å miste følelsen for den man elsket?

[Gjest soldier]

Hva hvis man ikke tenner på hverandre lengre og ikke er seksuelt aktive og har et mere vennskaplig forhold enn et kjæresteforhold - skal man fortsette ekteskapet da ? Bør man ikke unne hverandre et bedre liv enn det. Jeg er glad i min mann, men jeg er usikker på om jeg kan definere ham som kjæresten min lengre. Vi har nå tatt aktive tak for å bedre vårt forhold, men har en lang vei å gå. Mitt problem er om jeg kan finne tilbake til kjærestefølelsen eller om han mere har blitt en god venn.

Er et par under 45-50 år, så syns jeg at manglende seksuell tenning må være problematisk. For et par på over 55, så kan man leve et godt liv som venner, uten at sex er så viktig lenger.

[Gjest hallow]

Det var flere ting som gjorde at jeg ikke var stolt av ham, eller skammet meg over ham.

Han var lat. Han ville ikke jobbe eller gjøre ferdig studiene, han ville helst bare spille dataspill. Han var ikke opptatt av helsen sin, satt stort sett og drakk cola og spiste godterier. I tillegg var det forsekjellige sosiale situasjoner hvor jeg synes han manglet litt antenner, fortalte teite vitser og slikt som jeg bare irriterte meg over.

På den annen så var han (og er) en veldig snill, blid og koselig gutt.

Hm - det ligger litt i samme gata som min mann...! Han spiller ikke dataspill men er ivrig på spilleautomat, han drikker ikke cola men vin og øl, han jobber mye men er lite hjelpsom hjemme. Ikke akkurat lat altså, men gjør det han har lyst til selv. Egoistisk kan man si! Han blir lett hissig og er altfor direkte - han tror han kan overhøvle hvem han vil når han vil hvis han ikke er fornøyd (f.eks. når han er kunden). Han er kjempeglad i reality-TV og veldig god venn med fjernkontrollen. Han skulle ha trent, men kommer aldri i gang, han skulle ha slanket seg men faller stadig for fristelsen til godteri - han skulle ha sluttet å røyke, men ikke ennå ..! Han er ikke lett å "ha med på laget" når man har to barn som krever sitt - nesten døgnet rundt. Han er snill og kan snakkes til og gjør da det han blir bedt om; nesten; om enn litt motvillig. Han har altså sine gode sier også. Han er flink med barna og aktiviteter - når det passer for ham. Stiller altså opp litt - skal ikke svartmale alt.

Er det rart av følelsene kjølner med årene ? Ikke at jeg er uten feil altså, men spør jeg han, så er han ganske fornøyd med meg faktisk ... Utrolig nok ! Jeg derimot vet sannelig ikke lengre hva jeg vil.

[Gjest hallow]

Er et par under 45-50 år, så syns jeg at manglende seksuell tenning må være problematisk. For et par på over 55, så kan man leve et godt liv som venner, uten at sex er så viktig lenger.

Så hvis man er 45 og har levd på denne måten i mer enn 10 år så fortjener man en "medalje" da kanskje ? Det var faktisk lettere å leve med da barna var små og krevde så mye at kreftene ikke strakk til. Nå har savnet begynt å komme sterkere tilbake kjenner jeg.

[Gjest gampen sover]

Så hvis man er 45 og har levd på denne måten i mer enn 10 år så fortjener man en "medalje" da kanskje ? Det var faktisk lettere å leve med da barna var små og krevde så mye at kreftene ikke strakk til. Nå har savnet begynt å komme sterkere tilbake kjenner jeg.

Idiot medalje i såfall...

[Gjest soldier]

Så hvis man er 45 og har levd på denne måten i mer enn 10 år så fortjener man en "medalje" da kanskje ? Det var faktisk lettere å leve med da barna var små og krevde så mye at kreftene ikke strakk til. Nå har savnet begynt å komme sterkere tilbake kjenner jeg.

...og det savnet av sex....er det bare å skru på en knapp å få tilbake?

Tror ikke det er så enkelt.

[Gjest hallow]

Idiot medalje i såfall...

Takk for den. Føler meg som en idiot også, men det er mange forpliktelser man føler går foran egne lyster.

Trodde ikke det skulle bety så mye - en gang i tiden; men det gjør det. Disse årene har heller ikke vært gode i så måte, men nå har det blitt verre - det er problemet. Jeg lever med en impotent mann så det er ikke jeg som mangler lysten - det er han som mangler både lyst på sex og lyst til å gjøre noe med sitt problem selv om det finnes mye hjelpemidler på markedet han kunne prøve. Vi har de fleste men de ligger der ubrukt ... OG hvem har anskaffet de - JEG!

Bitter jeg - neida !

[Gjest hallow]

...og det savnet av sex....er det bare å skru på en knapp å få tilbake?

Tror ikke det er så enkelt.

Nå falt jeg litt ut her. Hva mener du ?

[Gjest tv-serie]

Takk for den. Føler meg som en idiot også, men det er mange forpliktelser man føler går foran egne lyster.

Trodde ikke det skulle bety så mye - en gang i tiden; men det gjør det. Disse årene har heller ikke vært gode i så måte, men nå har det blitt verre - det er problemet. Jeg lever med en impotent mann så det er ikke jeg som mangler lysten - det er han som mangler både lyst på sex og lyst til å gjøre noe med sitt problem selv om det finnes mye hjelpemidler på markedet han kunne prøve. Vi har de fleste men de ligger der ubrukt ... OG hvem har anskaffet de - JEG!

Bitter jeg - neida !

Synes ikke du har noen grunn til å være bitter på andre enn deg selv. Det er du som har tillatt deg selv å ha det slik, ikke gjort noe med det, i dette tilfellet er vel det eneste å bryte ut.

[Gjest soldier]

Nå falt jeg litt ut her. Hva mener du ?

Uttrykte meg litt dumt. Du skrev at mangel på sex ikke var noe savn før når barna var små, men hadde at du nå hadde begynt å savne sex.

Spørsmålet var om det sexbehovet som nå igjen har dukket opp, kan oppfylles fra begge parter? Kan begge trylle fram noe, overfor SAMME PARTNER, som har vært borte så lenge?

[Gjest huffa]

Gjør noen tankeeksperiment og kjenn etter hvordan det ville føles hvis han;

Slutter helt å snakke med deg

Treffer en annen og forlater deg

Blir alvorlig syk og dør

Forsvinner for godt ut av ditt liv.

Hvis du bryr deg om dette, bryr du deg også om ham. Kanskje vi har for store forventninger til våre partnere. Følelser er flyktige greier også, og de går i bølger. Hvis vi skulle vært forelsket i vår partner hele livet, ville vi ikke fått gjort noe særlig annet. Jeg har vært sammen med min mann i snart 29 år. Mange ganger har jeg trodd jeg ikke følte noe for ham, men så har de gode følelsene vendt tilbake. Hver gang.

Takk for svar alle sammen!

Grunnen til at jeg stilte dette spørsmålet er at jeg har vært deprimert i en periode nå.

Når jeg er veldig nede, føler jeg at jeg må flytte ut og finne ut av tankene og følelsene mine alene. At jeg må begynne på nytt med meg selv.

Men de periodene jeg har gode dager, er jeg helt fortapt i kjæresten minog gleder meg til å flytte inn i ny leilighet og dele fremtiden med han.

Men når disse vonde tankene og stundene kommer igjen, føler jeg at det eneste jeg kan gjøre er å flytte ut og gjøre det slutt for å finne ut hvor jeg står.

DEnne depresjonen kommer helt plutselig på meg, jeg prøver å finne ut hvor den kommer fra, men klarer ikke å finne noe klart svar.

Kjæresten er så utrolig støttende og jeg veit at han elsker meg veldig høyt.

Jeg veit at jeg elsker han og, men hvorfor tenker jeg da sånn når jeg har disse vanskelige stundene.

Jeg tror ikke at jeg kommer til å få det noe bedre uten han, heller mye værre.

Men at jeg har det sånn, sliter på oss begge. Når jeg har gode stunder, har vi det helt fantastisk sammen. Men kan vi fortsette å være sammen når jeg har så ustabilt humør, tanker og følelser?Er det rettferidg av meg ovenfor han?

Vi snakker stadig om det her og han sier at han aldri i verden vil at det skal bli slutt, samme hva.

Ja..dette var bare noen tanker igjen=)

[Gjest huffa]

Følelsene er ikke de samme HELE tiden; vi forandrer oss og det gjør følelsene også. Vi er ikke stormende forelsket i årevis. Men det behøver ikke være noe negativt! Vi blir bedre kjent med hverandre og følelsene blir kanskje sterkere. Vi deler hverdagene sammen. Det er vanskelig å være i 7. himmel hele tiden. Så jeg vil ikke si at man mister følelsene (noen gjør kanskje det selvsagt), men følelsene endrer seg.

Takk for svar alle sammen! Grunnen til at jeg stilte dette spørsmålet er at jeg har vært deprimert i en periode nå.

Når jeg er veldig nede, føler jeg at jeg må flytte ut og finne ut av tankene og følelsene mine alene. At jeg må begynne på nytt med meg selv.

Men de periodene jeg har gode dager, er jeg helt fortapt i kjæresten minog gleder meg til å flytte inn i ny leilighet og dele fremtiden med han.

Men når disse vonde tankene og stundene kommer igjen, føler jeg at det eneste jeg kan gjøre er å flytte ut og gjøre det slutt for å finne ut hvor jeg står.

DEnne depresjonen kommer helt plutselig på meg, jeg prøver å finne ut hvor den kommer fra, men klarer ikke å finne noe klart svar.

Kjæresten er så utrolig støttende og jeg veit at han elsker meg veldig høyt.

Jeg veit at jeg elsker han og, men hvorfor tenker jeg da sånn når jeg har disse vanskelige stundene.

Jeg tror ikke at jeg kommer til å få det noe bedre uten han, heller mye værre.

Men at jeg har det sånn, sliter på oss begge. Når jeg har gode stunder, har vi det helt fantastisk sammen. Men kan vi fortsette å være sammen når jeg har så ustabilt humør, tanker og følelser?Er det rettferidg av meg ovenfor han?

Vi snakker stadig om det her og han sier at han aldri i verden vil at det skal bli slutt, samme hva.

Ja..dette var bare noen tanker igjen=)

[Gjest hallow]

Uttrykte meg litt dumt. Du skrev at mangel på sex ikke var noe savn før når barna var små, men hadde at du nå hadde begynt å savne sex.

Spørsmålet var om det sexbehovet som nå igjen har dukket opp, kan oppfylles fra begge parter? Kan begge trylle fram noe, overfor SAMME PARTNER, som har vært borte så lenge?

Det er akkurat der problemet ligger. Kan man det ? Noen som har gode tips om å finne tilbake til hverandre igjen etter en lang pause fra sex. Jeg føler meg helt fremmed for ham og har store problemer med å tenke oss sammen på den måten. Føler meg som en skikkelig nybegynner og er foreferdelig usikker. Tror jeg har glemt hele greia jeg ;o)

[Gjest soldier]

Det er akkurat der problemet ligger. Kan man det ? Noen som har gode tips om å finne tilbake til hverandre igjen etter en lang pause fra sex. Jeg føler meg helt fremmed for ham og har store problemer med å tenke oss sammen på den måten. Føler meg som en skikkelig nybegynner og er foreferdelig usikker. Tror jeg har glemt hele greia jeg ;o)

Sånn umiddelbart høres ikke disse framtidsutsiktene bra ut. Den lysten du har på sex, er den knyttet opp mot han som din partner? Hva med han, har han fått lyst nå i senere tiden?

[Platina]

Når man mister følelsen for den man elsket mister man respekten for vedkommende. Man er ikke lenger stolt av vedkommende. Man ser alle feilene til ham og er flau over å vise andre at man er sammen med ham. Man blåser opp alt som er galt med ham og er redd for at alle andre ser feilene også. Man bryr seg ikke om at man sårer ham og synes det er helt greit å forlate ham og leve uten ham. Man har rett og slett ikke følelsen av at man er et par som burde klare alle oppturer og nedturer sammen.

At man ikke lenger har den berusende stormende forelskelsesfølelsen er ikke det samme som å miste følelsene for ham.

Dette var veldig generellt sagt og jeg er uenig i mye av det.

Jeg "mistet følelsene" for han jeg var sammen med. For meg var det som at jeg ikke var glad i ham på den rette måten lenger. Jeg kjente bare at jeg ikke ville leve sammen med ham. Likte ikke å kysse ham. Likte ikke å ha sex med ham. Hadde det ikke godt inni meg når vi var sammen. Så nok hans feil ekstra godt ja.

Men jeg var ikke flau over å være sammen med ham, for han er et flott menneske. Jeg mistet ikke respekten for ham. Å såre ham er noe av det verste jeg har gjort i mitt liv og å forlate ham var alt annet enn greit!

Om man ikke respekterer noen og ikke bryr seg om man sårer dem, så har det med andre menneskelig egenskaper å gjøre enn at at man har mistet visse følelser for dem.