Jeg klarer ikke å tilgi...

[Gjest For tøff psykisk...]

Jeg er en kvinne, snart 40, som har fått min andel av hva livet byr. Foreldre som ikke var spesielt snille (har brutt totalt med dem), en tidligere samboer som var utro og mitt første barn døde under fødselen.

For drøyt ti år siden traff jeg han som er min ektemann. Da vi møttes, hadde han et forhold til en gift kvinne som han avsluttet umiddelbart. Omstendighetene rundt forholdet var veldig spesielle, det har aldri plaget meg i ettertid.

For noen dager siden leste jeg en SMS på mobilen hans; jeg fikk beskjed om å sjekke noe av han som da var på jobb, og da fant jeg denne SMS'en med noe spesiell ordlyd og med ukjent nummer. Når jeg sjekket hvem den kom fra, var det Henne - hun han hadde et forhold til før vi møttes...

Det var selvfølgelig ikke meningen at jeg skulle se den meldinga, den skulle ha vært slettet sammen med de andre. Men det var den ikke, og min ektemann bedyrer at de ikke har møttes eller hatt noe forhold i det heletatt siden dengang da - før nå i høst. De har bare flørtet litt pr sms og på telefonen, sier han.

Det kan godt hende at han snakker sant, men problemet for meg er at jeg ikke klarer å tilgi! Jeg klarer aldri å legge slikt bak meg, når jeg blir skikkelig såret klarer jeg ikke å legge det bak meg. Jeg vet jeg har forferdelig hard psyke, det er en fordel f.eks. i jobben min, men privat er det ikke fullt så bra.

Ektemannen trygler og ber om at vi skal fortsette, men jeg vet at jeg alltid vil bruke dette mot han. Jeg vet at det vil komme opp så fort det blir litt "skjær i sjøen", og det vil jo ikke gi noen av oss et godt liv.

Det hjelper ikke å snakke ut om ting, det hjelper ikke egentlig at jeg tror på det han sier, for jeg har en hard, hard klump inni meg som jeg ikke blir kvitt. Sånn har jeg det i forhold til mine foreldre, sånn har jeg det i forhold til min ekssamboer og slik har jeg det i forhold til en tidligere venninne som sviktet meg på et tidligere tidspunkt i livet. Jeg er så hard, jeg makter ikke å ha kontakt med disse menneskene som sårer meg.

Noen som har opplev noe lignende, og som kom seg ut av det? Altså, noen som har myknet med årene?

Ja, jeg er trist, jeg er lei meg og jeg skjønner ikke helt hvordan livet blir framover, men jeg kjenner helt klart at jeg ikke klarer å bo sammen med mannen min lenger...

[Gjest tenker jeg]

Jeg syns du burde jobbe med deg selv og egne holdninger også jeg. For du kan ikke gå rundt og ha klump i magen eller gå fra ethvert menneske som noen gang skulle skuffe/ såre deg. Hvis du går gjennom resten av livet uten å bli skuffa er det for det første en bragd, for det andre helt klin umulig. Hvis ingen skal skuffe deg, betyr det at de alltid lever opp til _dine_ forventninger og tar hensyn til deg først. Du vil vel omgis av mennesker som har egne tanker og meninger? Og de kan komme til skuffe deg i blant pga dumme avgjørelser de tok. Det er da menneskeligheten kommer frem og evnen til evt å tilgi hvis man finner rom for det.

Det at du får klump i magen hver gang noen rundt deg gjør/ sier noe feil er ikke bra. Du tar det veldig til deg og det er ikke så sikkert at det var grunn til det.

Hva angår sms din mann har mottatt, så bør du vel også finne ut av om denne kontakten fortsatt er aktiv. Om du klarer å tilgi ham eller ikke vet jo bare du. Akkurat her kan du vel stille flere spørsmål så du tar en avgjørelse på riktig grunnlag, men jeg syns jo han har vært litt ufin da. Jeg kan jo ikke hva du burde gjøre. JEg kan bare snakke for meg. Og sånn som jeg kjenner forholdet mellom mannen min og meg (og dette blir jo helt hypotetisk), så ville jeg vært forbanna og såret en stund, men hvis ikke det var mer enn sms, ville ikke det vært grunn til å gå fra ham. Men det gjelder _oss_.

Lykke til. Håper du treffer den avgjørelsen du klarer å leve videre med. Det viktigste er jo at _du_ har det bra.

[Gjest eller for lite tøff?]

Hei!

Først må jeg få si at jeg virkelig føler med deg! Det er utrolig vondt å oppleve svik, særlig fra dem du er glad i og stoler på!

Utrolig hvordan små ting(som oppleves som store) kan velte et solid og flott forhold!

Jeg svarer deg fordi jeg kjenner meg litt igjen. Jeg har også et tøft ytre, og har også trodd at jeg har et like tøft indre.

Har også kuttet ut folk gjennom livet som har sviktet meg, og lever fint videre uten dem.

Men, det slår meg av og til at jeg ikke er så tøff, at jeg er såpass pinglete at jeg kutter ut kontakter som kunnet vært ordnet opp i om jeg hadde taklet sårheten min bedre.

Mannen din har helt klart gjort noe forferdelig dumt, det må jeg si, særlig også når han kjenner til din bakgrunn!

Men, vil du virkelig leve videre uten ham pga. dette?

Er det ikke mulig for deg å prøve å jobbe deg gjennom dette sammen med ham?

Få ekstern hjelp fra familierådgivningskontor?

Om han er interessert i å beholde deg, så vil han sikkert gjøre det han kan for å trygge deg og opparbeide seg tillit igjen..

Hvis det bare er noen SMS`er og telefonkontakt, så klarer du dette om du går inn for det vel? Eller tror du ikke på ham? Tror du det har vært noe mer?

Få ham til å legge alle kortene på bordet, og oppsøk hjelp, det er det eneste jeg ser som fornuftig i en slik

sak:)

Synd om du skulle gå glipp av en flott person i livet ditt fordi dere ikke prøver hvertfall...

Lykke til!

[Gjest Evina]

Dette kan virkelig ikke være lett for deg..

Jeg forstår veldig godt reaksjonen din.

Selv er jeg lik, og jeg tror selv at jeg hadde vurdert å reise fra han. Nå vet ikke jeg hva som sto i disse mld. Og vet derfor ikke hvor "ille" det er. Men jeg hadde nok gått fra han. Ikke fordi jeg ikke kunne ha tilgitt han, men for at slike ting fort kan gjenta seg.

Jeg ville konstant vært nervøs om det tikket in en mld på tlf hans: "Var det en dame tro?" "hmm.. Når kommer han hjem fra byen tro?" "Fant han en koselig dame på byen han kunne tenkt seg en natt med?"

Slike tanker ville jeg fått i ettertid og det tror jeg ikke at jkeg kunne levd med.. orker ikke å være sjalu og kontrollerende.

Derfor hadde jeg for min egen del og kjæresten sin del gjort det slutt.

Men det er jo også like greit å gjøre det slutt ettersom han da egentlig ikke vil ha meg. Hadde han vilt ha meg og var redd for at det skulle bli slutt, så hadde han aldri vært utro i utgangspunktet. Utroskap er gjerne et tegn på at forholdet går mot slutten.

Lykke til..

[Gjest M.Angelica]

Gjør det noe at han har hatt litt kontakt med henne da? De har jo tross alt vært gift..

[Gjest Det ER lys i tunnelen for de som holder ut]

Joda, jeg kjenner meg igjen.

Nærmer meg de 40 selv, har brutt med all familie, Brutt med god venninde pga. lite svik, er sterk som en hest psykisk sett sånn, og snur ryggen til alt vondt uten å kaste et blikk tilbake.

Jeg kunne fortalt deg historier du knappt ville trodd på.

Jeg trodde aldri, aldri at jeg noen gang kom til å mykne opp, bli ordentlig glad i noen nok til å bo sammen, dele kjærlighet og fremtidsdrømmer.

Jeg kom til det stadiet at jeg visste at jeg alltid kom til å bli alene og jeg vurderte å begynne med ons for iallefall å få dekket litt sex innimellom.

Men mitt var mitt, hus, ting, liv, og evnt. mannfolk fikk ha sitt, ingen skulle innenfor mine grenser noe mer slik at de fikk anledning til å såre meg.

Gosj å hard og innlevd jeg trodde jeg var i det mønsteret der.

Vel jeg var jo også det ganske så hardt.

Men så skjedde noe som vi alle kan kalle klisjè...jeg møtte en fyr og vi hadde kaffe på terassen min i ny og ne.

Etterhvert så hjalp han meg med litt småting og som takk så ba jeg ham på middag en kveld - bare for å være snill og grei altså.

Med litt vin i hodet så tenkte jeg at jeg jammen skulle få meg mitt livs første ons også, litt sex var da ikke å forakte, fyren var søt nok han.

Det ble ikke noe ons den kvelden, men det ble møte etter møte, vi flyttet sammen, det ble kjøpt inn ringer...

Og for første gang i mitt liv sa jeg "jeg elsker deg" til en av det motsatte kjønn.

Nå sitter vi og planlegger å bli gråe sammen, noe jeg aldri har kunnet gjøre med andre før.

Jeg er mer sårbar enn noen sinne, jeg utleverer mitt indre mer enn noen gang før, men jeg føler meg også mer trygg og elsket enn på så lenge jeg kan huske.

Selvsakt kommer ikke alt dette pga. meg, men fordi min mann er noe av det flotteste, roligste, tålmodigste, snilleste mennesket jeg noen gang har møtt.

Der jeg ikke sier noe, skjønner han, når jeg får foten i trykk så letter han sin, når jeg er litt trist så er han der, han verdsetter meg fryktelig høyt, lar meg alltid få vite det, elsker intenst og fullstendig.

Det er liksom ingen risiko lenger å gi fra seg følelser, å la klumpen i magen slippe tak.

Jeg føler selv en forelskelse, kjærlighet og trygghet som er enormt stor, men den er også så stor at jeg har skjønt at det er verdt risikoen for å bli såret igjen.

Så ja kjære du, det er faktisk mulig, vanskelig men mulig å klare å bli litt myk igjen, å føle alt dette gode vi alle burde fått føle.

Føle tillit, trygghet, samhørighet og glede, og ha guts til å snakke om og jobbe seg gjennom evnt. kriser som skulle komme.

Jeg ville aldri trodd dette skulle skje som har skjedd meg, min mann og jeg har aldri kranglet eller diskutert høylydt, vi har en enorm harmoni, og allerede pr i dag så ligger mitt hjerte, mitt liv og min fremtid i hans hender.

Om dette skulle bli brutt så vil det bli den største elendighet som har hendt meg, men det vi har er altfor stort til ikke å tørre å satse.

Det er klart mange vonde år har satt sine spor, men han tar imot evnt. engstelser med ro og gjør alt for at vi sammen skal finne løsninger på ting slik at jeg alltid skal føle meg trygg.

Jeg vet AKKURAT hvordan du har det, og ønsker deg varmt lykke til.

[DarkPink]

Joda, jeg kjenner meg igjen.

Nærmer meg de 40 selv, har brutt med all familie, Brutt med god venninde pga. lite svik, er sterk som en hest psykisk sett sånn, og snur ryggen til alt vondt uten å kaste et blikk tilbake.

Jeg kunne fortalt deg historier du knappt ville trodd på.

Jeg trodde aldri, aldri at jeg noen gang kom til å mykne opp, bli ordentlig glad i noen nok til å bo sammen, dele kjærlighet og fremtidsdrømmer.

Jeg kom til det stadiet at jeg visste at jeg alltid kom til å bli alene og jeg vurderte å begynne med ons for iallefall å få dekket litt sex innimellom.

Men mitt var mitt, hus, ting, liv, og evnt. mannfolk fikk ha sitt, ingen skulle innenfor mine grenser noe mer slik at de fikk anledning til å såre meg.

Gosj å hard og innlevd jeg trodde jeg var i det mønsteret der.

Vel jeg var jo også det ganske så hardt.

Men så skjedde noe som vi alle kan kalle klisjè...jeg møtte en fyr og vi hadde kaffe på terassen min i ny og ne.

Etterhvert så hjalp han meg med litt småting og som takk så ba jeg ham på middag en kveld - bare for å være snill og grei altså.

Med litt vin i hodet så tenkte jeg at jeg jammen skulle få meg mitt livs første ons også, litt sex var da ikke å forakte, fyren var søt nok han.

Det ble ikke noe ons den kvelden, men det ble møte etter møte, vi flyttet sammen, det ble kjøpt inn ringer...

Og for første gang i mitt liv sa jeg "jeg elsker deg" til en av det motsatte kjønn.

Nå sitter vi og planlegger å bli gråe sammen, noe jeg aldri har kunnet gjøre med andre før.

Jeg er mer sårbar enn noen sinne, jeg utleverer mitt indre mer enn noen gang før, men jeg føler meg også mer trygg og elsket enn på så lenge jeg kan huske.

Selvsakt kommer ikke alt dette pga. meg, men fordi min mann er noe av det flotteste, roligste, tålmodigste, snilleste mennesket jeg noen gang har møtt.

Der jeg ikke sier noe, skjønner han, når jeg får foten i trykk så letter han sin, når jeg er litt trist så er han der, han verdsetter meg fryktelig høyt, lar meg alltid få vite det, elsker intenst og fullstendig.

Det er liksom ingen risiko lenger å gi fra seg følelser, å la klumpen i magen slippe tak.

Jeg føler selv en forelskelse, kjærlighet og trygghet som er enormt stor, men den er også så stor at jeg har skjønt at det er verdt risikoen for å bli såret igjen.

Så ja kjære du, det er faktisk mulig, vanskelig men mulig å klare å bli litt myk igjen, å føle alt dette gode vi alle burde fått føle.

Føle tillit, trygghet, samhørighet og glede, og ha guts til å snakke om og jobbe seg gjennom evnt. kriser som skulle komme.

Jeg ville aldri trodd dette skulle skje som har skjedd meg, min mann og jeg har aldri kranglet eller diskutert høylydt, vi har en enorm harmoni, og allerede pr i dag så ligger mitt hjerte, mitt liv og min fremtid i hans hender.

Om dette skulle bli brutt så vil det bli den største elendighet som har hendt meg, men det vi har er altfor stort til ikke å tørre å satse.

Det er klart mange vonde år har satt sine spor, men han tar imot evnt. engstelser med ro og gjør alt for at vi sammen skal finne løsninger på ting slik at jeg alltid skal føle meg trygg.

Jeg vet AKKURAT hvordan du har det, og ønsker deg varmt lykke til.

Dette var rørende lesning.. =)

[Gjest For tøff psykisk...]

Joda, jeg kjenner meg igjen.

Nærmer meg de 40 selv, har brutt med all familie, Brutt med god venninde pga. lite svik, er sterk som en hest psykisk sett sånn, og snur ryggen til alt vondt uten å kaste et blikk tilbake.

Jeg kunne fortalt deg historier du knappt ville trodd på.

Jeg trodde aldri, aldri at jeg noen gang kom til å mykne opp, bli ordentlig glad i noen nok til å bo sammen, dele kjærlighet og fremtidsdrømmer.

Jeg kom til det stadiet at jeg visste at jeg alltid kom til å bli alene og jeg vurderte å begynne med ons for iallefall å få dekket litt sex innimellom.

Men mitt var mitt, hus, ting, liv, og evnt. mannfolk fikk ha sitt, ingen skulle innenfor mine grenser noe mer slik at de fikk anledning til å såre meg.

Gosj å hard og innlevd jeg trodde jeg var i det mønsteret der.

Vel jeg var jo også det ganske så hardt.

Men så skjedde noe som vi alle kan kalle klisjè...jeg møtte en fyr og vi hadde kaffe på terassen min i ny og ne.

Etterhvert så hjalp han meg med litt småting og som takk så ba jeg ham på middag en kveld - bare for å være snill og grei altså.

Med litt vin i hodet så tenkte jeg at jeg jammen skulle få meg mitt livs første ons også, litt sex var da ikke å forakte, fyren var søt nok han.

Det ble ikke noe ons den kvelden, men det ble møte etter møte, vi flyttet sammen, det ble kjøpt inn ringer...

Og for første gang i mitt liv sa jeg "jeg elsker deg" til en av det motsatte kjønn.

Nå sitter vi og planlegger å bli gråe sammen, noe jeg aldri har kunnet gjøre med andre før.

Jeg er mer sårbar enn noen sinne, jeg utleverer mitt indre mer enn noen gang før, men jeg føler meg også mer trygg og elsket enn på så lenge jeg kan huske.

Selvsakt kommer ikke alt dette pga. meg, men fordi min mann er noe av det flotteste, roligste, tålmodigste, snilleste mennesket jeg noen gang har møtt.

Der jeg ikke sier noe, skjønner han, når jeg får foten i trykk så letter han sin, når jeg er litt trist så er han der, han verdsetter meg fryktelig høyt, lar meg alltid få vite det, elsker intenst og fullstendig.

Det er liksom ingen risiko lenger å gi fra seg følelser, å la klumpen i magen slippe tak.

Jeg føler selv en forelskelse, kjærlighet og trygghet som er enormt stor, men den er også så stor at jeg har skjønt at det er verdt risikoen for å bli såret igjen.

Så ja kjære du, det er faktisk mulig, vanskelig men mulig å klare å bli litt myk igjen, å føle alt dette gode vi alle burde fått føle.

Føle tillit, trygghet, samhørighet og glede, og ha guts til å snakke om og jobbe seg gjennom evnt. kriser som skulle komme.

Jeg ville aldri trodd dette skulle skje som har skjedd meg, min mann og jeg har aldri kranglet eller diskutert høylydt, vi har en enorm harmoni, og allerede pr i dag så ligger mitt hjerte, mitt liv og min fremtid i hans hender.

Om dette skulle bli brutt så vil det bli den største elendighet som har hendt meg, men det vi har er altfor stort til ikke å tørre å satse.

Det er klart mange vonde år har satt sine spor, men han tar imot evnt. engstelser med ro og gjør alt for at vi sammen skal finne løsninger på ting slik at jeg alltid skal føle meg trygg.

Jeg vet AKKURAT hvordan du har det, og ønsker deg varmt lykke til.

Men jeg har ikke problemer med å bli glad i, vise tillit og alt det der; din historie er i grunnen veldig lik min fram til nå. Da jeg traff min mann trodde jeg at jeg endelig hadde "kommet i havn", og jeg er virkelig veldig, veldig glad i han.

Problemet er at jeg ikke klarer å tilgi, eller rettere sagt, jeg klarer ikke å forholde meg hyggelig til mennesker som har såret meg dypt og inderlig. Jeg tar meg ikke nær av så mye, det skal ganske mye til før jeg blir såret. Og når jeg først har blitt det, får jeg nærmest en avsmak for vedkommende, jeg klarer ikke å oppføre meg normalt lenger til den det gjelder.

Jeg er ganske sikker på at jeg igjen vil elske noen, men jeg skulle egentlig ønske det var han jeg er gift med. Men jeg kjenner meg selv så godt, at jeg ikke tror jeg klarer å la dette ligge når neste uengihet kommer - for den vil jo komme. Vi er ganske forskjellige som personer, han er stille, rolig og ualminnelig tålmodig, jeg styres mer av temperament og følelser.

Huff, det er en veldig tung dag i dag, vi snakker og gråter og prøver å finne en løsning.

Takk for at du tok deg tida til å svare meg, det høres ut som om du har fått et veldig godt liv! :-)

[Gjest Det ER lys i tunnelen for de som holder ut]

Men jeg har ikke problemer med å bli glad i, vise tillit og alt det der; din historie er i grunnen veldig lik min fram til nå. Da jeg traff min mann trodde jeg at jeg endelig hadde "kommet i havn", og jeg er virkelig veldig, veldig glad i han.

Problemet er at jeg ikke klarer å tilgi, eller rettere sagt, jeg klarer ikke å forholde meg hyggelig til mennesker som har såret meg dypt og inderlig. Jeg tar meg ikke nær av så mye, det skal ganske mye til før jeg blir såret. Og når jeg først har blitt det, får jeg nærmest en avsmak for vedkommende, jeg klarer ikke å oppføre meg normalt lenger til den det gjelder.

Jeg er ganske sikker på at jeg igjen vil elske noen, men jeg skulle egentlig ønske det var han jeg er gift med. Men jeg kjenner meg selv så godt, at jeg ikke tror jeg klarer å la dette ligge når neste uengihet kommer - for den vil jo komme. Vi er ganske forskjellige som personer, han er stille, rolig og ualminnelig tålmodig, jeg styres mer av temperament og følelser.

Huff, det er en veldig tung dag i dag, vi snakker og gråter og prøver å finne en løsning.

Takk for at du tok deg tida til å svare meg, det høres ut som om du har fått et veldig godt liv! :-)

Jeg tror at man ved å oppnå slik en voldsom kjærlighet klarer det meste.

Det er mange, mange jeg ikke vil klare å tilgi.

Enn så lenge har ikke mannen min gjort noe som jeg har måttet tilgi.

Men jeg vet at jeg i dag vil klare å strekke meg lenger også på denne måten fordi kjærligheten og samholdet oss imellom er slik det er.

Men jeg sier ikke det er lett.

Jeg har også måttet ta itu med meg selv mang en gang, skuffet bort tanker som henger igjen, prøvd skikkelig aktivt å forandre meg selv, og ja, det har kostet mye skal jeg si deg.

Det er hans fortjeneste og det er min.

[Gjest eller for lite tøff?]

Men jeg har ikke problemer med å bli glad i, vise tillit og alt det der; din historie er i grunnen veldig lik min fram til nå. Da jeg traff min mann trodde jeg at jeg endelig hadde "kommet i havn", og jeg er virkelig veldig, veldig glad i han.

Problemet er at jeg ikke klarer å tilgi, eller rettere sagt, jeg klarer ikke å forholde meg hyggelig til mennesker som har såret meg dypt og inderlig. Jeg tar meg ikke nær av så mye, det skal ganske mye til før jeg blir såret. Og når jeg først har blitt det, får jeg nærmest en avsmak for vedkommende, jeg klarer ikke å oppføre meg normalt lenger til den det gjelder.

Jeg er ganske sikker på at jeg igjen vil elske noen, men jeg skulle egentlig ønske det var han jeg er gift med. Men jeg kjenner meg selv så godt, at jeg ikke tror jeg klarer å la dette ligge når neste uengihet kommer - for den vil jo komme. Vi er ganske forskjellige som personer, han er stille, rolig og ualminnelig tålmodig, jeg styres mer av temperament og følelser.

Huff, det er en veldig tung dag i dag, vi snakker og gråter og prøver å finne en løsning.

Takk for at du tok deg tida til å svare meg, det høres ut som om du har fått et veldig godt liv! :-)

Det er vel det som er ille her, at du har vist tillit og vært trygg, også blitt sviktet av den du ventet det minst av. Det er vondt!

Jeg reagerer også som du, med at jeg ikke klarer å forholde meg til vedkommende om de tuller med slike ting. Mister respekten, tilliten og positive følelser.

Men, jeg har faktisk opplevd å få tilbake respekten, og de gode følelsene. Men det var heller ikke snakk om direkte utroskap, da spørs det vel om vi hadde hatt en fremtid sammen...

Håper dere finner ut av det:)

[åffer]

Hei på deg!

Den historien du forteller er ikke langt unna min...Så vi er nok flere enn vi tror!

Skal gjøre min historie kort..

Jeg har hatt en tøff barndom med foreldre som kranglet og sloss, hadde et "greit" ekteskap i 20 år.

kjærligheten tok slutt, ble skilt, og jeg traff værdens snilleste, deiligste, flinkeste osv.

Trodde vi hadde værdens herligste forhold(vi har og hadde det). Men etter 2 år og vi hadde bodd sammen i et halvt, oppdaget jeg ved en "tilfeldighet" at han sms èt med 2 damer.

Innholdet i sms ène fortalte meg at her skjedde det ting bak min rygg.

For å gjøre historien kort, så innrømmet han etter en stund at han hadde hatt sex en gang med den ene, og den andre hadde han hatt sex med en gang før han traff meg.

Det er nå 2 år siden dette ble oppdaget, og jeg har ikke hatt det særlig godt etter det.

Men jeg elsker han veldig høyt(tross alt), og han meg, utrolig som det enn høres, eller skrives.

Han bedyret sin uskyld med at i hans øyne så var dette bare et spill som hadde gått alfor langt, og han har lagt seg flat etterpå..(litt sent vil vel noen si) elsker meg høyere enn noe(n) annet.

Men tiden etterpå har ikke vært lett, når du blir sveket sånn er en del av tilliten borte.

Har vært misstenksom, sjalu og usikker, masse vonde tanker..

Men har bestemt meg for å fortsette i dette forholdet.

Sa først at jeg ikk kunne tilgi han, men prøve å glemme.. men ser at det motsatte har skjedd, har nok tilgitt, men trøbbel med å glemme.

Vi har det så utrolig fint sammen på alle områder, og jeg vet at et sånnt forhold får man ikke så lett!

Så jeg håper at tiden leger "alle" sår!

Så et råd til alle som vil være i et forhold; la deg ikke friste til dumheter, vær åpen og ærlig!

Lykke til ;o)

[åffer]

Dette kan virkelig ikke være lett for deg..

Jeg forstår veldig godt reaksjonen din.

Selv er jeg lik, og jeg tror selv at jeg hadde vurdert å reise fra han. Nå vet ikke jeg hva som sto i disse mld. Og vet derfor ikke hvor "ille" det er. Men jeg hadde nok gått fra han. Ikke fordi jeg ikke kunne ha tilgitt han, men for at slike ting fort kan gjenta seg.

Jeg ville konstant vært nervøs om det tikket in en mld på tlf hans: "Var det en dame tro?" "hmm.. Når kommer han hjem fra byen tro?" "Fant han en koselig dame på byen han kunne tenkt seg en natt med?"

Slike tanker ville jeg fått i ettertid og det tror jeg ikke at jkeg kunne levd med.. orker ikke å være sjalu og kontrollerende.

Derfor hadde jeg for min egen del og kjæresten sin del gjort det slutt.

Men det er jo også like greit å gjøre det slutt ettersom han da egentlig ikke vil ha meg. Hadde han vilt ha meg og var redd for at det skulle bli slutt, så hadde han aldri vært utro i utgangspunktet. Utroskap er gjerne et tegn på at forholdet går mot slutten.

Lykke til..

Det er nok ikke noen fasitsvar på det, du!

Har opplevd at en som elsker meg høyere enn noe, kan gjøre noe slikt.

Så vær ikke trygg det finnes fristelser for alle!!!

Men de fleste ringer det bjeller for, heldigvis!

Vi er menesker med feil og mangler alle..

Du(tror..)vet hva du har, men...

Drittsekker finnes det mange av, både han og hun:/

[Gjest Evina]

Det er nok ikke noen fasitsvar på det, du!

Har opplevd at en som elsker meg høyere enn noe, kan gjøre noe slikt.

Så vær ikke trygg det finnes fristelser for alle!!!

Men de fleste ringer det bjeller for, heldigvis!

Vi er menesker med feil og mangler alle..

Du(tror..)vet hva du har, men...

Drittsekker finnes det mange av, både han og hun:/

Det er sant.. Men de som er utro kan jo ikke være så redd for å miste denne personen de er sammen med siden de vet på forhånd hva som kan skje, men alikvel velger denne fristelsen foran forholdet man allerede har.

Skjønner at folk kan være utro, men da må de også være åpne for konsekvensene etterpå.

Hadde min samboer vært utro, så hadde jeg flyttet uten å engang høre på han. Hvorfor skulle jeg det? Ingen yndskyldning er god nok for å være utro synes jeg. I vertfall ikke hvis man ikke gir utrykk ovenfor partneren at noe er galt i forholdet.

Mange greier å ordne opp og fortsette forholdet, men fler tallet greier det nok ikke.