Avgjørelsen er tatt men hvor mye forteller jeg nå

[Gjest Snart lykkelig alene]

Har skrevet innlegg i dette forumet før og fått mange fine svar - f.eks. da jeg skrev om min mann som stadig var på feil sted i livet. http://www.doktoronline.no/forum/bin/show.wa?msgid=2749836

Nå har jeg bestemt meg for at jeg vil gå fra ham. Det kjennes helt riktig når jeg er alene og tenker på hvor deilig det skal bli å ikke måtte ta hensyn til ham som tross alt bare tenker mest på seg selv likevel.

MEN - det gjør så innmari vondt hver gang jeg ser ham å vite at jeg har slike nyheter. Vi har tross alt vært sammen i over 15 år og har barn sammen. Jeg skuffer så mange føler jeg. Selv om jeg vet at jeg har strukket meg lenger enn de aller fleste ville gjort for å få dette til å fungere.

Det hjelper ikke at jeg er blitt glad i en ny mann. Det at det er en 3-person inne i bildet gjør hele prosessen litt "råtten". Så hva sier jeg til mannen min når han garantert spør om jeg har funnet noen andre den dagen jeg tar opp temaet? Lyver man og sier nei, sier man sannheten - at ja, det er noen der, men det var ikke avgjørende for hva jeg har bestemt meg for (og håper å bli trodd...) For det er jo det som er sant. Men det vil såre, og det vil stille hele prosessen i et slikt lys at det ser ut som det er jeg som er den "slemme". (Ikke at det egentlig gjør så mye, alle som kjenner meg vet hva jeg har gitt opp igjennom disse årene).

Noen som har vært i samme situasjon, og har gode råd å komme med?

[Lillemus]

Jeg konfronterte min eks øyeblikkelig med spørsmålet:"Er det en annen kvinne med i bildet?" Neeeeida, var svaret...

Etterhvert kom det frem at det ikke var helt sant. Han hadde vært glad i henne lenge viste det seg, men etter hans definisjon var ikke hun med i bildet ettersom han ikke trodde det kom til å bli de to etter bruddet. Mannfolk.

[mil1365380270]

"Alle" svarer nei på det spørsmålet. Det er hva som skjer etter bruddet som avgjør. Blir du sammen med han andre med en gang etterpå, tenker jo alle sitt uansett hva sannheten er.

[Glimtipper]

Jeg har ikke vært i en slik situasjon selv, men mitt råd er: Vær ærlig!

Det er sjelden sannheten sårer mer enn det vil gjøre om du lyver. Uansett er det lettere for alle parter om dere forholder dere til sannheten

[Gjest KariKruskakli]

Du skiller deg fordi han ikke er delaktig, og det bør han vite. Han bør lære til senere forhold, og ikke være i tvil om årsaken.

Begynner du å dra den andre inn i bruddet, vil han sannsynlivis ikke forstå det.

For det er vel ikke slik at du har tenkt å flytte inn hos den andre uansett med første? Og du har vel ikke tenkt å la ungene tro at du gikk fra pappa pga. en annen?

Nei , ikke gjør bruddet mer komplisert enn nødvendig, er mitt råd.

[Gjest Snowqueen]

Har ikke vært i samme situasjon, men vet at om det var min mann som valgte å gå fra meg, og jeg i etterkant fikk vite at han hadde tenkt på dette lenge og i tillegg hadde en 3. person inn i bildet, ville jeg blitt meget skuffet. Så gjør det for guds skyld så fort som mulig. Du skuffer like mange om du venter lenger, og kanskje skuffer du ennå mer.

[skorpionfisken]

Vær ærlig du, fortell om den andre også, selv om du mener at den andre ikke er hovedgrunnen.

Min mann fortalte ikke om den andre med en gang, det kom i drypp ettersom jeg fant ut av det selv.

Jeg syntes det var feigt.

Ok, det var andre grunner for at vi ikke burde leve sammen lengre, men hun var den utløsende årsaken til at det ble brått slutt, uten interesse for rådgivning eller annen hjelp utenfra.

At barna får vite grunnen er greit nok, også de finner ut av slikt til slutt likevel. De tar også sånt veldig pent når de får vendt seg til tanken. Mine barn er veldig glade i stemora, selv om hun var årsaken til skilsmissen. De ser også at både pappa og jeg har det bedre nå med våre nye partnere.

[Ørkenvandreren]

Vær ærlig. Det vil du tjene på i det lange løp. Husk, du skal ha et samarbeid med din ex om barna i årene fremover, og at det samarbeidet ikke starter med en løgn eller en "omskrivning av virkeligheten" tror jeg er viktig.

Forøvrig syntes jeg ikke det var mye i ditt opprinnelige innlegg (ref linken) som tydet på en dialog (annet enn innledningsvis) f.eks hos en rådgiver for å se på om det var mulig å rette på problemene, men det er jo en annen diskusjon.....

[Lillemus]

Vær ærlig du, fortell om den andre også, selv om du mener at den andre ikke er hovedgrunnen.

Min mann fortalte ikke om den andre med en gang, det kom i drypp ettersom jeg fant ut av det selv.

Jeg syntes det var feigt.

Ok, det var andre grunner for at vi ikke burde leve sammen lengre, men hun var den utløsende årsaken til at det ble brått slutt, uten interesse for rådgivning eller annen hjelp utenfra.

At barna får vite grunnen er greit nok, også de finner ut av slikt til slutt likevel. De tar også sånt veldig pent når de får vendt seg til tanken. Mine barn er veldig glade i stemora, selv om hun var årsaken til skilsmissen. De ser også at både pappa og jeg har det bedre nå med våre nye partnere.

Si meg - er du min dobbelgjenger? Dette innlegget er akkurat som om jeg skulle skrevet det selv.

[skorpionfisken]

Si meg - er du min dobbelgjenger? Dette innlegget er akkurat som om jeg skulle skrevet det selv.

Å, heisann.

Trodde du var opptatt på annet hold i dag og ikke hadde tid til oss ;-)

Jo vi har nok ganske så lik fortid med hensyn på ex og barn og slikt.

[Lillemus]

Å, heisann.

Trodde du var opptatt på annet hold i dag og ikke hadde tid til oss ;-)

Jo vi har nok ganske så lik fortid med hensyn på ex og barn og slikt.

Litt tid enda 3 timer, men da er det slutt! ;o)

[TasteMus]

Men hvis du tenker etter innerst inne var det vel ikke før du traff denne mye og fant et håp om et bedre liv uten din gamle du bestemte deg. Det har nok mer å si enn du tør innrømme.

Jeg synes vel du burde holde ham utenom, men da forutsetter jo det at du ikke treffer ham på si da.

[Gjest kvitsymra]

Det er taktisk lurt å holde kjærestegreier borte fra et samlivsbrudd, slik at hovedfokusen står på på hvorfor det ble slutt!

Eg brøt men min eksmann på noenlunde de samme grunnene du oppga, bortsett fra at han løy til meg i tillegg.

Ja, eg fikk bedre tid til meg selv. Ungene ser pappaen sin mye, mye mer enn tidligere. Om han må lære seg å disponere tiden bedre. Han tar de med på utflukter, besøk etc, noe han aldri hadde "tid" til før...

Men i ettertid skulle eg ønske eg orket å ta en (ny) runde på familievernkontoret og "rydde" opp i par- og familieforholdet. Men da det "toppet" seg, orket eg ikke. Ville bare få han på avstand og ta vare på meg selv.

Men i ettertid tenker eg på det "noe" som låg som basis i forholdet. Det "noe" som gjorde at det ble oss to, som gjorde at vi hadde det fint sammen de første årene.

Var mulig å redde forholdet?

Vet ikke. Eg fikk ikke svar på det.

Men du har sjansen som eg ikke tok. Å ordne opp!

Jeg savner at vi er alle 4 er samlet. Og eg savner de daglige klemmene.

Det er vondt å ikke se ungene sine på mange, mange dager. Og det er beintøft å være alene med dem. (jeg sover ikke godt når jeg er alene med dem)

Lykke til, uansett hvilke valg du tar! Gi gjerne lyd fra deg, og fortell hvordan det går med deg.

[Gjest mitt tips til deg]

Det er ikke du som skuffer alle. Det er han, som ikke har tatt sitt ansvar i alle disse år.

Jeg ville holdt den nye mannen skjult i ca 6 mndr.

[Gjest mitt tips til deg (hovedinnsender)]

Du skiller deg fordi han ikke er delaktig, og det bør han vite. Han bør lære til senere forhold, og ikke være i tvil om årsaken.

Begynner du å dra den andre inn i bruddet, vil han sannsynlivis ikke forstå det.

For det er vel ikke slik at du har tenkt å flytte inn hos den andre uansett med første? Og du har vel ikke tenkt å la ungene tro at du gikk fra pappa pga. en annen?

Nei , ikke gjør bruddet mer komplisert enn nødvendig, er mitt råd.

Slik tenker jeg også (ref. mitt tidligere svar)

[a.k20]

vær stolt, kvinne!! det er på tide at du må begynne å tenke på deg selv!! det er utrolig vondt der og da, men tenk heller fremover.. leve som du gjør nå, eller leve i en trygg og godt omgivelse med en mann som ELSKER deg.. Nå er jeg bare 20 år, men det sies at man vokser på det man opplever. og derfor jeg sier dette er fordi jeg opplevde mye av det du sier her, men som barn, og sett på fra den siden.

Jeg var 11 år da mamma endelig klarte å reise fra pappa.. hun (også jeg og min bror) hadde slitt med hans fyll,vold og psykopati i 19 år. hun fortalte meg for en stund tilbake at hun heller foretrakk å bli slått enn å bli utsatt for det psykiske.. Men uansett så var det utrolig vanskelig for henne! også for meg og min bror, for ingen barn eller voksene vil vel egentlig oppleve dette. vi gruet oss spesielt til jul og nyttår for vi visste hva som ville skje da alle hadde reist, og vi hadde fått beskjed om å marsje i seng. begge lå som regel å ventet til vi hørte det begynte.. helt forferdelig for å si det rett ut! men hun holdt sammen med han pga barna som hun sa.. men dette var absolutt ikke noe å holde sammen med verken for seg selv eller barna mener jeg (selv om jeg snakker om min pappa, som jeg er glad i).. men redningen hennes tror jeg rett og slett var at hun fant seg en ny mann.. Hun var altså uttro, men det var den eneste måten hun fant tror jeg, for å komme seg ut av det ekteskapet. Hun er i dag gift med den samme som hun "stakk av" med, og det er noe av det beste som har skjedd i hennes liv tror jeg. også mitt:) jeg ser min mor smile hver gang jeg ser henne, og det varmer:) hun hadde det helt forferdelig til å begynne med har hun sagt, men angrer ikke et sekund den dag i dag...

Så det jeg mener, siden du har bestemt deg, så gå litt inn i deg selv og tenk over livssituasjonen din akkurat nå, og tenk på hvordan DU vil ha det, og ros deg selv for at du har klart å ta det tyngste steget.. og du skal vite det, at så lenge du har det bra, så har barna dine det også.. det skal jeg love deg.. barn skjønner mer enn det vi tror;)

ønsker deg lykke til på veien,men tenk fremover:-)

Klem fra "lille meg"