Mor-datterforhold

[Gjest pittpottnøtt]

Hei dere!

Min mor bor ca. to timers kjøring herfra...men for min del har hun kunnet bodd i Afrika.

Får bestandig noen oppgulp fra henne...sånn som skal gi dårlig samvittighet.

Stort sett negative telefoner fra henne.Det har blitt til at jeg ikke orker å ringe til henne.Når hun selv ringer, svarer jeg stort sett at "jeg har det travelt,-snakkes senere"...

Har flere ganger prøvd å si at jeg ikke trives i hennes selskap,-også hvorfor jeg ikke gjør det.

Hun er ikke gammel,-men har dårlig helse.Så hun bruker det når hun skal fordele dårlig samvittighet. I tillegg til at hun sitter alene med et småbruk med det arbeid det kreves for å holde dette i orden...

Men jeg har endel vonde minner,-som gjør at jeg ikke ønsker så mye kontakt med henne.

Er jeg slem?

Har noen andre hatt det sånn?

[Lillemus]

Jeg synes ikke du er slem. Jeg er av den oppfatning at folk som bosetter seg som din mor gjør og ikke har helse til å holde det i orden selv må leie seg hjelp. Man kan ikke forvente at slekta skal stille opp og holde ens eget hus vedlike! Da får man selge og flytte til noe adskillig mer lettstelt.

Som man reder ligger man og din mor har nok ikke "redet" så veldig godt...

[pablito]

Jeg synes ikke du er slem. Jeg er av den oppfatning at folk som bosetter seg som din mor gjør og ikke har helse til å holde det i orden selv må leie seg hjelp. Man kan ikke forvente at slekta skal stille opp og holde ens eget hus vedlike! Da får man selge og flytte til noe adskillig mer lettstelt.

Som man reder ligger man og din mor har nok ikke "redet" så veldig godt...

Man er ikke forpliktet til å elske sine foreldre, men likevel er det ganske sterke bånd mellom foreldre og barn hele livet gjennom. Man slutter aldri å være mor/ datter. Noe av det vanskeligste er å skuffe og såre sine foreldre. Men det er helt nødvendig å sette foten ned dersom foreldre bruker sitt overtak ved å appellere til vår dårlige samvittighet.

Det er ikke riktig at man skal bli "spist opp" av sin mor , eller ta imot all slags skyllebøtter.

Hvis moren din ikke tar til seg hva du tidligere har sagt til henne om hvorfor du holder deg unna, er ikke flere ord tingen.

Prøv heller å holde kontakten på et nivå som du kan leve med. Kanskje det er lettere å ha en fast ukedag der du ringer eller en fast besøksdag. Slik viser du interesse uten at hun får slukt deg. At hun kanskje er ensom er ikke så mye du kan få gjort noe med så lenge hun er rørlig og kan møte andre. Hun er heller ikke tvunget til å bo som hn gjør. Hun må ta ansvar for sitt liv, slik som du må det.

Kvitt deg med den dårlige samvittigheten og se hvilke grep du kan gjøre for å nøytralisere forholdet mellom dere.

[Ugga Bugga]

Det er kanskje ikke så lurt av henne å sitte alene med et småbruk hvis hun har dårlig helse.

For hun kan ikke ta for gitt at slekta skal komme og arbeide gratis for henne.

[Gjest dette mener nå jeg da]

Jeg synes ikke du er slem. Jeg er av den oppfatning at folk som bosetter seg som din mor gjør og ikke har helse til å holde det i orden selv må leie seg hjelp. Man kan ikke forvente at slekta skal stille opp og holde ens eget hus vedlike! Da får man selge og flytte til noe adskillig mer lettstelt.

Som man reder ligger man og din mor har nok ikke "redet" så veldig godt...

vil bare si at det kan hende dette småbuket betyr veldig mye for henne;)

min mor sitter med hus og stooooor hage/uteområde, mye å holde ved like, og lite penger da hun er uføretrygdet pga. leddgikt. men hun insisterer på å holde på huset, da hun har mange gode minner der, huset og eiendommen betyr mye for både henne, barn og barnebarn. men selv om mamma sliter med å få endene til å møtes, klager hun ikke så mye. så ikke døm og si at hun må selge småbruket, for det kan hende denne damen har sterke bånd til det;)

[Lillemus]

vil bare si at det kan hende dette småbuket betyr veldig mye for henne;)

min mor sitter med hus og stooooor hage/uteområde, mye å holde ved like, og lite penger da hun er uføretrygdet pga. leddgikt. men hun insisterer på å holde på huset, da hun har mange gode minner der, huset og eiendommen betyr mye for både henne, barn og barnebarn. men selv om mamma sliter med å få endene til å møtes, klager hun ikke så mye. så ikke døm og si at hun må selge småbruket, for det kan hende denne damen har sterke bånd til det;)

Joda, men alikevel mener jeg at man ikke kan forvente at resten av slekta holder ens hus og eiendom i stand gratis - det handler om å se realitetene i øynene også.

Men dersom noen er villige til å legge ned litt arbeide mot at de får benytte småbruket kan det jo være en god ide?

[Gjest Ramina]

Man er ikke forpliktet til å elske sine foreldre, men likevel er det ganske sterke bånd mellom foreldre og barn hele livet gjennom. Man slutter aldri å være mor/ datter. Noe av det vanskeligste er å skuffe og såre sine foreldre. Men det er helt nødvendig å sette foten ned dersom foreldre bruker sitt overtak ved å appellere til vår dårlige samvittighet.

Det er ikke riktig at man skal bli "spist opp" av sin mor , eller ta imot all slags skyllebøtter.

Hvis moren din ikke tar til seg hva du tidligere har sagt til henne om hvorfor du holder deg unna, er ikke flere ord tingen.

Prøv heller å holde kontakten på et nivå som du kan leve med. Kanskje det er lettere å ha en fast ukedag der du ringer eller en fast besøksdag. Slik viser du interesse uten at hun får slukt deg. At hun kanskje er ensom er ikke så mye du kan få gjort noe med så lenge hun er rørlig og kan møte andre. Hun er heller ikke tvunget til å bo som hn gjør. Hun må ta ansvar for sitt liv, slik som du må det.

Kvitt deg med den dårlige samvittigheten og se hvilke grep du kan gjøre for å nøytralisere forholdet mellom dere.

"Man slutter aldri å være mor/ datter"

Det spørs hva du mener med det, "blodsmessig" så er man jo alltid i slekt...men følelsesmessig så bør det slettes ikke være sånn.

Jeg har selv måttet kutte alle bånd til min såkaldte mor, jeg sa det til henne også at nå var jeg ikke hennes datter lenger.

Dette ble sakt etter mye veiing og etter mange, mange år som ting var galt. Det ble sakt rolig og kontrollert.

Så pr, i dag anser jeg meg være uten foreldre. Faktisk er det ingen av "kjøtt og blod" som er tilstede i livet mitt unntagen mine barn.

[pablito]

"Man slutter aldri å være mor/ datter"

Det spørs hva du mener med det, "blodsmessig" så er man jo alltid i slekt...men følelsesmessig så bør det slettes ikke være sånn.

Jeg har selv måttet kutte alle bånd til min såkaldte mor, jeg sa det til henne også at nå var jeg ikke hennes datter lenger.

Dette ble sakt etter mye veiing og etter mange, mange år som ting var galt. Det ble sakt rolig og kontrollert.

Så pr, i dag anser jeg meg være uten foreldre. Faktisk er det ingen av "kjøtt og blod" som er tilstede i livet mitt unntagen mine barn.

Det jeg mener er at alle har en mor og far og må forholde seg til dette faktum. At man hater dem eller har valgt å bryte kontakten gjør ikke at de slutter å være dine foreldre.

Men jeg uttalte meg nok litt klønete!