Krangling over bagateller

[Gjest Frustert...]

Hei!

Jeg bor sammen med min samboer, og vi har en sønn på 4 mnd. Stort sett har vi det veldig bra sammen, men kranglingen har en tendens til å oppta mer og mer av tiden vår. Det som går igjen når vi krangler er dette med min del av husarbeidet. Dette er igrunn det vi krangler om 90% av de gangene vi krangler. Jeg har en tendens til å glemme ting fort. Som f.eks når hun spør om jeg kan gjøre 3-4 ting i hjemmet mens hun er vekk. Ofte glemmer jeg en ting eller to, og da bryter helvete løs når hun kommer hjem. La meg ta et eksempel: I går spurte hun om jeg kunne tømme papirkurven og fylle og sette på oppvaskmaskinen. Jeg satte på oppvaskmaskinen, ryddet på bordet i stuen, ryddet litt på kjøkkenet og glemte helt bort å tømme papirkurven. Da hun kom hjem og så at denne fortsatt var full var det kjeft å få. Jeg tilbydde meg å gå ut der og da, men neida, da skal hun absolutt gjøre det selv. Så tok hun opp dette med at jeg hadde glemt noen andre ting uken før. Jeg har sagt at jeg ikke er så flink til å huske alt når det blir mange oppgaver. Når jeg har gjort "det jeg skal" setter jeg meg som regel på data`n, da jeg ikke sitter så mye her til vanlig pga hennes "hat" til denne. Så når jeg da glemmer å gjøre noe, får jeg beskjeden om at jeg bare sitter å gror fast på data`n. Senest i dag fikk jeg kjeft fordi jeg ikke hadde satt på plass brødristeren etter meg. Greit nok. Men i går hadde hun laget ostesmørbrød i toastjernet, og latt være å vaske det etter seg og sette det inn igjen i skapet. Det gjorde hun først i dag. Det syntes jeg er helt OK, men hadde det vært meg som ikke vasket det med en gang jeg var ferdig hadde jeg fått kjeft igjen. Etter at vi fikk vår sønn har det ikke akkurat blitt mindre krangling. Hun blir sliten av å være hjemme med han hele dagen + husarbeid, det skjønner jeg, men konsekvensen er jo at hun bl.a blir mye fortere hissig. Noe som igjen fører til å det skal mye mindre til for at vi krangler. Jeg har sagt at hun må prøve å sove litt på formiddagen når han sover, men det vil hun ikke fordi da rekker hun ikke husarbeidet. Og når jeg da sier at det er bedre at hu er uthvilt, og at vasken heller får utesttes, enn at hun skal være en tikkende bombe hele tiden får jeg slengt i trynet at: "Du gjør jo ikke noe husarbeid, så jeg har ikke tid til å sove". Jeg gjør mer husarbeid enn alle guttene i våre vennepar. Men det er jo da tydeligvis ikke nok for henne. Hva skal jeg gjøre for å få vekk all denne bagatellkranglingen. Jeg mener ihvertfall at å lage en krangel pga en papirkurv som ikke er tømt, er bare tull! Men det nytter ikke å ta det opp, for da blir det nesten bare verre....HJELP!

Kanskje noen av dere husmødre som skjønner henne litt, og som kan hjelpe meg, for jeg skjønner ikke noe mer...

[Goliath]

Jeg forstår godt din frustrasjon, og har intet annet råd til deg enn at dette må dere på en eller annen måte klare å finne en løsning på. For viss ikke så vil det være ødeleggende for forholdet på sikt.

Nå vet jeg ikke annet enn hva du har lagt frem her. Det finnhes som regel to sider ved slike saker.

Men hvis det er slik du har fremstillt det, så virker det som om din samboer er særdeles vanskelig - for å si det mildt.

[KaVa]

Hva med å fortelle henne (som sant er) at du har problemer med å huske flere beskjeder på en gang - ha gjerne ei tavle eller lignende hun kan skrive ned "oppgavene" på - så er det bare for deg å krysse ut/viske vekk etterhvert som du gjør det.

Uansett virker det litt som om hun trenger å kontrollere sinnet sitt, dersom hun blåser seg opp over slike detaljer. Men du kan ikke endre henne, bare deg selv :-)

[kaffepiken]

Når en person legger seg til den vanen å kjefte urimelig over småting, tenker jeg at hun kanskje er sliten og sover for lite. Var hun sånn før barnet kom, eller har det blitt sånn nå?

Hva om du tilbyr deg å ta babyen en natt så hun får sovet ut skikkelig?

Gjør du husarbeid på eget initiativ, eller gjør du bare det når hun ber deg om det? Jeg ville blitt forferdelig frustrert om jeg måtte bedt mannen min om alle ting, har ikke lyst til å ha rollen som masete kjerring.

[Ugga Bugga]

Når en person legger seg til den vanen å kjefte urimelig over småting, tenker jeg at hun kanskje er sliten og sover for lite. Var hun sånn før barnet kom, eller har det blitt sånn nå?

Hva om du tilbyr deg å ta babyen en natt så hun får sovet ut skikkelig?

Gjør du husarbeid på eget initiativ, eller gjør du bare det når hun ber deg om det? Jeg ville blitt forferdelig frustrert om jeg måtte bedt mannen min om alle ting, har ikke lyst til å ha rollen som masete kjerring.

En sønn på 4 år er vel ikke akkurat baby?

[Gjest Frustert...]

Når en person legger seg til den vanen å kjefte urimelig over småting, tenker jeg at hun kanskje er sliten og sover for lite. Var hun sånn før barnet kom, eller har det blitt sånn nå?

Hva om du tilbyr deg å ta babyen en natt så hun får sovet ut skikkelig?

Gjør du husarbeid på eget initiativ, eller gjør du bare det når hun ber deg om det? Jeg ville blitt forferdelig frustrert om jeg måtte bedt mannen min om alle ting, har ikke lyst til å ha rollen som masete kjerring.

Hun har holdt på med dette før vi fikk vår sønn, men pga mindre søvn, og betydelig mye mer å gjøre er det vel det som gjør at det bare har blitt verre nå. Jeg gjør noen ting på eget initiativ, men syntes det er veldig greit å bli spurt om ting. Jeg ser jo at f.eks søpla på badet trengs å tømmes, men så skal jeg bare gjøre noe også er det glemt igjen. Så dette med å gjøre ting på eget initiativ kan jeg helt klart bli bedre på...Det er ikke det at hun kjefter døgnet rundt, men hun har som sagt tendens til å hisse seg opp over ting som kan løses på mange andre måter. De gangene jeg glemmer noe kunne hun f.eks bare kommentert det når hun kommer hjem, så kunne jeg gjort det med en gang. Istedet blir hun sur og skal da absolutt gjøre det selv...De gangene jeg prøver å sette meg ned for å snakke ut med henne om dette, så blir det som regel til at hun bare jatter med, eller si at hun ikke gidder å høre mer, også går hun ofte bare ut å tar seg en røyk eller bare forlater rommet.

[Goliath]

En sønn på 4 år er vel ikke akkurat baby?

Hva med 4 måneder da...?

ps: hvor fikk du 4 år fra?

:-)

[kaffepiken]

En sønn på 4 år er vel ikke akkurat baby?

Men det står da at han er 4 mnd?

[G1983]

Hun har holdt på med dette før vi fikk vår sønn, men pga mindre søvn, og betydelig mye mer å gjøre er det vel det som gjør at det bare har blitt verre nå. Jeg gjør noen ting på eget initiativ, men syntes det er veldig greit å bli spurt om ting. Jeg ser jo at f.eks søpla på badet trengs å tømmes, men så skal jeg bare gjøre noe også er det glemt igjen. Så dette med å gjøre ting på eget initiativ kan jeg helt klart bli bedre på...Det er ikke det at hun kjefter døgnet rundt, men hun har som sagt tendens til å hisse seg opp over ting som kan løses på mange andre måter. De gangene jeg glemmer noe kunne hun f.eks bare kommentert det når hun kommer hjem, så kunne jeg gjort det med en gang. Istedet blir hun sur og skal da absolutt gjøre det selv...De gangene jeg prøver å sette meg ned for å snakke ut med henne om dette, så blir det som regel til at hun bare jatter med, eller si at hun ikke gidder å høre mer, også går hun ofte bare ut å tar seg en røyk eller bare forlater rommet.

Når det gjelder dette med å la henne få sove ut, så har jeg gjort dette ganske mange ganger. Jeg jobber skift og har da fri en del inni ukene samt 1 uke langfri hver 5uke. Da gjør jeg sef mye mer hjemme,for da har jeg jo ingen jobb å være på. Jeg lar også henne sove ved å stå opp med han og stelle han. Han sover nå fra ca 9-10 på kvelden til ca 8 og hvis vi legger oss kl 11, får hun altså 9 timer søvn. Veldig ofte uavbrutt. Det må da holde? Og hvem har sagt at han er 4år?

[trissie]

Det kan se ut som at dere har kommet i et negativt mønster der positive tilbakemeldinger ikke eksisterer.

Hun tror hun får deg til å yte mer ved å kritisere og klage. Og du reagerer med å bli oppgitt og lei.

Det er en hersketeknikk fra hennes side, uten at hun skjønner det selv.

Men på et eller annet tidspunkt startet dette, og du kan nok ikke påstå at det var hun som begynte. Det må dere begge snakke ut om.

Jeg tror ikke du vil få henne til å endre seg, uten at du ber om å få snakket ut. Og da klarer du nok ikke å få til en konstruktiv samtale uten å starte med å innrømme noen egne feil først. Tror du at det ble slik fordi du ikke tenkte nok på ditt ansvar for å hjelpe til, men tok ting litt for gitt i starten?

Mannen min var bortskjemt i starten og det utviklet seg galt, så det er ikke noe uvanlig. Dessverre er det litt for uvanlig at den som blir frustrert, som deg, tar selvkritikk som innledning til en løsning av problemet.

[Ugga Bugga]

Men det står da at han er 4 mnd?

Sorry, jeg blingset, jeg trodde det stod 4 år.

*Pusser brillene*

[Ugga Bugga]

Hva med 4 måneder da...?

ps: hvor fikk du 4 år fra?

:-)

Jeg trenger å pusse brillene mine

[sugarpop]

Irritasjonsmomenter skal man ta på alvor. Dette bør dere prøve å snakke om i fred og ro, etter nærmere avtalt tid.

Det er sannsynlig at hun er "på tuppa" etter svangerskap/fødsel, babyståk, amming og ikke minst mangel på søvn.

Hold ut! Det kommer bedre tider.

[kaffepiken]

Hun har holdt på med dette før vi fikk vår sønn, men pga mindre søvn, og betydelig mye mer å gjøre er det vel det som gjør at det bare har blitt verre nå. Jeg gjør noen ting på eget initiativ, men syntes det er veldig greit å bli spurt om ting. Jeg ser jo at f.eks søpla på badet trengs å tømmes, men så skal jeg bare gjøre noe også er det glemt igjen. Så dette med å gjøre ting på eget initiativ kan jeg helt klart bli bedre på...Det er ikke det at hun kjefter døgnet rundt, men hun har som sagt tendens til å hisse seg opp over ting som kan løses på mange andre måter. De gangene jeg glemmer noe kunne hun f.eks bare kommentert det når hun kommer hjem, så kunne jeg gjort det med en gang. Istedet blir hun sur og skal da absolutt gjøre det selv...De gangene jeg prøver å sette meg ned for å snakke ut med henne om dette, så blir det som regel til at hun bare jatter med, eller si at hun ikke gidder å høre mer, også går hun ofte bare ut å tar seg en røyk eller bare forlater rommet.

Det er en uting å kjefte. Dessverre kjenner jeg meg litt igjen i det fra den tiden ungene var bittesmå. Verden blir plutselig veldig liten når man går hjemme med en liten baby. Mye husarbeid, nattevåk og ammetrøbbel kombinert med en god slump kjedsomhet gjorde at jeg ble forvandlet til en gretten kjeftesmelle i blant. Det er ikke noe jeg er stolt av å tenke tilbake på.

Ting jeg satte pris på, var at han viste interesse for de små tingene jeg hadde å fortelle om babyens ve og vel, litt initiativ til husarbeidet og/eller litt avlastning med babyen så jeg f.eks kunne få en liten halvtime i fred i dusjen.

Samtidig må du selvfølgelig ha rett til å sette litt grenser slik at du får hvile litt ut etter jobb (jeg går ut fra at du jobber?) det er jo rimelig at den som er hjemmværende tar størsteparten av husarbeidet.

Det er rimelig at du kan koble av litt ved dataen, men ikke hele kvelden slik at hun aldri får fri.

[Gjest KariKruskakli]

Nå er jeg selv slik at jeg liker å ha orden rundt meg, men jeg gidder ikke å mase, og det har nok straffet seg.

Likevel, synes jeg dette var litt drøyt.

Jeg hadde nok blitt helt nervøs om jeg var i dine sko.

Her synes jeg du skal slå skikkelig i bordet og sette deg i respekt.

Når hun gir ordrer på denne måten og du glemmer 1 av 4 ting, og hun setter i gang kjeftesmella isteden for å være fornøyd, har hun for stor makt over deg.

Når det er sagt, så bør du prøve Å SE ting av deg selv, uten at hun skal behøve å gi beskjed.

[G1983]

Det kan se ut som at dere har kommet i et negativt mønster der positive tilbakemeldinger ikke eksisterer.

Hun tror hun får deg til å yte mer ved å kritisere og klage. Og du reagerer med å bli oppgitt og lei.

Det er en hersketeknikk fra hennes side, uten at hun skjønner det selv.

Men på et eller annet tidspunkt startet dette, og du kan nok ikke påstå at det var hun som begynte. Det må dere begge snakke ut om.

Jeg tror ikke du vil få henne til å endre seg, uten at du ber om å få snakket ut. Og da klarer du nok ikke å få til en konstruktiv samtale uten å starte med å innrømme noen egne feil først. Tror du at det ble slik fordi du ikke tenkte nok på ditt ansvar for å hjelpe til, men tok ting litt for gitt i starten?

Mannen min var bortskjemt i starten og det utviklet seg galt, så det er ikke noe uvanlig. Dessverre er det litt for uvanlig at den som blir frustrert, som deg, tar selvkritikk som innledning til en løsning av problemet.

trissie:

Du mar mye rett i det du sier. Da vi flyttet sammen på hybel, kom jeg fra et hjem hvor mamma gjorde alt for meg. Hun smurte til og med mat til meg hvis jeg villa noen skiver på kvelden. Dette ble er helvete for meg da jeg skulle bo for meg selv, fordi jeg var jo ikke vant til å gjøre noe hjemme. Vi krangler MYE den tiden på hybel, men da vi kjøpte denne leiligheten vi bor i nå, ble ting så smått bedre. Jeg skjerpet meg, og begynte å gjøre mer og mer husarbeid. Så på et tidspunkt dabbet det vel av, uten at jeg har noen god forklaring. Nå er det sånn som jeg har sagt. Jeg gjør jo husarbeid, men tydeligvis ikke nok. Og når jeg da får kjeft for å ha glemt en ting eller to, frister det selvfølgelig ikke å gjøre noen innsats. Jeg har prøvd å ta opp dette flere ganger. Senest i dag satt vi å pratet om det. Men da skjer det som som regel skjer. Jeg innrømmet at jeg hadde vært litt sløv med tanke på å glemme ting. Burde være flinkere til å gjøre ting med en gang, slik at det blir gjort. Men jeg nevnte også at jeg syntes det er kjipt når hun kan la være å rydde etter seg, mens jeg får kjeft hvis jeg ikke gjør det. Men HVER ENESTE GANG jeg nevner det, blir det bare rør. Hun drar frem andre eksempler hvor jeg ikke har ryddet etter meg, og blir veldig fort usaklig. Det er som regel som å snakke til en vegg. Det er ALLTID jeg som prøver å snakke ut om ting, og det virker som om hun bare holder det inni seg istedet for å prate med meg. Jeg er ikke perfekt, og har helt sikkert mange feil som alle andre, men jeg fatter ikke at det kan være så vanskelig å kunne snakke sammen uten at det skal handle om alle andre ting...G1983 er foressten min vanlige signatur...

[laban]

Fordel de vanligste oppgavene (skriv en konkret liste) slik at dere slipper å ha stadige diskusjoner om hvem som skal gjøre hva.

Start f.eks. med å definere hva som må gjøres hver dag, hver uke og en sjelden gang. Allerede her kan det tenkes at dere "blir kvitt" enkelte kjedelige ting, hvis det viser seg at dere begge kan leve med at visse ting gjøres litt sjeldnere. Ofte går man rundt og tror at den andre forventer at det skal være strøkent.

Og så fordeler dere oppgavene etter hva dere misliker minst å gjøre, og slik at ikke hun står igjen med alt som må gjøres daglig og du med alt som kan utsettes :-) Bestem gjerne også _når_ en ukentlig oppgave skal være gjort, f.eks. gulvvask senest fredag ettermiddag.

"Større" ting med babyen, f.eks. kveldsstell / bading, er en del av disse oppgavene. Det er ikke sånn at hun har de oppgavene dere blir enige om, og alt med babyen i tillegg.

I samme slengen kan dere bli enige om en bestemt tid på dagen mens dere begge er hjemme, som er TV- og data-fri (for begge), og at dere forsøker å gjøre noe hyggelig sammen i denne tidsperioden - trille babyen en tur el.l.

[G1983]

Det er en uting å kjefte. Dessverre kjenner jeg meg litt igjen i det fra den tiden ungene var bittesmå. Verden blir plutselig veldig liten når man går hjemme med en liten baby. Mye husarbeid, nattevåk og ammetrøbbel kombinert med en god slump kjedsomhet gjorde at jeg ble forvandlet til en gretten kjeftesmelle i blant. Det er ikke noe jeg er stolt av å tenke tilbake på.

Ting jeg satte pris på, var at han viste interesse for de små tingene jeg hadde å fortelle om babyens ve og vel, litt initiativ til husarbeidet og/eller litt avlastning med babyen så jeg f.eks kunne få en liten halvtime i fred i dusjen.

Samtidig må du selvfølgelig ha rett til å sette litt grenser slik at du får hvile litt ut etter jobb (jeg går ut fra at du jobber?) det er jo rimelig at den som er hjemmværende tar størsteparten av husarbeidet.

Det er rimelig at du kan koble av litt ved dataen, men ikke hele kvelden slik at hun aldri får fri.

kaffepiken:

Forkjellen på deg og min samboer, er at du ser tilbake på det med skrekk og gru. Men jeg har til dags dato aldri hørt hun si unnskyld fordi at hun var litt gretten, unnskyld fordi at hun kjefet uten grunn. Da hadde jo alt vært så mye bedre. Men hun kan aldri si unnskyld for sånne ting. Det får meg til å lure på om det er slik det skal være...

[G1983]

kaffepiken:

Forkjellen på deg og min samboer, er at du ser tilbake på det med skrekk og gru. Men jeg har til dags dato aldri hørt hun si unnskyld fordi at hun var litt gretten, unnskyld fordi at hun kjefet uten grunn. Da hadde jo alt vært så mye bedre. Men hun kan aldri si unnskyld for sånne ting. Det får meg til å lure på om det er slik det skal være...

dessuten at jeg sagt sikkert 100 ganger at hun bare må reise til veninner osv. Jeg kan da passe lillemann så lenge. Hun har jo bl.a vært en tur på by`en mens jeg har passet han. Så hun har full frihet til å gjøre andre ting enn å bare gå hjemme. Jeg kjører med en kollega hver dag på jobb, så hun har også bilen hjemme mens jeg er på jobb, og har der muligheten til å komme seg avgårde...

[KaVa]

trissie:

Du mar mye rett i det du sier. Da vi flyttet sammen på hybel, kom jeg fra et hjem hvor mamma gjorde alt for meg. Hun smurte til og med mat til meg hvis jeg villa noen skiver på kvelden. Dette ble er helvete for meg da jeg skulle bo for meg selv, fordi jeg var jo ikke vant til å gjøre noe hjemme. Vi krangler MYE den tiden på hybel, men da vi kjøpte denne leiligheten vi bor i nå, ble ting så smått bedre. Jeg skjerpet meg, og begynte å gjøre mer og mer husarbeid. Så på et tidspunkt dabbet det vel av, uten at jeg har noen god forklaring. Nå er det sånn som jeg har sagt. Jeg gjør jo husarbeid, men tydeligvis ikke nok. Og når jeg da får kjeft for å ha glemt en ting eller to, frister det selvfølgelig ikke å gjøre noen innsats. Jeg har prøvd å ta opp dette flere ganger. Senest i dag satt vi å pratet om det. Men da skjer det som som regel skjer. Jeg innrømmet at jeg hadde vært litt sløv med tanke på å glemme ting. Burde være flinkere til å gjøre ting med en gang, slik at det blir gjort. Men jeg nevnte også at jeg syntes det er kjipt når hun kan la være å rydde etter seg, mens jeg får kjeft hvis jeg ikke gjør det. Men HVER ENESTE GANG jeg nevner det, blir det bare rør. Hun drar frem andre eksempler hvor jeg ikke har ryddet etter meg, og blir veldig fort usaklig. Det er som regel som å snakke til en vegg. Det er ALLTID jeg som prøver å snakke ut om ting, og det virker som om hun bare holder det inni seg istedet for å prate med meg. Jeg er ikke perfekt, og har helt sikkert mange feil som alle andre, men jeg fatter ikke at det kan være så vanskelig å kunne snakke sammen uten at det skal handle om alle andre ting...G1983 er foressten min vanlige signatur...

Høres ut som dere trenger litt "kjøreregler" både om diskusjoner og omfordeling av husarbeid. For det første: Beskyldninger fungerer ikke. Enhver krangel som går på "men du gjør ikke dette og slett ikke dette og det er leeenge siden du gjorde dette" er totalt uproduktivt og løser absolutt ingenting.

Forsøk å få henne til å bli med på å sete opp noen felles grunnregler:

eks: Vi blir enige om hva som skal gjøres av husarbeid i løpet av ei uke og forsøker å fordele det etter beste evne. Skriv det opp på ei tavle og kryss av når det er gjort.

Vi forsøker å ta opp ting på en ordentlig måte, uten beklagelser eller beskyldninger. I stedet forsøker vi å være konstruktive.

etc.

Kanskje dere kan melde dere på samlivskurs på helsestasjonen? Mange helsestasjoner tilbyr dette gratis til nybakte foreldre...