Fanget i et forhold. (Langt.)

[Gjest lei idag]

Hva nå? Hvor går man når man er som en fange i et forhold?

Ikke fordi man har det ille, men fordi en ikke er lykkelig. Vi har prøvd og prøvd, snakket og snakket. Prøvd å finne kompromisser, noe begge kan leve med.

Snakker rolig og saklig med hverandre, så det er vi egentlig gode til. Heldigvis.

Men - det er bare det at det har blitt vanskeligere og vanskeligere. Det ender alltid med at han blir dypt fortvilet, deprimert, og føler han faller ned i et svart hull.

Og jeg er ansvarlig. Jeg takler ikke å skulle være ansvarlig for dette!

Men de gangene vi har snakket ærlig med hverandre, sagt hva vi føler, så er det sånn det ender.

Problemene våre går på at vi har ulike forventninger til forholdet, og ulike følelser for hverandre.

Han kan ikke tenke seg et liv uten meg, han føler ting for meg som jeg ikke greier å gjengjelde. Det har jeg prøvd å forklare igjen og igjen, på en så skånsom måte som mulig. Men det er klart dette ikke er noe særlig å høre, og det er virkelig ikke noe særlig å være den som ikke greier å gjengjelde alle følelsene heller.

Sexlivet skranter mer og mer. Det er gode perioder, og dårlige. Det går i hovedtrekk ut på at vi har forskjellige tenningsmønstre, og dette er vanskelig å møtes på. Når vi prøver, blir det litt halvhjertet, fordi det er ikke lett å tenne på noe som en i utgangspunktet ikke tenner på. Og da blir det ikke optimalt for noen. Selv om det er veldig bra innimellom.

Dessuten er det sånn at jeg har problemer med tenningen både pga. dette med tenningsmønstre, og fordi vi har vært sammen så mange år og jeg ikke lenger greier å få fram de samme følelsene eller tenningen.

Dette er noe vi har helt ulik oppfatning av, og ikke evner å forstå hverandre i, selv om vi har prøvd veldig både ved å forklare hverandre hva vi føler, og prøve å sette oss inn i hverandres følelser.

Han vil ha mye nærhet og kjærtegn, jeg er ikke så avhengig av det. Men vi har kommet til kompromisser her også, bare at det når jeg gir en klem e.l. så oppfattes det som at jeg inviterer til sex, og det ender noen ganger med at jeg er med på sex uten å ville. Selv om vi også har snakket om dette. Det er ingen god opplevelse for noen av oss.

Så ofte trekker jeg meg unna, og gir mye mindre kjærtegn enn jeg egentlig ønsker.

Sexbehovet er ikke borte, men jeg mangler ofte tenning når vi skal gå igang. Det er andre ting som tenner meg, enn hva som tenner ham. I tillegg til vår totalt forskjellige oppfatning av det å ha vært sammen så lenge. Og dette begynner å tære på.

Vi har snakket om rådgivning, men har også ulik oppfatning av hva målsettingen her skal være.

Hans mål er at vi skal holde sammen uansett, ellers går hans verden i oppløsning. Han har sagt at hvis det blir brudd, så kommer han til å flytte langt bort, og kommer ikke til å få et bra liv. Vi har barn sammen, og det gjør det hele utrolig vanskelig.

Mitt mål med rådgivning er at vi finner ut hva vi føler mht. forholdet, og om vi bør fortsette sammen eller ikke. Og hvordan vi skal fortsette enten det viser seg at det er den ene eller den andre utveien.

Men jeg kan ikke være ansvarlig for å ødelegge for barna, eller for at han går inn i depresjoner og får et helvete.

Så nå prøver vi å gjøre det beste ut av hver dag, men det funker ikke alltid like bra. Det er vanskelig. for begge.

Men vi er jo veldig veldig glad i hverandre, og elsker hverandre. Men han har mer følelser for meg enn jeg kan gi tilbake, og det er min skyld at det er problemer. For det er jeg som lager problemene fordi jeg ikke er fornøyd med forholdet som det er.

Jeg kan ikke bryte ut, eller nesten ikke tenke på det. For da ødelegger jeg livet til både barna og ham.

Selv trives jeg ikke sånn som det er nå, men det er bedre enn å vite at jeg risikerer å ødelegge noen.

Men han trives ikke når jeg ikke har det bra, sier han.

Men om han vil at vi skal fortsette sammen uansett, så kan han heller ikke forvente at jeg skal være happy og fornøyd med alt hele tiden heller. Selv om gudene skal vite at jeg forsøker.

Dette ble altfor langt og rotete. Håper noen orket å lese gjennom.

Vet ikke om det er lett å gi noen råd heller, men det var godt å få skrive det ned i det minste.

[Gjest til deg]

1) det er ikke ditt ansvar at han ev. vil bli deprimert

(1a) med mine øyne oppfatter jeg det som en trussel fra hans side. Er kanskje farget av egne erfaringer)

2)"når jeg gir en klem e.l. så oppfattes det som at jeg inviterer til sex, og det ender noen ganger med at jeg er med på sex uten å ville. Selv om vi også har snakket om dette. Det er ingen god opplevelse for noen av oss.

Så ofte trekker jeg meg unna, og gir mye mindre kjærtegn enn jeg egentlig ønsker."

Her holder det ikke å prate om det. Det skal handling til: Dvs ikke handling: Ikke ha sex når du ikke vil. Gi klem, og ikke ta i mot invitasjon til sex.

Kommer ikke på noe mer å si i farten, men det kan komme senere

[Gjest oda36]

Hei!

Dette virker jo ikke bra. Prater dere ting ihjel? Ikke vet jeg, men det virker som om dere har kjørt dere fast i et usunnt mønster.

Du snakker om å oppsøke hjelp, og det høres fornuftig ut. Men må dere sette opp mål for hjelpen? Du sier dere har ulike mål med dette, men det må vel være mulig å være åpen for ulike utfall av terapien?

Eller har du allerede bestemt deg for og funnet ut at dette er feil for deg?

Da er det vel bare å gå? Du står ikke ansvarlig for hans liv...

Lykke til!

[Gjest lei idag]

1) det er ikke ditt ansvar at han ev. vil bli deprimert

(1a) med mine øyne oppfatter jeg det som en trussel fra hans side. Er kanskje farget av egne erfaringer)

2)"når jeg gir en klem e.l. så oppfattes det som at jeg inviterer til sex, og det ender noen ganger med at jeg er med på sex uten å ville. Selv om vi også har snakket om dette. Det er ingen god opplevelse for noen av oss.

Så ofte trekker jeg meg unna, og gir mye mindre kjærtegn enn jeg egentlig ønsker."

Her holder det ikke å prate om det. Det skal handling til: Dvs ikke handling: Ikke ha sex når du ikke vil. Gi klem, og ikke ta i mot invitasjon til sex.

Kommer ikke på noe mer å si i farten, men det kan komme senere

Takk for svar,det virker som du skjønner hva jeg forsøkte å forklare i innlegget mitt.

Du svarer "1) det er ikke ditt ansvar at han ev. vil bli deprimert

(1a) med mine øyne oppfatter jeg det som en trussel fra hans side. Er kanskje farget av egne erfaringer)"

Det stemmer nok det. Han er redd for å bli sviktet, og jeg føler det som en trussel på den måten at jeg må bli i forholdet for ikke å ødelegge ham. Derfor jeg satte overskriften "Fanget i et forhold". For det er sånn det føles.

Han sier at han ikke orker tanken på å gå inn for å skulle bygge opp et nytt familieforhold hvis det blir brudd mellom oss, og at han ikke tror han finner noen andre.

Hvorfor skulle han ikke finne noen andre? Han er en alle tiders mann, det er ikke ham det er noe galt med. Det sier jeg til ham også. Det er jeg som ikke takler dette her.

Jeg vet det er dumt å gå med på sex når en ikke egentlig vil, men det er så dumt å avvise også. Det er jo et paradoks at jeg har lyst på og behov for en del sex, samtidig som jeg ikke får tenning og har lyst sammen med ham alltid. Av de grunnene jeg skrev i hovedinnlegget.

Det er så vanskelig. Takk for at du tok deg tid til å lese dette, og svarte så bra.

Kommer til å lese alle svar jeg får her. Kanskje blir det noe pepper også, sikkert noen som syns jeg er egoistisk også, det har jeg også fått høre noen ganger.

Takk igjen.

[Gjest lei idag]

Hei!

Dette virker jo ikke bra. Prater dere ting ihjel? Ikke vet jeg, men det virker som om dere har kjørt dere fast i et usunnt mønster.

Du snakker om å oppsøke hjelp, og det høres fornuftig ut. Men må dere sette opp mål for hjelpen? Du sier dere har ulike mål med dette, men det må vel være mulig å være åpen for ulike utfall av terapien?

Eller har du allerede bestemt deg for og funnet ut at dette er feil for deg?

Da er det vel bare å gå? Du står ikke ansvarlig for hans liv...

Lykke til!

Jeg er åpen overfor utfallet av eventuell terapi. Han ønsker kun at vi skal få hjelp til å fortsette sammen, uansett hva. Fordi han ikke kan se for seg et liv uten meg.

Jeg vet ikke hva jeg ønsker egentlig, men nå er det bare vanskelig.

Så mitt mål overfor terapi må være å finne ut hvor vi står, hva vi begge føler og synes, og så finne ut hva som er riktig å gjøre.

Ikke sette et absolutt utfall på forhånd.

Takk for svar, og at du orket å lese alt.

[Gjest til deg]

Takk for svar,det virker som du skjønner hva jeg forsøkte å forklare i innlegget mitt.

Du svarer "1) det er ikke ditt ansvar at han ev. vil bli deprimert

(1a) med mine øyne oppfatter jeg det som en trussel fra hans side. Er kanskje farget av egne erfaringer)"

Det stemmer nok det. Han er redd for å bli sviktet, og jeg føler det som en trussel på den måten at jeg må bli i forholdet for ikke å ødelegge ham. Derfor jeg satte overskriften "Fanget i et forhold". For det er sånn det føles.

Han sier at han ikke orker tanken på å gå inn for å skulle bygge opp et nytt familieforhold hvis det blir brudd mellom oss, og at han ikke tror han finner noen andre.

Hvorfor skulle han ikke finne noen andre? Han er en alle tiders mann, det er ikke ham det er noe galt med. Det sier jeg til ham også. Det er jeg som ikke takler dette her.

Jeg vet det er dumt å gå med på sex når en ikke egentlig vil, men det er så dumt å avvise også. Det er jo et paradoks at jeg har lyst på og behov for en del sex, samtidig som jeg ikke får tenning og har lyst sammen med ham alltid. Av de grunnene jeg skrev i hovedinnlegget.

Det er så vanskelig. Takk for at du tok deg tid til å lese dette, og svarte så bra.

Kommer til å lese alle svar jeg får her. Kanskje blir det noe pepper også, sikkert noen som syns jeg er egoistisk også, det har jeg også fått høre noen ganger.

Takk igjen.

Jeg har på en måte vært i hans sko, men uten å true. Det tok kjæresten min seg av. Jeg var den svake, som skulle forlates, han var den "sterke", som måtte avvise, og selv syntes det var vanskelig. (det endte med at jeg gikk.....)

Klart han tror han ikke vil finne andre. Sånn er kjærligheten. Som nyforelsket tror man jo heller ikke at verden består av andre enn kjæresten :0)

Som oda36 skriver, så behøver dere vel ikke nødvendigvis å ha et mål med terapien, men gå dit for å få nytt liv til diskusjonen. Et annet syn på dere selv og forholdet.

Og, har du bestemt deg? Det kan kanskje virke som om du har bestemt deg, men mye fordi du føler deg fanget i forholdet. Ikke fordi du tror forholdet er totalt håpløst.

[Gjest til deg]

Jeg er åpen overfor utfallet av eventuell terapi. Han ønsker kun at vi skal få hjelp til å fortsette sammen, uansett hva. Fordi han ikke kan se for seg et liv uten meg.

Jeg vet ikke hva jeg ønsker egentlig, men nå er det bare vanskelig.

Så mitt mål overfor terapi må være å finne ut hvor vi står, hva vi begge føler og synes, og så finne ut hva som er riktig å gjøre.

Ikke sette et absolutt utfall på forhånd.

Takk for svar, og at du orket å lese alt.

Jeg ser også at du er en veldig samvittighets full dame ved ordbruken din ("takk for at du tok deg tid til å svare og orket å lese alt").

Er det fordi du er så nedkjørt nå, eller fordi mannen din har plantet en dårlig-samvittighet-spire i deg, eller fordi du alltid har vært sånn?

[Gjest oda36]

Takk for svar,det virker som du skjønner hva jeg forsøkte å forklare i innlegget mitt.

Du svarer "1) det er ikke ditt ansvar at han ev. vil bli deprimert

(1a) med mine øyne oppfatter jeg det som en trussel fra hans side. Er kanskje farget av egne erfaringer)"

Det stemmer nok det. Han er redd for å bli sviktet, og jeg føler det som en trussel på den måten at jeg må bli i forholdet for ikke å ødelegge ham. Derfor jeg satte overskriften "Fanget i et forhold". For det er sånn det føles.

Han sier at han ikke orker tanken på å gå inn for å skulle bygge opp et nytt familieforhold hvis det blir brudd mellom oss, og at han ikke tror han finner noen andre.

Hvorfor skulle han ikke finne noen andre? Han er en alle tiders mann, det er ikke ham det er noe galt med. Det sier jeg til ham også. Det er jeg som ikke takler dette her.

Jeg vet det er dumt å gå med på sex når en ikke egentlig vil, men det er så dumt å avvise også. Det er jo et paradoks at jeg har lyst på og behov for en del sex, samtidig som jeg ikke får tenning og har lyst sammen med ham alltid. Av de grunnene jeg skrev i hovedinnlegget.

Det er så vanskelig. Takk for at du tok deg tid til å lese dette, og svarte så bra.

Kommer til å lese alle svar jeg får her. Kanskje blir det noe pepper også, sikkert noen som syns jeg er egoistisk også, det har jeg også fått høre noen ganger.

Takk igjen.

Hei igjen!

Vil bare fortelle at jeg var sammen med en mann i 4 år, og visste ganske tidlig i forholdet at dette var feil.

Men han gikk inn i en tilsvarende offerrolle som det du beskriver, og det gjorde både samlivet og det å gjøre det slutt veldig vanskelig.

Jeg gikk og ventet på det rette øyeblikket for å gjøre det slutt veldig lenge, for lenge. Trodde han ville gå under om jeg gikk.

Det er nå to år siden dette ble slutt, jeg fikk livet og livslysten tilbake, og han har det mye bedre uten meg. Har klart seg veldig bra han:)

Noen passer bare ikke sammen, men er da flotte personer for det!

Lykke til igjen!

[Gjest lei idag]

Jeg har på en måte vært i hans sko, men uten å true. Det tok kjæresten min seg av. Jeg var den svake, som skulle forlates, han var den "sterke", som måtte avvise, og selv syntes det var vanskelig. (det endte med at jeg gikk.....)

Klart han tror han ikke vil finne andre. Sånn er kjærligheten. Som nyforelsket tror man jo heller ikke at verden består av andre enn kjæresten :0)

Som oda36 skriver, så behøver dere vel ikke nødvendigvis å ha et mål med terapien, men gå dit for å få nytt liv til diskusjonen. Et annet syn på dere selv og forholdet.

Og, har du bestemt deg? Det kan kanskje virke som om du har bestemt deg, men mye fordi du føler deg fanget i forholdet. Ikke fordi du tror forholdet er totalt håpløst.

Det siste avsnittet ditt sier vel egentlig det meste av sånn jeg føler det akkurat nå.

Når en føler seg fanget så er det som en må kjempe for å kunne bli fri, selv om jeg egentlig ikke vet hva som vil være best av å bli og å gå.

Vi skal snakke sammen igjen imorgen. Kanskje jeg bør vise ham dette her, vet ikke om det er lurt eller ei. Vil jo gjerne forklare hvordan jeg føler det, men uten å angripe ham og gjøre ham enda mer fortvilet.

[Gjest lei idag]

Jeg har på en måte vært i hans sko, men uten å true. Det tok kjæresten min seg av. Jeg var den svake, som skulle forlates, han var den "sterke", som måtte avvise, og selv syntes det var vanskelig. (det endte med at jeg gikk.....)

Klart han tror han ikke vil finne andre. Sånn er kjærligheten. Som nyforelsket tror man jo heller ikke at verden består av andre enn kjæresten :0)

Som oda36 skriver, så behøver dere vel ikke nødvendigvis å ha et mål med terapien, men gå dit for å få nytt liv til diskusjonen. Et annet syn på dere selv og forholdet.

Og, har du bestemt deg? Det kan kanskje virke som om du har bestemt deg, men mye fordi du føler deg fanget i forholdet. Ikke fordi du tror forholdet er totalt håpløst.

Jeg er også sikker på at han vil finne en annen dersom han ønsker det.

Som jeg sa, han er en flott mann på alle måter, det er bare det at vi ikke passer så godt sammen i lengden som vi kanskje skulle ønske.

Men jeg vet ikke om jeg ønsker å bli eller gå, det eneste jeg føler nå er at jeg er fanget fordi jeg føler meg ansvarlig for at han ikke skal gå til grunne.

[Gjest lei idag]

Jeg ser også at du er en veldig samvittighets full dame ved ordbruken din ("takk for at du tok deg tid til å svare og orket å lese alt").

Er det fordi du er så nedkjørt nå, eller fordi mannen din har plantet en dårlig-samvittighet-spire i deg, eller fordi du alltid har vært sånn?

Jeg skrev det både fordi jeg skrev veldig langt hovedinnlegg.

Men jeg prøver sånn ellers å få med flere sider av en sak, sånn at jeg ikke bare kjører blindt på med et synspunkt før jeg har hørt andre versjoner.

Det er nok en greier fra langt tilbake at jeg får dårlig samvittighet for ting når jeg roter til tilværelsen for andre, men det er lenge siden jeg har følt det sånn.

Men nå kommer det tilbake. Fordi jeg nå på en måte blir ansvarlig for at han får et dårlig liv videre hvis jeg går, hvis jeg ikke syns det er nok det vi har. Jeg kan ikke gjøre det.

Og de gangene jeg har sagt ærlig hva jeg føler og hvorfor, så ender det med at han blir deprimert og ikke sover, og snakker om svarte hull han faller ned i. Jeg syns det er fryktelig, og jeg makter ikke å være den som utløser dette.

[Gjest til deg]

Jeg skrev det både fordi jeg skrev veldig langt hovedinnlegg.

Men jeg prøver sånn ellers å få med flere sider av en sak, sånn at jeg ikke bare kjører blindt på med et synspunkt før jeg har hørt andre versjoner.

Det er nok en greier fra langt tilbake at jeg får dårlig samvittighet for ting når jeg roter til tilværelsen for andre, men det er lenge siden jeg har følt det sånn.

Men nå kommer det tilbake. Fordi jeg nå på en måte blir ansvarlig for at han får et dårlig liv videre hvis jeg går, hvis jeg ikke syns det er nok det vi har. Jeg kan ikke gjøre det.

Og de gangene jeg har sagt ærlig hva jeg føler og hvorfor, så ender det med at han blir deprimert og ikke sover, og snakker om svarte hull han faller ned i. Jeg syns det er fryktelig, og jeg makter ikke å være den som utløser dette.

Vel, jeg mener jo også at man er ansvarlig for seg selv når man går inn i et forhold

Også i vanskelige dager.

Når man går inn i et forhold, vet man at det også kommer tunge dager.

man har ansvar for seg selv i gode og i tunge dager.

Han har ikke lov til å legge skylden på deg i denne situasjone, mener jeg.

Du må kanskje sette litt grenser på det området?

"Ditt liv er ikke mitt ansvar. Jeg prøver å støtte deg og å gjøre dette på en best mulig måte for deg, men nå merker jeg at måten du reagerer på (offer) ødelegger meg og det ødelegger prosessen vi er inne i. Det kveler meg og det kveler forholdet vårt, om du ikke selv tar ansvar for å holde hodet ditt over vannet."

Jeg (undertegnede) skriver med hard ordbruk her, men du vet jo selv hva og hvordan dette kan passe for din situasjon.

Jeg prøver bare å vise deg hvordan du kan sette grenser for dette, som er medvirkende til at du føler deg fanget nå.

Om han er veldig sårbar, kan det være vondt for ham å se at du har rådført deg med andre på internett, så jeg vet ikke om jeg umiddelbart ville vist ham denne tråden. Ville vel heller tatt til meg de nye tankene inn i den videre prosesssen. Men det er meg da.

[Gjest til deg]

Det siste avsnittet ditt sier vel egentlig det meste av sånn jeg føler det akkurat nå.

Når en føler seg fanget så er det som en må kjempe for å kunne bli fri, selv om jeg egentlig ikke vet hva som vil være best av å bli og å gå.

Vi skal snakke sammen igjen imorgen. Kanskje jeg bør vise ham dette her, vet ikke om det er lurt eller ei. Vil jo gjerne forklare hvordan jeg føler det, men uten å angripe ham og gjøre ham enda mer fortvilet.

Jeg har noen ganger tatt med meg den jeg må prate med på sparsertur når alvorlige ting skal prates om. Fordi det ikke virker så konfronterende å sitte ansikt til ansikt, fordi man kan få mer luft omkring seg, kaste en stein om man blir fortvilet. Føler det tar litt av presset fra situasjonen.

[Glimtipper]

Jeg forstår hvordan du har det og dette kan definitivt ikke være lett. Et forhold med mange forskjellige problemer, som i hovedsak er basert på ulike ønsker og oppfatninger av lykke, kan fort bli "rotete". Det er ingen klar og tydelig grunn til å bryte ut, bare en litt vag og svært subjektiv følelse av å ikke være lykkelig.

Når den ene parten i forholdet da inntar offerrollen, så vil de naturligvis bli enda vanskeligere for deg å tenke klart. Ærlig talt synes jeg ikke du skal bry deg om hans depresjon. Dette er noe han bevisst eller ubevisst bruker for å kontrollere deg. Du har ikke ansvar for hans lykke, kun din egen. Barna dere har sammen skal selvfølgelig være en faktor i avgjørelsen din, men det beste du kan gi de er en mamma som har det godt.

Jeg klarer ikke helt å oppfatte om du har bestemt deg for å avslutte forholdet eller om du har følelser nok til å prøve litt til. Om du er villig til å prøve, så er det en del ting som må forandre seg. Slik dere har kommunisert til nå, fungerer tydeligvis ikke. Problemene blir ikke mindre. Jeg tror dere trenger mer klar tale i diskusjonene deres, så første bud på programmet må være at han slutter å "true" med depresjonen sin. Du må kunne diskutere åpent og ærlig med han, finne løsninger og alternativer, uten å få dårlig samvittighet i ettertid. Jeg synes du skal sette dette som et ultimatum for å i det hele tatt vurdere å bli i forholdet.

Når det kommer til forskjellige tenningsmønstre, så kan det finnes måter å løse dette på. Du sier du har mistet mye av tenningen for han og det er forståelig. Det har nok ikke så mye med at dere har vært sammen i mange år, mer med at dere har hatt så mange problemer. Og er du ikke lykkelig sammen med han, så er det svært forståelig at du ikke synes det er en deilig opplevelse å ha sex med han. Men _aldri_ ha samleie igjen, uten at du har lyst. Det vil gjøre at dine negative følelser ang. sex blir forsterket. Videre må du spørre deg selv hva du gjør for at sexen skal bli slik du ønsker. Det er ikke umulig å inspirere han til å gjøre som du ønsker, ved å hviske han noen ord i øret. Du må også oppmuntre ethvert initiativ i senga som du liker. Ikke krangle om sex, det vil drepe både hans og din lyst. Men bruk positive tilbakemeldinger som gjør det tydelig hva du liker og ikke liker.

Jeg tror rådgivning er en god idè for dere. At dere har ulike oppfatninger om målet for rådgivningen er ikke så viktig, det kan dere ta opp når dere først er der.

Lykke til

[Gjest lei idag]

Jeg forstår hvordan du har det og dette kan definitivt ikke være lett. Et forhold med mange forskjellige problemer, som i hovedsak er basert på ulike ønsker og oppfatninger av lykke, kan fort bli "rotete". Det er ingen klar og tydelig grunn til å bryte ut, bare en litt vag og svært subjektiv følelse av å ikke være lykkelig.

Når den ene parten i forholdet da inntar offerrollen, så vil de naturligvis bli enda vanskeligere for deg å tenke klart. Ærlig talt synes jeg ikke du skal bry deg om hans depresjon. Dette er noe han bevisst eller ubevisst bruker for å kontrollere deg. Du har ikke ansvar for hans lykke, kun din egen. Barna dere har sammen skal selvfølgelig være en faktor i avgjørelsen din, men det beste du kan gi de er en mamma som har det godt.

Jeg klarer ikke helt å oppfatte om du har bestemt deg for å avslutte forholdet eller om du har følelser nok til å prøve litt til. Om du er villig til å prøve, så er det en del ting som må forandre seg. Slik dere har kommunisert til nå, fungerer tydeligvis ikke. Problemene blir ikke mindre. Jeg tror dere trenger mer klar tale i diskusjonene deres, så første bud på programmet må være at han slutter å "true" med depresjonen sin. Du må kunne diskutere åpent og ærlig med han, finne løsninger og alternativer, uten å få dårlig samvittighet i ettertid. Jeg synes du skal sette dette som et ultimatum for å i det hele tatt vurdere å bli i forholdet.

Når det kommer til forskjellige tenningsmønstre, så kan det finnes måter å løse dette på. Du sier du har mistet mye av tenningen for han og det er forståelig. Det har nok ikke så mye med at dere har vært sammen i mange år, mer med at dere har hatt så mange problemer. Og er du ikke lykkelig sammen med han, så er det svært forståelig at du ikke synes det er en deilig opplevelse å ha sex med han. Men _aldri_ ha samleie igjen, uten at du har lyst. Det vil gjøre at dine negative følelser ang. sex blir forsterket. Videre må du spørre deg selv hva du gjør for at sexen skal bli slik du ønsker. Det er ikke umulig å inspirere han til å gjøre som du ønsker, ved å hviske han noen ord i øret. Du må også oppmuntre ethvert initiativ i senga som du liker. Ikke krangle om sex, det vil drepe både hans og din lyst. Men bruk positive tilbakemeldinger som gjør det tydelig hva du liker og ikke liker.

Jeg tror rådgivning er en god idè for dere. At dere har ulike oppfatninger om målet for rådgivningen er ikke så viktig, det kan dere ta opp når dere først er der.

Lykke til

Takk for svar.

Jeg har nok følelser igjen, men det har hengt seg opp en del. Mye fordi jeg føler meg tvunget til å bli pga at jeg ikke vil ødelegge noen. Men det spørs hvor bra det er å fortsette sånn i lengden også.

Begge ønsker jo på en måte å fortsette, men jeg vil ikke for enhver pris. Det må være av fri vilje og fordi vi har følelser for hverandre, ikke av redsel for at den andre skal få et fælt liv etter et evt. brudd, og at dette går ut over barna også. Det ville jeg ikke kunne orke.

Vi har snakket om hva vi tenner på og sånn også, så vi vet på en måte hvor vi står der. Men det er vanskelig. Det er ikke det samme å gjøre ting på en måte hvis en ikke tenner på det selv, dette gjelder selvfølgelig for begge.

Men rådgiving er en mulighet vi kanskje skulle vurdere.

Det er uansett bra å få litt mer klart opp litt mer, men uten å snakke ting ihjel.

Vi er jo egentlig glad i hverandre, men står liksom fast på forskjellige steder og med ulik oppfatning av situasjoner.