Jomfrudom til besvær

[Gjest fortsattjomfru]

Jeg er 23 år, mann og fortsatt jomfru. Statistisk sett er det vel ikke så ekstremt, selv om det jo

er et stykke unna snittdebutalderen for gutter som var 18,6 sist jeg sjekket. Jeg har alltid greid å

overbevise meg selv om at det gjør ikke noe, det ordner seg, osv., men det greier jeg altså ikke

lenger.

Først litt bakgrunnsinfo: jeg har hatt en vanskelig oppvekst. Foreldrene mine skiltes da jeg var 7

år og min mor tok meg med og flyttet tvers over landet. Jeg besøkte min far en gang i måneden og i

ferier, og har hatt (forholdsvis) bra kontakt med ham på denne måten. Problemfri var ordningen

allikevel ikke, jeg har vært i terapi hos BUPP i to perioder, første gang fra jeg var 7 til jeg var

9, andre gang da jeg var i 12-års alderen. Jeg husker nesten ingenting av tiden fra jeg var 7 til

jeg var 16, men det har blitt meg fortalt (og det jeg husker underbygger dette) at jeg var særere

enn hva man rimelig kan forvente - hadde få venner, fungerte dårlig i sosiale situasjoner blant folk

på egen alder (men fungerte veldig bra i sosiale situasjoner med voksne) og levde isolert.

Da jeg ble 16 og begynte på videregående ble jeg marginalt mer normalisert, men levde fortsatt

ganske isolert og innesluttet. Frem til nå meget nylig levde jeg under illusjonen av at det er bare

sånn jeg er, jeg trives best alene, men jeg har innsett at jeg egentlig hadde noe som jeg vil

beskrive som en slags sosial fobi (selv om jeg aldri har fått den diagnosen). Den siste tiden har

jeg bevisst jobbet for å bedre meg, være mer sosial og utgående - jeg har meldt meg inn i noen

sosiale foreninger og vært med på sammenkomster av ymse slag (noe jeg aldri var før) og merker på

meg selv at jeg ikke lenger gruer meg til å treffe andre mennesker.

Og der er vi fremme ved problemets kjerne: min tidligere sosiale isolasjon har ikke akkurat vært

konduktiv for kjødelig omgang med det annet kjønn. Dette resulterer i at jeg nå føler det jeg best

kan beskrive som et mindreverdighetskompleks - jeg vet, i en alder av 23 år, ikke hvordan man har

sex. Riktignok vet jeg den tekniske biten, men på det mellommenneskelige plan har jeg ikke peiling.

Dette fører til at den delen av hjernen min skrur seg av når jeg interagerer med andre mennesker.

Jeg kan ha lyst på en jente på fest når jeg står i andre enden av lokalet og kikker på henne, men

i det øyeblikk hun registrer at jeg eksisterer, forsvinner denne lysten som dugg for solen.

Etter råd fra en velmenende kompis la jeg frem min problemstilling for en venninne (den eneste

venninnen jeg har, faktisk) og spurte om hun kunne hjelpe meg. Desverre var det liten hjelp å hente

der i gården, så nå vet jeg faktisk ikke hva jeg skal gjøre. Har også ei chattevenninne som faktisk

synes det er søtt og som ville hjulpet meg hvis hun ikke selv var i et forhold, men dette hjelper

ikke meg så lenge jeg sannsynligvis ville feiget ut om jeg noensinne skulle møte henne ansikt til

ansikt.

Bør jeg oppsøke profesjonell hjelp? Eller er jeg på rett vei, jeg må bare være tålmodig?

[jaime]

Har kanskje ikke spesifikke gode råd til deg, men kan jo si at jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Hadde selv en vanskelig tenåringstid med spiseforstyrrelser og traumer i familien, og hele ungdomstiden var isolert, var aldri på en eneste fest.. Jeg fikk/får mye oppmerksomhet fra de gutta jeg møtte, men ante ikke hva jeg skulle gjøre med den, og det var liksom aldri de "riktige" som la merke til meg heller...

Så jeg var jomfru enda mye lenger enn deg (27, nesten 28), men har nå hatt et ganske så velfungerende sexliv i 2 år. Jeg møtte tilfeldigvis en fyr som var helt riktig for meg, og som heller ikke hadde altfor mye erfaring, og jeg jaktet på ham til jeg fikk napp...tok lang tid, men det var en nyttig modningsprosess.

Så kanskje du kan treffe en jente som også er uerfaren, men ivrig etter å lære, sammen med deg? Sålenge du er under 25/30 er det neppe umulig å finne (nesten) jevnaldrende jenter med lite erfaring. At de kanskje har hatt seg litt fra før, gjør ikke nødvendigvis at de føler seg særlig mye mer erfarne enn deg.

[Gjest burgunder]

Jeg gjør oppmerksom på at begrepet jomfru er fysiologisk knyttet til kvinnekroppen. Ikke mannskroppen.

[jaime]

Jeg gjør oppmerksom på at begrepet jomfru er fysiologisk knyttet til kvinnekroppen. Ikke mannskroppen.

http://en.wikipedia.org/wiki/Virgin

"It has also (generally historically) been used to refer to a male virgin."

[Gjest burgunder]

http://en.wikipedia.org/wiki/Virgin

"It has also (generally historically) been used to refer to a male virgin."

Bokmålsordboka sier:

jomfru f1 el. m1 (norr jungfrú, jumfrú, fra lty 'ung frue, adelsdame', i bet. 5 etter lat. Virgo)

1. nå sj: ung, ugift kvinne, frøken en ung, vakker j- / j- Klara / gammel j- eldre, ugift kvinne, peppermø

2. kvinne som ikke har hatt samleie hun var ugift, men ikke j- / j- Maria Jesu mor

Ikke mye som tilsier at begrepet kan brukes på en mann, eller?

[DarkPink]

Bokmålsordboka sier:

jomfru f1 el. m1 (norr jungfrú, jumfrú, fra lty 'ung frue, adelsdame', i bet. 5 etter lat. Virgo)

1. nå sj: ung, ugift kvinne, frøken en ung, vakker j- / j- Klara / gammel j- eldre, ugift kvinne, peppermø

2. kvinne som ikke har hatt samleie hun var ugift, men ikke j- / j- Maria Jesu mor

Ikke mye som tilsier at begrepet kan brukes på en mann, eller?

WHO CARES!? Svar på det fyren trenger hjelp til, eller hold kjeft!

[Gjest burgunder]

WHO CARES!? Svar på det fyren trenger hjelp til, eller hold kjeft!

Tror nok at språkrådet forlengst hadde endret definisjon på begrepet, hvis de mener at det også skal gjelde for menn.

[jaime]

Bokmålsordboka sier:

jomfru f1 el. m1 (norr jungfrú, jumfrú, fra lty 'ung frue, adelsdame', i bet. 5 etter lat. Virgo)

1. nå sj: ung, ugift kvinne, frøken en ung, vakker j- / j- Klara / gammel j- eldre, ugift kvinne, peppermø

2. kvinne som ikke har hatt samleie hun var ugift, men ikke j- / j- Maria Jesu mor

Ikke mye som tilsier at begrepet kan brukes på en mann, eller?

Den norske versjonen av ordet er kanskje noe mer knyttet til kjønn, men faktum er at det er i vanlig bruk også som betegnelse på menn som ikke har hatt samleie, så hvorfor kverulere om det - interesserer neppe han som skrev innlegget noe videre...

[favn]

At du ikke har debutert seksuelt, er ingen sak for noe slags hjelpeapparat, lege el.l.

Jeg vet jo ikke om du er fullstendig uerfaren, om du har kysset og holdt rundt ei jente feks?

Du kan lese deg til endel om hva erogene soner er feks, og i det minste vite at det er bedre å kjæle og bli kjælt for der, men ikke der.

Filmer viser deg omfavnelser, litteratur skildrer... i det hele tatt, det går an å møte debuten med littegranne peil... Jeg synes imidlertid ikke porno som læring er noen god metode, da det er avhumanisert sex og ofte lite i tråd med virkeligheten.

Hvis det virkelig er maktpåliggende for deg å få 'gjort det', synes jeg du rett og slett kan kaste deg ut i det. Jenta vet jo ikke at du debuterer, og din evt fomling og klønethet vil garantert bli oppfattet som beskjedenhet og sjenanse, noe mange mer erfarne også er.

[Gjest burgunder]

Den norske versjonen av ordet er kanskje noe mer knyttet til kjønn, men faktum er at det er i vanlig bruk også som betegnelse på menn som ikke har hatt samleie, så hvorfor kverulere om det - interesserer neppe han som skrev innlegget noe videre...

Som mann, så interesserer det selvfølgelig hvis man svever i villfarelse og benytter en kvinnebetegnelse av seg selv?

Det går på mandigheten løs, syns jeg.

[Gjest fortsattjomfru]

At du ikke har debutert seksuelt, er ingen sak for noe slags hjelpeapparat, lege el.l.

Jeg vet jo ikke om du er fullstendig uerfaren, om du har kysset og holdt rundt ei jente feks?

Du kan lese deg til endel om hva erogene soner er feks, og i det minste vite at det er bedre å kjæle og bli kjælt for der, men ikke der.

Filmer viser deg omfavnelser, litteratur skildrer... i det hele tatt, det går an å møte debuten med littegranne peil... Jeg synes imidlertid ikke porno som læring er noen god metode, da det er avhumanisert sex og ofte lite i tråd med virkeligheten.

Hvis det virkelig er maktpåliggende for deg å få 'gjort det', synes jeg du rett og slett kan kaste deg ut i det. Jenta vet jo ikke at du debuterer, og din evt fomling og klønethet vil garantert bli oppfattet som beskjedenhet og sjenanse, noe mange mer erfarne også er.

Den tekniske biten sitter inne - det er ikke det at jeg ikke vet hvordan man fysisk gjennomfører et samleie.

Problemene sitter på det mellommenneskelige plan. Veien fra jeg ser ei jente jeg har lyst på til vi ligger i senga, om du vil. Jeg er klar over at dette er likt for alle, men årsaken til at jeg lurer på om jeg trenger profesjonell hjelp er at jeg mister motivasjonen for å begi meg ut på denne veien med en gang jeg får muligheten.

I stedet for å "kaste meg uti det" som du sier, mister jeg rett og slett lysten. Jeg mistenker at årsaken(e) til dette har noe å gjøre med mine andre sosiale "særegenheter", men jeg er ingen fagperson på området. Derfor hadde det vært fint med en fagpersons tilbakemelding, om det så bare er en beskjed om å skjerpe meg og slutte og sutre.

[Gjest forslag bare]

Den tekniske biten sitter inne - det er ikke det at jeg ikke vet hvordan man fysisk gjennomfører et samleie.

Problemene sitter på det mellommenneskelige plan. Veien fra jeg ser ei jente jeg har lyst på til vi ligger i senga, om du vil. Jeg er klar over at dette er likt for alle, men årsaken til at jeg lurer på om jeg trenger profesjonell hjelp er at jeg mister motivasjonen for å begi meg ut på denne veien med en gang jeg får muligheten.

I stedet for å "kaste meg uti det" som du sier, mister jeg rett og slett lysten. Jeg mistenker at årsaken(e) til dette har noe å gjøre med mine andre sosiale "særegenheter", men jeg er ingen fagperson på området. Derfor hadde det vært fint med en fagpersons tilbakemelding, om det så bare er en beskjed om å skjerpe meg og slutte og sutre.

Du kan ikke ha Aspergersyndrom da?

[Gjest fortsattjomfru]

Har kanskje ikke spesifikke gode råd til deg, men kan jo si at jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Hadde selv en vanskelig tenåringstid med spiseforstyrrelser og traumer i familien, og hele ungdomstiden var isolert, var aldri på en eneste fest.. Jeg fikk/får mye oppmerksomhet fra de gutta jeg møtte, men ante ikke hva jeg skulle gjøre med den, og det var liksom aldri de "riktige" som la merke til meg heller...

Så jeg var jomfru enda mye lenger enn deg (27, nesten 28), men har nå hatt et ganske så velfungerende sexliv i 2 år. Jeg møtte tilfeldigvis en fyr som var helt riktig for meg, og som heller ikke hadde altfor mye erfaring, og jeg jaktet på ham til jeg fikk napp...tok lang tid, men det var en nyttig modningsprosess.

Så kanskje du kan treffe en jente som også er uerfaren, men ivrig etter å lære, sammen med deg? Sålenge du er under 25/30 er det neppe umulig å finne (nesten) jevnaldrende jenter med lite erfaring. At de kanskje har hatt seg litt fra før, gjør ikke nødvendigvis at de føler seg særlig mye mer erfarne enn deg.

Jo, det høres fint ut det. Men greia er at med en gang det finnes antydning til "fare" for at jeg skal få muligheten til å ligge med ei jente, mister jeg lysten. Jeg er som en jeger som drømmer om å ha skutt en kronhjort, men med en gang han har en i sikte mister han lysten og pakker ned rifla.

Jeg har prøvd å være optimistisk lenge, og tenkt som så at "hvis jeg bare lever som normalt og skaffer venninner som alle andre vil det til slutt ordne seg", men for det første gror ikke venninner på trær - i hvert fall ikke for en sosial fobiker som meg - og for det andre ser jeg dette mønsteret jeg ikke klarer å bryte: muligheten for sex (uansett hvor liten) fører til at lysten på sex forsvinner.

[Gjest fortsattjomfru]

Du kan ikke ha Aspergersyndrom da?

Vet du, det spørsmålet har jeg stilt meg selv mange ganger. Har lest en del om Asperger, og etter hva jeg skjønner har mennesker som lider av dette problemer med å empatisere med andre mennesker, og er generelt "sosialt klønete".

Jeg vil ikke kalle meg klønete sosialt. En smule tilbaketrukket til tider, ja, men jeg fanger opp subtile emosjonelle signaler i kommunikasjon med andre (bortsett fra når det gjelder sex). Å empatisere har jeg heller ingen problemer med - jeg kan utmerket godt klare å sette meg selv inn i et annet menneskes posisjon.

Men, igjen, jeg er ingen fagperson. :-S For alt jeg vet, kan det tenkes alt jeg tror jeg vet om meg selv er feil. Aj aj - blei dypt dette her.

[mil1365380270]

Jo, det høres fint ut det. Men greia er at med en gang det finnes antydning til "fare" for at jeg skal få muligheten til å ligge med ei jente, mister jeg lysten. Jeg er som en jeger som drømmer om å ha skutt en kronhjort, men med en gang han har en i sikte mister han lysten og pakker ned rifla.

Jeg har prøvd å være optimistisk lenge, og tenkt som så at "hvis jeg bare lever som normalt og skaffer venninner som alle andre vil det til slutt ordne seg", men for det første gror ikke venninner på trær - i hvert fall ikke for en sosial fobiker som meg - og for det andre ser jeg dette mønsteret jeg ikke klarer å bryte: muligheten for sex (uansett hvor liten) fører til at lysten på sex forsvinner.

Du tror ikke kanskje din sosiale fobi i kombinasjon med en kraftig opparbeidet prestasjonsangst, kan være det som får lysten til å forsvinne som dugg for solen? :-)

[Gjest fortsattjomfru]

Du tror ikke kanskje din sosiale fobi i kombinasjon med en kraftig opparbeidet prestasjonsangst, kan være det som får lysten til å forsvinne som dugg for solen? :-)

Jo, jeg mistenker vel at det kan være noe slikt. Nå er jeg tilhenger av å prøve å finne ut av ting selv, men akkurat her har jeg møtt veggen. Jeg greier ikke bryte ut av mønsteret.

[jaime]

Jo, det høres fint ut det. Men greia er at med en gang det finnes antydning til "fare" for at jeg skal få muligheten til å ligge med ei jente, mister jeg lysten. Jeg er som en jeger som drømmer om å ha skutt en kronhjort, men med en gang han har en i sikte mister han lysten og pakker ned rifla.

Jeg har prøvd å være optimistisk lenge, og tenkt som så at "hvis jeg bare lever som normalt og skaffer venninner som alle andre vil det til slutt ordne seg", men for det første gror ikke venninner på trær - i hvert fall ikke for en sosial fobiker som meg - og for det andre ser jeg dette mønsteret jeg ikke klarer å bryte: muligheten for sex (uansett hvor liten) fører til at lysten på sex forsvinner.

Jeg er sikkert mer usosial enn deg (enn de aller fleste, til og med og jeg endte med å treffe en fyr på jobb (ikke nødvendigvis anbefalt, men..). Poenget er i hvertfall at det gjerne skjer når du minst venter det, og på en helt annen måte enn du hadde tenkt deg. Og du har jo tid på deg enda, for å si det slik!

[mil1365380270]

Jo, jeg mistenker vel at det kan være noe slikt. Nå er jeg tilhenger av å prøve å finne ut av ting selv, men akkurat her har jeg møtt veggen. Jeg greier ikke bryte ut av mønsteret.

Kanskje du skal slå deg til ro med at ons ikke er noe for deg. Når du blir forelsket er det nok ikke et problem :-)

[Gjest fortsattjomfru]

Kanskje du skal slå deg til ro med at ons ikke er noe for deg. Når du blir forelsket er det nok ikke et problem :-)

Meget bra tanke, og jeg ville vært hjertens enig med deg hadde det ikke vært for én ting:

Jeg har ikke lett for å forelske meg. En eneste gang i hele livet har jeg vært forelsket, og jeg synes det var fryktelig. Det var som å gå rundt om kring i halvørska, og jeg synes ingenting ble lettere. Snarere tvert i mot.

Dette gjør at jeg betviler at mine hemninger er knyttet til sammenhengen rundt sex, jeg tror de er knyttet til sex direkte. Det ender med at jeg holder jenter jeg møter på "trygg avstand" for å unngå å havne i en situasjon hvor jeg kan ende opp til sengs med dem.

:-S

Jo mer jeg analyserer, jo rarere høres det ut, og jo mer resignert blir jeg.

[Gjest fortsattjomfru]

Jeg er sikkert mer usosial enn deg (enn de aller fleste, til og med og jeg endte med å treffe en fyr på jobb (ikke nødvendigvis anbefalt, men..). Poenget er i hvertfall at det gjerne skjer når du minst venter det, og på en helt annen måte enn du hadde tenkt deg. Og du har jo tid på deg enda, for å si det slik!

Ja, jeg er klar over at jeg for så vidt ikke har dårlig tid på meg akkurat, og at uventede ting kan skje.

Men det er allikevel frustrerende å føle seg så avstumpet som det jeg gjør (hvorvidt jeg faktisk er det eller ikke er en annen sak - det er min opplevelse av situasjonen som opptar meg mest), uten noen form for kontroll.

Løsningen ligger uansett i å endre måten jeg håndterer ting på, enten jeg "får baller" og gjør noe aktivt, eller lærer meg å legge frustrasjonen på hylla og ta ting som det kommer. Det er her jeg ikke er i stand til å se hva som kreves.