Time-out, hva er ditt syn?

[favn]

Det har aldri falt meg inn å bruke s.k. time-out eller å forvise barn som straffemetode.

Nå leser jeg at jeg er på linje med den kjente Jesper Juul. Hva med deg?

http://www.aftenposten.no/famlab/article1139265.ece

[Taj Mahal]

En fin ting å gjøre for å lære barnet å beherske sinne sitt.

Hvem trenger vel ikke time-out av og til?

[Maggi]

Jeg tror på det å ta barn ut av den negative situasjonen, slik at adferden brytes og det markeres at det må positiv adferd for å være en del av et fellesskap. Jeg tror på en nøytral måte å gjennomføre det på, uten fokus på at det er straff. Jeg tenker ikke på det som straff, men på en grense.

I spesielle tilfeller, når det er blitt veldig låst, tror jegpå en mer klassisk time-out. Ikke som disse nannyene i USA, men å sette barnet til å tenke på et nøytralt sted. Ikke lukke dåren, ikke låse eller annet som forsterker det. Bare tenking et fast sted.

[kizmiaz]

Leste om det i avisa idag.

Vi bruker time-out i visse situasjoner. Hvis det f.eks. blir skriking og rabalder ved bordet og det etter gjentatte oppfordringer, forklaringer og innspill ikke stopper, så blir de fulgt inn på rommet til de har sluttet å skrike. De kan ikke ta matroen fra resten av familien og ødelegge hele måltider. Idag lagde feks vesla på 4 år en stor scene da hun ikke fikk Cheerios til frokost men ble servert knekkebrød. Til slutt måtte hun inn på rommet en tur og tenke seg om. Det er snakk om korte stunder (et par minutter), og det er for å verne resten av familien mot skrik og bråk. Det vet de og dette funker. Synes ikke vi nedvurderer barna og behandler dem respektløst ved dette.

Men det er viktig å tenke gjennom hvordan vi oppdrar barna, og det har jeg gjort idag pga den artikkelen.

[Gjest Montass]

Fungerer på mine barn....bruker det bare på den eldste enda da. Men meininga med det er å la de roe seg ned...så vi kan snakke rolig til de etter de har hylt ferdig.

Unger må lære seg de kan ikke holde på slik, de må komunisere og bruke språket sitt. Ikke slå, sparke, bite, klore..osv. Kaller det ikke time out her i huset. De har fått en egen stol på gangen som de får sitte på i ca to-tre minutter. Det er ikke lenge egentlig, men de virker kjempelenge for ungen. Ungen blir sittende der til han roer seg ned. Han har blitt veldig grei å ha med å gjere etter vi har begynnt med dette. Synest det er veldig viktig han får med seg hvorfor han må roe seg ned, at de ikke er akseptabelt at han slår for han ikke får det slik han vil. Han har begynnt å snakke meir. Si hvorfor han er sint, hva han egentlig vil.

[snø]

Vel, jeg er nok en av dem som av og til gir min datter varige sår på sjelen, for det hender faktisk at hun blir bedt om å forlate åstedet, når hun absolutt ikke klarer å oppføre seg ;o)

Det er helt sikkert noen som har barn som man bare kan snakke ut av en hver situasjon, og det er helt flott for dem. Men jeg er mamma til et lite menneske som av og til rett og slett bare setter vrangsiden ut og nekter å gjøre det hun får beskjed om. Og da har man jo to alternativ - enten å la henne vinne, eller å la oppførselen hennes få en konsekvens. Og hvor mange kort har man da på hånden, om man ikke skal kunne sette dem på en stol eller i trappen noen minutt?

"Nå gjør du som du får beskjed om ellers gir jeg deg beskjed om å gjøre det enda en gang", er ikke akkurat noen effektiv trussel... ;o)

Derimot er det _veldig_ effektivt hos oss å si at "enten så gjør du som du får beskjed om, eller så kan du gå opp og være til du kommer på bedre tanker" relativt effektiv. Så effektivt at det bare hender en gang hvert skuddår at hun faktisk går opp.

Andre effektive virkemidler er "det er helt greit, bare fortsett sånn du, men da blir det ikke barnetv på en uke". Det er neppe heller i tråd med Jesper Juul eller andre forstå-seg-på'ere, men hjelpe meg det er effektivt!

Og ja, vi gjennomfører trusslene våre, og hun har vært uten barnetv i en uke _en_ gang ;-)

Det er altså et grusomt trusselregime i heimen vår, men hvis noen andre kan fortelle meg hvordan man får en 5-åring til å gjøre som hun skal, uten at man forhandler seg halvt i hel, så lytter jeg velvillig. Vi er ikke opptatt av å vinne alle kamper i huset vårt, så det er en del forhandlingsgrunnlag, men enkelte ganger er det rett og slett ikke forhandlingsrom, og det er de gangene "time-out" eller trussler om konsekvenser blir en del av "oppdragelsen" hos oss.

beste hilsen fra

[fei1365380229]

Ja det har jeg brukt ved enkelte anledninger. Det er bedre å ta en unge ut av en håpløs situasjon og la h*n roe seg og ikke ødelegge for de andre.

Vår yngste har en tendens til å svartne skikkelig og da kan det faktisk gå på helsa løs, da er det bedre at hun er på rommet sitt hvor hun ikke kan ødelegge både seg selv og inventar.

Dette er allikevel ikke en metode vi bruker i hytt og pine, det blir alltid forklart hvorfor og hun har velget mellom å gå på rommet sitt og roe seg eller å roe seg der hun er.

[favn]

En fin ting å gjøre for å lære barnet å beherske sinne sitt.

Hvem trenger vel ikke time-out av og til?

Det er sant, det gjør alle.

Men her trekker man seg på eget initiativ tilbake.

[Gjest blomsterløk]

Det hender en sjelden gang vi bruker det i middagssituasjonen. Når guttungen ikke kan sitte å spise, bare skriker, bråker, sutrer og gjør det utrivelig. Da ber vi han gå et annet sted å sette seg. Dette gjør vi for at vi andre 3 iallefall skal få lov å sitte å spise middag i fred og ro. Men han kommer veldig raskt tilbake, og da sitter han i ro og spiser maten sin.

[Atene]

Jeg har alltid brukt det, men ikke i den formen som nannyene gjør. Jeg tilmåler ingen tid. Oppfører barna seg dårlig, blir de forvist fra fellsskapet til de er klare til å oppføre seg ok igjen. Om det tar to sekunder eller ti minutter er opp til barnet.

Uakseptabel oppførsel fører til forvisning, sånn er det ellers i samfunnet også, og det er like greit at de lærer det av en de er trygg på.

[snø]

Det er sant, det gjør alle.

Men her trekker man seg på eget initiativ tilbake.

Vel, ikke i alle tilfeller. Det er nok en del voksne som får besked om å forlate åstedet, når de ikke kan oppføre seg.

Forskjellen på voksne og barn er at voksne i de fleste tilfeller er fornuftige nok selv til å forstå at de bør ta en time-out. Barn er ikke det, de trenger oss voksne til å ta de avgjørelsene for dem.

For å ta et helt konkret eksempel: Min datter hadde besøk av ei venninne i går. Denne venninna skulle få velge hva de skulle se til barnetv, og min datter slo seg vrang fordi venninna valgte noe annet enn det hun selv ville ha valgt. Min datter fikk da beskjed om å slutte med skrikinga, eller gå et sted hvor hun ikke forstyrret oss. Hun valgte da å tie stille. Hvordan skulle vi ellers taklet situasjonen? Latt henne sitte der og skrike, og gjort det utrilvelig for alle? Latt henne få lov til å bestemme hva vi skulle se?

I ni av ti tilfeller så holder det å true med "time-out". Men i det tiende tilfellet så må man gjennomføre.

Beste hilsen fra

[fyrlykt]

Etter å ha gjennomgått et foreldreveiledningsprogram hvor time-out er en del av programmet har jeg erfart at det virker.

Jeg har ingen tro på at ukritisk bruk av time-out er bra, men etter å ha avtalt med barna på forhånd HVA som fører til time-out og i situasjonen gi barna sjanse til å unngå timeout ved å bruke enten/eller setning har jeg sett at det virker. (Uten å ha vært nødt til å virkelig gå til det skritt å gi time-out mer enn en gang).

På forhånd hadde vi rollespilt time-out situasjonen slik at barnet skulle få kjenne etter hvor lenge f.eks. 3 minutter er, og få nøye innføring i reglene.

Ukritisk bruk av time-out etter foreldrenes dagsform og humør har jeg ikke noe til overs for. Time-out plassen skal heller ikke være soverommet, men f.eks. gangen, trappa eller lignende.

[KaVa]

Tja, jeg vet egentlig ikke hva jeg gjør, jeg :-)

Med eldstemann har jeg aldri hatt behov for å gjøre noen "time out". Men lillegutten har hatt en periode der han tester hva han får lov til å gjøre mot lillesøster. Dette resulterte i at han kunne regelrett gå henne ned (hun har begynt å reise seg ved møbler, og er ustødig), han kunne gå og klaske henne i hodet så det sang og han kunne sette seg på henne, når hun krøp på gulvet. Da har vi tatt han vekk fra henne - og satt han i et trinn i trappa i stua. Når jeg gjør det sier jeg: Det er ikke lov å slå/sitte på/gå ned lillesøster. Samtidig trøster jeg lillesøster. Når lillesøster er blitt blid igjen, ber jeg lillegutt om å komme og si unnskyld til lillesøster - og så er vi ferdige med den saken.

Samtidig roser jeg lillegutt når han er snill og god med lillesøster.

Og det ser ut til å ha funket. Nå velger han selv å være snill - det er lenge siden (bank i bordet) at lillesøster har fått seg et klask. Heldigvis.

[....AV]

Vi gjør det, men det er ingen straff, det er en konsekvens. Når barnet går fullstendig i lås og ikke er mulig å få kontakt med, plasseres han på rommet til han har roet seg såpass at man kan snakke til han.

Jeg irriterer meg over slike artikler som det, som bare sier at de foreldrene som gjør slik og slik er terrorister og gir barna varige sår, men som ikke gir noen hint om alternative løsninger. Slike artikler er kun egnet til å gi foreldre dårlig samvittighet.

[Taj Mahal]

Det er sant, det gjør alle.

Men her trekker man seg på eget initiativ tilbake.

Det er fint å lære at man kan gjøre det.

[Gjest togli]

Vi bruker ikke time-out i den forstand at ungene må sitte alene så og så lenge.

Det kan være greit å be ungene sette seg f.eks. i trappa for å roe seg hvis de krangler, svarer frekt etc. Når de føler at de kan snakke normalt igjen, så kan de komme inn til oss. Jeg synes dette er en fin måte å lære seg å roe seg ned på. Når en unge er kjempesinna får man sjelden noe konstruktivt ut av å løse konflikter. Bedre at de roer seg først, så kan vi løse konflikten.

Åtteåringen hos oss er den som lettest blir hissig. Hun velger gjerne selv å trekke seg ut av situasjonen. Hun går da på egen initiativ inn på rommet og smeller litt med døra ;-). Fem minutter etterpå er hun tilbake, like blid.

[org]

Egentlig er dette et vanskelig spørsmål.

Våre barn trenger vi ikke å bruke time-out på. Enkelt og greit fordi at de "aldri" slår seg på tverke.

Eller - (rettelse:) Hvis minstedatra er vrang, går hun på rommet sitt, lukker døra og blir der ei stund. Så begynner hun enten å leke, eller så kommer hun blid og fornøyd ut igjen.

Men jeg tror ikke jeg ville hatt betenkeligheter med å bruke time-out i visse situasjoner.

På skolen i "gamledager" ble man sendt på gangen.

[favn]

Det er fint å lære at man kan gjøre det.

Ingen her har 'lært' å trekke seg tilbake til seg selv.

Det kommer jo naturlig når man føler for det, er sliten eller hva som helst.

[org]

Tja, jeg vet egentlig ikke hva jeg gjør, jeg :-)

Med eldstemann har jeg aldri hatt behov for å gjøre noen "time out". Men lillegutten har hatt en periode der han tester hva han får lov til å gjøre mot lillesøster. Dette resulterte i at han kunne regelrett gå henne ned (hun har begynt å reise seg ved møbler, og er ustødig), han kunne gå og klaske henne i hodet så det sang og han kunne sette seg på henne, når hun krøp på gulvet. Da har vi tatt han vekk fra henne - og satt han i et trinn i trappa i stua. Når jeg gjør det sier jeg: Det er ikke lov å slå/sitte på/gå ned lillesøster. Samtidig trøster jeg lillesøster. Når lillesøster er blitt blid igjen, ber jeg lillegutt om å komme og si unnskyld til lillesøster - og så er vi ferdige med den saken.

Samtidig roser jeg lillegutt når han er snill og god med lillesøster.

Og det ser ut til å ha funket. Nå velger han selv å være snill - det er lenge siden (bank i bordet) at lillesøster har fått seg et klask. Heldigvis.

"Det er ikke lov å slå/sitte på/gå ned lillesøster"

Uff, stakkars lita! :-)

[favn]

Vel, ikke i alle tilfeller. Det er nok en del voksne som får besked om å forlate åstedet, når de ikke kan oppføre seg.

Forskjellen på voksne og barn er at voksne i de fleste tilfeller er fornuftige nok selv til å forstå at de bør ta en time-out. Barn er ikke det, de trenger oss voksne til å ta de avgjørelsene for dem.

For å ta et helt konkret eksempel: Min datter hadde besøk av ei venninne i går. Denne venninna skulle få velge hva de skulle se til barnetv, og min datter slo seg vrang fordi venninna valgte noe annet enn det hun selv ville ha valgt. Min datter fikk da beskjed om å slutte med skrikinga, eller gå et sted hvor hun ikke forstyrret oss. Hun valgte da å tie stille. Hvordan skulle vi ellers taklet situasjonen? Latt henne sitte der og skrike, og gjort det utrilvelig for alle? Latt henne få lov til å bestemme hva vi skulle se?

I ni av ti tilfeller så holder det å true med "time-out". Men i det tiende tilfellet så må man gjennomføre.

Beste hilsen fra

Jeg mente at vi, barn og voksne her i huset, simpelthen trekker oss tilbake når vi har lyst til å være alene.

Jeg skjønner for øvrig på innsenderne her at jeg muligens snakker uten viten. Det har aldri, bank i bordet, vært episoder her av utagerende karakter slik at straff som feks time-out har vært tenkt engang... Ja, de er unike ;-)