å miste følelsen for den man elsket?

[Gjest huffa]

hei!

Det er mange her inne som sier at de mister følelsen for partneren sin. Hva mener dere da? At dere ikke er forelsket lenger?

Jeg har vært sammen med kjæresten min i seks år. Jeg får jo ikke sommerfugler i magen når jeg ser han og sånn. Vi er jo samboere og må kunne være sammen på alle mulige plan...hvis noen skjønner?

Jeg føler at dette er mannen jeg vil gifte meg med og får vondt i magen når jeg tenker på at det kan bli slutt mellom oss.

Ting er jo ikke superspennende lenger, men jeg kan aldri tenke meg å miste han.

Vil dere som sier at dere har mistet følelsen for mannen deres, si at jeg har gjort det for min? Ut ifra hva dere mener er å miste følelsen for kjæresten? Det her ble veldig innvikla, men kanskje noen skjønner meg?

Blir litt redd når jeg leser om alle som har det sånn...og lurer på hvordan man kan miste følelsen for kjæresten sin....hvordan merket dere at dere ikke ville fortsette forholdet?

bare lurer litt...

[Gjest gift i noen år]

Følelsene er ikke de samme HELE tiden; vi forandrer oss og det gjør følelsene også. Vi er ikke stormende forelsket i årevis. Men det behøver ikke være noe negativt! Vi blir bedre kjent med hverandre og følelsene blir kanskje sterkere. Vi deler hverdagene sammen. Det er vanskelig å være i 7. himmel hele tiden. Så jeg vil ikke si at man mister følelsene (noen gjør kanskje det selvsagt), men følelsene endrer seg.

[Gjest Tror jeg har mistet mine...]

Det jeg legger i å miste følelsene for kjæresten sin, er å ikke lenger føle ting som ømhet, lojalitet og beundring/respekt. Eventuelt at man føler det mer som et vennskap enn et kjæresteforhold.

Man kan være glad i kjæresten sin og likevel miste de viktige kjærestefølelsene for ham/henne, sånn jeg ser det.

[Babette]

Nei, du har ikke mistet følelsene for samboeren din.

[Ugga Bugga]

Jeg har også lurt på hva folk mener med det.

Men så lenge man trives med å være sammen, og har det bra sammen, er det vel ingen grunn til å bryte opp.

Mange av de som "mister følelsen" har kanskje begynt å kjede seg, de ønsker variasjon eller noe slikt kanskje.

[DarkPink]

Jeg mener at så lenge du trives sammen med ham, og for vondt av å tenke på å miste ham, så er ting helt som de skal være etter mange år sammen.

[Gjest joacuin]

Du elsker vel mannen din? Da har du jo ikke mistet følelsene. Forelskelsen har gått over bare.

De som har mistet følelsene har ikke lenger kjæreste-følelser for partneren.

[Gjest nycomed]

Tror man må videreutvikle følelsene fra tidlig forelskelse, til mer moden kjærlighet, inkl. forståelse for hverandres styrker og svakheter, vanskelige og bedre tider. Da kan man oppleve gylne øyeblikk en gang i blant og ha det bra i hverdagen forøvrig.

[Gjest soldier]

Det at tankene i det hele tatt kommer, at du lar de komme fram, og skriver innlegg på Internett om det, tyder på at ting kanskje ikke er som de burde. Denne følelsen kan utvikle seg i negativ retning fortere enn du aner.

Jeg syns imidlertid at hvis man fortsatt TENNER seksuelt på sin partner, er det vel ingen direkte fare på ferde.

[skorpionfisken]

Når man mister følelsen for den man elsket mister man respekten for vedkommende. Man er ikke lenger stolt av vedkommende. Man ser alle feilene til ham og er flau over å vise andre at man er sammen med ham. Man blåser opp alt som er galt med ham og er redd for at alle andre ser feilene også. Man bryr seg ikke om at man sårer ham og synes det er helt greit å forlate ham og leve uten ham. Man har rett og slett ikke følelsen av at man er et par som burde klare alle oppturer og nedturer sammen.

At man ikke lenger har den berusende stormende forelskelsesfølelsen er ikke det samme som å miste følelsene for ham.

[Gjest nycomed]

Det seksuelle elementet må også viderutvikles. Når forholdet er nytt, er standard-sex kjempebra, men etterhvert bør man raffinere seg, i retning 'gourmet-sex'. Da kan man dele nye deilige opplevelser som styrker båndene. Ikke dermed sagt at en rask quickie innimellom med den man elsker er av veien ...

Men jeg tror at begge må bevisst gå inn for å jobbe med det, fristelsene utenom kan være mange og mer lettvinne, men også ødeleggende for det man gjerne vil bevare og dyrke.

[Gjest nycomed]

Når man mister følelsen for den man elsket mister man respekten for vedkommende. Man er ikke lenger stolt av vedkommende. Man ser alle feilene til ham og er flau over å vise andre at man er sammen med ham. Man blåser opp alt som er galt med ham og er redd for at alle andre ser feilene også. Man bryr seg ikke om at man sårer ham og synes det er helt greit å forlate ham og leve uten ham. Man har rett og slett ikke følelsen av at man er et par som burde klare alle oppturer og nedturer sammen.

At man ikke lenger har den berusende stormende forelskelsesfølelsen er ikke det samme som å miste følelsene for ham.

Ja det er nok lett å gå i en felle hvor man overfokuserer på negative sider i partneren, kanskje ubevisst for å rettferdiggjøre sine egne motiver. En slik negativ fokusering er viktig å snu hvis man ønsker å holde sammen. Det kan hjelpe å hinte innimellom hva man ønsker seg å unngå fra den andre. Forståelse er igjen hovedtingen her.

[favn]

Det at tankene i det hele tatt kommer, at du lar de komme fram, og skriver innlegg på Internett om det, tyder på at ting kanskje ikke er som de burde. Denne følelsen kan utvikle seg i negativ retning fortere enn du aner.

Jeg syns imidlertid at hvis man fortsatt TENNER seksuelt på sin partner, er det vel ingen direkte fare på ferde.

Enig i begge ting du sier:

* Tvilen og behovet for å spørre om dette forholdet betyr noe..., og da neppe positivt.

* Og: Lakmustesten på et forhold er knyttet til begjæret og det seksuelle. Hvis man ikke lenger opplever dette for og med partneren sin, har man gått over i et mer 'forretningsmessig' forhold, et forhold av ikke-kjæreste-art.

Synes og tror

[Gjest hallow]

Når man mister følelsen for den man elsket mister man respekten for vedkommende. Man er ikke lenger stolt av vedkommende. Man ser alle feilene til ham og er flau over å vise andre at man er sammen med ham. Man blåser opp alt som er galt med ham og er redd for at alle andre ser feilene også. Man bryr seg ikke om at man sårer ham og synes det er helt greit å forlate ham og leve uten ham. Man har rett og slett ikke følelsen av at man er et par som burde klare alle oppturer og nedturer sammen.

At man ikke lenger har den berusende stormende forelskelsesfølelsen er ikke det samme som å miste følelsene for ham.

En så til de grader god beskrivelse skorpionfisken!

Jeg er faktisk nesten der .... mange ganger, men fremdeles går det litt opp og ned og da holder man ut i ekteskapet - så lenge det er noe positivt å klamre seg til. I alle fall jeg - for jeg er ikke kjent for å gi meg så lett!

Det er faktisk ikke uvanlig å miste føleser for den man en gang har elsket. Ingen av oss vil vel det og om mulig vil man leve sammen i evig kjærlighet til døden skiller en ad, men det er noen ganger livet ikke blir som man har tenkt, også på det følelsesmessige plan. Får ikke kjærligheten nok næring så dør den. Har man i tillegg ikke nok overskudd til å ta tak i det, og er bevisst nok til å gjøre noe med situasjonen så kan det fort gå galt. At forelskelsen forsvinner er ikke det samme som å miste følelsene for sin kjære. Følelser forandrer seg gjennom forholdet, men det er viktig at det er noen følelser igjen å bygge forholdet på.

[Ugga Bugga]

Når man mister følelsen for den man elsket mister man respekten for vedkommende. Man er ikke lenger stolt av vedkommende. Man ser alle feilene til ham og er flau over å vise andre at man er sammen med ham. Man blåser opp alt som er galt med ham og er redd for at alle andre ser feilene også. Man bryr seg ikke om at man sårer ham og synes det er helt greit å forlate ham og leve uten ham. Man har rett og slett ikke følelsen av at man er et par som burde klare alle oppturer og nedturer sammen.

At man ikke lenger har den berusende stormende forelskelsesfølelsen er ikke det samme som å miste følelsene for ham.

Dette er nok veldig riktig, og jeg kjenner meg igjen.

Det som skjedde med meg og eksen, var at jeg sluttet å være stolt av ham, vel, ikke bare det, men at jeg skammet meg litt over å være sammen med ham, og kunne sikkert også si ting som såret ham. Da gikk det etter hvert opp for meg at forholdet ikke var liv laga, og det ble slutt.

Men som sagt, har man det bra sammen og trives med å være sammen, så er det jo ingen grunn til å bryte opp selv om man ikke har de "stormende" følelsene man hadde som nyforelsket.

[Gjest hallow]

Det at tankene i det hele tatt kommer, at du lar de komme fram, og skriver innlegg på Internett om det, tyder på at ting kanskje ikke er som de burde. Denne følelsen kan utvikle seg i negativ retning fortere enn du aner.

Jeg syns imidlertid at hvis man fortsatt TENNER seksuelt på sin partner, er det vel ingen direkte fare på ferde.

Hva hvis man ikke tenner på hverandre lengre og ikke er seksuelt aktive og har et mere vennskaplig forhold enn et kjæresteforhold - skal man fortsette ekteskapet da ? Bør man ikke unne hverandre et bedre liv enn det. Jeg er glad i min mann, men jeg er usikker på om jeg kan definere ham som kjæresten min lengre. Vi har nå tatt aktive tak for å bedre vårt forhold, men har en lang vei å gå. Mitt problem er om jeg kan finne tilbake til kjærestefølelsen eller om han mere har blitt en god venn.

[pablito]

Gjør noen tankeeksperiment og kjenn etter hvordan det ville føles hvis han;

Slutter helt å snakke med deg

Treffer en annen og forlater deg

Blir alvorlig syk og dør

Forsvinner for godt ut av ditt liv.

Hvis du bryr deg om dette, bryr du deg også om ham. Kanskje vi har for store forventninger til våre partnere. Følelser er flyktige greier også, og de går i bølger. Hvis vi skulle vært forelsket i vår partner hele livet, ville vi ikke fått gjort noe særlig annet. Jeg har vært sammen med min mann i snart 29 år. Mange ganger har jeg trodd jeg ikke følte noe for ham, men så har de gode følelsene vendt tilbake. Hver gang.

[Gjest hallow]

Dette er nok veldig riktig, og jeg kjenner meg igjen.

Det som skjedde med meg og eksen, var at jeg sluttet å være stolt av ham, vel, ikke bare det, men at jeg skammet meg litt over å være sammen med ham, og kunne sikkert også si ting som såret ham. Da gikk det etter hvert opp for meg at forholdet ikke var liv laga, og det ble slutt.

Men som sagt, har man det bra sammen og trives med å være sammen, så er det jo ingen grunn til å bryte opp selv om man ikke har de "stormende" følelsene man hadde som nyforelsket.

Hvorfor var du ikke stolt av ham lengre og hva gjorde ham som fikk deg til å skamme deg over ham ? Gjorde dere noen forsøk på å få det til å gå, ev hva?

Jeg er fremdeles, i alle fall litt, stolt av min mann men p.g.a. ting han både har sagt og gjort har jeg mistet noe av respekten for ham, og det føler jeg er en av grunnpilarene i et forhold.

Han kan si ting, oppføre seg og gjøre ting som jeg ikke har lyst til å bli identifisert med. Det resulterer også i manglende stolthet, litt skam og i alle fall mindre respekt. Vi har snakket om flere av disse tingene, men han skjønner ikke helt hva mitt problem er og gjør ikke så altfor store anstrengelser for å endre på det.

Hva skal man gjøre for å få tilbake stoltheten man tidligere følte for sin mann og hvordan skal man igjen kunne føle respekt?

[Ugga Bugga]

Hvorfor var du ikke stolt av ham lengre og hva gjorde ham som fikk deg til å skamme deg over ham ? Gjorde dere noen forsøk på å få det til å gå, ev hva?

Jeg er fremdeles, i alle fall litt, stolt av min mann men p.g.a. ting han både har sagt og gjort har jeg mistet noe av respekten for ham, og det føler jeg er en av grunnpilarene i et forhold.

Han kan si ting, oppføre seg og gjøre ting som jeg ikke har lyst til å bli identifisert med. Det resulterer også i manglende stolthet, litt skam og i alle fall mindre respekt. Vi har snakket om flere av disse tingene, men han skjønner ikke helt hva mitt problem er og gjør ikke så altfor store anstrengelser for å endre på det.

Hva skal man gjøre for å få tilbake stoltheten man tidligere følte for sin mann og hvordan skal man igjen kunne føle respekt?

Det var flere ting som gjorde at jeg ikke var stolt av ham, eller skammet meg over ham.

Han var lat. Han ville ikke jobbe eller gjøre ferdig studiene, han ville helst bare spille dataspill. Han var ikke opptatt av helsen sin, satt stort sett og drakk cola og spiste godterier. I tillegg var det forsekjellige sosiale situasjoner hvor jeg synes han manglet litt antenner, fortalte teite vitser og slikt som jeg bare irriterte meg over.

På den annen så var han (og er) en veldig snill, blid og koselig gutt.

[Gjest gift i noen år]

Det var flere ting som gjorde at jeg ikke var stolt av ham, eller skammet meg over ham.

Han var lat. Han ville ikke jobbe eller gjøre ferdig studiene, han ville helst bare spille dataspill. Han var ikke opptatt av helsen sin, satt stort sett og drakk cola og spiste godterier. I tillegg var det forsekjellige sosiale situasjoner hvor jeg synes han manglet litt antenner, fortalte teite vitser og slikt som jeg bare irriterte meg over.

På den annen så var han (og er) en veldig snill, blid og koselig gutt.

Noe av det stemmer med mannen min. Han sitter ved pc'en etter jobb. Spiser chips og drikker cola. Det kan ikke være riktig at siden han blir sliten av jobben sin ikke skal gjøre NOE her hjemme?