Vanskelig situasjon

[Aryane]

Vet ikke helt hvilket forum dette passer best på, men prøver her.

Kjæresten forlot eks'en sin fordi hun var utro. De har to barn sammen, jente 9 og gutt 3. Nå i ettertid har han fått vite at hun har hatt et forhold til denne mannen i ca 4 år, og da kommer utvilsomt spørsmålet..."kan han være far til sønnen".

Kjæresten min er veldig i tvil nå om hva han skal gjøre, han sier han er så glad i sønnen at han egentlig ikke vil prøve å finne det ut. Hun nekter å svare på om det er noen mulighet for at denne andre kan være faren.

Jeg ser jo at dette plager ham veldig, men han er livredd for å ende opp med å finne ut at gutten ikke er hans. Gutten er ikke spesielt lik på faren, men har helt klart noen likhetstrekk uten at det trenger å bety noe. Har sett denne andre fyren så vidt en gang og han er veldig mørk, kjæresten min er mellomblond, det er eks'en og, og gutten er helt lys.

Jeg prøver å støtte ham så godt jeg kan og ikke buse ut med mine meninger i denne saken, skjønner godt at han er redd for å finne ut at gutten ikke er hans, men tvilen vil vel gnage resten av livet dersom han ikke finner det ut.

Hva hadde dere gjort i en sånn situasjon?

[laban]

Tatt DNA-test. Det er veldig lett.

Jeg synes det er bedre å vite enn å være i tvil, selv om sannheten ikke alltid er det man ønsker mest.

[Aryane]

Tatt DNA-test. Det er veldig lett.

Jeg synes det er bedre å vite enn å være i tvil, selv om sannheten ikke alltid er det man ønsker mest.

Det er i grunnen min mening og, men han er så redd for hva den DNA testen vil vise. Tror i grunnen ikke han har noe å frykte, men man vet jo aldri.

[Gjest jeg ville ikke forfulgt saken]

Hvis jeg hadde vært sammen med barnets mor, ville jeg tatt test hvis jeg var i tvil. Når han ikke er sammen med henne vet jeg ikke om jeg vile gjort det, i redsel for å miste kontakt med gutten hvis det ble bekreftet at han ikke er den biologiske faren. (særlig fordi moren hadde / har et langvarig forhold til mannen, og han kan komme på banen som barnets pappa.

Hvis jeg elsket barnet, og følte meg helt som barnets far, ville jeg bestemt meg for var jeg var barnets far uavhengig av dna, og fortsatt slik.

[mrxx]

Fytti katta, det er en forferdelig situasjon kjæresten din er i.

Jeg tror at det er det beste om han finner ut sannheten. Hvis ikke vil dette prege han for resten av livet, han vil gå å gruble på dette for all fremtid.

Hans ekskona burde ha vært så real at hun forsøkte å oppklare dette. Om ikke annnet for barnet sin skyld.

Men vil hun ikke si noe så kan jo det også tyde på at hun er usikker selv også(?)

Jeg tror at sannheten vil komme for en dag uansett. Gutten vil kanskje finne ut noe og han vil også vite sannheten. Gutten har også krav på å vite hvem som er hans far.

Hadde jeg hatt slike mistanker og vært usikker så hadde jeg ville vite sannheten.

[favn]

Jeg ville gått for DNA selv om sannheten kan slå lufta ut av far-sønn (og mor).

I framtiden kan mange ting dukke opp som kanskje unngås hvis det 'formelle' avdekkes nå.

Uff, vanskelig dette. Lykke til, alle sammen.

[Gjest enig der]

Fytti katta, det er en forferdelig situasjon kjæresten din er i.

Jeg tror at det er det beste om han finner ut sannheten. Hvis ikke vil dette prege han for resten av livet, han vil gå å gruble på dette for all fremtid.

Hans ekskona burde ha vært så real at hun forsøkte å oppklare dette. Om ikke annnet for barnet sin skyld.

Men vil hun ikke si noe så kan jo det også tyde på at hun er usikker selv også(?)

Jeg tror at sannheten vil komme for en dag uansett. Gutten vil kanskje finne ut noe og han vil også vite sannheten. Gutten har også krav på å vite hvem som er hans far.

Hadde jeg hatt slike mistanker og vært usikker så hadde jeg ville vite sannheten.

ville fått visshet.

[ShitDiddelyDo]

Huff, fyttifaen for en situasjon.

Hvis han ikke går for dna er vel faren stor for at han aldri vil få problemstillingen ut av hodet, eller? Ikke så rart i så fall.

Jeg ville gått for dna. Det må være bedre å vite enn å la tvilen gnage en i stykker fra innsiden.

[DarkPink]

Om jeg var ham ville jeg definitivt tatt en DNA-test, og fortsatt å behandle ham som sin egen sønn på det psykiske planet, fortsatt kontakten med ham og ikke forskjellsbehandlet ham og datteren.

Når det gjelder det praktiske (selv om det sannsynligvis ikke er det han er mest opptatt av akkurat nå), så kan det jo hende han betaler barnebidrag han ikke skulle betalt osv., og det har jo en del å si mht arv osv.

[Ørkenvandreren]

Ojjjj...... :-/ Den var lei....

Hvis han ikke kan få den gnagende tvilen ut av hodet, mener jeg DNA test er det rette svaret.

[Aryane]

Huff, fyttifaen for en situasjon.

Hvis han ikke går for dna er vel faren stor for at han aldri vil få problemstillingen ut av hodet, eller? Ikke så rart i så fall.

Jeg ville gått for dna. Det må være bedre å vite enn å la tvilen gnage en i stykker fra innsiden.

Ja jeg mener også det, men skjønner jo at det er vanskelig for ham. Jeg kjenner jo eks'en hans godt og har alltid likt henne, men etter bruddet deres har hun forandret seg totalt, virker som hun går inn for å gjøre det vanskelig for ham.

[Aryane]

Ojjjj...... :-/ Den var lei....

Hvis han ikke kan få den gnagende tvilen ut av hodet, mener jeg DNA test er det rette svaret.

Ja det mener jeg og, selv om det kan få konsekvenser han aldri hadde drømt om. Det at det virker som om eks'en gjør det hun kan for å gjøre det vanskelig for ham hjelper jo ikke akkurat.

[ShitDiddelyDo]

Ja jeg mener også det, men skjønner jo at det er vanskelig for ham. Jeg kjenner jo eks'en hans godt og har alltid likt henne, men etter bruddet deres har hun forandret seg totalt, virker som hun går inn for å gjøre det vanskelig for ham.

Ja, ikke rart det er vanskelig for ham.

En situasjon ingen i verden fortjener. :/

[Aryane]

Om jeg var ham ville jeg definitivt tatt en DNA-test, og fortsatt å behandle ham som sin egen sønn på det psykiske planet, fortsatt kontakten med ham og ikke forskjellsbehandlet ham og datteren.

Når det gjelder det praktiske (selv om det sannsynligvis ikke er det han er mest opptatt av akkurat nå), så kan det jo hende han betaler barnebidrag han ikke skulle betalt osv., og det har jo en del å si mht arv osv.

Ja det er veldig vanskelig for ham akkurat nå, det han er mest redd for er at dersom det skulle vise seg at denne andre er far til gutten, han skal miste kontakten med ham. Eks'en gjør nemlig det hun kan for å gjøre det vanskelig for ham.

[Aryane]

Ja, ikke rart det er vanskelig for ham.

En situasjon ingen i verden fortjener. :/

Bare det å plutselig få slengt i trynet at hun har bedratt ham i 4 år er jo ille nok, og så dette på toppen, hvor jævlig går det an å bli??? Hun som alltid har virket så grei og oppegående....

[Aryane]

Jeg ville gått for DNA selv om sannheten kan slå lufta ut av far-sønn (og mor).

I framtiden kan mange ting dukke opp som kanskje unngås hvis det 'formelle' avdekkes nå.

Uff, vanskelig dette. Lykke til, alle sammen.

Takk for det ) Får bare krysse fingrene og håpe det ordner seg, har så vondt av ham nå...

[ShitDiddelyDo]

Bare det å plutselig få slengt i trynet at hun har bedratt ham i 4 år er jo ille nok, og så dette på toppen, hvor jævlig går det an å bli??? Hun som alltid har virket så grei og oppegående....

Nei, det er bare forjævlig. Ikke lett å skrive noe fornuftig, og det er bare han som vet hva han må gjøre.

Men det er vel nærliggende å tro at han kommer til å gnages i stykker av uvitenhet hvis han ikke dna-tester seg.

Jeg hadde uten tvil gjort det.

[Aryane]

Fytti katta, det er en forferdelig situasjon kjæresten din er i.

Jeg tror at det er det beste om han finner ut sannheten. Hvis ikke vil dette prege han for resten av livet, han vil gå å gruble på dette for all fremtid.

Hans ekskona burde ha vært så real at hun forsøkte å oppklare dette. Om ikke annnet for barnet sin skyld.

Men vil hun ikke si noe så kan jo det også tyde på at hun er usikker selv også(?)

Jeg tror at sannheten vil komme for en dag uansett. Gutten vil kanskje finne ut noe og han vil også vite sannheten. Gutten har også krav på å vite hvem som er hans far.

Hadde jeg hatt slike mistanker og vært usikker så hadde jeg ville vite sannheten.

Ja han har det ikke lett nå, i det ene øyeblikket vil han vite og i det neste er han usikker. Får så vondt av ham! Jeg ville nok tatt en DNA test, men han må finne ut av det selv. Ting tregner jo ikke forandre seg uansett hva utfallet blir, men eks'en har tydeligvis bestemt seg for å være vanskelig, og det gjør jo ikke saken lettere

[Aryane]

Hvis jeg hadde vært sammen med barnets mor, ville jeg tatt test hvis jeg var i tvil. Når han ikke er sammen med henne vet jeg ikke om jeg vile gjort det, i redsel for å miste kontakt med gutten hvis det ble bekreftet at han ikke er den biologiske faren. (særlig fordi moren hadde / har et langvarig forhold til mannen, og han kan komme på banen som barnets pappa.

Hvis jeg elsket barnet, og følte meg helt som barnets far, ville jeg bestemt meg for var jeg var barnets far uavhengig av dna, og fortsatt slik.

Ja, men da vil jo tvilen alltid være der...

[Aryane]

Nei, det er bare forjævlig. Ikke lett å skrive noe fornuftig, og det er bare han som vet hva han må gjøre.

Men det er vel nærliggende å tro at han kommer til å gnages i stykker av uvitenhet hvis han ikke dna-tester seg.

Jeg hadde uten tvil gjort det.

Da jeg snakket med ham i sted hadde han bestemt seg for å ta testen, men han vil ikke at hun skal vite det, tror/vet du om han kan ta gutten med uten at mor blir informert. De har delt foreldreansvar. Hun vil jo få vite det uansett, men sånn i første omgang?