separasjonsangst hos voksen?

[kari27]

Hei, jeg er ei jente på 27 år. Jeg er samboer (ingen barn), vi har vært sammen i to år og har det utrolig bra sammen. I hverdagen fungere vi knirkefritt og krangler aldri. Jeg har det veldig godt i livet mitt, utdannelse, jobb, venner, familie og samboer. Samboeren min reiser en del. To-tre ganger i året er han borte tre uker i strekk, ellers en helg her og der. Dette takler ikke jeg i det hele tatt. Første gangen han skulle dra var jeg sikker på at han kom til å dø og jeg gråt i en uke. Jeg har fremdeles litt redsel for at han skal dø, men mest av alt føler jeg et sterkt sinne mot han når han er borte. Jeg sitter ikke hjemme og savner han, jeg er aktiv og har et godt liv. Men jeg er så inderlig sint for at han forlater meg at kjærligheten nesten ikke har plass. Jeg får sterke smerter i brystet, kjevene låser seg og noe søvnproblemer. Jeg våkner om morgenen sint på han. Først trodde jeg at jeg bare var egoistisk, teit og smålig som ikke kunne la han reise og kose seg (han har det utrolig bra på tur sammen gode venner og festing), men nå begynner jeg å lure på om mine reaksjoner ikke er helt fornuftige og rasjonelle. Det er en enorm smerte i meg når han drar, men den er helt borte før han drar og når han kommer hjem. Det gjør det vanskelig å prate om, jeg kan ikke forklare meg selv i ettertid. Moren min døde av kreft når jeg var 13 år. Kort tid etter det ble det mye styr med ny kone hos far, nye søsken osv. På mange måter var jeg overlatt til meg selv. Når jeg fylte 20 måtte jeg til psykolog pga dårlig selvbilde og nummhet/likegyldighet. Samboeren min i dag er kanskje første gang jeg har latt et menneske komme så nær meg, og delt livet med en annen person. Jeg er ikke helt komfertabel med å dra fram mammas død, synes liksom den alltid kommer opp som en unnskyldning. Burde jo kommet over det nå. Er det vanlig å reagere med slike problemer når man er voksen? Er det en tydelig sammenheng mellom de tingene, eller bare jeg som overdramatiserer?

[sillebertine]

Jeg ville ikke ha reagert slik du gjør, men jeg vet ikke hvor vanlig det er. Men det gjør det jo veldig vanskelig for dere begge når du føler det slik. Vet at du ikke kan noe for disse følelsene, og det hadde kanskje vœrt fornuftig å få noen du kunne snakke med, som kan tolke dette på riktig måte.

Når han reiser bort, er det ikke for at du skal ha det jœvlig, absolutt ikke, men noen ganger er det dessverre nødvendig med litt tid borte ifra hverandre.

For meg så virker det som om du klamrer deg til han som om han skal forsvinne for alltid.

Se om du kan snakke med han, fortelle han at du føler det slik. Du trenger ikke å fortelle han om moren din ennå, ikke før du føler at tiden er inne for det. Jeg tror du vil bli overrasket hvor mye bedre ting kan bli, bare man vet hvorfor folk er på den og den måten. Kanskje er det noen som kan gi deg et godt råd til hvordan du kan dempe seperasjonsangsten din slik at den etterhvert blir tålbar. Det er synd at du skal lide slik.

Det eneste rådet jeg kan gi deg her og nå er å snakke sammen med din kjœreste. Kanskje kan han ringe deg eller gjøre andre ting for å vise deg at han ikke har forlatt deg. Sende en sms eller mms en gang iblandt. Vise at han bryr seg om deg.

Lykke til!

[frosken]

Slik jeg ser det, er det ikke vanlig å reagere så sterkt på adskillelse som voksen og det kan selvfølgelig ha sammenheng med din mors død.

Men det viktige nå er vel at du ikke lar disse følelsene få ødelegge forholdet til din samboer. Du bør ikke forsøke å motvirke hans ønske om å reise bort fra tid til annen, tvert i mot kan du se på det som en form for "trening" og mulighet til å bli bedre kjent med deg selv og dine egne følelser.

Dersom du fungerer greit ellers og har det ok, så tipper jeg at du kan snakke med venner om dette hvis du ønsker det når samboeren din er bortreist. De fleste vil både lett kunne se at din mors dødsfall kan ha gjort deg sårbar mht adskillelse og samtidig kunne minne deg på at dette er følelser som ikke er rasjonelle i situasjonen her og nå.

Du kan selvfølgelig også velge å be fastlegen din henvise deg til noen timer hos en psykolog dersom du ønsker det. Hvis du er interessert, så kan du kanskje skrive et brev til den psykologen som behandlet deg for noen år siden og fortelle om problemet. Kanskje vedkommende kan gi deg noen oppfølgningstimer.