Bør jeg gi opp?

[Little Lady]

Hei. Jeg og kjæresten min har vært i lag i snart 11 år. Han er 36 og jeg er 31. Vi har ingen barn, foreløpig. Jeg er glad i ham, men jeg vet ikke om jeg orker å være ilag med ham mer. Dette spesielt pga drikkingen hans. Det er ikke det at han drikker så ofte, men når han drikker, så drikker han mye. Han kan gå ut fredags kvelden, og ikke komme hjem før natt til lørdag. Av og til kan han komme hjem rett etter fest fredag, men da skjer det ofte at han drar avgårde igjen lørdags morgen/formiddag. Og da kommer han ikke hjem før på kvelden eller søndags morgen. Han drar ut ca. en gang i mnd, av og til to. Når han kommer hjem, er han som regel drita full. Da kan han være så full at han ikke klarer å stå på beina. Han kan også bli spydig, og det har også skjedd at han blir voldsom. Dvs at han kaster, knuser og ødelegger ting. Dette skjer heldigvis sjeldent. Noen få ganger har han også gått løs på meg. Jeg vil ikke kalle det juling, men truende oppførsel, hvor jeg blir dytta, holdt hardt o.l.

Jeg har etterhvert lært meg hvordan jeg skal forholde meg til ham når han er full. Jeg bør helst ikke si noe, bare for å unngå bråk. Og ikke kan jeg sove, for det har skjedd mer en en gang at han har glemt ovnen eller kokeplata på ,når han skal lage mat på natta. Som oftest er han snill i fylla, det kommer an på hvor lenge han har vært borte. Har han drukket lenge, så kan han være hissig. Men han pleier å sovne fort etter å ha kommet hjem, så det går som oftest greit. Jeg er som regel irritert når han ikke kommer hjem etter fest, men har måttet lære meg å vente med konfrontasjon til neste dag når han er helt edru, og helst ikke i bakrus. Og som regel angrer han på at han ikke klarer å komme hjem til avtalt tid. Avtalt tid er etter stengetid, eller senest kl.9, og da synes jeg at jeg har vært grei. Men ofte klarer han ikke å holde tiden. Dette har ført til at jeg ofte blir sur når han skal ut, fordi jeg vet at jeg da ikke kommer til å se ham før neste dag eller mer.

Han pleier heller ikke å huske noe av det som har skjedd ute eller når han har kommet hjem. Han har faktisk mer enn en gang beskyldt meg for å bruke det mot ham, at jeg dikter opp ting han har gjort mot meg, siden han ikke husker noe, slik at han skal ha dårlig samvittighet.

Nå skal det sies at det har vært verre. I begynnelsen av forholdet drakk han mye oftere, og kunne bli borte mye lenger. Dette i perioder. Det var så ille at jeg begynte å markere på kalenderen hvor mange dager han var borte. Rekorden er 14 kryss på en mnd. Andre måneder kunne det være bare et kryss. Det sier vel seg selv at vi har hatt en del pauser og jeg har gjort det slutt et par ganger. Men vi fant alltid tilbake til hverandre. Da lovet han å skjerpe seg, og det gikk bra en stund. Men han falt alltid tilbake til sitt gamle mønster. I denne ville perioden hans, så haltet forholdet veldig. Han har aldri hatt fast jobb, det lengste han har jobbet er vel 9 mnd. Kan vel si at han har hatt jobb 50% av tiden vi har vært ilag. Han kunne finne på å skulke jobb, pga fyllesjuke, og jeg vet at han fikk sparken hvertfall en gang pga en slik episode. Han har også vært utro, og jeg fikk stadig vekk høre damehistorier, som han nektet for var sanne. Men jeg vet jo at mange av de var sanne.

De siste årene har det blitt bedre, han har drukket mindre og sjeldnere for hvert år som har gått. Ikke har jeg hørt damehistorier på flere år heller. Jeg har etterhvert bygd opp tiliten til ham igjen, og vi har det igrunnen ganske bra sammen. De siste 2 åra har vi vært helgesamboere, siden jeg er student og har gått på skole par timers kjøring unna. Nå studerer jeg i et annet fylke, i en større by, og meninga er at han skal flytte etter. Her jeg bor er det større muligheter for ham å få jobb, i hjembygda vår kan det gå lang tid mellom hver jobb. Han vet nemlig at han ikke bør drikke slik han gjør, og vi har snakket om hva grunnen kan være til at han ikke klarer å kontrollere drikkinga si. Det at han går arbeidsledig mye av tida, hjelper jo ikke på. Og han kommer fra et hjem hvor moren hans drakk mye da han og søsknene hans var unger. Foreldrene hans er skilt. Faren hans har hele tiden prioritert sin nye familie, og samboeren min har vel bastandig blitt sett på som et ork av de, siden han ble stemplet som umulig og rampete allerede som barn.

Men jeg har også lurt på om det kan være noe annet. Han er en veldig rastløs person til vanlig. Og han kan være hissig i edru tilstand også. Han er glemsk, mister ting, og klarer ikke å konsentrere seg om ting så lenge av gangen. Før syntes jeg at han ikke viste evne til empati, men det har endret seg etterhvert som han har blitt eldre. Alle disse tingene kan jo komme av at han har drukket mye. Men jeg har også lurt på om han kan ha ad/hd. Etter at lillebroren hans fikk diagnosen for et par år siden, så har jeg lurt på om han også kan ha det. Oppførselen til lillebroren hans minner mye om hans oppførsel tidligere, i hans ville periode. Jeg har lest mye om ad/hd, og jeg har gått igjennom diagnoseskjemaene med ham. På punktene under HD, passet ingen av de på ham. Men på punktene til AD, kunne han nesten krysse av på samtlige. Han har også fortalt meg at han en gang, før vi ble ilag, prøvde amfetamin. I motsetning til andre som kanskje blir oppgira av det, ble han rolig, nesten som om han skulle ha fått Ritalin. Jeg har også lest at personer med ad/hd, som ikke får medisiner, kan ha større rusproblemer enn de uten ad/hd og de med ad/hd som får medisiner.

Som du skjønner vil jeg helst finne en løsning på problemet. Han vil helst ikke ha det slik han heller, og han er fortvilt over at han ikke klarer å komme seg hjem etter stengetid, han bare klarer det ikke. Det er vel også derfor han ikke drar ut like ofte som før. Han vil være normal, kunne gå ut og ta noen øl med gutta, og så dra hjem igjen. Og det har han klart flere ganger. Men han ender som regel opp på et nachspiel, som kan vare helt til neste kveld. Han har sagt seg villig til å få utredet om han har ad/hd, og finne ut om medisiner kan hjelpe. Men dette kan ta lang tid å utrede, og det er jo ikke sikkert han har ad/hd, kanskje han rett og slett bare har et alkoholproblem.

Som det er nå, så er jeg drittlei. Jeg har ikke snakket med han siden lørdagsmorgen, da ringte han i fylla, nå er det mandag. Har prata med søstera hans, hun hadde hørt at han var drita full lørdags kvelden, og at han har mista mobilen. Det er isåfall ikke første gang.

Nå er det blitt slik at jeg krever mer av han, selv om han har skjerpet seg mye, så synes jeg ikke det er nok. Han mener jeg må være tålmodig med ham, å slutte å drikke helt kan ta tid. Jeg synes han har brukt lang tid allerede, hvor lang tid trenger han egentlig? Når han ikke har klart det på 11 år, så tviler jeg på at han klarer det overhodet. Han sier det hvertfall ikke hjelper med en slik negativ holdning. Men er det rart jeg har mista troen på ham? Jeg har sagt at han trolig må slutte å drikke helt hvis vi skal ha en fremtid ilag, for fortsetter det som slik, så kommer jeg ikke til å klare at han tar en fest i året engang. Jeg gruer meg til hver gang han skal ut, og slik skal det jo ikke være.

Drikkingen hans er blitt et stort irritasjonsmoment for meg. Han er to helt forskjellige personer når han er edru og når han er full. Det er nå gått så langt at jeg misliker ham sterkt, nærmest hater ham, når han er full, og jeg får en følelse av likegyldighet, at jeg ikke er no glad i ham. Og jeg har oppdaget at denne følelsen sitter i lenger og lenger ettersom tiden går. Jeg hater at han ikke har såpass viljestyrke at han klarer å komme hjem uten å være stupfull. Jeg liker ikke at han er så svak. Selv når han er blitt edru, så henger den følelsen igjen. Hva om jeg en dag plutselig oppdager at den følelsen er der hele tiden? Jeg klarer ikke at han er borti meg, selv ikke par dager etter at han er kommet hjem.

De siste 4-5 åra har jeg også vært plaget med det at jeg ikke har like mye lyst som ham. Vi har ikke sex like ofte som før. Dette oppdaget jeg etter at jeg ble satt på en halvårig Provera-kur i 2001, pga endometriose. Jeg fikk en del bivirkninger etter denne kuren, og regnet med at nedsatt lyst var en av de. Men selv om kuren forlengst er over, har ikke lysta kommet tilbake til gamle høyder. Selv om Proveraen kanskje er en grunn til at endel av lysta forsvant, tror jeg heller ikke det hjelper at han har et slikt drikkemønster.

Jeg blir også irritert av at han drar ut, selv når jeg ikke er hjemme, slik som nå. Jeg er her i byen, og han i hjembygda. Han mener at det ikke gjør no at han drikker når jeg ikke er hjemme, for da kan han være edru de helgene jeg er hjemme. Han tror jeg er redd for at han skal være utro igjen, at det er derfor jeg misliker drikkingen hans. Men jeg stoler på ham, så det er ikke det. Jeg liker bare ikke drikkinga hans. Noen ganger når han er på fylla, så har jeg faktisk tenkt at det hadde vært fint hvis han hadde vært utro i fylla, da hadde det vært lettere for meg å gå.

Men helst vil jeg at det ordner seg. For han er en kjempefin person uten alkoholen. Når han ikke har drukket på en god stund, og den gode følelsen har kommet tilbake igjen, da kjenner jeg hvor glad jeg er i ham. Da ser jeg de fine sidene hans, legger merke til de små tingene han gjør for å vise at han er glad i meg, og som gjør meg glad. Det er denne siden jeg liker ved ham, det er den jeg tviholder på, som gjør at jeg enda ikke har gitt opp. Bare så synd at jeg legger merke til den siden sjeldnere og sjeldnere.

Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre for å få ham til å skjønne at jeg snart ikke orker mer. Jeg synes faktisk jeg har tålt mer enn hva som er normalt, andre ville kanskje gått fra ham for lenge siden. Jeg er utrolig glad i ham, og for hans egen del så håper jeg han klarer å slutte å drikke, selv om det blir uten meg ved hans side.

Little lady

[mil1365380270]

Ble helt matt av å lese. Klart du ikke skal fortsette i dette sporet. Greit at ikke alt blir som man drømmer om, men dette livet er ikke noe å satse på. Hvis han ikke står på for å bli utredet for AD/HD med en gang (starter denne uken), tror jeg du skal finne på noe lurere å bruke livet ditt til.

[alannia]

Huffameg for en trasig hverdag du må ha med mannen din. I 11 år har du vært tålmodig. Jeg håper du leser ditt eget innlegg etpar ganger. Prøv å forestille deg at det noen andre som skrev dette. Hva ville du ha rådet henne?

Desverre er det mange alkoholikere som er periodedranker som mannen din, og som også er en flott person når de er edrue, men vil aldri slutte å drikke, selv om partneren drar fra dem. Dette vet jeg med handen på hjertet, og det er sårt å se den du elsker heller velger alkoholen fremfor partneren. Dette må du nok avgjøre selv, om du kan fortsette dette livsmønseret eller heller satse på et liv uten ham og kanskje finne lykken med en annen mann.

[Ugga Bugga]

Dette hadde jeg ikke holdt ut. De fleste av oss er villige til å dumpe en kjæreste for langt mindre alvorlige ting enn som så.

Det finnes mange kjekke menn der ute. Hvorfor skal du kaste bort livet ditt på denne mannen? Og for all del, du må ikke finne på å få barn med ham.

[Gjest dina2]

Dropp denne mannen, han er ikke bra for deg. Tenk om dere skulle få barn sammen, er dette en pappa du ønsker til dine barn?

[Gjest KariKruskakli]

Guriland, jeg får lyst til å komme å riste litt hardt i deg.

Du må avslutte dette forholdet. Tror aldri du kan bli lykkelig med en slik mann.

[Gjest adalina]

Jeg tror ikke du kommer til å gå fra ham, men få for guds skyld ikke barn med denne alkoholikeren, et uskyldig barn skal ikke måtte vokse opp under slike forhold.

[Gjest bries]

Jeg tror ikke du kommer til å gå fra ham, men få for guds skyld ikke barn med denne alkoholikeren, et uskyldig barn skal ikke måtte vokse opp under slike forhold.

enig! har selv vokst opp med i et hjem der far var alkoholiker.

Det var forferdelig vondt å være barn i det hjemmet.

[Gjest Går det an?]

Hei nå er du i ferd med å bruke opp de beste årene dine på mye problemer! Hvordan ville du likt at din datter kom hjem og sa: Hei Mamma, jeg har fått meg en kjæreste, en arbeidsløs periodedranker på nesten 40 år. Ville du hoppet av glede?

[Gjest been there, done that, wont go back]

Jeg var en gang sammen med en som drakk. Syntes vel det samme som deg,og ville for alt i verden ikke at forholdet skulle bli slutt. I dag er jeg superglad for at det ble det.

Du kan kontakte familierådgivningskontor, enten for dere begge eller for å bygge deg selv opp. Eller begge deler(dere kan ha en terapaut sammen og en hver for dere om de har så mange der da.)

[Lillemus]

Jeg må tilstå at jeg ikke orket å lese alt, men jeg er enig med de andre - ikke bruk opp det som skal være blant de beste årene i ditt liv på denne fyren!

Og få i alle fall IKKE barn med ham!!!!!!!!!!!! Du vil nok ikke angre på at du fikk barn, men du vil angre bittert på valget av barnefar. Og ikke minst vil ungene dine meget mulig klandre deg når de blir store for at du lot dem vokse opp med en alkoholikerfar...

[mrxx]

Dette her fikk jeg store frysninger av å lese. Fytti faen, jeg begriper ikke at du orker.

Hvem sine penger er det han drikker opp? Han må da drikke for mer enn han får selv i måneden?

Jeg håper for alt i verden at dere ikke får barn, stakkars de små som skal oppleve et slikt hjem.

I tillegg blir du helt ødelagt av dette også, du ødelegger de beste årene av ditt liv, kaster det bort på bekymringer, irritasjon og hat.

Er det slik som dette du vil ha det i over 50 år til? Det spørsmålet må du stille deg.

Ingen tvil om at han har et alkohol problem og det vil han ikke klare å få bukt med sånn uten videre.

[MsSophie]

...hvis venninna di kom og fortalte deg den samme historien, hva hadde du rådet henne til da?

Akkurat - vanskligere er det ikke.

[Ørkenvandreren]

Nå leste jeg ikke alt i innlegget ditt.

Men jeg synes du bør vurdere svært nøye om det er denne personen det er fornuftig av deg å dele livet med, for å si det forsiktig.....

[løvinne71]

Jeg synes det høres ut som du er sammen med en alkoholiker!!

Og utifra det du skriver, vil jeg kalle ham en periodedranker.

Jeg leste ikke hele innlegget ditt, men synes jeg hadde sett nok da jeg hadde lest omtrent halvparten....

Og den type drikking som du beskriver, er langt ifra hva jeg vil kalle for "normalt."

"Gudskjelov at de ikke har barn" tenkte jeg!

Dermed har jeg vel sagt hva jeg mener om en evt. videre utvikling i dette forholdet!

At du selv kanskje kan leve med dette, er en vurdering og et valg du kan gjøre for din egen del.

Men vær så snill!

Ikke sett barn til verden som må vokse opp under slike forhold!

Nå vet jeg jo ikke om barn har vært noe tema for dere ennå. Men for de fleste par i samme alder, er jo barn ofte neste skritt på programmet...

Greit nok at han kanskje har vist en viss forbedring i de årene dere har vært sammen.

Men han har likevel behandlet deg uverdig med utroskap og brudd av løfter gjennom flere år.

Og det gjør han jo også ennå ved å gjentatte ganger utsette deg for usikkerhet og ubehag knyttet til drikkingen hans. I tillegg til at du må forholde deg til hans personlige problemer.

Uansett hvor mye han selv ønsker hjelp og forbedring, så tror jeg fortsatt veien er veldig lang før han når målet å blir "normal"

Har man erfart og levd med noe lenge nok, så kan det sikkert begynne å føles naturlig etterhvert. Men tro meg:

Livet trenger ikke å være så komplisert!

Det finnes drøssevis av snille og uproblematiske menn der ute!

Så jeg synes du bør tenke deg grundig om når du vurderer en videre fremtid med denne mannen...