Til familierådgiver

[Gjest nedbrutt mamma]

Dette er en svært lang historie som jeg må forsøke å gjøre kort og anonym, men jeg lurer på hvordan jeg skal få hjelp i følgende situasjon:

Mitt barns far og jeg har ikke bodd sammen siden 5 år tilbake. Han har sett sitt barn annenhver helg inntil for 1 år siden da det skar seg helt. (Barnet er 6 år) Mitt barn har i ettertid fortalt så mye hjerteskjærende om hva som har skjedd mens barnet har vært på besøk hos sin far, bl.a. fortalt om sporadisk vold og psykisk mishandling. Jeg har aldri selv sett dette med egne øyne, og selvfølgelig benekter faren det. Nå i sommer har barnet vært på besøk noen dager hos sin farmor, som uten at det var avtalen leverte barnet til sin far. Når barnet så kommer hjem er det helt forandret i væremåte, såpass at venner og familie ellers også reagerer på det. Barnet sier: "nå har pappa blitt snill, for nå slår han ikke lenger". "Pappa sier at du er dum mamma, men da sa jeg at det er du ikke". "Jeg vil flytte til pappa, for der får jeg se så mye jeg vil på video og jeg trenger ikke gå og ut og leke eller legge meg før jeg vil selv."

Jeg syns jeg kjemper en kamp alene for mitt barns fysiske og ikke minst psykiske helse, og så lenge barnet kommer med påstander om vold kan jeg ikke overse det! Kan barn bare finne på sånt? Og kan jeg ta sjansen på at det bare er oppspinn? Det klarer jeg ikke! Hvem skal passe på at barnet mitt har det bra om ikke jeg gjør det?

Om barnets far nå vil ha mer samvær igjen, hva gjør jeg? Jeg føler at jeg ikke takler dette alene, men vil koble inn barnevern eller noe sånt. Har jeg noen rettigheter, kan jeg nekte samvær pga. mistanke om mishandling? Eller er det virkelig jeg som er "faens drittkjerring" og "ødelegger livet for alle"?

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Kjære nedbrutt mamma!

Takk for innlegget ditt.

Du har det åpenbart ikke lett. Å være mor er en stor og krevende oppgave. Når du også er alene om hovedomsorgen (og i hele det siste året vært helt alene om omsorgen), har du betydelig meransvar og belastninger.

Men jeg vil gi deg en pos. tilbakemelding. Veldig ofte er vi mødre mer bekymret enn vi behøver å være. Og enda bedre: barnet ditt har sin egen oppdrift pleier jeg å si. Dvs at barnet ditt nok ikke går rundt med bekymringer og angst for en slem og kanskje skadelig pappa, slik som du gjør. Nå kjenner ikke jeg din situasjon, men generelt er min erfaring at barn ofte har det bedre enn vi tror når det er på besøk hos den andre foreldren. Vi legger mest merke til det negative de forteller.

Hvorfor skar samværene seg med far? Du nevner vold. Barn og vold hører naturligvis ikke sammen. Heller ikke barn og rus. Som mor med omsorgen for ditt barn er det din plikt å se til at barnet ikke blir utsatt for overlast. Så du har en plikt til å passe på og ta ting opp når du er bekymret for at det forekommer psykisk negativ påvirkning og vold mot barnet ditt.

Når det ikke har vært samvær mellom far og barn det siste året, synes jeg du skulle be far om et møte for å snakke om situasjonen. Bruk gjerne familiekontoret. Dersom far ikke vil møte deg eller snakke i tlf., kan du forsøke å skrive til han. Familiekontoret kan også hjelpe deg med.

Det er best både for barn og foreldre at samværsavtalen blir evaluert og avtalt åpent og tydelig med både mor og far.

Jeg håper du har overskudd til å ta kontakt med fagfolk om dette.