provosert abort

[Gjest Stina22]

Er det noen der ute som var vært gjennom den prosessen det var å bestemme seg for og å gjennomføre en provosert abort? Jeg vet dette er veldig personlig og sårt for de fleste som har vært gjennom det, men hva var det som gjorde at dere bestemte dere for å ta en abort? Noen som vil dele sine erfaringer og følelser med meg?

Tusen takk for alle svar, jeg er vedlig takknemlig hvis noen vil dele dette med meg!

[fuji1365380447]

Jeg ble gravid da jeg var 17 år gammel, med en gutt jeg ikke var sammen med.

For meg var det ikke et vanskelig valg å bestemme meg for å ta abort. Men det var likevel vanskelig å leve med.

I lange tider etter inngrepet så var jeg deprimert, og gråt mye. Men det føltes jo på en måte riktig å sørge over et liv som aldri skulle bli.

Likevel har jeg aldri angret på at jeg tok abort. Livet mitt hadde aldri blitt slik jeg ville hatt det dersom jeg skulle vært en så ung mamma. Jeg var moden nok til å se det, selv om jeg på mange måter hadde lyst på barnet.

Nå har det gått mange år, og sorgen har falmet for lenge siden. Men jeg vet at den vanskelige beslutningen var med på å forme meg som menneske.

Nå holder jeg å kjæresten på å prøve å bli gravide, og jeg gleder meg veldig til å bli mor, nå som jeg har funnet mannen i mitt liv og føler meg klar for å få et barn.

Du må gjøre det som blir riktig for deg. Og hvis du bestemmer deg for å ta abort, så må du være forberedt på en sorg som kommer til å vare en stund. Men det vil gå over, og livet vil fortsette.

Lykke til med valget ditt.

[Gjest anonym, politisk ukorrekt]

Jeg ble gravid som 17 åring og valge å ikke ta abort.

Jeg er for abort men faren var katolsk og og jeg ville ikke gjøre noe som var synd i hans øyne.

Etterpå har jeg angret mange ganger på at jeg ikke tok abort.

Ikke misforså - jeg elsker barnet (nå en flott ungdom på 19) jeg fikk den gang veldig høyt, men livet hadde vært _mye, mye_ mindre komplisert om jeg hadde tatt abort den gang.

Forholdet til faren varte ikke og det var mye tøffere å være alenemor og studere enn jeg noensinne hadde forestilt meg. Jeg mistet kontakt med de fleste venninnene mine fordi de ikke kunne sette seg inn i min nye livssituasjon og trakk seg unna når jeg ikke kunne være med ut på byen.

Idag går det bra med oss alle sammen, jeg har en ny samboer og to små barn som var sterkt ønsket,men det har vært beintøff for alle parter. Hvis jeg hadde visst hva jeg gikk til som 17 åring hadde jeg ikke fått barnet, det er jeg helt sikker på, men jeg var optimist.

Alt går, når det må gå. (og i mitt tilfelle ser det ut som en solskinnshistorie: høy utdanning, stabil jobb, barnet på høyskole) Men i etterpåklokskapens lys hadde det vært bedre for meg å ta abort den gangen.

Jeg skriver dette fordi folk alltid sier at det er ingen som angrer på det barnet de fikk, bare det barnet de ikke fikk.

Noen ganger er abort det rette valget , men det er et valg du må ta selv. Verken å ta abort eller å få barnet er enn lett utvei.

Klem & lykke til.

[Gjest etterpåklok]

Ja, jeg gjorde det når jeg var 17 år.

I dag er jeg mamma, og synes i blant det er helt forferdelig å tenke på hva jeg valgte bort den gangen!Det kunne jo blitt en like god liten sjarmklump som den ungen vi har nå, og det er grusomt å tenke på.

Jeg brukte nesten 2 år på å komme over det, taklet ikke spedbarn i det hele tatt i den perioden, spesielt ikke hvis de var like gamle som mitt barn "kunne vært".

Likevel vet jeg ikke om jeg angrer. Ja, jeg angrer på at vi var så uforsiktige! Men jeg tror egentlig ikke vi hadde noe valg, og det er jeg blitt enda mer sikker på etter at jeg fikk barn senere. Dette ansvaret hadde jeg ikke taklet som 17-åring!

Og forholdet mellom meg og barnefaren hadde garantert gått i vasken ganske raskt! Vi er fortsatt sammen, etter VELDIG mange år. Likevel har vi hatt en STOR krise i forbindelse med at vi fikk barn nå, hovedsakelig fordi han ikke helt klarte å ta sin del av ansvaret. og da hadde han garantert ikke klart det den gangen...

Det er gått lang tid siden du skrev innlegget ditt, vet ikke om du leser dette eller hva du velger. Men for guds skyld: LÆR av dette og bruk ALLTID sikker prevensjon senere!!!

[Gjest Stina22]

Ja, jeg gjorde det når jeg var 17 år.

I dag er jeg mamma, og synes i blant det er helt forferdelig å tenke på hva jeg valgte bort den gangen!Det kunne jo blitt en like god liten sjarmklump som den ungen vi har nå, og det er grusomt å tenke på.

Jeg brukte nesten 2 år på å komme over det, taklet ikke spedbarn i det hele tatt i den perioden, spesielt ikke hvis de var like gamle som mitt barn "kunne vært".

Likevel vet jeg ikke om jeg angrer. Ja, jeg angrer på at vi var så uforsiktige! Men jeg tror egentlig ikke vi hadde noe valg, og det er jeg blitt enda mer sikker på etter at jeg fikk barn senere. Dette ansvaret hadde jeg ikke taklet som 17-åring!

Og forholdet mellom meg og barnefaren hadde garantert gått i vasken ganske raskt! Vi er fortsatt sammen, etter VELDIG mange år. Likevel har vi hatt en STOR krise i forbindelse med at vi fikk barn nå, hovedsakelig fordi han ikke helt klarte å ta sin del av ansvaret. og da hadde han garantert ikke klart det den gangen...

Det er gått lang tid siden du skrev innlegget ditt, vet ikke om du leser dette eller hva du velger. Men for guds skyld: LÆR av dette og bruk ALLTID sikker prevensjon senere!!!

Takk for svaret:) Jeg har enda ikke bestemt meg 100%, men tror jeg ikke kommer til å ta abort likevel. Jeg prøver å overbevise meg selv; jeg er jo tross alt voksen, og klarer sikkert å ta ansvar for et barn! Det som gjør at jeg tviler er utdannelsen min, er godt i gang med drømmeutdannelsen min, det jeg har drømt om hele livet.. Må endre drastisk på planene mine i såfall, vet ikke om jeg klarer å bli lykkelig uten når jeg vet jeg hadde sjansen.....!

Uff!