Frustrert !

[Gjest Redd]

Nå er dagen kommet som jeg vet ville komme. Min mann har fått seg leilighet og kommer til å flytte en av dagene. Vi har vært gift og sammen i 20 år, siden jeg var 15 år. Er 34 år i dag og vi har 3 barn sammen. Er egentlig mitt ønske dette her men blir samtidig redd nå når det skal skje. Er kanskje vanlig å reagere med redsel for det ukjente? Vet med meg selv att om jeg hadde sagt han ikke skulle flytte så hadde han blitt værende men syns ikke det er rett av meg å be han om det pga. feigheten for å være alene. Jeg er glad i han som en venn men jeg begjærer han ikke lengre, føler ikke for å kose med han eller gi han ett kyss. Slik har det vært i 1 år nå og jeg kan ikke skjønne att slike følelser kan komme tilbake, eller kan de det?

Er veldig usikker på om jeg gjør det rette men det er vondt å leve sånn som vi gjør også, blir ulykkelig av det også.Lengter etter å ha en mann som jeg elsker, som jeg koser meg sammen med og som jeg føler jeg har det godt og livet er verdt å leve sammen med.

Er jeg helt på villspor når jeg tenker som jeg gjør?

Noen som har erfart noe av det samme?

Håper det er noen som kan svare meg her inne...

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei "frustrert"!

Det er forståelig og normalt at du gruer deg for å bli alene, etter 20 års samliv med den mannen du nå skal forlate som partner.

Dersom du har snakket ut med mannen din om forholdet deres,og gjennom det forstått at dette ikke er riktig for deg, tror jeg du har gjort rett i valget ditt.

At følelsene nå sliter i deg, må du tåle. Så vondt er det å bryte.

Er du en person som har godt av å dele frustrasjonen din men noen, kan du jo bruke venner eller andre som samtalepartner.

Foreldre må dere x-er fortsatt være sammen, når dere har 3 barn felles.

P.s. Dersom du i ettertid finner ut at gresset ikke var grønnere utenfor, er det ikke forbudt å finne tilbake igjen.