Vurderer å gå - igjen.....

[vinglete?]

Hei!

Min mann og jeg har vært sammen i 15 år, hvorav de 8 siste som gift. Vi har to barn. For tre år siden gikk vi fra hverandre og var separert i 1 år, men fant sammen igjen etter å ha gått i meget nyttig terapi. Hovedproblemet vårt har fra første dag vært at vi har meget forskjellig bakgrunn, og sett med verdier og normer i oss. Det medføret at vi ganske tidlige kom i situasjoner hvor løgner, avsløringer, usikkerhet og utrygghet ble et problem. En utroskapshistorie har vi også med oss, som det gikk mange år før vi kom til bunns i fordi sannheten ikke kom frem. Det er sider i vårt forhold som fungerer bra og vi har en bedre forståelse for hvorfor vi har slitt oss igjennom et langt forhold til nå, men jeg har kommet til et punkt IGJEN hvor jeg ikke er i stand til å leve slik. Jeg har et sterkt ønske om å bevare vennskapet, men respekten og tilliten er ikke tilstede og jeg kjenner meg ulykkelig, føleslsesmessig frynsete og vinglete.

[skorpionfisken]

Kanskje dere skulle gå til terapi igjen?

Men, om respekten for han er borte, og følelsene ikke er der. Hva er det da som holder deg?

Det er ikke et poeng å være i samlivet for å beholde det gode vennskapet. Det vil i lengden slite på vennskapet også.

[Gjest linedans]

Det var vansklig å få utroskap og slikt bak seg, men vi har gått til terapi. Men vi har lært masse av trissie her også. Spes med utrygghet og sjalusi.

Vi fikk masse hjelp med å slutte og se på forskjelene i bakgrunn og verdier. Da klarte vi å få nytte av terapien.

Trissi sin terori at det var min ide om at vi hadde så forskjellig bakgrunn og verdier, var det samme som og fjerne respekt og være respektløs.

Da fikk vi også nytte av terapien. og jeg har sluttet å vingle. Vil råde til og lese noe av det hun skriver

om og gjøre hverandre spennende i stedet.

Vi har det kjempefint nå.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Når du og dere, har det sånn sammen, vil jeg absolutt anbefale dere å gå til en samlivsrådgiver igjen. Det er ikke gjort i en fei her over nettet å vurdere alle sider av en samlivssak.

Kanskje ulikhetene mellom dere er så store at prisen du betaler for å være i forholdet er for høy. Og du blir jo ikke yngre med årene. Det er viktig å ta vare på seg selv.

[trissie]

Forskjellige verdisett og normer kan være for stor belastning, men for hvem?

Det kan være vanskelig å beskrive hva forskjellene er også, men klarer du å beskrive det?

Det kan jo være et utgangspunkt for å finne om prisen er for høy?

En klok mann jeg lyttet til en gang jeg vinglet selv sa:

Hvis du sykler, og bare ser ned eller bakover etter sporene, er det umulig å ikke vingle.

Eller hvis du bare ser etter hvordan partneren sykler, blir det lett å krasje i han.

Feilen du gjør er at du ikke ser framover sa han.

To som sykler og ser framover, kan både snakke sammen og glede seg over turen.

Ser vi framover og har et mål for sykkelturen, er det mye lettere å få fart uten å vingle. Da klarer jeg også å se rundt meg, og nyte.

Det var det som skulle til for at vi skulle få hjelp av terapien.

Har du gjort deg noen tanker om det?

[vinglete?]

Forskjellige verdisett og normer kan være for stor belastning, men for hvem?

Det kan være vanskelig å beskrive hva forskjellene er også, men klarer du å beskrive det?

Det kan jo være et utgangspunkt for å finne om prisen er for høy?

En klok mann jeg lyttet til en gang jeg vinglet selv sa:

Hvis du sykler, og bare ser ned eller bakover etter sporene, er det umulig å ikke vingle.

Eller hvis du bare ser etter hvordan partneren sykler, blir det lett å krasje i han.

Feilen du gjør er at du ikke ser framover sa han.

To som sykler og ser framover, kan både snakke sammen og glede seg over turen.

Ser vi framover og har et mål for sykkelturen, er det mye lettere å få fart uten å vingle. Da klarer jeg også å se rundt meg, og nyte.

Det var det som skulle til for at vi skulle få hjelp av terapien.

Har du gjort deg noen tanker om det?

Takk for nyttige innspill så langt...

Jeg mener at verdier og normer er noe vi bærer med oss fra barnsben av og sitter ganske godt plantet i ryggmargen. Når disse settes på prøve rokkes ganske grunnleggende følelser i oss. Jeg er ikke tilhenger av å bruke løgn som verktøy i et parforhold, og denne siden ved min partner har jeg ikke egentlig kunnet leve med. Men så er det andre sider som fungerer og derfor er jeg her ennå. Med en rekke av mindre og stor tillitsbrudd er det vanskelig å "sykle i samme

retning". Jeg vet ikke engang om jeg har lyst til å være med på denne sykkelturen lenger. Litt flåsete sagt det siste der, men det er en tålegrense og den har jeg egentlig nådd. Likefullt er jeg engstelig for at jeg skal angre hvis jeg går. Vi har to barn og har brutt en gang før. Tross alt er det jo biter av samlivet som fungerer også. Hjelp!