Jomfrudom til besvær

[tiliti]

Vet du, det spørsmålet har jeg stilt meg selv mange ganger. Har lest en del om Asperger, og etter hva jeg skjønner har mennesker som lider av dette problemer med å empatisere med andre mennesker, og er generelt "sosialt klønete".

Jeg vil ikke kalle meg klønete sosialt. En smule tilbaketrukket til tider, ja, men jeg fanger opp subtile emosjonelle signaler i kommunikasjon med andre (bortsett fra når det gjelder sex). Å empatisere har jeg heller ingen problemer med - jeg kan utmerket godt klare å sette meg selv inn i et annet menneskes posisjon.

Men, igjen, jeg er ingen fagperson. :-S For alt jeg vet, kan det tenkes alt jeg tror jeg vet om meg selv er feil. Aj aj - blei dypt dette her.

Den personen jeg kjenner med aspergers merker jeg absolutt ikke noe sosial klønethet hos, han er bare mer tilbaketrukket og 'sliten' av hele den sosiale biten.

Hans beskrivelse av forelskelse etc høres noe ut som din, bare enda verre kanskje, han kan ikke spise overhodet og føler seg fysisk syk når han er forelsket.

[Bård]

Har lest det de andre skriver og det du svarer... Konklusjonen ser jo nokså åpenbart ut til å være at dette er ting du ikke kommer deg ut av på egenhånd. Du er nemlig veldig flink til å forklare hvorfor ingen av de gode rådene du får kommer til å fungere for deg. :-)

Det betyr at du enten må resignere (dårlig idé spør du meg), eller du kan forsøke å få hjelp av en psykolog.

Det er sinnsykt lang ventetid for å få psykologtime (etter hva jeg har hørt), men har du ventet i 23 år kan du sikkert vente et par måneder til. Dette sier jeg IKKE for å være spydig - bare konstaterer det som et nøytralt faktum: Det er ingen grunn til å gi opp psykolog-ideen bare fordi ventetiden er lang.

En liten ting: Har du sex med deg selv (dvs. ronker du)? Rimelig ofte? Føles det bra? Får du "skyldfølelse" etterpå? Andre ting med dette du har lagt merke til?

Jeg ville tro at dersom du opplever seksuell tenning når du tenker på "sexy" situasjoner, hvis du "tilfeldigvis" er innom en pornoside på nettet e.l., og du "koser deg" og synes det er deilig å ronke, så har du et greit fungerende "grunnlag" for sexlivet ditt. Da er det antakelig bare en eller annen "sperre" du må få litt hjelp til å overvinne.

Hvis du IKKE har sex alene, eller dette på en eller annen måte kanskje føles "komplisert" i etterkant, er det kanskje noe som sitter dypere.

Skjønt - uansett så er det jo hjelp av en proff som er tingen...

Kunsten er antakelig å finne en psykolog som du virkelig stoler på, og som du føler kan få lov til å grave litt i ditt indre sammen med deg. Dersom "kjemien" ikke stemmer tror jeg det er bedre å lete etter en ny enn å bruke masse tid på å prøve å åpne seg, uten å lykkes.

Uansett: Lykke til!

PS: Det er IKKE noen grunn til å ha panikk i den alderen du er. Jeg var selv jomfru til jeg var 27 (fordi jeg var skaphomse og heller ikke hadde guts nok til å ha et sexliv i det skjulte), men har hatt null problemer med dette etter at jeg først kom meg ut av skapet og "kom i gang".

[Gro Isachsen, Sexolog]

Det høres ikke ut til at du har noen grunn til panikk. Du har venner og du har sosial omgang også utenom jobb/studier. Og du er slett ikke alene om å være sent ute med din seksuelle debut. Ut fra det du skriver er jeg overbevist om at du er på rett vei. Du har bare ikke truffet den rette jenta for deg enda.

Når du treffer henne - for at du skal gjøre det enklere for deg selv, vil jeg tro det er lurt at du ikke lyver på deg mer erfaring enn den du har. Er du av den romatiske typen og gjerne vil ha med deg følelsene også første gangen finnes det mange, mange jenter på din alder som ikke har noe seksuell erfaring og som mer enn gjerne vil gjøre sine første forsøk på sexfronten sammen med en som heller ikke har noe særlig erfaring. Mange jenter synes også det er bra med uerfarne menn fordi mennene da ikke har noen å sammenligne dem med.

Det finnes også mange i din siutasjon som har stor glede av en erfaren partner. Og det finnes kvinner, kanskje særlig litt eldre, som har stor glede av å lære opp en mann med lite erfaring. Det gjør at hun kan forme ham i sitt bilde og han er ikke kjørt fast i et mønster som gjør ting kjedelig. Faren med et slikt forhold kan være at mannen da lett blir passiv og forventer at hun er den drivende parten, noe som senere kan gi problemer dersom det fester seg hos ham, siden dette vanligvis er et omvendt kjønnsrollemønster.

Jeg ønsker deg lykke til, uansett hva du gjør og hvem du måtte finne!

[pip]

Selve "jomfrubiten" er jo ikke noe problem. det finne mer enn en håndfull jenter som helst vil ha en gutt uten erfaring. Så om du klarer, så legg den bekyringen til side inntill videre.

Det som er vannskelig her, er jo hvordan du reagerer på en jente du er interesert i.

Jeg lurer på en ting -går lyste over i det hun også viser at hun er interesert, eller i det du fysisk er i nærheten av henne? Er det den fysiske kontakten som "slår av bryteren" hos deg, eller det opplevlesen av at hun er interesert i deg også?

Selv kjenner jeg flere jenter som har det på den måten du beskriver -ikke når de nødvendigvis er i nærhten av en person fysisk, men at noen de er interesert i også er interesert i dem. Felles for disse jentene/kvinnene som jeg kjenner, er at de har trautatiske følelsesmessige opplevelser i sekken. En har vært utsatt for en voldtekt, en annen har generelt hatt en tøff oppvekst.

Noen skriver asbergers her nedenfor. Man kan tenke andre ting. Når man har noen boarderlinetrekk så har følelsene en tendens til å være i sving som en "jojo" -helt uten styring. Andre grunner til at dette blir så problematisk, kan være vanskelige erfaringer fra tidlgiere relasjoner.

Det som er helt sikkert,er at dette ikke er lett, og at man trenger noen som skjønner alvoret som kan hjelpe til med å løse opp i de knutene som er der. For det som er sikkert, er vel at noe i deg reagerer voldsomt i en slik situasjon, og at du ikke kontrolerer dette sjøl. På en eller annen måte må u finne noen som kan hjelpe deg i å nøste opp for å finne ut hva dette dreier seg om, og hvordan du skal løse det. Bård snakker om psykolog/psykiater. Det er nok lurt. Om du vil prøve det ,så snakk med legen din, go få ham til skrive en henvisning.

Det er ofte en tøff vei å gå, men det betaler seg, og er vel verdt det.

[Gjest fortsattjomfru]

Selve "jomfrubiten" er jo ikke noe problem. det finne mer enn en håndfull jenter som helst vil ha en gutt uten erfaring. Så om du klarer, så legg den bekyringen til side inntill videre.

Det som er vannskelig her, er jo hvordan du reagerer på en jente du er interesert i.

Jeg lurer på en ting -går lyste over i det hun også viser at hun er interesert, eller i det du fysisk er i nærheten av henne? Er det den fysiske kontakten som "slår av bryteren" hos deg, eller det opplevlesen av at hun er interesert i deg også?

Selv kjenner jeg flere jenter som har det på den måten du beskriver -ikke når de nødvendigvis er i nærhten av en person fysisk, men at noen de er interesert i også er interesert i dem. Felles for disse jentene/kvinnene som jeg kjenner, er at de har trautatiske følelsesmessige opplevelser i sekken. En har vært utsatt for en voldtekt, en annen har generelt hatt en tøff oppvekst.

Noen skriver asbergers her nedenfor. Man kan tenke andre ting. Når man har noen boarderlinetrekk så har følelsene en tendens til å være i sving som en "jojo" -helt uten styring. Andre grunner til at dette blir så problematisk, kan være vanskelige erfaringer fra tidlgiere relasjoner.

Det som er helt sikkert,er at dette ikke er lett, og at man trenger noen som skjønner alvoret som kan hjelpe til med å løse opp i de knutene som er der. For det som er sikkert, er vel at noe i deg reagerer voldsomt i en slik situasjon, og at du ikke kontrolerer dette sjøl. På en eller annen måte må u finne noen som kan hjelpe deg i å nøste opp for å finne ut hva dette dreier seg om, og hvordan du skal løse det. Bård snakker om psykolog/psykiater. Det er nok lurt. Om du vil prøve det ,så snakk med legen din, go få ham til skrive en henvisning.

Det er ofte en tøff vei å gå, men det betaler seg, og er vel verdt det.

Lysten forsvinner i det øyeblikket hun går fra å være et "objekt" (ei fin jente jeg ser på andre siden av rommet) til å være et fullverdig menneske med egne tanker og meninger (kommunikasjon mellom meg og henne er opprettet).

Det var det jeg mente med "mindreverdighetskomplekser" tidligere. Her snakker jeg med et annet menneske, med alt det innebærer. For at jeg skal ende opp i seng med ho, må jeg gjøre et "salg" (det er jo i praksis det det er, enten det gjelder ONS eller langvarige forhold), og jeg er en elendig selger. Jeg har bokstavelig talt ingenting å tilby (uerfaren som jeg er) - hvorfor skulle dette mennesket være interessert i å slippe meg inn i sin private sfære på den måten?

Snur vi på flisa - dersom ho virker interessert i meg - blir ting enda verre. Da har jeg i hvert fall ingen kontroll.

Det at jeg mister lysten tror jeg er en forsvarsmekanisme - for å slippe å gå gjennom alle de følelsene beskrevet ovenfor, skrur hjernen min ganske enkelt av lysten, med det resultat at jeg ganske tidlig signaliserer (ubevisst) til jenter jeg snakker med at her blir det ikke snakk om noe sex, nei.

Som en kompis sa til meg en gang, jeg blir "venninna" deres. Jeg har faktisk vært på det punktet hvor jeg skulle ønske at jeg var fysiologisk impotent, bare for å slippe dette (selvpålagte) presset.

[pip]

Lysten forsvinner i det øyeblikket hun går fra å være et "objekt" (ei fin jente jeg ser på andre siden av rommet) til å være et fullverdig menneske med egne tanker og meninger (kommunikasjon mellom meg og henne er opprettet).

Det var det jeg mente med "mindreverdighetskomplekser" tidligere. Her snakker jeg med et annet menneske, med alt det innebærer. For at jeg skal ende opp i seng med ho, må jeg gjøre et "salg" (det er jo i praksis det det er, enten det gjelder ONS eller langvarige forhold), og jeg er en elendig selger. Jeg har bokstavelig talt ingenting å tilby (uerfaren som jeg er) - hvorfor skulle dette mennesket være interessert i å slippe meg inn i sin private sfære på den måten?

Snur vi på flisa - dersom ho virker interessert i meg - blir ting enda verre. Da har jeg i hvert fall ingen kontroll.

Det at jeg mister lysten tror jeg er en forsvarsmekanisme - for å slippe å gå gjennom alle de følelsene beskrevet ovenfor, skrur hjernen min ganske enkelt av lysten, med det resultat at jeg ganske tidlig signaliserer (ubevisst) til jenter jeg snakker med at her blir det ikke snakk om noe sex, nei.

Som en kompis sa til meg en gang, jeg blir "venninna" deres. Jeg har faktisk vært på det punktet hvor jeg skulle ønske at jeg var fysiologisk impotent, bare for å slippe dette (selvpålagte) presset.

Det virker svært sansynlig at du skrur av følelsene som en forsvarsmekanisme.

Og da må du nok gå igjennom den prosessen det er å finne ut av hvordan du skal skru av denne forsvarsmekanismen. Og det er litt av en prosess, som nok kommer til å føre deg inn på ganske skumle veier. Men den leder trygdt frem om du tør å begynne på den reisen.

Lykke til, uansett hva du gjør :-D

[Gjest fortsattjomfru]

Har lest det de andre skriver og det du svarer... Konklusjonen ser jo nokså åpenbart ut til å være at dette er ting du ikke kommer deg ut av på egenhånd. Du er nemlig veldig flink til å forklare hvorfor ingen av de gode rådene du får kommer til å fungere for deg. :-)

Det betyr at du enten må resignere (dårlig idé spør du meg), eller du kan forsøke å få hjelp av en psykolog.

Det er sinnsykt lang ventetid for å få psykologtime (etter hva jeg har hørt), men har du ventet i 23 år kan du sikkert vente et par måneder til. Dette sier jeg IKKE for å være spydig - bare konstaterer det som et nøytralt faktum: Det er ingen grunn til å gi opp psykolog-ideen bare fordi ventetiden er lang.

En liten ting: Har du sex med deg selv (dvs. ronker du)? Rimelig ofte? Føles det bra? Får du "skyldfølelse" etterpå? Andre ting med dette du har lagt merke til?

Jeg ville tro at dersom du opplever seksuell tenning når du tenker på "sexy" situasjoner, hvis du "tilfeldigvis" er innom en pornoside på nettet e.l., og du "koser deg" og synes det er deilig å ronke, så har du et greit fungerende "grunnlag" for sexlivet ditt. Da er det antakelig bare en eller annen "sperre" du må få litt hjelp til å overvinne.

Hvis du IKKE har sex alene, eller dette på en eller annen måte kanskje føles "komplisert" i etterkant, er det kanskje noe som sitter dypere.

Skjønt - uansett så er det jo hjelp av en proff som er tingen...

Kunsten er antakelig å finne en psykolog som du virkelig stoler på, og som du føler kan få lov til å grave litt i ditt indre sammen med deg. Dersom "kjemien" ikke stemmer tror jeg det er bedre å lete etter en ny enn å bruke masse tid på å prøve å åpne seg, uten å lykkes.

Uansett: Lykke til!

PS: Det er IKKE noen grunn til å ha panikk i den alderen du er. Jeg var selv jomfru til jeg var 27 (fordi jeg var skaphomse og heller ikke hadde guts nok til å ha et sexliv i det skjulte), men har hatt null problemer med dette etter at jeg først kom meg ut av skapet og "kom i gang".

Ja, jeg ser det når jeg leser mine egne svar nedover her at jeg er forferdelig dyktig på å forklare hvorfor rådene jeg får ikke vil fungere. Jeg misliker det der - å se et råd og dermed se alle grunnene til at det ikke vil virke, i stedet for å se for seg hvordan det faktisk KAN virke.

Du spør om jeg runker, og til det kan jeg svare et rungende ja. ;-) På solofronten har jeg utforsket en god del, og har inntrykk av at jeg er relativt "avansert" i forhold til "normen".

Det som kompliserer alt, er med en gang det kommer andre mennesker inn i bildet. Av en eller annen grunn skremmer de vannet av meg. Jeg har lært meg å takle dem på "armlengdes avstand" (hadde også problemer med dette før), men kvier meg for å slippe dem innpå.

Jeg innbiller meg også at jeg vil støte på problemer også i det jeg skal åpne meg for en psykolog, men lurer på om jeg kan greie å se for meg vedkommende som en "psykolog" og ikke som et "menneske" (om du skjønner). :-S

Som folk skriver her, jeg har ikke hastverk og har egentlig ingen grunn til panikk - og det er jeg klar over. Jeg har ikke panikk, og jeg vil heller ikke kalle meg selv "spesielt ille ute". Motivasjonen min for å ta tak i dette er ikke først og fremst å "få meg et nummer". Greia er at dette er en ting ved meg selv jeg ikke har kontroll over, og det plager, irriterer og frustrerer meg.

[Gjest fortsattjomfru]

Det virker svært sansynlig at du skrur av følelsene som en forsvarsmekanisme.

Og da må du nok gå igjennom den prosessen det er å finne ut av hvordan du skal skru av denne forsvarsmekanismen. Og det er litt av en prosess, som nok kommer til å føre deg inn på ganske skumle veier. Men den leder trygdt frem om du tør å begynne på den reisen.

Lykke til, uansett hva du gjør :-D

Hvorfor skal alle veier som er verdt å begi seg inn på her i livet være minelagte og voktet av drager og demoner? ;-)

Vel, en får vel bare se realiteten i øynene og godta det. :-)

[Gjest fortsattjomfru]

Den personen jeg kjenner med aspergers merker jeg absolutt ikke noe sosial klønethet hos, han er bare mer tilbaketrukket og 'sliten' av hele den sosiale biten.

Hans beskrivelse av forelskelse etc høres noe ut som din, bare enda verre kanskje, han kan ikke spise overhodet og føler seg fysisk syk når han er forelsket.

For moro skyld tok jeg en Asperger-test på nettet.

Nå skal det sies at jeg fester ingen lit til slike tester, faktisk fester jeg lite lit til all form for selvdiagnostisering (da symptomer ved de fleste psykiske lidelser er karaktertrekk alle har i større eller mindre grad - psykologer er trente til å se når disse trekkene er så fremtredende at de kan karakteriseres som en lidelse), så det var med et lett sinn jeg tok denne testen.

I følge den testen har jeg ikke Asperger, men jeg merker også at jeg fort blir sliten i sosiale sammenhenger.

Men dette vil en psykolog finne ut av når han begynner å jobbe med meg, så jeg tar det hele med knusende ro foreløpig.

[mil1365380270]

Meget bra tanke, og jeg ville vært hjertens enig med deg hadde det ikke vært for én ting:

Jeg har ikke lett for å forelske meg. En eneste gang i hele livet har jeg vært forelsket, og jeg synes det var fryktelig. Det var som å gå rundt om kring i halvørska, og jeg synes ingenting ble lettere. Snarere tvert i mot.

Dette gjør at jeg betviler at mine hemninger er knyttet til sammenhengen rundt sex, jeg tror de er knyttet til sex direkte. Det ender med at jeg holder jenter jeg møter på "trygg avstand" for å unngå å havne i en situasjon hvor jeg kan ende opp til sengs med dem.

:-S

Jo mer jeg analyserer, jo rarere høres det ut, og jo mer resignert blir jeg.

Gi litt mer blaffen, du, så skal du se ting blir lettere. Hvis jeg skulle analysert alt jeg gjør, hadde jeg tvilt på alt, funnet masse feil, og ikke fått gjort annet enn å tenke.

Du er smart nok til å unngå de verste tabbene, du må bare lære deg at man ikke kan planlegge og kontrollere alt. Blir litt mer spennende når ikke alt er analysert i fillebiter også ;-)

Og det der med forelskelse. Det er plagsomt for alle. Eneste stundene det er topp, er når man tror det går veien. Vissheten om at avstanden fra svimlende lykke til bunnløs forferdelse er skremmende kort, er fæl for alle. Men det er veldig dumt å gå glipp av lykkefølelsen fordi man er redd for å bli såret?!

[pip]

Hvorfor skal alle veier som er verdt å begi seg inn på her i livet være minelagte og voktet av drager og demoner? ;-)

Vel, en får vel bare se realiteten i øynene og godta det. :-)

Alle veier er belagt med drager, tusser, troll og gjenferd, fordi vi lever som i et eventyr.

Det går bra til slutt :-)

For når man har beseiret dragene og trollene, og hugget hodet av reven, da står prinsessa der :-)

Problemet er om man gjør som brødrene, og tar inn på vertshus med svir, da kommer man ikke videre.

[havfruen23]

hei du...lest hva du skriver og føler med deg...jeg tror du trenger å bli kjent med en jente som er trygg på seg selv og som kan få deg til å føle deg trygg..kanskje i utganspunktet dere bare trenger være venner....kanskje du har lyst å bli litt kjent med meg:)?

[Gjest fortsattjomfru]

hei du...lest hva du skriver og føler med deg...jeg tror du trenger å bli kjent med en jente som er trygg på seg selv og som kan få deg til å føle deg trygg..kanskje i utganspunktet dere bare trenger være venner....kanskje du har lyst å bli litt kjent med meg:)?

Ja, hvorfor ikke? Jeg lar ingen sten forbli usnudd. ;-)

Nå har jeg aldri hatt dette som utgangspunkt for å bli kjent med noen, så du må på forhånd unnskylde rar oppførsel fra min side - jeg vet ikke bedre. :-S