen nå er barn og familiesituasjon. Jeg vet at jeg vil knuse han jeg bor sammen med hvis jeg gjør noe nå. Han har nok skjønt nå at jeg gir litt mer f.. for han har på mange måter blitt litt mer oppmerksom i hverdagenn. Jeg tror bare at det er for sent for meg...

Vi må uansett ha rådgivning fordi vi er gift, kanskje jeg skal ta denne nå i håp om at jeg kan få noen gode objektive råd. Og kanskje jeg skal roe ned vennskapet mitt med min kamerat en periode (selv om jeg over hodet ikke har lyst til det for han trenger jeg jo å snakke med). Mannen min respekterer vennskapet jeg har med denne mannen, de har blitt kjent med hverandre de også. Så det er ikke sånn at jeg går bak noens rygg.

Jeg står ved et viktig valg i livet mitt og er redd for å gjøre feil valg. Hvordan skal man noen gang bli helt sikker på hva som er riktig? Og hvordan skal jeg kunne ta valg på vegne av mitt barn? Mulig dette er bra for meg nå, men hva med barnet vårt som forguder oss begge. Jeg giftet meg og fikk barn i den oppfatningen at mor og far alltid skulle være sammen. Mulig naivt, men det var dette jeg ønsket.

Føler meg utrolig mislykket hvis jeg ikke klarer dette.

Ja ja, det var mine tanker en regntung lørdag i Oslo.

[Gjest tror jeg]

Jeg synes ikke det virker som om du er fornøyd med greit. Og det synes jeg heller ikke du skal være. Hva har du og mannen din gjort for forholdet? Det redder ikke ekteskapet å gå til andre for å få dekket sine behov, enten det er fysisk eller psykisk. Hvis dere virkelig bryr dere om forholdet må dere jobbe sammen. Snakke mer sammen og gjøre hyggelige ting sammen. Sett av tid til hverandre uten barn og forstyrrelser, så er det lettere å få samtalen i gang. Hva kan hele familien gjøre sammen, og hva kan dere to gjøre sammen? Jeg tror at om du går ut av forholdet, kan du risikere at det samme vil skje igjen. Når den første forelskelsen er over og pliktene kaller, så kommer ikke ting av seg selv

[Gjest jordrotta]

Jeg savner mannen min noe innmari når vi er fra hverandre et døgn eller to.

Han er min elsker, MEN også min beste venn! Og det tror jeg er viktig for et forhold. Vi prater om alt mulig og koser oss sammen bestandig når jobbene er ferdige og fritiden begynner. Finner på mye i helgene sammen med barna og er mye ute i friluft.

Jeg tror at du må flytte fokuset fra din gode venn og til din mann. Du må prate mer med ham og om alt mulig..mellom himmel og jord. Finn på samtale emner fra begynnelsen og se om dere ikke finner tonen.

Vær sammen i nesten all fritid, sett av bare en eller to dager i uka til venner, resten sammen med mann og barn. Gjør noe sammen. Vær mye ute i naturen. Grill pølser på bål. En svartkullet pølse gir faktisk mye latter som er befriende i et forhold.

Fortell gjerne vitser som man har lest i ukeblader osv. Se en god film om kvelden med god mat. Få barnevakt og gå på kino eller restaurant et par ganger i måneden . Ta et salsakurs i lag, det er sexy og morsomt osv.

Oppdag hverandre på nytt!!

Ingen går rundt og er lykkelig hele tiden. Forhold går opp og ned. Når det er nede så må det jobbes aktivt for å hjelpe det opp igjen. Gresset er ikke grønnere på andre sida av gjerdet.

Synes at du må ta et tak i dette nå, det skylder du din familie. Går det alikevel ikke bra så har dere ihvertfall gjort en real innsats.

Lykke til videre.

[TasteMus]

Du er sammen med en du ikke snakker med og ikke gjør noe med. Er heller ute og gjør ting med andre? Hvorfor i alle dager er dere sammen? Bare for å bo under samme tak og få unger sammen?