Tilpasset opplæring i skolen - fungerer det?

[PieLill]

Da passer du antakelig ikke særlig godt inn i dagens arb eidsliv, som fordrer selvstendige arbeidstakere som kan arbeide etter prosjektmetoden, finne løsninger og være krewative i å løsea arbeidsoppgavene!

Korreksjon:

Se svar til labb og line.

Det er forresten stor forskjell på hvilke innlæringsmetoder man foretrekker og hva man trives og fungerer best med i arbeidslivet.

For øvrig har jeg gått i klasser med mellom 26-30 elever helt siden første. Så du trenger ikke være redd for at noen ble bortskjemt med oppmerksomhet og veiledning fra læreren.

Pakket noen ekser, satte meg på et tog og flyttet hjemmefra da jeg var 18. Har klart meg selv siden da.

Så dine konklusjoner er kanskje en smule enssporede. Lærte dere ikke å være nyansert på den skolen du gikk på, eller var det kanskje valgfritt.

;-)

mvh

[PieLill]

På vår skole har de nå negynt å jobbe veldig ut i fra at fok lærer veldig forskjellig - visuelt, ved å lytte, motorisk/føle og at noen bare er urolige i læreprosessen.

Deres filosofi er nå å prøve å legge til rette for læring for alle og ikke bare for de to gruppene som tradisjonelt har hatt de letteste måtene å lære på, ved å lytte eller visuell læring.

Høres helt supert ut.

Tror du de har resurser til å kunne gjennomføre det?

Hvordan gjennomføres dette rent praktisk? Deler de elevene inn i faste grupper?

Jeg har mange ganger med stor frustrasjon sett begavede urokråker sløse bort verdifulle år på ingen ting.

Er dette en offentlig eller privat skole.

mvh

[Maggi]

En dysleksi som i hovedsak gjør seg utslag i vansker med å oppfatte det man ser.

En person med visuell dysleksi vil typisk takle diktat bedre enn avskrift. Vil stokke tall og bokstaver. 65 blir til 56. Lange tall må deles opp for å i det hele tatt kunne oppfatte dem. Ha problemer med å lese et kart, ikke fordi vedkommende ikke forstår prinsippet, men fordi det er for mange detaljer på en gang. Ikke klare å følge linjer. Et barn med visuell dysleksi vil kunne være en reser i matte, men likevel ikke klare å skrive av oppgavene riktig.

Ber man en visuell dyslektiker se på et bestemt ord i en tekst, fjerner teksten og så ber vedkommende finne tilbake til ordet, tar det lang tid.

En visuell dyslektiker kan altså han en utmerket forståelse av ting, men noe går skjeis i avkodingsprosessen. F.eks. kan et barn være blant de første til å knekke lesekoden, men den siste som klarer å lese fordi bokstavene bare svømmer rundt.

Ble du klokere av dette.

mvh

Ja, tusen takk for forklaring. Er det mange former for dysleksi?

Mvh

[Maggi]

Jeg har 4-5 års høyskoleutdanning og en jobb som krever stor grad av selvstendighet.

Å lytte er i prinsippet ikke mer passifierende enn å lese. Selv har jeg alltid fått mer ut av en god forelesning enn en lærebok. Å lytte aktivt betyr at man noterer, reflekterer, assosierer, sammenligner, stiller spørsmål - høy og til seg selv.

Jeg var blant de elevene i klassen som klarte best å jobbe selvstendig, som ikke satt å ventet på at læreren skulle komme å hjelpe meg, men ofte hadde funnet ut av det selv før læreren kom. Så jeg var ikke på noen som helst måte en passiv elev. Men jeg elsket å lytte, og husket best det som ble sagt.

For tiden er den pedagogiske pendelen på den ekstremt prosjektorienterte siden. Jeg tror man kan lære mye fra prosjekter, men jeg tror ikke alltid at det er den mest effektive måten å lære på. Iblant går det uforholdsmessig mye tid og krefter på dill og dall og organisering i forhold til kunnskapsmengden man til slutt sitter igjen med til slutt. Man kan gå for langt i å tvinge elevene til å finne opp hjulet på nytt.

Det må ikke bli slik at kunnskapene ikke regnes som "ekte nok" om man har tilegnet seg den ved å lytte til noen som kan det fra før.

Jeg tror at både store og små er svært forskjellige i måten man lærer på. Derfor ønsker jeg meg en mangfoldsskole i stedet for enhetsskolen. Da kan lærere i større grad få rendyrke de undervisningsformene de er flinkest til. Elevene kan på sin side få velge de skolene og lærerne de har størst glede og utbytte av.

mvh

Dette er jeg veldig enig i. Selv har jeg alltid vært litt mer passiv i prosjektarbeid, fordi det alltid har vært noen oppleste aktive ledere i slike grupper. Jeg har lært mest ved selvstudium, uten innblanding av andre. Det var det for lite av på skolen, etter min vurdering. Dette kom først skikkelig frem da jeg begynte på universitet.

[Gjest noen skoler er tydelige]

Mønsterplanen bestemmer mye av hvilken undervisningsform som skal benyttes. Den gir i alt for liten grad rom for variasjon.

De offentlige skolene på sin side er alt for lite flinke til å fortelle om sine forskjelligheter. Prøv å ring til en rektor ved en grunnskole å be h*n fortelle om skolen sin hva den står for og hvordan den underviser. Sannsynligheten for at du blir møtt med et digert HÆÆ? er sørgelig stor.

Problemet med mye av endringene som er gjort i grunnskolen og videregående skole er at de er tredd nedover ørene på de det angår i stedet for at det for vokse fram fra de som lever med konsekvensene av besluttningene.

Sentrale myndigheter bør konsentrere seg langt mer om hvilke mål skolen skal ha, hvilke krav som skal stilles til skolens resultater og å skaffe skoleverket de nødvendige resurser. Metodikk og pedagogikk bør i langt større grad gjøre opp til det enkelte lærersted og den enkelte lærer.

mvh

Da må jeg få skryte litt av Asker-skolen. Der har hver skole sin profil, eget motto og egne satsingsområder.

[Lisabeth]

Ulike måter å tilpasse undervsiningen på i første klasse:

1) Bibliotektime; ungene låner bøker etter egen interesse. Noen ser på bilder, blir lest for og noen begynner å lese selv.

2) Tekstskaping på data: Noen skriver bokstavrekker, noen ord, andre setninger og enkel tekst

3) Stasjoner: Dele opp grupper etter nivå og utvikling

4) Lek: Noen barn kan logikk og struktur og bygger avanserte konstruksjoner, andre leker rollelek og utvikler det verbale språket, noen leker butikk og lager penger/handlelister, noen tegner og lager avanserte mønster, noen fingerhekler, utelek med ulike motoriske utfordringer, læring av regler, osv.

5) Ulike spill og pedagogisk materiell som ligger tilgjengelig

6) Spill på data (for de som har dette)

7) Lage egne bøker; noen tegner, andre lager matematikkoppgaver, noen bildebøker med tekst, sangbøker, fagbøker, osv

Skolen tenker gjerne utfra en teori om at alle barn er kloke på sitt område, det være seg musikk, matematikk/logikk, ordkloke, sosialt kloke, selvkloke, billedkloke, kroppskloke, naturkloke, osv.

Barna har ulike læringsstiler, men det som er felles er at de gjerne vil leke kunnskapene inn.

Sammen med varierte oppgaver, varierte læringsstiler, varierte dager, er også behovet for struktur.

Det viktigste for barna er behovet for å lære i eget tempo, ha ro i hverdagen og ikke oppleve stress og fortidlige utfordinger.

Jeg ville ikke ha stresset dette de tre-fire første årene. La barnet få kose seg med klassevennene, legg tilrette for læring hjemme (data, låne fagbøker, naturopplevelser, bruk av kroppen).

For meg og min svært flinke 5 åring er det viktigste at han føler mestring og får en sterk og sunn kropp, har venner å leke med og er glad og tilfreds. Jeg ønsker å formidle en positiv holdning til skolen og la ham se at jeg har tillit til at de gjør en god jobb. De første ukene/månedene/halvåret vil jeg se på som en innskolingsperiode; bli kjent med navn, klasserommet, skolegården, de voksne,lekmulighetene, nærområde, seg selv....osv

Det perfekte tilpassede opplegget ser jeg ikke på som en mulighet. Det er for lite lærere pr voksen, for lite ressurser (f.eks data, læremidler, spill og leker, ).

Men det skremmer meg også: Jeg synes at samfunnet er blitt for indivdualisert fra før (alle tenker på sitt eget barn, at det skal opp og fram, sin egen familie, sin egenutvikling og behov). Selv om jeg vil at barnet mitt skal utvikle alle sine muligheter og områder, vil jeg også at han skal LEVE i et samfunn der han ser at han må dele, være tålmodig, ha evne til å SE at andre også har behov, vise omsorg osv. Det er lett for å bli for opphengt i sin egen unge....og stadig stille større krav til ham/henne og dens utvikling.

Veldig bra :-))

[Gjest kooi00]

Mønsterplanen bestemmer mye av hvilken undervisningsform som skal benyttes. Den gir i alt for liten grad rom for variasjon.

De offentlige skolene på sin side er alt for lite flinke til å fortelle om sine forskjelligheter. Prøv å ring til en rektor ved en grunnskole å be h*n fortelle om skolen sin hva den står for og hvordan den underviser. Sannsynligheten for at du blir møtt med et digert HÆÆ? er sørgelig stor.

Problemet med mye av endringene som er gjort i grunnskolen og videregående skole er at de er tredd nedover ørene på de det angår i stedet for at det for vokse fram fra de som lever med konsekvensene av besluttningene.

Sentrale myndigheter bør konsentrere seg langt mer om hvilke mål skolen skal ha, hvilke krav som skal stilles til skolens resultater og å skaffe skoleverket de nødvendige resurser. Metodikk og pedagogikk bør i langt større grad gjøre opp til det enkelte lærersted og den enkelte lærer.

mvh

Hang meg opp i dette med undervisningsformer jeg: "Mønsterplanen bestemmer mye av hvilken undervisningsform som skal benyttes. Den gir i alt for liten grad rom for variasjon."

Mønsterplanen av 1987 (M-87) er lagt bort for to reformer siden.

Lærere har alltid hatt mulighet til å velge hvordan de vil undervise, hvilke strategier en vil bruke. Det er hovedsaklig faginnholdet som beskrives i læreplanen, slik at de ulike lærebøkene fra de ulike forlagene har mest mulig de samme tema/innhold.

Lærerene varierer arbeidsmåter/undervisningsformer fra time til time...tema til tema.....fag til fag...Dette med bakgrunn i at elevene lærer stoffet på ulike måter, og de skal finne fram til den læringsstrategien som egner seg best for dem.

Hovedsaken i skolen er mest å lære seg et bredt repetoar av strategier; finne ut hvordan man leter seg fram til kunnskap. Og hvordan en kan huske kunnskapen, hvordan en vil bruke kunnskapen, hvordan en vil dele kunnskapen og hvordan en vil evaluere det en har lært...

[Gjest kkiio0]

Mønsterplanen bestemmer mye av hvilken undervisningsform som skal benyttes. Den gir i alt for liten grad rom for variasjon.

De offentlige skolene på sin side er alt for lite flinke til å fortelle om sine forskjelligheter. Prøv å ring til en rektor ved en grunnskole å be h*n fortelle om skolen sin hva den står for og hvordan den underviser. Sannsynligheten for at du blir møtt med et digert HÆÆ? er sørgelig stor.

Problemet med mye av endringene som er gjort i grunnskolen og videregående skole er at de er tredd nedover ørene på de det angår i stedet for at det for vokse fram fra de som lever med konsekvensene av besluttningene.

Sentrale myndigheter bør konsentrere seg langt mer om hvilke mål skolen skal ha, hvilke krav som skal stilles til skolens resultater og å skaffe skoleverket de nødvendige resurser. Metodikk og pedagogikk bør i langt større grad gjøre opp til det enkelte lærersted og den enkelte lærer.

mvh

"De offentlige skolene på sin side er alt for lite flinke til å fortelle om sine forskjelligheter. Prøv å ring til en rektor ved en grunnskole å be h*n fortelle om skolen sin hva den står for og hvordan den underviser. Sannsynligheten for at du blir møtt med et digert HÆÆ? er sørgelig stor."

Det må i så fall være fordi dette var et generelt og veldig omfattende spørsmål. Hadde du spurt etter skolens hovedplan eller hvilke visjoner de har, hvilke satsingsområder de har, tror jeg du ville få et konkret svar.

"Hva de står for og hvordan de underviser" blir som å spørre en frisør om hvordan hun klipper....eller hvordan en advokat forsvarer sin klient. Dette vil variere alt ettersom...og det er jo derfor de går i mange år i lære. *billedlig forklart*

[PieLill]

Ja, tusen takk for forklaring. Er det mange former for dysleksi?

Mvh

Det kommer an på hvilken ekspert du spør. ;-)

Selv mener jeg at leseprosessen er så komplisert og impliserer så mange ulike "funksjoner" at det er nødt til å finnes mange ulike årsaker til det. Forskning har f.eks. vist at enkelte kan være dyslektiske på et språk og ikke et annet.

mvh

[PieLill]

"De offentlige skolene på sin side er alt for lite flinke til å fortelle om sine forskjelligheter. Prøv å ring til en rektor ved en grunnskole å be h*n fortelle om skolen sin hva den står for og hvordan den underviser. Sannsynligheten for at du blir møtt med et digert HÆÆ? er sørgelig stor."

Det må i så fall være fordi dette var et generelt og veldig omfattende spørsmål. Hadde du spurt etter skolens hovedplan eller hvilke visjoner de har, hvilke satsingsområder de har, tror jeg du ville få et konkret svar.

"Hva de står for og hvordan de underviser" blir som å spørre en frisør om hvordan hun klipper....eller hvordan en advokat forsvarer sin klient. Dette vil variere alt ettersom...og det er jo derfor de går i mange år i lære. *billedlig forklart*

Om du spør en bedriftsleder om det samme ville h*n vært uten jobb om h*n ikke kunne svare.

Din formulering er bare en omskrivning av mitt spørsmål til den for tiden hippeste skolesjargongen.

Når jeg som mor har ringt til ulike skoler å stilt dette spørmålet bør en rektor forstå at jeg ønsker å få et bilde av hvordan skolen fungerer, hva de vektlegger osv.

Det merkelige er at jeg aldri har opplevd at noen på en privat skole har hatt problemer med å svare på dette, hverken lærere eller rektor.

Tror heller det skyldes at offentlige skoler er vant med å ta det som en selvfølge at foreldrene lar adressen avgjøre skolevalg og dermed ikke stiller spørsmål ved hvordan skolen fungerer.

mvh

[PieLill]

Da må jeg få skryte litt av Asker-skolen. Der har hver skole sin profil, eget motto og egne satsingsområder.

Hurra, hurra!

;-)

Vi trenger mer av dette.

mvh

[Gjest ikoiko]

Om du spør en bedriftsleder om det samme ville h*n vært uten jobb om h*n ikke kunne svare.

Din formulering er bare en omskrivning av mitt spørsmål til den for tiden hippeste skolesjargongen.

Når jeg som mor har ringt til ulike skoler å stilt dette spørmålet bør en rektor forstå at jeg ønsker å få et bilde av hvordan skolen fungerer, hva de vektlegger osv.

Det merkelige er at jeg aldri har opplevd at noen på en privat skole har hatt problemer med å svare på dette, hverken lærere eller rektor.

Tror heller det skyldes at offentlige skoler er vant med å ta det som en selvfølge at foreldrene lar adressen avgjøre skolevalg og dermed ikke stiller spørsmål ved hvordan skolen fungerer.

mvh

I dag har de aller fleste skoler sine egne internetsider hvor du vil få et godt inntrykk på hva skolen vektlegger.

Vil tro at enhetslederene/rektorene vil kunne informere deg om både læreplanen og hvilke satsingsområder skolen har valgt ut på en veldig ryddig måte, så jeg synes at det er rart at du ikke har fått tilfredsstillende svar...H*n har jo tross alt hovedansvaret for "bedriften".

[Gjest ikiokoi00]

Hurra, hurra!

;-)

Vi trenger mer av dette.

mvh

Jeg våger å tro at alle skole rer pliktige til å ha dette....

[Jorunn]

Høres helt supert ut.

Tror du de har resurser til å kunne gjennomføre det?

Hvordan gjennomføres dette rent praktisk? Deler de elevene inn i faste grupper?

Jeg har mange ganger med stor frustrasjon sett begavede urokråker sløse bort verdifulle år på ingen ting.

Er dette en offentlig eller privat skole.

mvh

Dette er en offentlig skole og slik det er nå er det i de klassene jeg har erfaring med, stort sett 2 pedagoger til stede i flertallet av timene. Enkelte timer 3 pedagoger, når de deler opp klassetrinnet i flere grupper. Så muligheten for at dette skal la seg gjennomføre skulle ikke være umulig. Det er mellom 22 og 16 elver på hvert klassetrinn i småskolen og mellomtrinnet.

Slik det virket ut i fra foredraget vi fikk på foreldremøtet av rektor, skulle lærerene passe på at alle elevene skulle bli tatt hensyn til. Utfordringen ble de elevene som bare er urolige og finne en middelvei, som gjør at de kan fungere i undervisningen, samtidig som resten av klassen ikke blir for mye forstyrret. De andre hadde en som oftest gode læringsstrategier til allerede, men at en tydligere bevistgjorde at det er flere måter å lære på og at disse skal tas hensyn til.

De bruker mye uteskole, har 2 timer med fysisk aktivitet i uken utenom gym, lar elevene jobbe selvstendig i mindre grupper, deler opp klassen i grupper og bruker språkrom, matterom og data, hvor de lærer ved hjelp av spill, aktiviteter og lek. Bruker begreper, språk og tall i praktiske øvelser, forkled som lek. Dette har vist seg å være et godt suplement til "vanlig" læring.

[pip]

På vår skole har de løst dette med at de har aldersblandede grupper i trygghetstiden, og så deler man inn ungene på småskoletrinnet inn i kurs i norsk og matte. På denne måten så treffer de i alle fall litt bedre når det gjelder å møte ungene der de er. Blant annet så deler de ganske raskt inn i grupper utifra om de har knekket lesekoden eller ei. Med en gang en elev knekker lesekoden, så går barnet over fra "leseforberedende kurs" til bokstavinnlæring -dvs å skrive de forskjellige bokstavene riktig, begynne å skrive småord, setninger, fylle inn ord osv. Dette kurset består i to bøker -da har man gjennomgått alfabetet. Når man er ferdig med disse to bøkene, går man videre til neste kurs. Osv osv.

Jeg tror det er en stor fare for at mange barn kjeder seg på skolen faglig -og jeg tror det er svært uheldig.

Men, og det er et stort menn her: de første årene på skolen er det ofte mye som er spennende og utfordrende i seg selv. Et barn som har lest og skrevet i flere år før det begynner på skolen kan alikevel trenge konkret opplæring i hvordan bokstavene skal skrives, og er sannsynligvis ikke klar for å gå videre med mer avansert skrivetrening, det kan bli for mye for barnet. Da kan det være bedre å få tilleggsoppgaver, gjerne plukket ut fra en eske med valgfri oppgaver, der barnet selv kan velge utfordringsgraden.

I matte likeså. Et barn kan beherske fire regnearter, men det å skulle skrive ned tallene kan være en stor jobb som krever trening og øvelse. Og ta tid. Det er rart for meg som mor, som kan skrive hundre tall ned i løpet av et minutt, og se at et barn som løser oppgavene med letthet i hodet trenger lang, lang tid på å få det ned på papiret. Og kanskje er barnet selv veldig glad for å ikke få utfordringer som krever det ypperste av dem hele tiden.

Med andre ord, jeg tror ikke det nødvendigvis må være slik at barnet til stadighet må ha nye utfordringer i norsk og mattte -så lenge det ikke virker frustrert over situasjonen, og det selv gir inntrykk av å trives. Men den dagen det skjer bør man ta det på alvor og virkelig forsøke finne en rimelig ordning med skolen. Det er mange andre fag fra førsteklasse i dag, og temaer som er spennde og nye. Matte og norsk er bare en liten del av uka. Hos oss er det to skoletimer med norsk, og en med matte som klasseundervisning.

[pip]

På vår skole har de løst dette med at de har aldersblandede grupper i trygghetstiden, og så deler man inn ungene på småskoletrinnet inn i kurs i norsk og matte. På denne måten så treffer de i alle fall litt bedre når det gjelder å møte ungene der de er. Blant annet så deler de ganske raskt inn i grupper utifra om de har knekket lesekoden eller ei. Med en gang en elev knekker lesekoden, så går barnet over fra "leseforberedende kurs" til bokstavinnlæring -dvs å skrive de forskjellige bokstavene riktig, begynne å skrive småord, setninger, fylle inn ord osv. Dette kurset består i to bøker -da har man gjennomgått alfabetet. Når man er ferdig med disse to bøkene, går man videre til neste kurs. Osv osv.

Jeg tror det er en stor fare for at mange barn kjeder seg på skolen faglig -og jeg tror det er svært uheldig.

Men, og det er et stort menn her: de første årene på skolen er det ofte mye som er spennende og utfordrende i seg selv. Et barn som har lest og skrevet i flere år før det begynner på skolen kan alikevel trenge konkret opplæring i hvordan bokstavene skal skrives, og er sannsynligvis ikke klar for å gå videre med mer avansert skrivetrening, det kan bli for mye for barnet. Da kan det være bedre å få tilleggsoppgaver, gjerne plukket ut fra en eske med valgfri oppgaver, der barnet selv kan velge utfordringsgraden.

I matte likeså. Et barn kan beherske fire regnearter, men det å skulle skrive ned tallene kan være en stor jobb som krever trening og øvelse. Og ta tid. Det er rart for meg som mor, som kan skrive hundre tall ned i løpet av et minutt, og se at et barn som løser oppgavene med letthet i hodet trenger lang, lang tid på å få det ned på papiret. Og kanskje er barnet selv veldig glad for å ikke få utfordringer som krever det ypperste av dem hele tiden.

Med andre ord, jeg tror ikke det nødvendigvis må være slik at barnet til stadighet må ha nye utfordringer i norsk og mattte -så lenge det ikke virker frustrert over situasjonen, og det selv gir inntrykk av å trives. Men den dagen det skjer bør man ta det på alvor og virkelig forsøke finne en rimelig ordning med skolen. Det er mange andre fag fra førsteklasse i dag, og temaer som er spennde og nye. Matte og norsk er bare en liten del av uka. Hos oss er det to skoletimer med norsk, og en med matte som klasseundervisning.

Når det gjelder faglige utfordringer, selv om barnet er "fornøyd" med å ikke måtte yte noe serlig for å skli igjennom skolen: Senere, når barnet er mellom 11 og 14 år, da tror jeg det er ytterst viktig at barnet blir faglig utfordret, enten det vil eller ei. Om et barn som i utgangspunktet er over gjennomsnittet dyktig på skolen bare får lov til å skli igjennom da, og ikke får utfordringer, må jobbe hart for å forstå, og ikke opplever å møte veggen av og til i forhold til sine egne evner, da tror jeg man ødelegger fullstendig arbeidsevnen til dette barnet.

[pip]

Ja - og som sagt - hun har det bra på skolen altså! Er blitt kjent med endel nye elever (men kjente halve klassen fra før..), og blitt kjent på skolen.

Etter jul skal de har prøve i matte for å se hvor ungene ligger, og i juni skal de ha det i norsk - er det vanlig med slike prøver i 1. klasse?

Hos oss tester de ungene i ett kjør. Fra noen uker etter at de har begynt på skolen. det gjør de i små grupper i veiledningstia.

[pip]

En på 25 elever i første klasse er vel overdrevent vel?

Det skal vel være to?

Jobber selv på skole.

Nei, det er ikke overdrevet. Slik er det hos oss også.

I fjor hadde man 36 elver på en lærer i matteundervisningen i 2. klasse. Kravene til hvor mange barn man kan ha i en klasse er opphevet helt under Clemet.

[Sør]

Nei, det er ikke overdrevet. Slik er det hos oss også.

I fjor hadde man 36 elver på en lærer i matteundervisningen i 2. klasse. Kravene til hvor mange barn man kan ha i en klasse er opphevet helt under Clemet.

Det er jo fordi ingen kan nok matematikk til å telle hvor mange elever det er!

Alt godt,

[pip]

"Og denne fargelegginga i matematikken, har ei i 4.klasse, det er jo rene torturen, sinnsykt."

Så enig, så enig.

Ungene fargelegger til de er grønne og blå uten at det har noen faglig verdi over hodet. Men de lærer ikke å føre i det hele tatt. Ikke to streker under svaret en gang.

En av våre hater å fargelegge. Vi ble kort og godt enig med læreren om at vi fargela for barnet. Hver gang det kom en fargeleggings-oppgave stoppe den matte-elskende ungen helt opp. Vi sa rett ut til barnet av vi fargela fordi dette ikke hadde noe som helst med det som skulle læres å gjøre.

mvh

Dette må jeg si meg enig i -skolen er et fargeleggingsmareritt!