Forelska i homofil mann...

[Gjest Calita]

Jeg har gjennom de siste 7 årene kjent en alle tiders mann (han er 33, jeg er 29). Vi traff hverandre mens vi bodde vegg i vegg på studenthybel her i Trondheim, og har vært nære venner siden. Han har stilt opp for meg gjennom en tøff sykdsomsperiode, tørka tårene mine når kjærlighetslivet har butta i mot og vært både storebror og bestevenn i disse 7 årene. Jeg har vært med på hans opp- og nedturer, og fulgte ham bl.a. nært når han etterhvert valgte å stå fram som homofil.

Det siste året har jeg gradvis innsett at mine følelser for ham har endra seg fra vennskap til noe mer. Jeg er dypt og inderlig forelska, og har blitt veldig, veldig glad i ham! Dette er ikke vennskapsfølelser!

Jeg vet at et forhold mellom oss er utelukket. Han bor sammen med mann han er veldig glad i, lever lykkelig med sin homoseksuelle legning og er aktiv i homobevegelsen i byen. Jeg aksepterer fullt ut at det aldri blir oss to.

Jeg har virkelig prøvd å snu følelsene mine. Jeg VIL ikke være forelska i ham, men jeg klarer ikke styre dette med fornuften. Det hemmer meg veldig, jeg ser jo ikke andre menn lenger. Uansett hvem jeg møter, så sammenligner jeg ham med "min" utkårede, og da faller jo hvem som helst igjennom. Det har gått så langt at jeg ønsker jeg var en homofil mann!

Jeg burde vel droppet kontakten med ham, men det kjennes helt umulig ut det også...

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Du har kommet i en vanskelig situasjon. Når du har hatt han som nær venn (i både gode og vonde dager) og så blir lidenskapelig forelsket i han, og du vet at det ikke akn bli til noe, ja, da må du ha det leit og tungt.

Likevel, jeg tror du har svart realistisk selv: det kan ikke bli til noe. Mannen er homofil og lever med en annen mann.

Det er mulig jeg er på feil vei. Men kunne du (siden du er så nær venn med mannen) betro dine følelser overfor han, slik at han kunne hjelpe deg til å godta at det ikke kan bli noe mellom dere annet enn vennskap?

Så litt praktisk. Kunne du evt. flytte eller gjøre andre forandringer som fører til at du ikke ser og følger med han?

[Bård]

Du har kommet i en vanskelig situasjon. Når du har hatt han som nær venn (i både gode og vonde dager) og så blir lidenskapelig forelsket i han, og du vet at det ikke akn bli til noe, ja, da må du ha det leit og tungt.

Likevel, jeg tror du har svart realistisk selv: det kan ikke bli til noe. Mannen er homofil og lever med en annen mann.

Det er mulig jeg er på feil vei. Men kunne du (siden du er så nær venn med mannen) betro dine følelser overfor han, slik at han kunne hjelpe deg til å godta at det ikke kan bli noe mellom dere annet enn vennskap?

Så litt praktisk. Kunne du evt. flytte eller gjøre andre forandringer som fører til at du ikke ser og følger med han?

Er ikke sikker på om jeg vil støtte Solveig i at Calita bør betro seg til denne vennen hun er forelsket i. Er homse selv (faktisk bosatt i Trondheim, samboer med en annen gutt (begge er/har vært aktive i homsemiljøet), men alder og øvrig situasjon stemmer ikke :-), og har i hvert fall selv en følelse av at lite eller ingenting løses på DEN måten. Vet du at en person er forelska i deg (helt uavhengig av kjønn og legning), så kan det fort bli noe "kunstig" mellom en selv og denne andre. Det behøver slett ikke ødelegge vennskapet, men det kan i hvert fall fort bli en ekstra "melankoli" for den aktuelle personen som får vite om forelskelsen, men som altså ikke er i stand til (eller interessert i) å gjengjelde den.

Synes Calitas sammenlikning med vennen som en "storebror" virker mer fornuftig. Hun sier jo at hun "vet" at denne personen aldri kan bli noe mer enn en venn. Det tror jeg er feil. Vedkommende ER allerede mer enn en venn. Jeg synes det likner mye mer på et slikt ekstra tett og godt forhold som man av og til finner mellom søsken. Det grenser kanskje opp mot forelskelse, og man er overbevist om at den andre er "det beste eksemplar av arten" som finnes, men samtidig vet man at han/hun er utelukket av rent praktiske årsaker.

Hvis Calita skal "betro seg" til ham, vil jeg i hvert fall anbefale at hun beærer ham med status som "storebror" snarere enn som "håpløs kjærlighet". Jeg innbiller meg i hvert fall at det også vil hjelpe henne videre hvis hun innser at følelsene ligger mer i denne gata (til tros for at hun kanskje har søsken som hun på langt nær har de samme følelsene for), enn i retning av kjæreste.

Alt dette slik JEG ser det, selvsagt. Interessant om andre har synspunkter...

[Gjest Calita]

Er ikke sikker på om jeg vil støtte Solveig i at Calita bør betro seg til denne vennen hun er forelsket i. Er homse selv (faktisk bosatt i Trondheim, samboer med en annen gutt (begge er/har vært aktive i homsemiljøet), men alder og øvrig situasjon stemmer ikke :-), og har i hvert fall selv en følelse av at lite eller ingenting løses på DEN måten. Vet du at en person er forelska i deg (helt uavhengig av kjønn og legning), så kan det fort bli noe "kunstig" mellom en selv og denne andre. Det behøver slett ikke ødelegge vennskapet, men det kan i hvert fall fort bli en ekstra "melankoli" for den aktuelle personen som får vite om forelskelsen, men som altså ikke er i stand til (eller interessert i) å gjengjelde den.

Synes Calitas sammenlikning med vennen som en "storebror" virker mer fornuftig. Hun sier jo at hun "vet" at denne personen aldri kan bli noe mer enn en venn. Det tror jeg er feil. Vedkommende ER allerede mer enn en venn. Jeg synes det likner mye mer på et slikt ekstra tett og godt forhold som man av og til finner mellom søsken. Det grenser kanskje opp mot forelskelse, og man er overbevist om at den andre er "det beste eksemplar av arten" som finnes, men samtidig vet man at han/hun er utelukket av rent praktiske årsaker.

Hvis Calita skal "betro seg" til ham, vil jeg i hvert fall anbefale at hun beærer ham med status som "storebror" snarere enn som "håpløs kjærlighet". Jeg innbiller meg i hvert fall at det også vil hjelpe henne videre hvis hun innser at følelsene ligger mer i denne gata (til tros for at hun kanskje har søsken som hun på langt nær har de samme følelsene for), enn i retning av kjæreste.

Alt dette slik JEG ser det, selvsagt. Interessant om andre har synspunkter...

Takk for nyttig innspill, Bård! Jeg kan bekrefte at det ikke er verken deg eller samboeren din det gjelder ;-) Jeg vet riktignok godt hvem du er og jeg vet at du kjenner vennen min, men om du kjenner meg, er vel heller tvilsomt ;-)

Jeg tror du er inne på noe veldig vesentlig. Kanskje blir dette litt lettere å bære hvis jeg klarer å legge vekk tankene på at jeg er forelska i ham.

Jeg kommer ikke til å betro meg til ham om dette. Det tror jeg bare blir vanskelig for både han og meg. Det er mulig han allerede har mistanker, han kjenner meg godt og leser meg av og til som en åpen bok. I såfall tror jeg det er best om disse eventuelle mistankene får ligge i fred. Jeg er redd det vil bli veldig rart for oss hvis vi lar dette bli et tema.

Jeg er livredd for å miste ham. Jeg innser fullt og helt at han aldri vil bli tilgjengelig som kjæreste for meg. Han er så sikker i sin legning at jeg ikke engang drømmer om at han plutselig "skal våkne og være hetero". Han er åpenbart veldig lykkelig som åpen homse, og det er jeg selvfølgelig glad for! Jeg unner ham den tryggheten og kjærligheten han har funnet av hele mitt hjerte!

Jeg vet ikke helt hvor dette plasserer meg. Kanskje vil det hjelpe om jeg tenker mer på ham som storebror enn som håpløs kjærlighet... Jeg er livredd for å ende opp som en bitter gammel dame som aldri fikk oppleve kjærligheten fordi hun var for fokusert på den ene.

Det er litt vanskelig å se det i dag, men det er vel flere flotte menn der ute... Jeg må vel "bare" leve mitt eget liv og sørge for å ikke bare oppholde meg i miljøer der alle er opptatt eller er homser.

Takk for godt innspill, Bård! Det satte meg iallefall på litt andre tankebaner.