40-årskrisen???

[tusta]

Mannen min og jeg har vært sammen i 15 år og gift i halvparten, og har små barn.

De ti siste årene har livet sammen blitt en "vane". I perioder har jeg lurt på om vi egentlig passer så godt sammen, men jeg har hele tiden vært veldig veldig glad i ham og kan til tider være kjempeforelsket i ham.

For en stund siden fikk jeg vite at han har flørtet hett med ei dame på jobben. Dette har vart i et helt år. Flørting er jo en fin ting, men når det går innebærer hete tekstmeldinger over så lang tid, kaller jeg det nærmest utroskap. Jeg føler meg så sviktet og dum. Mannen min sier han er glad i meg, men vet ikke om han føler mer enn vennskap. Han har behov for å føle seg fri.

Første gangen jeg fikk vite det (måtte hale det ut av ham), ble vi enige om å begynne "på nytt". Dette gikk kjempefint, og jeg trodde alt var greit. Men så kom det for en dag at denne flørtinga ikke hadde stoppet. Da ba jeg mannen min om å flytte ut for en stund, for å finne ut av hva han egentlig ville. Jeg sa at jeg heller ville leve alene enn slik som dette. Dette tror jeg var et sjokk for ham. Han sa at han ikke hadde lyst til å flytte, og han regnet med at den fasen han var inne i nå, kom til å gå over (selv om den har vart i noen år nå). Jeg krevde da at han skulle avslutte det "forholdet" han hadde. Det har han nå gjort. Det hjelper, men likevel så sitter dette sviket nå dypt i meg.

Hadde det ikke vært for de skjønne barna våre og det livet og tette sosiale nettverket vi har bygd opp gjennom mange år sammen, så hadde jeg flyttet, tror jeg. Ikke fordi jeg vil bli kvitt ham (tvert imot!), men fordi jeg tror at det ville vært godt for oss begge. Forhåpentligvis ville vi da ha fått den friheten vi trengte og så kanskje funnet tilbake til hverandre igjen. Nå som vi fortsetter å bo sammen, må vi bare gjøre det beste ut av det. Og det gjør vi virkelig. Vi har egentlig aldri vært flinke til å prate sammen, men etter dette har vi pratet ganske bra. Jeg vet ikke om vi begge er offer for det faktum at vi ble sammen når vi var veldig unge. Jeg vet heller ikke om det er førti-årskrisa mannen min gjennomgår nå og at de følelsene han sliter med, vil gå over. Jeg vet heller ikke om det faktisk er helt normalt å føle det slik som han (og til tider jeg) føler det. Det er så vanskelig, og jeg sliter med mange tanker og følelser i forhold til dette.

Det hadde vært godt å få vite litt om andres tanker rundt dette...

[gullan]

Jeg kjenner meg godt igjen i din beskrivelse. Bortsett fra at det har vært meg som drev og flørtet og var utro.

Vi har vært gift i snart 25 år og vi møttes da jeg var 24 og han 29. Vi har to barn sammen og han har ett fra tidligere.

Jeg lurte også ofte på om vi hadde noen framtid, og jeg har vært dypt forelsket i andre mens vi har vært gift. Vi bodde også fra hverandre nesten et halvt år. Jeg ville ut av forholdet, noe som såret ham veldig. Likevel har jeg alltid funnet tilbake til ham.

Det virker som om det skal være oss to, selv om jeg har prøvd å komme ut av det.

Nå er jeg glad for at de andre prosjektene mine ikke ble noe av. Det er mange fordeler ved å holde sammen, med mindre man er utsatt for dårlig og respektløs behandling av partneren. Det er uakseptabelt.

En mann har kanskje lettere for å gå hvis han finner en annen han tror er bedre og som er villig til å satse.

Men jeg tror i utgangspunktet en mann er veldig knyttet til sin partner når det kommer til stykket. Selv om han er i 40-årene.