Jeg traff en mann...

[Gjest helt betatt ....]

Jeg har i flere år slitt i mitt ekteskap (har snart vært gift i 20 år) og går for tiden til fam.rådgiver. Vi har hatt god nytte av det og mange ting har forbedret seg, men følelsene min er dessverre ganske lunkne overfor min mann. Vi har hatt problemer med vårt sexliv (eller fravær av det) i mange år på grunn av at min mann er impotent. Dette har faktisk blitt et større problem for meg med årene. Han er ikke flink til å gjøre det han kan gjøre med sitt problem så årene går og jeg blir mer og mer frustrert. Og så til saken. I helgen, da jeg var på jentetur, traff jeg en mann. Jeg finnes ikke flørtete og er ikke typen til å være utro, men jeg lot meg sjekke opp og ble vanvittig betatt av en ukjent mann. Hadde jeg ikke hatt en smule fornuft bakerst i mitt hode så hadde jeg blitt med ham hjem...! Jeg angrer faktisk på at jeg ikke gjorde det! Jeg har ikke sett på meg selv som særlig attraktiv på mange år og er vel utsultet på oppmerksomhet og ømhet, men allikevel hadde jeg ikke trodd at jeg skulle falle så pladask. Skulle gjerne ringt ham, men det tør jeg ikke. Eier ikke selvtillitt så jeg har ikke mot til det. Er redd for hva jeg kan starte opp med å ta videre kontakt. Kunne vært moro med en SMS-flørt om ikke annet...! Han har mitt mob.nr så jeg går å småhåper på å få en telefon -forhåpentligvis snart - men fornuftsmessig så er jo dette galskap. Dessuten så er han sikkert en mann som sjekker opp damer så jeg er sikkert bare en av flere - kanskje - hva vet jeg. Dessuten så er også han gift. Dette går jo aldri bra. Problemet mitt er at han er en knakende kjekk kar, akkurat en sånn mann jeg kunne tenkt meg...! Sukk !!!!

Og hva vil jeg med innlegget mitt ? Jeg vil ha råd av dere andre for hvordan jeg skal få dette ut av hodet og gå videre på min vei. Jeg må holde fokus på mitt haltende eksteskap og gjøre alt jeg kan for å få skikk på det. I dag er jeg fylt av følelser som er en blanding av sårhet, tristhet og sitrende spenning. Sårhet for at jeg ser enda bedre hva jeg mangler i mitt forhold med min mann, tristhet over at jeg ikke kan gjøre noe mere med dette og sitrende spenning for kanskje er det en som ringer meg .....

En vannvittig følelse å være så

[Gjest lilliale]

Jeg tror du skal glemme denne andre mannen. Så klart han virker som akkurat det du trenger når du og mannen din sliter i samlivet.

Når du sier at følelsene er lunkne for mannen din, hva mener du da? Ser du ikke for deg noen fremtid med mannen din? Har du noen gang vært ordentlig forelska i mannen din? Hvordan følte du det da?

Du har sikkert fått mange gode råd av familieterapauten. Men den mannen du flørtet med, syns jeg du bør glemme. Å innlede noe med han vil bare gjøre vondt værre og du vil få et dårlig selvbilde.

Snakk med mannen din om at du har fått følelser for en annen, men at du ikke vil ha disse følelsene...at du vil få til et godt samliv med ektemannen din.

Det er iallefall mine råd, men det er opp til deg!

lykke til=)

[Gjest Noen som er i akkurat den båten]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i situasjonen din.

Jeg kan bare advare deg: ikke gjør noe med denne mannen, særlig fordi han er gift! Finn ut hva du vil med mannen din, og ikke gjør noe med noen andre før du evt har gått fra mannen din.

Ta dette rådet fra ei med erfaring...

[Gjest helt betatt ....]

Jeg tror du skal glemme denne andre mannen. Så klart han virker som akkurat det du trenger når du og mannen din sliter i samlivet.

Når du sier at følelsene er lunkne for mannen din, hva mener du da? Ser du ikke for deg noen fremtid med mannen din? Har du noen gang vært ordentlig forelska i mannen din? Hvordan følte du det da?

Du har sikkert fått mange gode råd av familieterapauten. Men den mannen du flørtet med, syns jeg du bør glemme. Å innlede noe med han vil bare gjøre vondt værre og du vil få et dårlig selvbilde.

Snakk med mannen din om at du har fått følelser for en annen, men at du ikke vil ha disse følelsene...at du vil få til et godt samliv med ektemannen din.

Det er iallefall mine råd, men det er opp til deg!

lykke til=)

Jeg har vært forelsket i min mann - for lenge siden. Jeg er glad i ham i dag, men jeg elsker ham ikke; tror jeg. Veldig vanskelig det med følelser. Jeg har grublet mye på dette og funnet ut at mine følelser ikke er sånn jeg ønsker de skal være overfor min mann og kjæreste. Det er noe som mangler.

Å leve et langt samliv uten sex tar rett og slett på følelsene (vi har også andre problemer å slite med). Jeg får en klem og et kyss nesten daglig, men der stopper vår form for intimitet. Vi har separate soverom - mest på grunn av at han sover urolig og snorker mens jeg sover veldig lett. Jeg takler også mitt savn etter sex og nærhet bedre når han ikke ligger i samme seng som meg, så da er det godt å ha snorking å skylde på. Det er trist å ha en kropp ved siden av seg som man aldri har fysisk nærhet til lengre; og for meg er sexen et stort savn. Jeg tenner heller ikke på min mann lengre og savner sex, men ikke nødvendigvis med ham. Det har gått så langt at jeg ikke ønsker å være intim med min mann lengre. Etter mange år har jeg fått helt sperre.

Det er selvfølgelig best å glemme den andre, men jeg må innrømme jeg følte meg veldig fristet!

[Gjest helt betatt ....]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i situasjonen din.

Jeg kan bare advare deg: ikke gjør noe med denne mannen, særlig fordi han er gift! Finn ut hva du vil med mannen din, og ikke gjør noe med noen andre før du evt har gått fra mannen din.

Ta dette rådet fra ei med erfaring...

Takk for godt råd. Det er nok det jeg kommer til å gjøre også, men for en herlig tanke det hadde vært hvis ..... Sukk !

Men situasjonen er jo helt umulig; og jeg er faktisk en veldig fornuftig person. Tro det eller ei ;o)

[Gjest Noen som er i akkurat den båten]

Takk for godt råd. Det er nok det jeg kommer til å gjøre også, men for en herlig tanke det hadde vært hvis ..... Sukk !

Men situasjonen er jo helt umulig; og jeg er faktisk en veldig fornuftig person. Tro det eller ei ;o)

Jo, det er en herlig følelse, og det er altfor lett å gi etter. Men du kommer til å angre på det - særlig siden denne mannen er gift, og "utilgjengelig" for noe mer.

Hvis du etterhvert føler at alt håp er ute med ekteskapet ditt, så bør du som sagt gjør en slutt på det før du innleder noe som helst med noen andre.

Og jeg har erfart at en SMS-flørt plutselig kan utvikle seg til noe mer, selv om det er uskyldig i utgangspunktet.

Og ønsker du å piffe opp forholdet til din mann igjen, så er det _i hvert fall_ ikke noe lurt å starte en flørt med noen andre. Jeg har smertelig erfart hvor mange følger det får, og hvor mange følelser det kan sette i gang - i forhold til hva jeg hadde trodd på forhånd...

Det sies jo at man ikke kan lære av andres feil, man må gjøre dem selv - men prøv å stå i mot fristelsen nå, så kommer du en dag til å se tilbake på det og tenke enten: "jeg er glad jeg ikke lot denne flørten ødelegge ekteskapet mitt", eller: "jeg er glad jeg ikke startet flørten før jeg var ute av forholdet til min mann, for da kunne jeg gå ut med hode hevet".

Lykke til!

[Gjest lilliale]

Jeg har vært forelsket i min mann - for lenge siden. Jeg er glad i ham i dag, men jeg elsker ham ikke; tror jeg. Veldig vanskelig det med følelser. Jeg har grublet mye på dette og funnet ut at mine følelser ikke er sånn jeg ønsker de skal være overfor min mann og kjæreste. Det er noe som mangler.

Å leve et langt samliv uten sex tar rett og slett på følelsene (vi har også andre problemer å slite med). Jeg får en klem og et kyss nesten daglig, men der stopper vår form for intimitet. Vi har separate soverom - mest på grunn av at han sover urolig og snorker mens jeg sover veldig lett. Jeg takler også mitt savn etter sex og nærhet bedre når han ikke ligger i samme seng som meg, så da er det godt å ha snorking å skylde på. Det er trist å ha en kropp ved siden av seg som man aldri har fysisk nærhet til lengre; og for meg er sexen et stort savn. Jeg tenner heller ikke på min mann lengre og savner sex, men ikke nødvendigvis med ham. Det har gått så langt at jeg ikke ønsker å være intim med min mann lengre. Etter mange år har jeg fått helt sperre.

Det er selvfølgelig best å glemme den andre, men jeg må innrømme jeg følte meg veldig fristet!

Slik du svarer føler jeg at du har bestemt deg for å gå fra mannen din.

Etter så mange år, er det klart utrolig vanskelig.

Har du snakket med mannen din om hva han tenker om samlivsbrudd.

Jeg har selv problemer i mitt forhold, men tanken på å leve uten mannen min er uutholdelig...føler at jeg ikke kommer til å klare det..og vil heller ikke gå fra han.

Men hvis du føler at det er det rette, at du får det bedre ved ikke å være sammen med han..må du gjøre det som er rett for deg. Det virker som kommunikasjonen dere imellom ikke er så bra heller.'

Jeg er ganske ung, og er kanskje håpløst romantisk. Men jeg skjønner ikke hvordan et forhold som har vart så lenge ikke skal kunne reddes. Jeg syns det er så utrolig trist med de høye skilsmisse tallene, og føler at mange gir opp for fort.

Men som sagt, det er opp til deg=)

[Gjest helt betatt ....]

Slik du svarer føler jeg at du har bestemt deg for å gå fra mannen din.

Etter så mange år, er det klart utrolig vanskelig.

Har du snakket med mannen din om hva han tenker om samlivsbrudd.

Jeg har selv problemer i mitt forhold, men tanken på å leve uten mannen min er uutholdelig...føler at jeg ikke kommer til å klare det..og vil heller ikke gå fra han.

Men hvis du føler at det er det rette, at du får det bedre ved ikke å være sammen med han..må du gjøre det som er rett for deg. Det virker som kommunikasjonen dere imellom ikke er så bra heller.'

Jeg er ganske ung, og er kanskje håpløst romantisk. Men jeg skjønner ikke hvordan et forhold som har vart så lenge ikke skal kunne reddes. Jeg syns det er så utrolig trist med de høye skilsmisse tallene, og føler at mange gir opp for fort.

Men som sagt, det er opp til deg=)

Selv om man er ung kan man ha gjort sine erfaringer og jeg skjønner at du har hatt dine problemer, men kommet deg videre og bevart forholdet. Jeg har ikke samme følelsen som deg at jeg ikke vil klare meg uten min mann. Jeg føler meg sterk og trygg og tror jeg vil klare meg utmerket alene.

Jeg er heller ikke noe glad for tanken på skilsmisse i vårt forhold. Vi har fremdeles forholdsvis små barn og har mye å kjempe for. Vi kommuniserer bra, men har enkelte ting som ikke snakkes om bl.a. hans impotens og våre følelser. Det er ikke tabu, men et lite diskutert tema. Problemet mitt er at jeg har hatt problemer i mitt ekteskap de siste 5-6 årene. Jeg finner ikke igjen de gode følelsene i hjertet mitt. Min mann derimot sier han synes vi har det OK - litt opp og ned - men stort sett bra. Det er jeg som har de store problemene. Jeg gjør det jeg kan for å få ekteskapet vårt til å fungere. Jeg har tatt initiativ til fam.rådgiver, skal vi ha en middag for to er det jeg som må ordne barnevakt og best. bord, skal vi ha en tur for oss selv så velger han det bort p.g.a. at det koster for mye. Han gjør ikke så mye for at jeg skal finne tilbake til kjæresten min. Et kyss og en klem innimellom er det jeg får fra den kanten. Ikke at jeg er så aktiv selv heller altså. Han er heller ikke så hjelpsom hjemme, han er hissig og han er ikke så flink til å "se" meg. Ikke rart jeg blir betatt når det kommer en som både ser meg, hører på meg, snakker til meg og holder godt rundt deg (jeg gjorde ikke noe mere galt altså !).

Det er sant som du sier - jeg vet faktisk ikke om jeg vil fortsette ekteskapet mitt. Jeg er ikke ung lengre og jeg har levd i et sex-løst ekteskap i nesten hele mitt voksne liv. Jeg trodde det skulle gå an, men det har blitt vanskeligere for meg etterhvert og jeg lurer på om det er riktig å leve et liv uten å elske sinn mann og uten å få tilfredsstilt sine seksuelle behov. Mannen min og jeg er et godt team, vi er gode venner og vi har hatt mye fint sammen, men jeg lurer på. Er dette alt for meg? Skal jeg leve med et savn resten av mitt liv. Jeg har jo bare dette ene livet og vil gjerne ha mer lykke og glede og sex! Kanskje dumme drømmer og bare tull. Gresset er sikkert ikke grønnere på den andre siden og kanskje vil jeg ikke finne meg en ny partner engang. Jeg forelsker meg vanligvis ikke så lett og er ikke den som mennene står i kø for å bli kjent med; egentlig. Jeg er en helt ordinær; ei blid, grei og snill jente - ikke iøynefallende og superpopulær hos gutta, men de skulle bare visst for ei jente jeg er *ler*.

Fy søren livet er ikke lett.

Jeg kjemper videre her på hjemmefronten - selv om jeg er ..

[pablito]

Selv om man er ung kan man ha gjort sine erfaringer og jeg skjønner at du har hatt dine problemer, men kommet deg videre og bevart forholdet. Jeg har ikke samme følelsen som deg at jeg ikke vil klare meg uten min mann. Jeg føler meg sterk og trygg og tror jeg vil klare meg utmerket alene.

Jeg er heller ikke noe glad for tanken på skilsmisse i vårt forhold. Vi har fremdeles forholdsvis små barn og har mye å kjempe for. Vi kommuniserer bra, men har enkelte ting som ikke snakkes om bl.a. hans impotens og våre følelser. Det er ikke tabu, men et lite diskutert tema. Problemet mitt er at jeg har hatt problemer i mitt ekteskap de siste 5-6 årene. Jeg finner ikke igjen de gode følelsene i hjertet mitt. Min mann derimot sier han synes vi har det OK - litt opp og ned - men stort sett bra. Det er jeg som har de store problemene. Jeg gjør det jeg kan for å få ekteskapet vårt til å fungere. Jeg har tatt initiativ til fam.rådgiver, skal vi ha en middag for to er det jeg som må ordne barnevakt og best. bord, skal vi ha en tur for oss selv så velger han det bort p.g.a. at det koster for mye. Han gjør ikke så mye for at jeg skal finne tilbake til kjæresten min. Et kyss og en klem innimellom er det jeg får fra den kanten. Ikke at jeg er så aktiv selv heller altså. Han er heller ikke så hjelpsom hjemme, han er hissig og han er ikke så flink til å "se" meg. Ikke rart jeg blir betatt når det kommer en som både ser meg, hører på meg, snakker til meg og holder godt rundt deg (jeg gjorde ikke noe mere galt altså !).

Det er sant som du sier - jeg vet faktisk ikke om jeg vil fortsette ekteskapet mitt. Jeg er ikke ung lengre og jeg har levd i et sex-løst ekteskap i nesten hele mitt voksne liv. Jeg trodde det skulle gå an, men det har blitt vanskeligere for meg etterhvert og jeg lurer på om det er riktig å leve et liv uten å elske sinn mann og uten å få tilfredsstilt sine seksuelle behov. Mannen min og jeg er et godt team, vi er gode venner og vi har hatt mye fint sammen, men jeg lurer på. Er dette alt for meg? Skal jeg leve med et savn resten av mitt liv. Jeg har jo bare dette ene livet og vil gjerne ha mer lykke og glede og sex! Kanskje dumme drømmer og bare tull. Gresset er sikkert ikke grønnere på den andre siden og kanskje vil jeg ikke finne meg en ny partner engang. Jeg forelsker meg vanligvis ikke så lett og er ikke den som mennene står i kø for å bli kjent med; egentlig. Jeg er en helt ordinær; ei blid, grei og snill jente - ikke iøynefallende og superpopulær hos gutta, men de skulle bare visst for ei jente jeg er *ler*.

Fy søren livet er ikke lett.

Jeg kjemper videre her på hjemmefronten - selv om jeg er ..

Jeg vil komme med et innspill som sikkert oppleves som veldig umoralsk. Man har et ekteskap som fungerer på mange måter, med felles barn, økonomi, vennskap og felles historie. Dette er verdier som ikke bare er å kaste på båten selv om sexlivet skranter eller uteblir helt. Hva gjør man? Er sex så viktig i et ekteskap eller kan man rett og slett ha en elsker til dette formål. I endel kulturer, (trenger ikke dra så langt nedover i Europa for å finne tradisjoner på det) er det akseptert å ha en elsker ved siden av ektefellen. Det er selvsagt ikke en enkel løsning, men likevel kanskje bedre enn å bryte opp alt man har bygget sammen over mange år. Det er veldig dramatisk og man trekker også hele familien med seg. Det er utroskap, javel, men når ektefellene ikke kan bidra med sex, synes jeg ikke det er klanderverdig om man ordner seg på annet vis. Hvis jeg aldri ville ha sex , eller var frigid, ville jeg nok regnet med at mannen min ordnet seg på en annen kant. Og jeg ville akseptert det heller enn at han forlot meg.

[DarkPink]

Jeg vil komme med et innspill som sikkert oppleves som veldig umoralsk. Man har et ekteskap som fungerer på mange måter, med felles barn, økonomi, vennskap og felles historie. Dette er verdier som ikke bare er å kaste på båten selv om sexlivet skranter eller uteblir helt. Hva gjør man? Er sex så viktig i et ekteskap eller kan man rett og slett ha en elsker til dette formål. I endel kulturer, (trenger ikke dra så langt nedover i Europa for å finne tradisjoner på det) er det akseptert å ha en elsker ved siden av ektefellen. Det er selvsagt ikke en enkel løsning, men likevel kanskje bedre enn å bryte opp alt man har bygget sammen over mange år. Det er veldig dramatisk og man trekker også hele familien med seg. Det er utroskap, javel, men når ektefellene ikke kan bidra med sex, synes jeg ikke det er klanderverdig om man ordner seg på annet vis. Hvis jeg aldri ville ha sex , eller var frigid, ville jeg nok regnet med at mannen min ordnet seg på en annen kant. Og jeg ville akseptert det heller enn at han forlot meg.

Man har jo fingre, påspente dildoer, osv. Elsker man hverandre, så elsker man hverandre.

[pablito]

Man har jo fingre, påspente dildoer, osv. Elsker man hverandre, så elsker man hverandre.

Er det virkelig så enkelt tro?

[Gjest anoonym idag]

Man har jo fingre, påspente dildoer, osv. Elsker man hverandre, så elsker man hverandre.

Det var nok litt for enkelt svar, DarkPink.

Når man har levd noen år finner man ut at ting ikke alltid er så enkle og svart-hvite som man tror.

Been there osv..

[DarkPink]

Det var nok litt for enkelt svar, DarkPink.

Når man har levd noen år finner man ut at ting ikke alltid er så enkle og svart-hvite som man tror.

Been there osv..

Been there jeg også, flere ganger, men uansett hvor forelska jeg har vært, så gjør man ikke sånt. Man bør kunne sette bestevenninna si foran. Det finnes mange kjærester, bare en bestevenninne.

Og hadde det skjedd èn gang, hadde det vært noe annet. Da _kunne_ det vært den store kjærligheten osv, men når man gjør det flere ganger, så mener jeg at det er egoisme, bekreftelse og maktfølelse som ligger bak.

[DarkPink]

Been there jeg også, flere ganger, men uansett hvor forelska jeg har vært, så gjør man ikke sånt. Man bør kunne sette bestevenninna si foran. Det finnes mange kjærester, bare en bestevenninne.

Og hadde det skjedd èn gang, hadde det vært noe annet. Da _kunne_ det vært den store kjærligheten osv, men når man gjør det flere ganger, så mener jeg at det er egoisme, bekreftelse og maktfølelse som ligger bak.

Øh.. nå trodde jeg du hadde svart på et _helt_ annet innlegg av meg.. hehe, sorry!

Nei, dette temaet har jeg ikke opplevd selv en eneste gang, og da skal jeg heller la tvilen komme deg til gode =)

[Gjest helt betatt .... og litt besatt ;o)]

Jeg vil komme med et innspill som sikkert oppleves som veldig umoralsk. Man har et ekteskap som fungerer på mange måter, med felles barn, økonomi, vennskap og felles historie. Dette er verdier som ikke bare er å kaste på båten selv om sexlivet skranter eller uteblir helt. Hva gjør man? Er sex så viktig i et ekteskap eller kan man rett og slett ha en elsker til dette formål. I endel kulturer, (trenger ikke dra så langt nedover i Europa for å finne tradisjoner på det) er det akseptert å ha en elsker ved siden av ektefellen. Det er selvsagt ikke en enkel løsning, men likevel kanskje bedre enn å bryte opp alt man har bygget sammen over mange år. Det er veldig dramatisk og man trekker også hele familien med seg. Det er utroskap, javel, men når ektefellene ikke kan bidra med sex, synes jeg ikke det er klanderverdig om man ordner seg på annet vis. Hvis jeg aldri ville ha sex , eller var frigid, ville jeg nok regnet med at mannen min ordnet seg på en annen kant. Og jeg ville akseptert det heller enn at han forlot meg.

Jeg synes det var et godt innspill jeg pablito.

Ikke så lett å gjøre alvor av det, men tidligere i vårt ekteskap så nevnte faktisk min mann at han ville kunne godta at jeg hadde en elsker hvis jeg var diskret og ikke han visste noe konkret om hvor og når og hvem det var. Den gang var kjærligheten enda stor og jeg bedyret at det aldri kunne skje, men med årene har lengselen etter sex blitt større og følelsene for ham mindre. Jeg er glad i ham, men elske - nei det tror jeg ikke er et ord jeg kan bruke lengre. Når følelsene kjølner så blir også fristelsene større. Det blir ikke noe i dette tilfelle som jeg nevnte innledningsvis (jeg vil ikke involvere meg i en gift mann o sikkert ikke han i en gift kvinne heller), men jeg har fått en tankevekker denne helgen. Jeg blir faktisk sett av andre menn og jeg blir funnet attraktiv. Den følelsen er det lenge siden jeg har kjent. Det føles vanvittig herlig, men også veldig sårt og vemodig.

Det er greit nok å anbefale dildo, fingre o.s.v, men den som ikke har vært der kan ikke fatte savnet etter "the real thing"! Det er ensomt ....

[Gjest helt betatt .... og litt besatt ;o)]

Man har jo fingre, påspente dildoer, osv. Elsker man hverandre, så elsker man hverandre.

Dette vet du nok ikke så mye om tror jeg. I alle fall er dette ikke nok for meg - tror jeg. Men flere gode forslag mottas med takk.

[hallow]

Takk for gode og reflekterte svar. Etter som dagene har gått har jeg roet meg litt igjen, men innerst inne kjenner jeg en spire av glede og spenning over at det var en mann som ville bli kjent med (usynlige) meg. Skulle gjerne ønsket at situasjonen var en annen - for oss begge, men denne gangen klaffet det ikke.