ADHD - sykeliggjør normalt aktive barn?

[Gjest en mamma i nord]

Ja, og da mener jeg at veien å gå er å ha plass til både de ekstremet aktive barna, samtidig som de som er mer konsentrerte kan få lære på sin måte.

Men under ingen omstendighet tror jeg at det er riktig vei å gå - å dytte Ritalin i så mange av de aktive ungene.

Dessuten så må vi se på årsaken til at de med ADHD diagnose er overrepresentert i fengslene. Ofte er jo dette barn som har vært usatt for omsorgssvikt, rus eller vold i hjemmet osv. Det er klart at man blir urolig og får problemer med å konsentrere seg, når ting fungerer dårlig hjemme!

Men det er ikke nødvendigvis det samme som at man er syk og trenger medisin.

Min påstand er at mange som "lider" av ADHD egentlig lider av mange på oppmerksomhet, har for liten mulighet til å bli sett, mangler kjærlighet og grenser.

I Aftenposten i helga sto det at over 80 % av barnevernets klienter led av ADHD. Jeg tror de lider av mangel på omsorg og kjærlighet.

Det verste med hele vår situasjon er faktisk at sånne som deg mistenker at dette dreier seg om omsorgssvikt.

Men for all del, du har jo rett til å ha din egen mening om dette.

[Terka]

Jeg har lest innlegget ditt og alle svarene og dine gjensvar, - og jeg både forstår deg og blir provosert!

Et viktig spørsmål er hvordan men definerer "normalbarnet". Jeg har selv erfaring med at lærerne stilte spørsmålstegn ved sønnen min, og jeg var irritert fordi de ikke bare kunne akseptere at han ikke var helt A4. Jeg hadde følelsen av at de prøvde å presse ham inn i "skoleformen", og at de forøkte å sykeliggjøre han når det ikke lyktes.

Men,- jeg måtte jo etter hvert innse at her var det noe som ikke stemte. Han hadde noen problemer som ikke kunne anses som normale variasjoner. For hans del dreide det seg ikke om hyperaktivitet. Han har aldri hatt "krutt i baken". Men han hadde enorme konsentrasjons og motivasjonsproblemer på skolen.

I tillegg kunne han sitte med lekser som normalt ville ta 20-30 min i 4 timer! Med en voksen ved siden av hele tiden som forsøkte å holde ham på sporet. Han kom aldri i gang med ting som han ikke var motivert for.

Du har rett i at det er normalt for et barn å være noe ukonsentrert, aktiv og impulsiv, men de som får diagnosen ADHD har mer av dette enn det som kan kalles normalt.

Jeg kan fortelle litt om testsituasjonen som sønnen min var gjennom.

Han er veldig glad i slike tester, og samarbeidet godt. Han hadde heller ingen problemer med å konsentrere seg om spørsmålene(fordi han syntes det var morsomt), men resultatene var krystallklare. Han scoret over middels på de fleste områder, men hadde bunn resultat på noen av deltestene.

Han fikk diagnose ADD (altså uten hyperaktivitet) og fikk begynne med medisiner.

Da skal det sies at han hadde årevis med spesialhjelp på skolen bak seg, uten at det hjalp nevnverdig.

Medisinen tilførte det stoffet han manglet i hjernen, og vips!! kunne han komme i gang, motivere seg og konsentrere seg! Mirakel.

Barn får ikke medisiner for "å roe seg ned". Det er ikke det at de er glad i å klatre og løpe som skaper problemer, det er det andre som følger med ADHD.

Disse barna sier det veldig illustrerende selv:

*Det er som om alt jeg har lært ligger i små skuffer i en stor kommode i hodet mitt. Før jeg fikk medisiner var disse skuffene umerket, og jeg visste aldri hvilken skuff det jeg lette etter lå i. F.eks kunne jeg ha løst delestykker dagen før, men neste dag fant jeg ikke igjen kunnskapen. Etter at jeg begynte med medisiner ble skuffene på en måte merket, slik at jeg lett kunne finne det jeg var på jakt etter.

* Etter at jeg begynte på medisiner er det som om det puslespillet som lå hulter til bulter i hodet mitt falt på plass og ble til et bilde.

* Uten medisiner var det som om alle vanskelig eller kjedelige oppgaver hadde et hardt skall rundt seg som jeg ikke klarte å få hull på. Medisinene gir meg krefter til å trenge igjennom skallet og gå løs på oppgaven.

Håper at alle svarene du har fått her får deg til å revurdere din oppfatning. Ting er ikke så lettvinte som det kan virke som.

[fuji1365380447]

Det verste med hele vår situasjon er faktisk at sånne som deg mistenker at dette dreier seg om omsorgssvikt.

Men for all del, du har jo rett til å ha din egen mening om dette.

Jeg har ikke noe grunnlag for å si noe som helst om din konkrete situasjon. Og jeg er sikker på at du gjør alt du kan for ditt barn.

Men jeg ser på statestikk og den generelle utviklingen i samfunnet, og det jeg ser er underlig. Plutselig, i løpet av de siste 10 årene, har vi fått en "epdemi" av barn som lider av ADHD, og som må medisineres.

I årtusner har mennsket levd godt uten denne type diagnostisering og medisinering. Tror du ikke at de kan være en mulighet at vi griper for lett til denne diagnosen i vår samfunn i dag?

Tror du ikke at det er mulig at måten vi lever våre moderne liv på skaper behov for en sykeliggjøring av det som før bare var "rabbagaster" og unger med et ekstremt høyt aktivitetsnivå og vanskelig for å konsenterre seg om boklig lærdom?

Jeg tror ikke at det er riktig utvikling når vi ender opp med å medisinerer en tredjedel av skoleklasser. Jeg tror ikke at en så stor andel av våre barn er syke.

Jeg tror at vi har et samfunn som kreve en ekstrem grad av konsentrasjon og intelektuell ro for at mennskene skal lykkes, og at vi søker å finne en diagnose for gjøre noe med de barna som ikke passer inn i dette bildet.

Jeg tro at i stedet for å gi barna en diagnose og kjemisk behandling, så burde vi ta et oppgjør med hva slag barn vi har plass til i vårt samfunn.

[Gjest usunn mat skaper uro]

Jeg har ikke lest svarene nedenfor, men har tenkt mye på det samme som du skriver. Jeg jobber innen feltet, og har mye med ADHD-barn å gjøre.

En ting jeg er opptatt av, er sammenhengen mellom såkalt hyperaktiv atferd, og det sterkt økende inntak av sukker de senere ti-år (altså i samme perioden som økningen av ADHD-diagnoser). Det er gjort mange målinger som viser at barn som drikker masse cola og søtsaker, blir mer urolige og ukonsentrerte.

Dersom man ønsker å finne ut om barnet sitt har ADHD eller ikke, tenker jeg at en omlegging av kosthold ofte er nødvendig for å finne det ut. Kutt ut brusdrikking (inkl. lettbrus), sukker og snop et par uker, og se hva som skjer. (jada, det er lettere sagt enn gjort!) Roer ungen seg betraktelig etter en slik kostholdsendring, så er det neppe ADHD.

For ikke lenge siden var det en TV-serie om et prosjekt i England der de begynte å servere sunn varm mat i skolene, og samtidig kuttet ned på den usunne maten. De hadde samtidig en informasjonskampanje for elevene og foreldrene ang. kosthold. Konsekvensen var: mye roligere og mer konsentrerte elever!!!

Dette viktige aspektet er dessverre ofte undervurdert, også blant endel av dem som jobber med barn med atferdsvansker. Men mange er heldigvis klar over det også.

[fuji1365380447]

Jeg har lest innlegget ditt og alle svarene og dine gjensvar, - og jeg både forstår deg og blir provosert!

Et viktig spørsmål er hvordan men definerer "normalbarnet". Jeg har selv erfaring med at lærerne stilte spørsmålstegn ved sønnen min, og jeg var irritert fordi de ikke bare kunne akseptere at han ikke var helt A4. Jeg hadde følelsen av at de prøvde å presse ham inn i "skoleformen", og at de forøkte å sykeliggjøre han når det ikke lyktes.

Men,- jeg måtte jo etter hvert innse at her var det noe som ikke stemte. Han hadde noen problemer som ikke kunne anses som normale variasjoner. For hans del dreide det seg ikke om hyperaktivitet. Han har aldri hatt "krutt i baken". Men han hadde enorme konsentrasjons og motivasjonsproblemer på skolen.

I tillegg kunne han sitte med lekser som normalt ville ta 20-30 min i 4 timer! Med en voksen ved siden av hele tiden som forsøkte å holde ham på sporet. Han kom aldri i gang med ting som han ikke var motivert for.

Du har rett i at det er normalt for et barn å være noe ukonsentrert, aktiv og impulsiv, men de som får diagnosen ADHD har mer av dette enn det som kan kalles normalt.

Jeg kan fortelle litt om testsituasjonen som sønnen min var gjennom.

Han er veldig glad i slike tester, og samarbeidet godt. Han hadde heller ingen problemer med å konsentrere seg om spørsmålene(fordi han syntes det var morsomt), men resultatene var krystallklare. Han scoret over middels på de fleste områder, men hadde bunn resultat på noen av deltestene.

Han fikk diagnose ADD (altså uten hyperaktivitet) og fikk begynne med medisiner.

Da skal det sies at han hadde årevis med spesialhjelp på skolen bak seg, uten at det hjalp nevnverdig.

Medisinen tilførte det stoffet han manglet i hjernen, og vips!! kunne han komme i gang, motivere seg og konsentrere seg! Mirakel.

Barn får ikke medisiner for "å roe seg ned". Det er ikke det at de er glad i å klatre og løpe som skaper problemer, det er det andre som følger med ADHD.

Disse barna sier det veldig illustrerende selv:

*Det er som om alt jeg har lært ligger i små skuffer i en stor kommode i hodet mitt. Før jeg fikk medisiner var disse skuffene umerket, og jeg visste aldri hvilken skuff det jeg lette etter lå i. F.eks kunne jeg ha løst delestykker dagen før, men neste dag fant jeg ikke igjen kunnskapen. Etter at jeg begynte med medisiner ble skuffene på en måte merket, slik at jeg lett kunne finne det jeg var på jakt etter.

* Etter at jeg begynte på medisiner er det som om det puslespillet som lå hulter til bulter i hodet mitt falt på plass og ble til et bilde.

* Uten medisiner var det som om alle vanskelig eller kjedelige oppgaver hadde et hardt skall rundt seg som jeg ikke klarte å få hull på. Medisinene gir meg krefter til å trenge igjennom skallet og gå løs på oppgaven.

Håper at alle svarene du har fått her får deg til å revurdere din oppfatning. Ting er ikke så lettvinte som det kan virke som.

Jeg er helt enig i at noen av mine poenger er satt litt på spissen, og jeg vet også at for mange barn som har alvorlige lærevansker, så er livet vanskelig både for foreldre og barn.

Men tror du ikke at det kan være en mulighet at vi overdiagnostiserer denne lidelsen?

Tror du virkelig at en tredjedel av noen klasser, og en tredjedel av insatte i våre fengsler lider av ADHD? Eller er det en mulighet for at denne betegnelsen blir "tvunget" på mange barn med uønsket adferd?

Historisk i medisinen så ser vi store svingninger i noen spesielle dianoser. På begynnelsen av dette århundret ble mange unge kvinner diagnostisert med "hysteria" og måtte legges inn på nervesanatorium. 50 år senere har ingen denne diagnosen lenger.

På 80 tallet hadde plutselig "alle" whip-lash, nå er det bare noen aller få som blir diagnostisert med denne lidelsen.

Dette betyr ikke at alle de som har blitt diagnostiskt ikke har noen symptomer som er uønsket og som er vanskelig å sette ord på.

Men jeg tror at historien viser oss at et plutselig oppsving av slike "diffuse" og ikke differensialdiagnostiserte lidelser, ikke nødvendigvis betyr at en ny lidelse har dukket opp, men at det viser oss at vi lengter etter en bås og sette ting i.

Det at noen har god effekt av medisinering virker ikke overbevisende på meg. Selvfølgelig virker det - det er jo et kjemisk virkestoff som puttes inn i hjernen! Det ville jo vært absurd om det ikke fikk noen virkning!!!

Jeg søkte akkurat på artikler om ADHD i Aftenposten, som viste at mange får alvorlige bivirkninger som depresjon og angst av disse medisinene.

Jeg er i allfall enig i èn ting; dette er overhodet ikke enkelt...

[tiliti]

Jeg har ikke noe grunnlag for å si noe som helst om din konkrete situasjon. Og jeg er sikker på at du gjør alt du kan for ditt barn.

Men jeg ser på statestikk og den generelle utviklingen i samfunnet, og det jeg ser er underlig. Plutselig, i løpet av de siste 10 årene, har vi fått en "epdemi" av barn som lider av ADHD, og som må medisineres.

I årtusner har mennsket levd godt uten denne type diagnostisering og medisinering. Tror du ikke at de kan være en mulighet at vi griper for lett til denne diagnosen i vår samfunn i dag?

Tror du ikke at det er mulig at måten vi lever våre moderne liv på skaper behov for en sykeliggjøring av det som før bare var "rabbagaster" og unger med et ekstremt høyt aktivitetsnivå og vanskelig for å konsenterre seg om boklig lærdom?

Jeg tror ikke at det er riktig utvikling når vi ender opp med å medisinerer en tredjedel av skoleklasser. Jeg tror ikke at en så stor andel av våre barn er syke.

Jeg tror at vi har et samfunn som kreve en ekstrem grad av konsentrasjon og intelektuell ro for at mennskene skal lykkes, og at vi søker å finne en diagnose for gjøre noe med de barna som ikke passer inn i dette bildet.

Jeg tro at i stedet for å gi barna en diagnose og kjemisk behandling, så burde vi ta et oppgjør med hva slag barn vi har plass til i vårt samfunn.

I et testprosjekt ble 70% av en klasse med it-studenter "diagnostisert" med adhd eller add.

Ganske stor andel, spennende prosjekt.

[fuji1365380447]

Jeg har ikke lest svarene nedenfor, men har tenkt mye på det samme som du skriver. Jeg jobber innen feltet, og har mye med ADHD-barn å gjøre.

En ting jeg er opptatt av, er sammenhengen mellom såkalt hyperaktiv atferd, og det sterkt økende inntak av sukker de senere ti-år (altså i samme perioden som økningen av ADHD-diagnoser). Det er gjort mange målinger som viser at barn som drikker masse cola og søtsaker, blir mer urolige og ukonsentrerte.

Dersom man ønsker å finne ut om barnet sitt har ADHD eller ikke, tenker jeg at en omlegging av kosthold ofte er nødvendig for å finne det ut. Kutt ut brusdrikking (inkl. lettbrus), sukker og snop et par uker, og se hva som skjer. (jada, det er lettere sagt enn gjort!) Roer ungen seg betraktelig etter en slik kostholdsendring, så er det neppe ADHD.

For ikke lenge siden var det en TV-serie om et prosjekt i England der de begynte å servere sunn varm mat i skolene, og samtidig kuttet ned på den usunne maten. De hadde samtidig en informasjonskampanje for elevene og foreldrene ang. kosthold. Konsekvensen var: mye roligere og mer konsentrerte elever!!!

Dette viktige aspektet er dessverre ofte undervurdert, også blant endel av dem som jobber med barn med atferdsvansker. Men mange er heldigvis klar over det også.

Det var et godt og konstruktivt innspill i debatten!

Jeg tror du har rett i dine anntagelser, og at mye diagnostisering og medisinering kunne vært spart dersom foreldre tok kostholdet på alvor.

Problemet er at hver gang man påpeker at noe av problemet kan ligge hos foreldrene (enten ved manglede omsorg eller dårlig kosthold), så får man bare beskjed om at man ikke kan mistenkeliggjøre foreldrene...

Selvfølgelig er det mest naturlig å begynne med foreldrene - det må jo være første stedet man leter etter problemer før man setter ungen på kjemisk behandling..

[fuji1365380447]

I et testprosjekt ble 70% av en klasse med it-studenter "diagnostisert" med adhd eller add.

Ganske stor andel, spennende prosjekt.

Hjælpes - da er overdiagnostisering et større problem enn jeg trodde!

Hvordan ble resultatene brukt? Var det et forsøk på å vise at "alle" kan diagnostiseres med ADHD eller ADD dersom man bare leter lenge nok?

[Terka]

Jeg har ikke noe grunnlag for å si noe som helst om din konkrete situasjon. Og jeg er sikker på at du gjør alt du kan for ditt barn.

Men jeg ser på statestikk og den generelle utviklingen i samfunnet, og det jeg ser er underlig. Plutselig, i løpet av de siste 10 årene, har vi fått en "epdemi" av barn som lider av ADHD, og som må medisineres.

I årtusner har mennsket levd godt uten denne type diagnostisering og medisinering. Tror du ikke at de kan være en mulighet at vi griper for lett til denne diagnosen i vår samfunn i dag?

Tror du ikke at det er mulig at måten vi lever våre moderne liv på skaper behov for en sykeliggjøring av det som før bare var "rabbagaster" og unger med et ekstremt høyt aktivitetsnivå og vanskelig for å konsenterre seg om boklig lærdom?

Jeg tror ikke at det er riktig utvikling når vi ender opp med å medisinerer en tredjedel av skoleklasser. Jeg tror ikke at en så stor andel av våre barn er syke.

Jeg tror at vi har et samfunn som kreve en ekstrem grad av konsentrasjon og intelektuell ro for at mennskene skal lykkes, og at vi søker å finne en diagnose for gjøre noe med de barna som ikke passer inn i dette bildet.

Jeg tro at i stedet for å gi barna en diagnose og kjemisk behandling, så burde vi ta et oppgjør med hva slag barn vi har plass til i vårt samfunn.

Du har rett i at det sikkert var lettere for folk med ADHD i "gamle dager". F.eks i bondsamfunnet. Da kunne disse som ikke hadde tilegnet seg boklig lærdom drive med noe praktisk. Det var mange flere praktiske yrker da enn nå. (Ja, for ADHD går ofte ikke over når man blir voksen.)

Så du kan skylde på samfunnet. Men faktum er at det blir problemer når individer ikke klarer å finne en plass i dagens samfunn. Når de som har disse problemene blir tapere. Da må man forsøke å unngå at de blir det.

For mange er medisiner, som tilfører det signaloverføringsstoffet i hjernen som disse menneskene har for lite av til stor hjelp. På samme måte som epileptikere har stor nytte av sine medisiner.

Men jeg anser ikke folk med ADHD som syke. Min sønn er ikke syk! Han har et problem som han må hanskes med.

Mennesker med ADHD har også ressurser. Det er mye kreativitet, energi, intuisjon og evne til hyperkonsentrasjon blant disse. Mye positivt som jeg synes det bør fokuseres mer på.

[laban]

Det var et godt og konstruktivt innspill i debatten!

Jeg tror du har rett i dine anntagelser, og at mye diagnostisering og medisinering kunne vært spart dersom foreldre tok kostholdet på alvor.

Problemet er at hver gang man påpeker at noe av problemet kan ligge hos foreldrene (enten ved manglede omsorg eller dårlig kosthold), så får man bare beskjed om at man ikke kan mistenkeliggjøre foreldrene...

Selvfølgelig er det mest naturlig å begynne med foreldrene - det må jo være første stedet man leter etter problemer før man setter ungen på kjemisk behandling..

Gjøres ikke det nå, mener du?

Altså - begynner man ikke først hos foreldrene / i hjemmet, og forsøker anerkjente metoder for grensesetting osv., samt sjekker kostholdet, FØR man foreskriver medisiner?

Det går vel vanligvis flere år hvor man ser det an, forsøker ditt og datt, utreder og tester, før man får antydning til diagnose. Og i den perioden er det vel ingen medisinering, heller?

Jeg har ingen diagnosebarn, så jeg blir ikke fornærmet uansett.

Men jeg vet at i den perioden det het MBD, var det svært mange foreldre som følte at de hadde / fikk all "skyld". En av dem skrev en bok som het Mor Bare Diller. Jeg tror ikke det er så enkelt (jeg påstår ikke at du det er enkelt, heller).

[Terka]

Jeg har ikke lest svarene nedenfor, men har tenkt mye på det samme som du skriver. Jeg jobber innen feltet, og har mye med ADHD-barn å gjøre.

En ting jeg er opptatt av, er sammenhengen mellom såkalt hyperaktiv atferd, og det sterkt økende inntak av sukker de senere ti-år (altså i samme perioden som økningen av ADHD-diagnoser). Det er gjort mange målinger som viser at barn som drikker masse cola og søtsaker, blir mer urolige og ukonsentrerte.

Dersom man ønsker å finne ut om barnet sitt har ADHD eller ikke, tenker jeg at en omlegging av kosthold ofte er nødvendig for å finne det ut. Kutt ut brusdrikking (inkl. lettbrus), sukker og snop et par uker, og se hva som skjer. (jada, det er lettere sagt enn gjort!) Roer ungen seg betraktelig etter en slik kostholdsendring, så er det neppe ADHD.

For ikke lenge siden var det en TV-serie om et prosjekt i England der de begynte å servere sunn varm mat i skolene, og samtidig kuttet ned på den usunne maten. De hadde samtidig en informasjonskampanje for elevene og foreldrene ang. kosthold. Konsekvensen var: mye roligere og mer konsentrerte elever!!!

Dette viktige aspektet er dessverre ofte undervurdert, også blant endel av dem som jobber med barn med atferdsvansker. Men mange er heldigvis klar over det også.

Det er kjent stoff at sukker gir hyperaktive og ukonsentrerte barn.

Er ikke dette noe alle vet, da?

Jeg vet at mange foreldre til ADHD-barn har ungene på knallhard diett for ikke å forverre den i utgangspunktet problematiske atferden.

[Terka]

Det var et godt og konstruktivt innspill i debatten!

Jeg tror du har rett i dine anntagelser, og at mye diagnostisering og medisinering kunne vært spart dersom foreldre tok kostholdet på alvor.

Problemet er at hver gang man påpeker at noe av problemet kan ligge hos foreldrene (enten ved manglede omsorg eller dårlig kosthold), så får man bare beskjed om at man ikke kan mistenkeliggjøre foreldrene...

Selvfølgelig er det mest naturlig å begynne med foreldrene - det må jo være første stedet man leter etter problemer før man setter ungen på kjemisk behandling..

Jeg kan forsikre deg om at medisin er det siste som prøves, ofte etter mange års forsøk med alt mellom himmel og jord!

Jeg har selv vært svært negativ til medisinering, men har etter hvert innsett at det er det tiltaket som virkelig har hjulpet min sønn.

Og du vil jo at barnet ditt skal ha det bra, ikke sant?

[frosken]

Jeg kan forsikre deg om at medisin er det siste som prøves, ofte etter mange års forsøk med alt mellom himmel og jord!

Jeg har selv vært svært negativ til medisinering, men har etter hvert innsett at det er det tiltaket som virkelig har hjulpet min sønn.

Og du vil jo at barnet ditt skal ha det bra, ikke sant?

Det er ikke alltid slik at medisin er det siste som prøves; dette kommer an på hvem som står bak utredning og forslag til tiltak. Folk har sine kjepphester på dette området som på andre, noen er for raske med å foreslå medisinering mens andre venter for lenge.

[laban]

Gjøres ikke det nå, mener du?

Altså - begynner man ikke først hos foreldrene / i hjemmet, og forsøker anerkjente metoder for grensesetting osv., samt sjekker kostholdet, FØR man foreskriver medisiner?

Det går vel vanligvis flere år hvor man ser det an, forsøker ditt og datt, utreder og tester, før man får antydning til diagnose. Og i den perioden er det vel ingen medisinering, heller?

Jeg har ingen diagnosebarn, så jeg blir ikke fornærmet uansett.

Men jeg vet at i den perioden det het MBD, var det svært mange foreldre som følte at de hadde / fikk all "skyld". En av dem skrev en bok som het Mor Bare Diller. Jeg tror ikke det er så enkelt (jeg påstår ikke at du det er enkelt, heller).

I parentesen skulle det stå:

jeg påstår ikke at du sier det er enkelt, heller

[Terka]

Jeg er helt enig i at noen av mine poenger er satt litt på spissen, og jeg vet også at for mange barn som har alvorlige lærevansker, så er livet vanskelig både for foreldre og barn.

Men tror du ikke at det kan være en mulighet at vi overdiagnostiserer denne lidelsen?

Tror du virkelig at en tredjedel av noen klasser, og en tredjedel av insatte i våre fengsler lider av ADHD? Eller er det en mulighet for at denne betegnelsen blir "tvunget" på mange barn med uønsket adferd?

Historisk i medisinen så ser vi store svingninger i noen spesielle dianoser. På begynnelsen av dette århundret ble mange unge kvinner diagnostisert med "hysteria" og måtte legges inn på nervesanatorium. 50 år senere har ingen denne diagnosen lenger.

På 80 tallet hadde plutselig "alle" whip-lash, nå er det bare noen aller få som blir diagnostisert med denne lidelsen.

Dette betyr ikke at alle de som har blitt diagnostiskt ikke har noen symptomer som er uønsket og som er vanskelig å sette ord på.

Men jeg tror at historien viser oss at et plutselig oppsving av slike "diffuse" og ikke differensialdiagnostiserte lidelser, ikke nødvendigvis betyr at en ny lidelse har dukket opp, men at det viser oss at vi lengter etter en bås og sette ting i.

Det at noen har god effekt av medisinering virker ikke overbevisende på meg. Selvfølgelig virker det - det er jo et kjemisk virkestoff som puttes inn i hjernen! Det ville jo vært absurd om det ikke fikk noen virkning!!!

Jeg søkte akkurat på artikler om ADHD i Aftenposten, som viste at mange får alvorlige bivirkninger som depresjon og angst av disse medisinene.

Jeg er i allfall enig i èn ting; dette er overhodet ikke enkelt...

Hvis du svever i den villfarelsen at 1/3 av skoleklassene i landet har ADHD, så skjønner jeg at du er bekymret.

Men nå er det heldigvis ikke så ille. Det er snakk om 3-5%.

Jeg kan ikke uttale meg om det er en motediagnose eller ikke.

Men når det forskes intenst på et område, og det finnes mer kunnskap ute i "førsteleddet" hos foreldre og lærere, så er det naturlig at det tenkes ADHD istedet for: Rampunge, pøbel, tilbakestående, dagdrømmer, lat, frekk, obsternasig, uoppdragen, slem....

Og det er egentlig bra, synes jeg.

[Terka]

Det er ikke alltid slik at medisin er det siste som prøves; dette kommer an på hvem som står bak utredning og forslag til tiltak. Folk har sine kjepphester på dette området som på andre, noen er for raske med å foreslå medisinering mens andre venter for lenge.

Jo, når utredningen først er gjort, foreslås ofte medisinering. Men det er ofte en årelang prosess FØR utredningen starter hvor man prøver det meste av tiltak.

[Gjest mamma til skoleunge]

Jeg kan forsikre deg om at medisin er det siste som prøves, ofte etter mange års forsøk med alt mellom himmel og jord!

Jeg har selv vært svært negativ til medisinering, men har etter hvert innsett at det er det tiltaket som virkelig har hjulpet min sønn.

Og du vil jo at barnet ditt skal ha det bra, ikke sant?

Jeg burde ikke legge meg opp i denne debatten, dertil vet jeg for lite.

Men min yngste var urolig som liten og etter ett møte på ppt og to møter på bup foreslo de Ritalin. Jeg må si at jeg synes ikke den utredningen var så voldsom og diagnosen var en mulig ADHD. I vårt tilfelle nektet faren å medisinere ungen og i dag tviler jeg sterkt på at han har ADHD. Dermed ble han ikke utredet noe mer.

[fuji1365380447]

I parentesen skulle det stå:

jeg påstår ikke at du sier det er enkelt, heller

he-he, skjønte jo det da...

[fuji1365380447]

Jeg kan forsikre deg om at medisin er det siste som prøves, ofte etter mange års forsøk med alt mellom himmel og jord!

Jeg har selv vært svært negativ til medisinering, men har etter hvert innsett at det er det tiltaket som virkelig har hjulpet min sønn.

Og du vil jo at barnet ditt skal ha det bra, ikke sant?

Jeg kjenner til eksepler der svært små barn (tre-fire år) har blitt tilbudt Ritalin...

Og det er slett ikke mitt inntrykk at det alltid er en lang utredning før medikamenter kommer inn i bildet. Tvert i mot har jeg inntrykk av at noen lærer og leger er svært "triggerhappy".

[fuji1365380447]

Gjøres ikke det nå, mener du?

Altså - begynner man ikke først hos foreldrene / i hjemmet, og forsøker anerkjente metoder for grensesetting osv., samt sjekker kostholdet, FØR man foreskriver medisiner?

Det går vel vanligvis flere år hvor man ser det an, forsøker ditt og datt, utreder og tester, før man får antydning til diagnose. Og i den perioden er det vel ingen medisinering, heller?

Jeg har ingen diagnosebarn, så jeg blir ikke fornærmet uansett.

Men jeg vet at i den perioden det het MBD, var det svært mange foreldre som følte at de hadde / fikk all "skyld". En av dem skrev en bok som het Mor Bare Diller. Jeg tror ikke det er så enkelt (jeg påstår ikke at du det er enkelt, heller).

Det er jo klart at det er vanskelig som forelder og ikke føles seg mistenkeliggjordt. Jeg er ikke ute etter en heksejakt her.

Men jeg har inntrykk av at mange lærere / barnehagetanter / velmenende voksne er raske til å ty til å si: "h*n er så urolig og har så vanskelig for å konsentere seg. Jeg tror vi skal utrede for ADHD"

Og dermed er mølla igang, og både barn og voksne føler seg usikre på om de er normale. Når man får vite som lite barn at det er noe feil med deg, så tror jeg det kan bli en selvoppfyllende profeti...