Hvorfor navn som også er vanlige ord?

[Prozak]

Han er i allefall heilnorsk, og jeg tror ikke han har aner i Sverige.

Skal vi ta med svenske navn synes jeg Janne stiller i særklasse. Ikke at det betyr noen ting, men det er et guttenavn der borte, mens de jeg kjenner her i landet med det navnet er jenter.

"Han er i allefall heilnorsk, og jeg tror ikke han har aner i Sverige."

Jeg er rimelig heilnorsk, og har et amerikansk navn :-)

"..........................................."

[Lillemus]

Jeg tror jeg sier Tom og tom på samme måten.

Jo, jeg har hørt folk uttale det rett frem som det sies, Tom...

[Prozak]

Det sies at det i tidligere tider hendte at barn fikk navn etter nye oppfinnelser, og at det derfor skal ha eksistert både en Rullegardina og en Closetta her på Bjerget.

Sannhetsgehaltet tør jeg ikke gå god for, men en artig historie er det lell.

Morsomt :-)

"....................................."

[Osiris]

Men det er jo et svensk navn, og "bror" betyr ikke "bror" på svensk :-)

"........................................."

Hva mener du bror betyr på svensk da? Mine svenske søskenbarn snakker om sin bror, og at de er brødre. Tror ikke de fornorsker dette, de er begge født i Sverige.

[morsan]

Det er jo ikke spesifikt for norsk og nordmenn, men et helt vanlig fenomen i alle språk og kulturer.

Ja, og jeg synes uansett at det er merkelig at man har bestemt seg for at navn som også er vanlige ord er skikkelig stygt. Jeg betviler at vedkommende har tenkt over hvor mange slike navn vi egentlig har, og hvor vanlige de er.

Det er kanskje lett å tenke på at Storm er et vanlig ord, mens man glemmer at Bjørn også er det! ;-)

[Prozak]

Hva mener du bror betyr på svensk da? Mine svenske søskenbarn snakker om sin bror, og at de er brødre. Tror ikke de fornorsker dette, de er begge født i Sverige.

På svensk heter det "brorsa", "broder" etc. Jeg har aldri hørt en svenske bruke ordet "bror". Uansett - det er et ganske vanlig svensk navn.

"..........................................."

[morsan]

For ikke å snakke om at sykehuset i Tromsø heter UNN.

Tenk deg fødselsannonsen: Vår datter Unn ble født på UNN.

Har etterhvert blitt vant til å lese i dødsannonsene at "han døde på UNN"

"Har etterhvert blitt vant til å lese i dødsannonsene at "han døde på UNN" "

Uff, da, he he! :-)

[skorpionfisken]

"Han er i allefall heilnorsk, og jeg tror ikke han har aner i Sverige."

Jeg er rimelig heilnorsk, og har et amerikansk navn :-)

"..........................................."

Hehe. Unnskyld om jeg treffer spikeren her, men her oppe i nord har det vært en trend for mange år siden (antakelig nytt og spennende).

Jeg har en slektning som heter Steve, uttalt rett fram, altså ikke som amerikanske "stiv".

Min venninnes far heter Andrew, også uttalt rett fram, ikke som i Englands "ændruv".

En barndomskompis heter Edward. Hans engelske mor insisterte på å kalle ham det slik de gjør i england, mens vi andre sa Edvart, med trykk på t-en.

[Velouria]

Jeg ser ikke problemet, alle navn har jo røttene sine fra ord og betydningen av ord.

[laban]

Kom på en til:

Unn, som i "unn deg noe fint for bursdagspengene dine!"

Eksempelene er så mange at det går vel neppe an å si noe generelt om navn som er vanlige ord - gjør det vel? *S*

Tine (verb eller substantiv)

Line (stram sådan)

Arne (riktignok gammeldags, hjemmets lune...)

Odd (på kniv)

Rune (gammeldags skrift)

Helen (kroppsdel, bestemt form)

Finn (imperativ av å finne)

Kristen (adjektiv)

Gro (verb)

Hans (ikke hennes)

Vår (substantiv eller eiendomspronomen)

Stein (kombiner gjerne med Berg eller Fjell som etternavn)

Svein (gammeldags for liten gutt i enkelte dialekter)

Sven(n) (f.eks. bakersvenn)

Jarl

Kåre (verb)

Ane (verb, evt. substantiv som vanligvis brukes i flertall)

Tore (verb - "å tørre" / våge)

Ulv (Ulf brukes vel oftere)

Gry (morgengry)

Tove (verb)

Fred (og krig)

Frank (og fri)

Begge ungene mine har navn fra lista ovenfor, og vi tenker på dem som _navn_

Husker det var en som het Tine som bråkte om at Fellesmeieriet skiftet navn, men hun måtte da ha sett navnet sitt brukt som "vanlig ord" fra før?

[favn]

Ja, og jeg synes uansett at det er merkelig at man har bestemt seg for at navn som også er vanlige ord er skikkelig stygt. Jeg betviler at vedkommende har tenkt over hvor mange slike navn vi egentlig har, og hvor vanlige de er.

Det er kanskje lett å tenke på at Storm er et vanlig ord, mens man glemmer at Bjørn også er det! ;-)

Det skal vel godt gjøres å finne et navn som ikke :er: noe, eller har en etymologisk betydning man kan enes om, så jeg tror ikke vedkommende er spesielt bevandret i språk og navn.

Men forutsetningen var visst 'vanlig' som igjen bør definereres nærmere hvis påstanden/spørsmålet skal gi noen mening.

[Gjest GA]

Lurer mer på hvorfor folk i USA etc kaller opp barna sine etter byer og amerikanske delstater ?

[Prozak]

Hehe. Unnskyld om jeg treffer spikeren her, men her oppe i nord har det vært en trend for mange år siden (antakelig nytt og spennende).

Jeg har en slektning som heter Steve, uttalt rett fram, altså ikke som amerikanske "stiv".

Min venninnes far heter Andrew, også uttalt rett fram, ikke som i Englands "ændruv".

En barndomskompis heter Edward. Hans engelske mor insisterte på å kalle ham det slik de gjør i england, mens vi andre sa Edvart, med trykk på t-en.

Heh...jeg kjente også en som het S-t-e-v-e en gang. Litt uvant, egentlig. Og så har jeg alltid syntes det fornorskede navnet J-u-n-e låter rart.

"........................................."

[morsan]

Tine (verb eller substantiv)

Line (stram sådan)

Arne (riktignok gammeldags, hjemmets lune...)

Odd (på kniv)

Rune (gammeldags skrift)

Helen (kroppsdel, bestemt form)

Finn (imperativ av å finne)

Kristen (adjektiv)

Gro (verb)

Hans (ikke hennes)

Vår (substantiv eller eiendomspronomen)

Stein (kombiner gjerne med Berg eller Fjell som etternavn)

Svein (gammeldags for liten gutt i enkelte dialekter)

Sven(n) (f.eks. bakersvenn)

Jarl

Kåre (verb)

Ane (verb, evt. substantiv som vanligvis brukes i flertall)

Tore (verb - "å tørre" / våge)

Ulv (Ulf brukes vel oftere)

Gry (morgengry)

Tove (verb)

Fred (og krig)

Frank (og fri)

Begge ungene mine har navn fra lista ovenfor, og vi tenker på dem som _navn_

Husker det var en som het Tine som bråkte om at Fellesmeieriet skiftet navn, men hun måtte da ha sett navnet sitt brukt som "vanlig ord" fra før?

Ja, her var det mange navn/ord, hvilket bekrefter det jeg mener at det må være nokså håpløst å generelt mene at alle navn som også finnes som vanlige ord er fælt! ;-)

Jeg er helt enig med deg i at man tenker ikke på dette som ord, men som navn.

Vedr det med Tine: Den saken husker jeg, og snakk om å lage mye oppstuss, da! Nora har jo vært kjempepopulært de siste prene til tross for at det står på surkålpakka! ;-)

Og vedr det å lage seg sine "faste regler" for hva man liker/ikke liker:

Husker jeg en gang prøvde å tenke ut om jeg hadde noen "regler" for når "å" eller "aa" var penest i navn. Var det forskjell på fornavn og etternavn? Guttenavn eller jentenavn? Om navnet startet med dette eller om det kom midt i? osv

Det var bare ett svar, selvsagt, og det var at jeg ikke klarte å finne noen rød tråd i dette - det er hipp som happ hva jeg foretrekker. og jeg antar mye har med hva jeg er mest vant til med ett og ett konkret navn.

*S*

[morsan]

Det skal vel godt gjøres å finne et navn som ikke :er: noe, eller har en etymologisk betydning man kan enes om, så jeg tror ikke vedkommende er spesielt bevandret i språk og navn.

Men forutsetningen var visst 'vanlig' som igjen bør definereres nærmere hvis påstanden/spørsmålet skal gi noen mening.

Men det kan vel neppe betviles at "hans" og "bjørn" er vanlige ord! ;-)

[Prozak]

Tine (verb eller substantiv)

Line (stram sådan)

Arne (riktignok gammeldags, hjemmets lune...)

Odd (på kniv)

Rune (gammeldags skrift)

Helen (kroppsdel, bestemt form)

Finn (imperativ av å finne)

Kristen (adjektiv)

Gro (verb)

Hans (ikke hennes)

Vår (substantiv eller eiendomspronomen)

Stein (kombiner gjerne med Berg eller Fjell som etternavn)

Svein (gammeldags for liten gutt i enkelte dialekter)

Sven(n) (f.eks. bakersvenn)

Jarl

Kåre (verb)

Ane (verb, evt. substantiv som vanligvis brukes i flertall)

Tore (verb - "å tørre" / våge)

Ulv (Ulf brukes vel oftere)

Gry (morgengry)

Tove (verb)

Fred (og krig)

Frank (og fri)

Begge ungene mine har navn fra lista ovenfor, og vi tenker på dem som _navn_

Husker det var en som het Tine som bråkte om at Fellesmeieriet skiftet navn, men hun måtte da ha sett navnet sitt brukt som "vanlig ord" fra før?

Komplettering:

Jarl (fra gammel tid, "småkonge")

"........................................"

[favn]

Lurer mer på hvorfor folk i USA etc kaller opp barna sine etter byer og amerikanske delstater ?

I Norge er vi tradisjonelt nær naturen og har da også navn knyttet til dyr og natur (Hauk, Bjørn, Stein, Gran, Skog, Berg, Lyng...).

Amerikanere har ikke det forholdet til natur, men er mer 'byfolk'.

[morsan]

I Norge er vi tradisjonelt nær naturen og har da også navn knyttet til dyr og natur (Hauk, Bjørn, Stein, Gran, Skog, Berg, Lyng...).

Amerikanere har ikke det forholdet til natur, men er mer 'byfolk'.

Etternavn i Norge er også ofte preget av geografi (hvis det ikke er -sen):

Solbakken, Ås, Bakken, Haugen osv

I England mener jeg at det er mer vanlig med gamle yrker i navnene, f eks Butcher, men dette er relativt sjelden i Norge.

[favn]

Etternavn i Norge er også ofte preget av geografi (hvis det ikke er -sen):

Solbakken, Ås, Bakken, Haugen osv

I England mener jeg at det er mer vanlig med gamle yrker i navnene, f eks Butcher, men dette er relativt sjelden i Norge.

Ja, det med yrker er et 'typisk' engelsk fenomen.

[Mirabell]

Ja, det med yrker er et 'typisk' engelsk fenomen.

Tysk også, vel? Schumacher etc.