Nevrotisk

22. oktober 2005

Jeg er en generelt sett veltilpasset person, har det som regel bra.

MEN, når det kommer til menn går jeg helt i vranglås. Jeg tåler ikke å like en type (tenk om han ikke liker meg og avvisker meg?), jeg tåler ikke å mislike en type (da må jeg kanskje avvise han og da blir han sur, og det er jo fælt å vite at det liksom er min skyld). Jeg tåler heller ikke å være ambivalent ovenfor en type, for jeg føler at jeg på død og liv MÅ ha et slags klart svar for meg selv. Jeg klarer ikke at ting henger i lufta...

I tillegg er det slik at det skal veldig lite til før jeg går i vranglås. Hvis jeg møter en fyr ute på byen som spør om nummeret mitt, blir jeg gående en hel uke og bekymre meg over om han vil melde meg og hvordan det kan komme til å gå. Etter ca. to møter og ti tekstmeldinger har jeg enten blitt veldig forelska, ELLER jeg føler en slags avsky for fyren. Så selv om jeg jo strengt tatt ikke har blitt kjent med fyren, så har jeg veldig sterke følelser ovenfor han og tenker mye på han (enten positivt eller negativt).

Det er ingen ting annet i livet mitt som gir meg så sterke følelser. Folk jeg kjenner dør, jeg gjør noe feil på jobb, jeg krangler med venner, jeg vaser vekk alle pengene mine... Den frustrasjonen jeg føler ovenfor slik ting er bare blåbær i forhold til dette med menn.

HVA FAEN I HELVETE SKAL JEG GJØRE?? JEG BLIR SPRØ!!

Jeg trenger noen kloke ord fra dere kloke mennesker her på forumet!