Krangling over bagateller

[G1983]

Mange par kommer ufrivillig inn i et rollemønster som mor og sønn. Og begge irriterer seg over seg selv og hverandre, og over rollene de har satt seg selv og hverandre i.

Typisk er det nok også at "moren" tillater seg selv å gjøre de samme feilene som hun kjefter på "sønnen" for. Eksempelvis la oppvask bli stående fremme. Man irriterer seg alltid mer over andres rot enn sitt eget.

Men det er urimelig.

Først vil jeg takke for mange gode svar! Har skjerpet meg betraktlig med tanke på husarbeidet, og kommer til å fortsette med det. Så til det som er saken nå:

På lørdag var vi hos foreldrene til samboeren min å spiste middag. Det var kjempekoselig og alt var greit. Da vi våknet på søndag var også alt greit, helt til jeg skulle få lillemann til å sove. Jeg la han i vogna og begynte å trille. Ble litt kjedelig å stå i gangen, så jeg tok vogna inn i stua og klarte selvfølgelig å kjøre vogna over et teppe han pleier å ligge på. Det jeg ikke tenkte på var at samboeren min hadde vært ute å gått tur noen timer tidligere, så det var litt "dritt" på hjula.

Da jeg så dette, sa jeg ifra, men da var det gjort. Jeg sa med en gang unnskyld, og at jeg ikke tenkte på at hun hadde gått tur. Vi har da hatt vogna i stua før. Men selvfølgelig var det dumt av meg, ingen tvil om det.

Hun freste og jeg fikk spørsmål om det var jeg som vasket her i huset. Så etter 5min slo lillemann seg vrang igjen. Jeg hang opp en vask, og samboeren min tok han opp og sa: "Jeg er både drittlei av deg og faren din noen ganger" Så gikk hele søndagen med bare sure miner.

Jeg jobber 12timere i helgen, så jeg kom hjem kl 07.00 på søndag, sto opp kl 16.00. Spiste middag og slappet av, før jeg ble hentet 17.45 for å reise på jobb igjen.

Vi pratet ikke mye sammen på søndag, men kl 04.00 fikk jeg mld av henne. Da fikk jeg beskjed om å ha lillemann fra jeg sto opp på mandag, og hele dagen fordi hun skulle på farta. Og jeg fikk beskjed om at hun nesten hadde det som en aleinemamma. Det sårer veldig mye å høre det, da jeg er like mye med vår sønn som henne når jeg har fri.

Jeg spiller i et band, og vi øver 6 timer i uka. 3 timer 2 dager i uka. På denne mld jeg fikk sto det bl.a at jeg aldri var hjemme. Enten jobbet jeg, trente eller øvde. Før vi fikk vår sønn trente jeg 4 dager i uka nå trener jeg 1-2 ganger i løpet av 14 dager.

Så prøvde jeg å si at jobben må jeg jo sef ha, og at 6 timer i uka med bandet DET må hun tåle. Sånn gikk det i 7-8 mld. Bare kranglinge over at jeg aldri var hjemme.

Vi har kranglet MYE om husarbeid, men nå som jeg har skjerpet meg på det (det har hun merket har hun sagt) er det altså det at jeg "aldri" er hjemme som er problemet. Jeg er så å si aldri hos venner, jeg trener nesten ikke lengre, det er kun bandet jeg driver med. Er det virkelig så mye å be om?

Vi skal øve 3 ganger denne uka fordi vi skal i studio til helgen. Jeg har jo sagt at det skjer ikke ofte at vi skal øve så ofte, men det virker ikke som om det når inn...

Hun sa senest i går at i løpet av en uke er det 1 eller 2 dager som er bra, resten dritt. da jeg spurte henne hva HUN syntes måtte forandres for å få det bedre, hadde hun ikke noe svar. "Vi får bare la det gå" sa hun. Jeg foreslo å ta kontakt med vår helsestasjon foor å få litt råd. Bedre det enn å bare krangle nesten hver dag. Men det vil hun ikke.

Hva gjør jeg da? Jeg er helt tom, orker ikke krangle mer. Men hun vil jo ikke høre på meg, og ikke ha hjelp. Da skjønnner ikke jeg mere.

[G1983]

Jeg forstår godt din frustrasjon, og har intet annet råd til deg enn at dette må dere på en eller annen måte klare å finne en løsning på. For viss ikke så vil det være ødeleggende for forholdet på sikt.

Nå vet jeg ikke annet enn hva du har lagt frem her. Det finnhes som regel to sider ved slike saker.

Men hvis det er slik du har fremstillt det, så virker det som om din samboer er særdeles vanskelig - for å si det mildt.

Først vil jeg takke for mange gode svar! Har skjerpet meg betraktlig med tanke på husarbeidet, og kommer til å fortsette med det. Så til det som er saken nå:

På lørdag var vi hos foreldrene til samboeren min å spiste middag. Det var kjempekoselig og alt var greit. Da vi våknet på søndag var også alt greit, helt til jeg skulle få lillemann til å sove. Jeg la han i vogna og begynte å trille. Ble litt kjedelig å stå i gangen, så jeg tok vogna inn i stua og klarte selvfølgelig å kjøre vogna over et teppe han pleier å ligge på. Det jeg ikke tenkte på var at samboeren min hadde vært ute å gått tur noen timer tidligere, så det var litt "dritt" på hjula.

Da jeg så dette, sa jeg ifra, men da var det gjort. Jeg sa med en gang unnskyld, og at jeg ikke tenkte på at hun hadde gått tur. Vi har da hatt vogna i stua før. Men selvfølgelig var det dumt av meg, ingen tvil om det.

Hun freste og jeg fikk spørsmål om det var jeg som vasket her i huset. Så etter 5min slo lillemann seg vrang igjen. Jeg hang opp en vask, og samboeren min tok han opp og sa: "Jeg er både drittlei av deg og faren din noen ganger" Så gikk hele søndagen med bare sure miner.

Jeg jobber 12timere i helgen, så jeg kom hjem kl 07.00 på søndag, sto opp kl 16.00. Spiste middag og slappet av, før jeg ble hentet 17.45 for å reise på jobb igjen.

Vi pratet ikke mye sammen på søndag, men kl 04.00 fikk jeg mld av henne. Da fikk jeg beskjed om å ha lillemann fra jeg sto opp på mandag, og hele dagen fordi hun skulle på farta. Og jeg fikk beskjed om at hun nesten hadde det som en aleinemamma. Det sårer veldig mye å høre det, da jeg er like mye med vår sønn som henne når jeg har fri.

Jeg spiller i et band, og vi øver 6 timer i uka. 3 timer 2 dager i uka. På denne mld jeg fikk sto det bl.a at jeg aldri var hjemme. Enten jobbet jeg, trente eller øvde. Før vi fikk vår sønn trente jeg 4 dager i uka nå trener jeg 1-2 ganger i løpet av 14 dager.

Så prøvde jeg å si at jobben må jeg jo sef ha, og at 6 timer i uka med bandet DET må hun tåle. Sånn gikk det i 7-8 mld. Bare kranglinge over at jeg aldri var hjemme.

Vi har kranglet MYE om husarbeid, men nå som jeg har skjerpet meg på det (det har hun merket har hun sagt) er det altså det at jeg "aldri" er hjemme som er problemet. Jeg er så å si aldri hos venner, jeg trener nesten ikke lengre, det er kun bandet jeg driver med. Er det virkelig så mye å be om?

Vi skal øve 3 ganger denne uka fordi vi skal i studio til helgen. Jeg har jo sagt at det skjer ikke ofte at vi skal øve så ofte, men det virker ikke som om det når inn...

Hun sa senest i går at i løpet av en uke er det 1 eller 2 dager som er bra, resten dritt. da jeg spurte henne hva HUN syntes måtte forandres for å få det bedre, hadde hun ikke noe svar. "Vi får bare la det gå" sa hun. Jeg foreslo å ta kontakt med vår helsestasjon foor å få litt råd. Bedre det enn å bare krangle nesten hver dag. Men det vil hun ikke.

Hva gjør jeg da? Jeg er helt tom, orker ikke krangle mer. Men hun vil jo ikke høre på meg, og ikke ha hjelp. Da skjønnner ikke jeg mere.

[Goliath]

Først vil jeg takke for mange gode svar! Har skjerpet meg betraktlig med tanke på husarbeidet, og kommer til å fortsette med det. Så til det som er saken nå:

På lørdag var vi hos foreldrene til samboeren min å spiste middag. Det var kjempekoselig og alt var greit. Da vi våknet på søndag var også alt greit, helt til jeg skulle få lillemann til å sove. Jeg la han i vogna og begynte å trille. Ble litt kjedelig å stå i gangen, så jeg tok vogna inn i stua og klarte selvfølgelig å kjøre vogna over et teppe han pleier å ligge på. Det jeg ikke tenkte på var at samboeren min hadde vært ute å gått tur noen timer tidligere, så det var litt "dritt" på hjula.

Da jeg så dette, sa jeg ifra, men da var det gjort. Jeg sa med en gang unnskyld, og at jeg ikke tenkte på at hun hadde gått tur. Vi har da hatt vogna i stua før. Men selvfølgelig var det dumt av meg, ingen tvil om det.

Hun freste og jeg fikk spørsmål om det var jeg som vasket her i huset. Så etter 5min slo lillemann seg vrang igjen. Jeg hang opp en vask, og samboeren min tok han opp og sa: "Jeg er både drittlei av deg og faren din noen ganger" Så gikk hele søndagen med bare sure miner.

Jeg jobber 12timere i helgen, så jeg kom hjem kl 07.00 på søndag, sto opp kl 16.00. Spiste middag og slappet av, før jeg ble hentet 17.45 for å reise på jobb igjen.

Vi pratet ikke mye sammen på søndag, men kl 04.00 fikk jeg mld av henne. Da fikk jeg beskjed om å ha lillemann fra jeg sto opp på mandag, og hele dagen fordi hun skulle på farta. Og jeg fikk beskjed om at hun nesten hadde det som en aleinemamma. Det sårer veldig mye å høre det, da jeg er like mye med vår sønn som henne når jeg har fri.

Jeg spiller i et band, og vi øver 6 timer i uka. 3 timer 2 dager i uka. På denne mld jeg fikk sto det bl.a at jeg aldri var hjemme. Enten jobbet jeg, trente eller øvde. Før vi fikk vår sønn trente jeg 4 dager i uka nå trener jeg 1-2 ganger i løpet av 14 dager.

Så prøvde jeg å si at jobben må jeg jo sef ha, og at 6 timer i uka med bandet DET må hun tåle. Sånn gikk det i 7-8 mld. Bare kranglinge over at jeg aldri var hjemme.

Vi har kranglet MYE om husarbeid, men nå som jeg har skjerpet meg på det (det har hun merket har hun sagt) er det altså det at jeg "aldri" er hjemme som er problemet. Jeg er så å si aldri hos venner, jeg trener nesten ikke lengre, det er kun bandet jeg driver med. Er det virkelig så mye å be om?

Vi skal øve 3 ganger denne uka fordi vi skal i studio til helgen. Jeg har jo sagt at det skjer ikke ofte at vi skal øve så ofte, men det virker ikke som om det når inn...

Hun sa senest i går at i løpet av en uke er det 1 eller 2 dager som er bra, resten dritt. da jeg spurte henne hva HUN syntes måtte forandres for å få det bedre, hadde hun ikke noe svar. "Vi får bare la det gå" sa hun. Jeg foreslo å ta kontakt med vår helsestasjon foor å få litt råd. Bedre det enn å bare krangle nesten hver dag. Men det vil hun ikke.

Hva gjør jeg da? Jeg er helt tom, orker ikke krangle mer. Men hun vil jo ikke høre på meg, og ikke ha hjelp. Da skjønnner ikke jeg mere.

Det høres ikke enkelt ut slik dere nå har det.

Og jeg tror at den eneste måten dere kan løse det på er gjennom samtaler der dere forsøker å forstå hverandre.

Men det igjen krever at begge ønsker/vil/klarer å gjennomføre slike samtaler, og det kan synes vanskelig.

Jeg tror dere trenger litt ekstern bistand hos f.eks en familierådgiver. De er flinke til å stille de rette spørsmålene, og få samtalen inn på rett spor.

Din største utfordring vedrørende det er vel å få henne til å delta....?

[G1983]

Det høres ikke enkelt ut slik dere nå har det.

Og jeg tror at den eneste måten dere kan løse det på er gjennom samtaler der dere forsøker å forstå hverandre.

Men det igjen krever at begge ønsker/vil/klarer å gjennomføre slike samtaler, og det kan synes vanskelig.

Jeg tror dere trenger litt ekstern bistand hos f.eks en familierådgiver. De er flinke til å stille de rette spørsmålene, og få samtalen inn på rett spor.

Din største utfordring vedrørende det er vel å få henne til å delta....?

Nettopp!

Jeg løper ikke til rådgivning med en gang det er trøbbel. Men nå virker det som om vi ikke klarer å komme ut av dette selv. Jeg vil gjerne sette meg ned å prate ut skikkelig, men hun vil ikke. Og i følge henne vet hun ikke hva som må forandres. I går hadde jeg fri, så da sto jeg opp med lillemann halv 8, og ryddet litt hjemme, mens hun sov til kl 11. Den dagen var alt fyd og gammen. I dag har det også vært en fin tone. Men jeg håper bare ikke at det kun er de dagene jeg trår til skikkelig at vi kan ha det hyggelig...Blir litt frustert når hun verken vil prate ut eller ha hjelp. Da begynner jeg å lure om det er slik hun vil ha det. Hu svarte da jeg spurte at vi får bare holde på, det blir bedre når han blir litt eldre.

Greit nok det, men vi kan da ikke krangle til han er 1år. Det må da kunne gå ann å fikse dette selv. Det sakl sises at hun alltid har vært vrien når det gjelder å snakke ut om ting. Men nå trodde jeg kanskje grensen var nådd... :/

[Goliath]

Nettopp!

Jeg løper ikke til rådgivning med en gang det er trøbbel. Men nå virker det som om vi ikke klarer å komme ut av dette selv. Jeg vil gjerne sette meg ned å prate ut skikkelig, men hun vil ikke. Og i følge henne vet hun ikke hva som må forandres. I går hadde jeg fri, så da sto jeg opp med lillemann halv 8, og ryddet litt hjemme, mens hun sov til kl 11. Den dagen var alt fyd og gammen. I dag har det også vært en fin tone. Men jeg håper bare ikke at det kun er de dagene jeg trår til skikkelig at vi kan ha det hyggelig...Blir litt frustert når hun verken vil prate ut eller ha hjelp. Da begynner jeg å lure om det er slik hun vil ha det. Hu svarte da jeg spurte at vi får bare holde på, det blir bedre når han blir litt eldre.

Greit nok det, men vi kan da ikke krangle til han er 1år. Det må da kunne gå ann å fikse dette selv. Det sakl sises at hun alltid har vært vrien når det gjelder å snakke ut om ting. Men nå trodde jeg kanskje grensen var nådd... :/

Been there - done that....og det uten et barn å ta hensyn til.....

Så jeg forstår din frustrasjon.

[Gjest sjekk her også]

Først vil jeg takke for mange gode svar! Har skjerpet meg betraktlig med tanke på husarbeidet, og kommer til å fortsette med det. Så til det som er saken nå:

På lørdag var vi hos foreldrene til samboeren min å spiste middag. Det var kjempekoselig og alt var greit. Da vi våknet på søndag var også alt greit, helt til jeg skulle få lillemann til å sove. Jeg la han i vogna og begynte å trille. Ble litt kjedelig å stå i gangen, så jeg tok vogna inn i stua og klarte selvfølgelig å kjøre vogna over et teppe han pleier å ligge på. Det jeg ikke tenkte på var at samboeren min hadde vært ute å gått tur noen timer tidligere, så det var litt "dritt" på hjula.

Da jeg så dette, sa jeg ifra, men da var det gjort. Jeg sa med en gang unnskyld, og at jeg ikke tenkte på at hun hadde gått tur. Vi har da hatt vogna i stua før. Men selvfølgelig var det dumt av meg, ingen tvil om det.

Hun freste og jeg fikk spørsmål om det var jeg som vasket her i huset. Så etter 5min slo lillemann seg vrang igjen. Jeg hang opp en vask, og samboeren min tok han opp og sa: "Jeg er både drittlei av deg og faren din noen ganger" Så gikk hele søndagen med bare sure miner.

Jeg jobber 12timere i helgen, så jeg kom hjem kl 07.00 på søndag, sto opp kl 16.00. Spiste middag og slappet av, før jeg ble hentet 17.45 for å reise på jobb igjen.

Vi pratet ikke mye sammen på søndag, men kl 04.00 fikk jeg mld av henne. Da fikk jeg beskjed om å ha lillemann fra jeg sto opp på mandag, og hele dagen fordi hun skulle på farta. Og jeg fikk beskjed om at hun nesten hadde det som en aleinemamma. Det sårer veldig mye å høre det, da jeg er like mye med vår sønn som henne når jeg har fri.

Jeg spiller i et band, og vi øver 6 timer i uka. 3 timer 2 dager i uka. På denne mld jeg fikk sto det bl.a at jeg aldri var hjemme. Enten jobbet jeg, trente eller øvde. Før vi fikk vår sønn trente jeg 4 dager i uka nå trener jeg 1-2 ganger i løpet av 14 dager.

Så prøvde jeg å si at jobben må jeg jo sef ha, og at 6 timer i uka med bandet DET må hun tåle. Sånn gikk det i 7-8 mld. Bare kranglinge over at jeg aldri var hjemme.

Vi har kranglet MYE om husarbeid, men nå som jeg har skjerpet meg på det (det har hun merket har hun sagt) er det altså det at jeg "aldri" er hjemme som er problemet. Jeg er så å si aldri hos venner, jeg trener nesten ikke lengre, det er kun bandet jeg driver med. Er det virkelig så mye å be om?

Vi skal øve 3 ganger denne uka fordi vi skal i studio til helgen. Jeg har jo sagt at det skjer ikke ofte at vi skal øve så ofte, men det virker ikke som om det når inn...

Hun sa senest i går at i løpet av en uke er det 1 eller 2 dager som er bra, resten dritt. da jeg spurte henne hva HUN syntes måtte forandres for å få det bedre, hadde hun ikke noe svar. "Vi får bare la det gå" sa hun. Jeg foreslo å ta kontakt med vår helsestasjon foor å få litt råd. Bedre det enn å bare krangle nesten hver dag. Men det vil hun ikke.

Hva gjør jeg da? Jeg er helt tom, orker ikke krangle mer. Men hun vil jo ikke høre på meg, og ikke ha hjelp. Da skjønnner ikke jeg mere.

Du gjør i alle fall mer enn mannen min! Og jeg kan nok være litt som kjæresten din.... Jeg klager nok litt ofte, men det er fordi jeg gjør alt. Han har faktisk ALDRI vasket badet eller soverom.

[G1983]

Been there - done that....og det uten et barn å ta hensyn til.....

Så jeg forstår din frustrasjon.

Og hva reddet deg?

[Goliath]

Og hva reddet deg?

Desverre så klarte vi ikke å redde forholdet, og i etterkant er jeg veldig glad for at vi gikk hver vår vei - selv om det var vondt når det stod på.

Men ingen forhold er like, så det betyr ikke at det behøver å gå den veien med dere.

Lykke til!

[G1983]

Desverre så klarte vi ikke å redde forholdet, og i etterkant er jeg veldig glad for at vi gikk hver vår vei - selv om det var vondt når det stod på.

Men ingen forhold er like, så det betyr ikke at det behøver å gå den veien med dere.

Lykke til!

Nei jeg håper da ikke det...