Stefar til gutt på nå 15 år!

[meningen med livet]

Er det noen som kan fortelle meg litt om hva skole og det offentlige gjør når en gutt som ikke vil gå på skole og har vært borte fra skolen i 14 dagen nå?

I morgen kobles rektor inn, min kone har han fra tidligere og vi har to jenter på 4 og 6 år i sammen. Gutten har alltid vært et problembarn, og moren har i mine øyner aldri tatt ansvar. Jeg har mest lyst til å hive henne og sønnen ut, og komme meg ut i en annen eng, om der er grønnere vet jeg ikke, men er det forsøket verdt? Han ødelegger hele ekteskapet mellom oss, og jeg forstår at moren har det vanskelig nå!

Jeg er veldig glad i henne og mine barn. Han har jeg aldri kommet innpå, selv om jeg har prøvd mange ganger!

Hva skjer nå, og hvordan skal jeg forholde meg til det som skjer, hvem skal jeg ta kontakt med om jeg ikke orker dette livet?

Er veldig takknemelig for svar også fra de med fagkunnskap!

Meningen med fremtiden?

[Gjest nopenick]

Et vennepar har en datter som nektet å gå på skolen fra 6 kl., en og annen dagen var hun innom, men etter langhelger/ferier var det store problemer.

Da hun skulle på ungdomsskolen ble problemet enda større, helt til de fikk tak i en lærer hun fikk tiltro til. Halve åttende og hele niende var hun da på skolen etter et langt fravær.

Det skal legges til her at foreldrene hadde problemer i ekteskapet i alle år, om det var noe av problemet vet jeg ikke.

Idag bor hun fast hos sin far, går på videregående og har kjempekarakterer, heldigvis for henne.

PP-tjenesten ble koblet inn, de bodde i Oslo en mnd. hele familien, et tilbud de fikk, en slags behandling, jenta gikk jevnlig til psykolog i hele perioden. Jeg vet at det er stor forskjell på hjelpen en får fra kommune til kommune.

Syns kanskje du skal ta hensyn til gutten nå, at du er voksen nok til å se at han har større problemer enn du har. Kan jo hende at gutten synes at du favoriserer deres felles barn ... du har prøvd å prate med han skriver du, ikke lett for en gutt å skal åpne seg, iallefall hvis han syns at du er problemet i hans øyne.

Det er vanskelig å skulle gi deg råd, gutten burde kanskje først få uttalt seg her med sin versjon.

[Gjest nickiiiiiii¨]

Et vennepar har en datter som nektet å gå på skolen fra 6 kl., en og annen dagen var hun innom, men etter langhelger/ferier var det store problemer.

Da hun skulle på ungdomsskolen ble problemet enda større, helt til de fikk tak i en lærer hun fikk tiltro til. Halve åttende og hele niende var hun da på skolen etter et langt fravær.

Det skal legges til her at foreldrene hadde problemer i ekteskapet i alle år, om det var noe av problemet vet jeg ikke.

Idag bor hun fast hos sin far, går på videregående og har kjempekarakterer, heldigvis for henne.

PP-tjenesten ble koblet inn, de bodde i Oslo en mnd. hele familien, et tilbud de fikk, en slags behandling, jenta gikk jevnlig til psykolog i hele perioden. Jeg vet at det er stor forskjell på hjelpen en får fra kommune til kommune.

Syns kanskje du skal ta hensyn til gutten nå, at du er voksen nok til å se at han har større problemer enn du har. Kan jo hende at gutten synes at du favoriserer deres felles barn ... du har prøvd å prate med han skriver du, ikke lett for en gutt å skal åpne seg, iallefall hvis han syns at du er problemet i hans øyne.

Det er vanskelig å skulle gi deg råd, gutten burde kanskje først få uttalt seg her med sin versjon.

Enig med Nopenick...

[Gjest Værsiri]

Han prøver å fortelle deg noe gjennom sin oppførsel. En gutt på 15 har nok ikke det helt store ordforrådet, og trenger vel mest å bli møtt med vennlighet for å åpne seg. Du kan spørre om en lærer gutten har respekt for kan komme hjem til dere for å prate med han.

[meningen med livet]

Han prøver å fortelle deg noe gjennom sin oppførsel. En gutt på 15 har nok ikke det helt store ordforrådet, og trenger vel mest å bli møtt med vennlighet for å åpne seg. Du kan spørre om en lærer gutten har respekt for kan komme hjem til dere for å prate med han.

Det hjelper ikke, for han har ikke respekt for noen. Han har respekt for meg og en av de onklene han har, men ikke på den måten at vi klarer og prate fornuft med han. Moren har kapitulert og akseptert at skolen/systemet må ta seg av saken. Han vil ikke si noe til moren,hans egentlige far er kommet inn i bilde men han vil ikke prate med han heller, og han bor langt unna så det er ikke mye han får gjort.

Jeg sitter med følelsen at det er det enkleste og hive mor og sønn ut, da har jeg bare meg selv og mine/våre felles barn og forholde meg til. Problemet hans er at moren i mine øyne har omsorgsvikt i hans tilfelle. Hun har aldri tatt affære, innført begrepet konsekvens. Han har alltifd fått gjort som han ville og ingen har tatt ansvar for han.

Hans lærer og klasse forstander har sendt ballen videre til sosiallærer/rådgiver og i morgen kontakter hun rektor om gutten ikke kommer på skole.

Moren har en egen evne til å skyve ting foran seg, hun har mange hundre tusener i gjeld uten og eige noe, forfulg av namsmann og kreditorer. Så vi har andre problemer i ekteskapet og ikke bare hennes sønn!

Er ikke det enklere for meg og start mitt eget liv på nytt igjen?

[Gjest Værsiri]

Det hjelper ikke, for han har ikke respekt for noen. Han har respekt for meg og en av de onklene han har, men ikke på den måten at vi klarer og prate fornuft med han. Moren har kapitulert og akseptert at skolen/systemet må ta seg av saken. Han vil ikke si noe til moren,hans egentlige far er kommet inn i bilde men han vil ikke prate med han heller, og han bor langt unna så det er ikke mye han får gjort.

Jeg sitter med følelsen at det er det enkleste og hive mor og sønn ut, da har jeg bare meg selv og mine/våre felles barn og forholde meg til. Problemet hans er at moren i mine øyne har omsorgsvikt i hans tilfelle. Hun har aldri tatt affære, innført begrepet konsekvens. Han har alltifd fått gjort som han ville og ingen har tatt ansvar for han.

Hans lærer og klasse forstander har sendt ballen videre til sosiallærer/rådgiver og i morgen kontakter hun rektor om gutten ikke kommer på skole.

Moren har en egen evne til å skyve ting foran seg, hun har mange hundre tusener i gjeld uten og eige noe, forfulg av namsmann og kreditorer. Så vi har andre problemer i ekteskapet og ikke bare hennes sønn!

Er ikke det enklere for meg og start mitt eget liv på nytt igjen?

Jeg synes absolutt alt skal være forsøkt før man gir opp. Uten respekt for noen vil man oftest havne opp som kriminell. Se også www.drphil.com,(tips om oppdragelse og grensesetting.)

Han trenger nok en pause fra familien og komme i andre omgivelser som kan inspirere han. Noen uker sammen med en oppegående og initiativrik mannlig slektning/bestefar på landet vil nok gjøre underverker.

[Gjest sol etter regn]

Dette er sikkert ikke svaret du vil ha, men her får du det likevel.

Jeg syns det høres alt for lettvint ut å bare stikke, selv om det helt sikkert ikke er enkelt å være deg heller oppi alt dette. DU er den voksne her, og DU må vise deg voksen nok til å stå i situasjonen.

Om du vil ut av forholdet til hans mor (som jeg leser mellom linjene), må du gjerne gjøre det, men ikke bruk sønnen hennes som vikarierende motiv. Å skyve ansvaret over på han om hvorfor du går (fordi du ikke orker mer av alt bråket rundt han, og mor som ikke tar affære), er skikkelig dårlig gjort. Og jeg tror det bare vil forsterke problematikken rundt han.

Det barn trenger (og han er fremdeles et barn), er tydelige grenser. Det gir trygghet å vite at noen setter grensene for deg når du er barn. Når det ikke blir satt grenser, vil man også prøve å gå et skritt lenger for hver gang man ikke møter motstand. Det sier seg selv at til slutt kan det være på ville veier.

Denne gutten sliter helt tydelig med ting inni seg som han ikke får ut. Du sier at ingen når inn til han. Vel, kanskje han trenger en voksen som tar seg TID til å opparbeide tillit til han - altså gjøre seg fortjent til tillit fra han. Ikke bare kjefter på alt det gale han gjør?

At mor og far er skilt kan være en faktor som gjør det vanskelig å være han. Skjønner det sånn at far bor langt vekk eller er/har vært fraværende? -Kanskje han opplevde bruddet/skilsmissen som et svik? Dette kan være med på å forværre guttens tillit til omverdenen.. Om du også går, vil dette bare bekrefte hans følelse av svik og oppfatning av folk rundt seg.

Det er så mange grunner til at ting har blitt som de er. JEG syns det hjelper å vite litt om bakgrunnen når jeg skal forholde meg til folk med problemer. Jeg ser på folk med andre øyne når jeg vet litt om hva som ligger til grunn for deres oppførsel, selv om denne kan være temmelig på kanten til tider. Man skal ikke godta alt, det er ikke det jeg sier, men man kan skjønne at det kan komme av noe HELT annet enn at han er destruktiv og ekkel mot omverdenen.

Jeg har en mistanke om at denne gutten har blitt "skaltet og valtet med" i flere år. "Fått gjort som han ville" - er det HANS skyld da?? Hvor har DU vært som oppdrager? Det er vi voksne som former barna våre - og vi må også ta konsekvensene av det. Bor man sammen med noen som har barn fra før må man også ta konsekvensene av det, og ikke betrakte dette barnet som et "vedheng" eller en klamp rundt foten som man kan riste vekk når den blir for tung.

Man må være aktiv og ØNSKE å delta i oppdragelsen. Og ta ANSVAR. Det syns jeg ikke du gjør om du bare stikker nå, når han sliter.. Bare fordi han ikke er din biologiske sønn? Du har vel bodd sammen med han i mange nok år til å se han vokse opp? Holder ikke det til å gi deg medfølelse nok til å prøve å hjelpe han?

Jeg har vært vitne til flere familier gjøre det samme som du beskriver her. Når det blir for vanskelig, stikker den ene. Og jeg kjenner at jeg blir mektig provosert på barnets vegne. Fordi de VOKSNE ikke klarer å håndtere livet i litt motgang, så skal det gå ut over barna. FY FLATE..

Vær så snill.. Prøv å finne motivasjon til å gå til de rette kanaler. La rektor bli involvert, det er ikke ille, det er kjempebra!

Få henne/han til å kalle inn til et fellesmøte (hastemøte) der barnevernet, ppt, sosiallærer, bup, sosionom, evt. psykolog er involvert. La alle få høre saken presentert og gi uttrykk for hvordan de kan hjelpe. For det er vel det som er fokus nå, ikke la ham i stikken. La han få si sin mening om hva han vil. Hvorfor han ikke vil på skolen er vel også sentralt her. Alle er ikke skapt for vanlig skole, kanskje han kan få andre alternativ??

Prøv å finne løsninger SAMMEN med kona di og skolen. Ta deg selv i nakken og ta ansvar!

Håper det løser seg til beste for dere alle sammen.

Med gode ønsker fra..

[skorpionfisken]

Det hjelper ikke, for han har ikke respekt for noen. Han har respekt for meg og en av de onklene han har, men ikke på den måten at vi klarer og prate fornuft med han. Moren har kapitulert og akseptert at skolen/systemet må ta seg av saken. Han vil ikke si noe til moren,hans egentlige far er kommet inn i bilde men han vil ikke prate med han heller, og han bor langt unna så det er ikke mye han får gjort.

Jeg sitter med følelsen at det er det enkleste og hive mor og sønn ut, da har jeg bare meg selv og mine/våre felles barn og forholde meg til. Problemet hans er at moren i mine øyne har omsorgsvikt i hans tilfelle. Hun har aldri tatt affære, innført begrepet konsekvens. Han har alltifd fått gjort som han ville og ingen har tatt ansvar for han.

Hans lærer og klasse forstander har sendt ballen videre til sosiallærer/rådgiver og i morgen kontakter hun rektor om gutten ikke kommer på skole.

Moren har en egen evne til å skyve ting foran seg, hun har mange hundre tusener i gjeld uten og eige noe, forfulg av namsmann og kreditorer. Så vi har andre problemer i ekteskapet og ikke bare hennes sønn!

Er ikke det enklere for meg og start mitt eget liv på nytt igjen?

Det er greit med lettvinte løsninger. Kaste ut mor og sønn fra felles hjem. Det er hva en handlekraftig mann tenker ut som svar på et alvorlig proplem.

Jeg synes du er feig.

Nå kobles hjelpeapparatet inn, kanskje du bør la det jobbe litt med gutten. Hjelper sikkert ikke på bedringen hans at han samtidig med at han skal få hjelp på skolen står på gata med en lutfattig mamma.

Hva med deres andre felles barn? Hvordan vil de takle å ha en lutfattig mamma og en rotløs storebror? Hvordan vil de takle at pappa kaster mamma ut? Det er ikke gitt at det er du som får den daglige omsorgen, selv om ting tyder på det hvis du blir sittende med huset. Med hennes økonomi får hun fri rettshjelp, og med en dyktig advokat er det ikke gitt at det er greit at du får barna, gitt at du har vist en så følelseskald side å kaste ut halve familien. Du skjønner enten barna blir boende hos deg eller hos henne etterpå så skal de ha god kontakt med den andre. Om den andre er fattig og hjelpeløs vil det gå ut over trivselen og gleden til barna.

Har dere prøvd familieterapi? Det er klart at både mor og sønn trenger profesjonell hjelp, men det er mulig du også gjør det. Det er umodent å bare tenke på å rømme/kaste dem ut, og starte på nytt som om det løser alle dine problemer.

[Gjest MST-terapi]

MST (Multi systemisk terapi)kan være løsningen. Det er hjemmebasert tiltak som krever MYE av foreldrene men som også viser til gode resultater blant barn med store atferdsvansker.

Les mer om dette her:

http://www.atferd.unirand.no/mst.htm

Lykke til!

[meningen med livet]

Det er greit med lettvinte løsninger. Kaste ut mor og sønn fra felles hjem. Det er hva en handlekraftig mann tenker ut som svar på et alvorlig proplem.

Jeg synes du er feig.

Nå kobles hjelpeapparatet inn, kanskje du bør la det jobbe litt med gutten. Hjelper sikkert ikke på bedringen hans at han samtidig med at han skal få hjelp på skolen står på gata med en lutfattig mamma.

Hva med deres andre felles barn? Hvordan vil de takle å ha en lutfattig mamma og en rotløs storebror? Hvordan vil de takle at pappa kaster mamma ut? Det er ikke gitt at det er du som får den daglige omsorgen, selv om ting tyder på det hvis du blir sittende med huset. Med hennes økonomi får hun fri rettshjelp, og med en dyktig advokat er det ikke gitt at det er greit at du får barna, gitt at du har vist en så følelseskald side å kaste ut halve familien. Du skjønner enten barna blir boende hos deg eller hos henne etterpå så skal de ha god kontakt med den andre. Om den andre er fattig og hjelpeløs vil det gå ut over trivselen og gleden til barna.

Har dere prøvd familieterapi? Det er klart at både mor og sønn trenger profesjonell hjelp, men det er mulig du også gjør det. Det er umodent å bare tenke på å rømme/kaste dem ut, og starte på nytt som om det løser alle dine problemer.

Det er kun en tanke jeg har fått i hodet mitt på grunn av at vi har tidligere hatt problemer og har problemer med det økonomiske i familien. Jeg eier hus, ny bil og en campingvogn med helårstelt til en halv million, så jeg sitter godt i det økonomisk, men hun har 60000 mer i årslønn en meg, hun har en uendelig menge krav mot seg og hvordan tingenes tilstand er med hennes økonomi har jeg aldri stupt ned i. Jeg har aldri fått vite noe av henne, så jeg må i så fall henvende meg til namsmann?

Siste kravet jeg fikk var inkassovarsel for våre to felles barn fra barnehagen. I løpet av 6 mnd. hadde hun foretatt to innbetalinger. Jeger det som betaler alle utgifter som pålåper for å bo, renter og avdrag, støm, forsikring, diesel etc.Jeg kjøper klær til barna våre, min egen økonomi har med andre ord vært meget stram. Hvor hennes penger blir av vet jeg ikke, hun kjøper mat, og skal betale barnehage og nå sfo. Regningene står i mitt navn for sikkerhets skyld nå!

Jeg har aldri sluppet til med sønnen hans, det har vært hennes eneråde selv om hun verbalt sier noe annet. Han har ingen andre intresser en spille pc, sove, spise og se på tv. Venner har han ikke, så jeg har sett eller vet om.

Jeg er frustrert og lei av bråk med økonomi eller hennes sønn, derfor frister det meg å hive henne ut for å få ro i min egen hverdag?

Jeg har vokst opp på en normal måte, med strenge foreldre, klare grensesettinger og en konsekvens for alt jeg gjorde. Begynte å jobbe når jeg var 14 år ved siden av skolen, gikk kun to år på videregående men med gode resultater. Begynte og kobbe helltid når jeg var 20 og har jobbet siden.

Og over våre felles barn kan jeg skjenne, lugge forsiktig og bruke konsekvenser for at de skal skjønne at det er alvor. De er glad i meg uansett, jeg er også livredd for at han skal lyge eller på annen måte prøve å skade meg og våre felles barn. Jeg stoler ikke på han, har aldri gjort det og har aldri fått ta del i oppdragelsen. Har prvd mange ganger med en god hånd men det er som en ful. Den spiser av hånden din og så flyr det vekk. Og bryte isen mellom oss hver gang gidder jeg bare ikke.

I mine øyner har moren sviktet totalt,men jeg er redd for hvordan det hele vil ende til slutt. Jeg er tredjepart, og jeg ønsker at vi skal holde sammen for jeg er glad i henne til tross. Og våre felles barn har glede av at mor og far holder sammen. Men vil det vare, vil jeg kunne han noe å si/kreve? Jeg har tross alt et liv jeg og og mitt viktigste gjøremål i livet er barna MINE.

Jeg skal ikke svikte og alt jeg har bygget opp kan gjerne falle sammen til en liten leid leilighet for å ta rettsutgiftene for mine barn!

[laban]

Det er kun en tanke jeg har fått i hodet mitt på grunn av at vi har tidligere hatt problemer og har problemer med det økonomiske i familien. Jeg eier hus, ny bil og en campingvogn med helårstelt til en halv million, så jeg sitter godt i det økonomisk, men hun har 60000 mer i årslønn en meg, hun har en uendelig menge krav mot seg og hvordan tingenes tilstand er med hennes økonomi har jeg aldri stupt ned i. Jeg har aldri fått vite noe av henne, så jeg må i så fall henvende meg til namsmann?

Siste kravet jeg fikk var inkassovarsel for våre to felles barn fra barnehagen. I løpet av 6 mnd. hadde hun foretatt to innbetalinger. Jeger det som betaler alle utgifter som pålåper for å bo, renter og avdrag, støm, forsikring, diesel etc.Jeg kjøper klær til barna våre, min egen økonomi har med andre ord vært meget stram. Hvor hennes penger blir av vet jeg ikke, hun kjøper mat, og skal betale barnehage og nå sfo. Regningene står i mitt navn for sikkerhets skyld nå!

Jeg har aldri sluppet til med sønnen hans, det har vært hennes eneråde selv om hun verbalt sier noe annet. Han har ingen andre intresser en spille pc, sove, spise og se på tv. Venner har han ikke, så jeg har sett eller vet om.

Jeg er frustrert og lei av bråk med økonomi eller hennes sønn, derfor frister det meg å hive henne ut for å få ro i min egen hverdag?

Jeg har vokst opp på en normal måte, med strenge foreldre, klare grensesettinger og en konsekvens for alt jeg gjorde. Begynte å jobbe når jeg var 14 år ved siden av skolen, gikk kun to år på videregående men med gode resultater. Begynte og kobbe helltid når jeg var 20 og har jobbet siden.

Og over våre felles barn kan jeg skjenne, lugge forsiktig og bruke konsekvenser for at de skal skjønne at det er alvor. De er glad i meg uansett, jeg er også livredd for at han skal lyge eller på annen måte prøve å skade meg og våre felles barn. Jeg stoler ikke på han, har aldri gjort det og har aldri fått ta del i oppdragelsen. Har prvd mange ganger med en god hånd men det er som en ful. Den spiser av hånden din og så flyr det vekk. Og bryte isen mellom oss hver gang gidder jeg bare ikke.

I mine øyner har moren sviktet totalt,men jeg er redd for hvordan det hele vil ende til slutt. Jeg er tredjepart, og jeg ønsker at vi skal holde sammen for jeg er glad i henne til tross. Og våre felles barn har glede av at mor og far holder sammen. Men vil det vare, vil jeg kunne han noe å si/kreve? Jeg har tross alt et liv jeg og og mitt viktigste gjøremål i livet er barna MINE.

Jeg skal ikke svikte og alt jeg har bygget opp kan gjerne falle sammen til en liten leid leilighet for å ta rettsutgiftene for mine barn!

Hvis dere er gift og du vet at hun ikke kan styre penger, burde dere ordne økonomien sånn at du har oversikt over _alle_ regningene. Jeg forsvarer ikke hennes rot, men siden det tydeligvis fortsetter, kan du ikke bare la være å engasjere deg mens ting går til inkasso.

Jeg synes det er mye som skurrer - det virker som om lever ved siden av hverandre, ikke sammen. Jeg tror dere trenger hjelp utenfra, både med gutten, parforholdet og ikke minst økonomien. I stedet for å la restene av hennes rot bli dyrere og dyrere, kan dere vel bli kvitt noe av det ved refinansiering av boliglån el.l.

[meningen med livet]

Hvis dere er gift og du vet at hun ikke kan styre penger, burde dere ordne økonomien sånn at du har oversikt over _alle_ regningene. Jeg forsvarer ikke hennes rot, men siden det tydeligvis fortsetter, kan du ikke bare la være å engasjere deg mens ting går til inkasso.

Jeg synes det er mye som skurrer - det virker som om lever ved siden av hverandre, ikke sammen. Jeg tror dere trenger hjelp utenfra, både med gutten, parforholdet og ikke minst økonomien. I stedet for å la restene av hennes rot bli dyrere og dyrere, kan dere vel bli kvitt noe av det ved refinansiering av boliglån el.l.

Jeg har flere ganger forsøkt å få orden i hennes økonomi, men jeg kan ikke gjøre noe når hun ikke fortelle noe. Jeg får bare tilfeldigvis vite i ettertid, p.g. a. et brev jeg ikke skulle ha sett hvordan situasjonen er. Alt jeg eier er særeie, og jeg har sikret meg i alle ender med det jeg har og har bygd opp. Jeg er nå 38 år hun kom inn når jeg var 32. Vi har hatt et ok samliv i disse årene dersom man lukker øynene for hennes økonomi og hennes sønn!

Men vi sliter ja, og jeg føler meg veldig sikker på at før eller senere havererer ekteskapet. Hun tjener bedre en meg, og hun har en søster som også rotet det til for seg, men hun la alle kortene på bordet, og hun får nå bare lommepenger til seg selv. Alt annet blir tatt hånd om av samboer! Men slikt vil ikke min kone, det jeg ikke vet har jeg ikke vondt av tenker hun.

Og jeg har vært inne på tanken flere ganger å sette i gang noe, men jeg tør ikke for jeg vet ikke utfallet. Ting kan ordne seg, men ekteskapet kan få siste stikket også?

[laban]

Jeg har flere ganger forsøkt å få orden i hennes økonomi, men jeg kan ikke gjøre noe når hun ikke fortelle noe. Jeg får bare tilfeldigvis vite i ettertid, p.g. a. et brev jeg ikke skulle ha sett hvordan situasjonen er. Alt jeg eier er særeie, og jeg har sikret meg i alle ender med det jeg har og har bygd opp. Jeg er nå 38 år hun kom inn når jeg var 32. Vi har hatt et ok samliv i disse årene dersom man lukker øynene for hennes økonomi og hennes sønn!

Men vi sliter ja, og jeg føler meg veldig sikker på at før eller senere havererer ekteskapet. Hun tjener bedre en meg, og hun har en søster som også rotet det til for seg, men hun la alle kortene på bordet, og hun får nå bare lommepenger til seg selv. Alt annet blir tatt hånd om av samboer! Men slikt vil ikke min kone, det jeg ikke vet har jeg ikke vondt av tenker hun.

Og jeg har vært inne på tanken flere ganger å sette i gang noe, men jeg tør ikke for jeg vet ikke utfallet. Ting kan ordne seg, men ekteskapet kan få siste stikket også?

Det går jo ikke an å se bort fra "hennes" økonomi når dere har felles barn, bolig og husholdning.

Du har kanskje forsøkt å få søsteren til å snakke med henne, siden hun har hatt tilsvarende problemer?

Jeg fastholder at dere bør få hjelp utenfra.

[meningen med livet]

Det går jo ikke an å se bort fra "hennes" økonomi når dere har felles barn, bolig og husholdning.

Du har kanskje forsøkt å få søsteren til å snakke med henne, siden hun har hatt tilsvarende problemer?

Jeg fastholder at dere bør få hjelp utenfra.

Det er jeg klar over, og ingen vet hva som skjer nå fremover med tanke på hennes sønn?

[laban]

Det er jeg klar over, og ingen vet hva som skjer nå fremover med tanke på hennes sønn?

I første omgang blir nok PPT koblet inn. Så lenge han "bare" skulker skolen, er det nok mye som kan gjøres. Mange steder finnes det f.eks. alternative opplegg for de som ikke orker tradisjonell ungdomsskole.

[Gjest Litt anonym siden jeg utleverer samboeren min]

Jeg har flere ganger forsøkt å få orden i hennes økonomi, men jeg kan ikke gjøre noe når hun ikke fortelle noe. Jeg får bare tilfeldigvis vite i ettertid, p.g. a. et brev jeg ikke skulle ha sett hvordan situasjonen er. Alt jeg eier er særeie, og jeg har sikret meg i alle ender med det jeg har og har bygd opp. Jeg er nå 38 år hun kom inn når jeg var 32. Vi har hatt et ok samliv i disse årene dersom man lukker øynene for hennes økonomi og hennes sønn!

Men vi sliter ja, og jeg føler meg veldig sikker på at før eller senere havererer ekteskapet. Hun tjener bedre en meg, og hun har en søster som også rotet det til for seg, men hun la alle kortene på bordet, og hun får nå bare lommepenger til seg selv. Alt annet blir tatt hånd om av samboer! Men slikt vil ikke min kone, det jeg ikke vet har jeg ikke vondt av tenker hun.

Og jeg har vært inne på tanken flere ganger å sette i gang noe, men jeg tør ikke for jeg vet ikke utfallet. Ting kan ordne seg, men ekteskapet kan få siste stikket også?

Jeg er litt nyskjerrig bare, for jeg er i en litt tilsvarende situasjon vedr samboeren min sin økonomi. På grunn av samboerens tilrotede økonomi og mange kreditorer har jeg alt stående på meg. Hus, bil, campingvogn og båt er bare mitt. Mine barn arver meg, samborens barn arver ingenting. Vi har forsikret hverandre slik at om en av oss dør, har den andre startkapital til å starte på nytt alene.

Dere er gift. Kan dere da ha helt separat økonomi? Kan du for eksempel fraskrive deg hennes inkassokrav? Kan kreditorene gå på deg og din økonomi om hun roter til sin? Har du plikt til å forsørge henne hvis hennes kreditorer tar alle hennes inntekter, eller har hun krav på en del av sin lønn for å leve av, betale leie til deg for? Hva skjer med arven etter deg om du dør? Tar hennes kreditorer hennes del?

Det er noen av spørsmålene som gjør at jeg trives som samboer og ikke vet om jeg tør gifte meg.

[meningen med livet]

Jeg er litt nyskjerrig bare, for jeg er i en litt tilsvarende situasjon vedr samboeren min sin økonomi. På grunn av samboerens tilrotede økonomi og mange kreditorer har jeg alt stående på meg. Hus, bil, campingvogn og båt er bare mitt. Mine barn arver meg, samborens barn arver ingenting. Vi har forsikret hverandre slik at om en av oss dør, har den andre startkapital til å starte på nytt alene.

Dere er gift. Kan dere da ha helt separat økonomi? Kan du for eksempel fraskrive deg hennes inkassokrav? Kan kreditorene gå på deg og din økonomi om hun roter til sin? Har du plikt til å forsørge henne hvis hennes kreditorer tar alle hennes inntekter, eller har hun krav på en del av sin lønn for å leve av, betale leie til deg for? Hva skjer med arven etter deg om du dør? Tar hennes kreditorer hennes del?

Det er noen av spørsmålene som gjør at jeg trives som samboer og ikke vet om jeg tør gifte meg.

Jeg er gift, og jeg har ektepakt og testament som regulerer alt. Ale er mitt og vil alltid bli mitt, og 3/4 går til våres felles barn. 1/4 går til henne, og jeg er i ferd med nå og sjekke om namsmann/kreditorer kommer inn og tar hennes del ved min bortgang. Det er ikke så veldig mye, for min eldste datte på seks år må gjøre opp for huset innen hun er fylt 35 år. Min kone er da pensjonist. Hun har borett livet ut, men på betingelse at hun er enslig, hun betaler løpende utgifter etc. Dersom ikke kravene blir innfridd blir boretten tatt bort. Hun kan ikke selge, belåne etc.

Jeg står ikke ansvarlig for hennes økonomi, jeg betaler kun det som blir avtalt i bidrag for våre felles barn. Resten må hun ta med sosialkontor/komune!

Men jeg betaler alle utgifter tilknyttet boforholdet, det eneste hun betaler er barnehage,sfo og mat + en liten pengesum som dekker mobiltelefon som står på meg, samt at hun dekker inn en liten del av de løpende kostnadene!

Huset er ordnet som sagt på en spesiell måte for å sikre at mine barn kan gå på skole så lenge de vil, og vil kunne ta løftet for å betale ut moren når den tid kommer. Dersom jeg i nær fremtid skjønner at andre kommer inn og tar hennes del, vil hun måtte fraskrive seg frivillig arveretten etter meg. Eller gå sammens med sin sønn!

[pablito]

Enig med Nopenick...

Det er tydelig at dere trenger noen utenfra til å hjelpe dere å finne en løsning. Kanskje gutten kan bo hos faren sin en periode; slik at han får en mulighet til å skifte miljø og bryte ut av det negative mønsteret. Hvis faren har vært perifer er det kanskje på tide at han kommer på banen snart?

En ny skilsmisse vil neppe gjøre situsjonen lettere; dere får bare andre problemer.

Den "vanskelige gutten" er faktisk dine barns halvbror; for dem er det også viktig å holde familien intakt.Nå er det er mange måter å være familie på.

Her gjelder det å holde alle muligheter åpne for å stokke om kortene. Du er glad i kona di tross alt, så det må jo være noe å bygge på.

[ariadne]

Det er kun en tanke jeg har fått i hodet mitt på grunn av at vi har tidligere hatt problemer og har problemer med det økonomiske i familien. Jeg eier hus, ny bil og en campingvogn med helårstelt til en halv million, så jeg sitter godt i det økonomisk, men hun har 60000 mer i årslønn en meg, hun har en uendelig menge krav mot seg og hvordan tingenes tilstand er med hennes økonomi har jeg aldri stupt ned i. Jeg har aldri fått vite noe av henne, så jeg må i så fall henvende meg til namsmann?

Siste kravet jeg fikk var inkassovarsel for våre to felles barn fra barnehagen. I løpet av 6 mnd. hadde hun foretatt to innbetalinger. Jeger det som betaler alle utgifter som pålåper for å bo, renter og avdrag, støm, forsikring, diesel etc.Jeg kjøper klær til barna våre, min egen økonomi har med andre ord vært meget stram. Hvor hennes penger blir av vet jeg ikke, hun kjøper mat, og skal betale barnehage og nå sfo. Regningene står i mitt navn for sikkerhets skyld nå!

Jeg har aldri sluppet til med sønnen hans, det har vært hennes eneråde selv om hun verbalt sier noe annet. Han har ingen andre intresser en spille pc, sove, spise og se på tv. Venner har han ikke, så jeg har sett eller vet om.

Jeg er frustrert og lei av bråk med økonomi eller hennes sønn, derfor frister det meg å hive henne ut for å få ro i min egen hverdag?

Jeg har vokst opp på en normal måte, med strenge foreldre, klare grensesettinger og en konsekvens for alt jeg gjorde. Begynte å jobbe når jeg var 14 år ved siden av skolen, gikk kun to år på videregående men med gode resultater. Begynte og kobbe helltid når jeg var 20 og har jobbet siden.

Og over våre felles barn kan jeg skjenne, lugge forsiktig og bruke konsekvenser for at de skal skjønne at det er alvor. De er glad i meg uansett, jeg er også livredd for at han skal lyge eller på annen måte prøve å skade meg og våre felles barn. Jeg stoler ikke på han, har aldri gjort det og har aldri fått ta del i oppdragelsen. Har prvd mange ganger med en god hånd men det er som en ful. Den spiser av hånden din og så flyr det vekk. Og bryte isen mellom oss hver gang gidder jeg bare ikke.

I mine øyner har moren sviktet totalt,men jeg er redd for hvordan det hele vil ende til slutt. Jeg er tredjepart, og jeg ønsker at vi skal holde sammen for jeg er glad i henne til tross. Og våre felles barn har glede av at mor og far holder sammen. Men vil det vare, vil jeg kunne han noe å si/kreve? Jeg har tross alt et liv jeg og og mitt viktigste gjøremål i livet er barna MINE.

Jeg skal ikke svikte og alt jeg har bygget opp kan gjerne falle sammen til en liten leid leilighet for å ta rettsutgiftene for mine barn!

Du lugger barna dine for at de skal forstå konsekvenser? La fagfolkene ta tak, det har du rett i.

[Speak]

Har selv en stesønn på 14 år som jeg sliter med, så jeg vet litt om hvordan ting kan være.

Vi oppsøkte familivernkontoret. De kunne i hvertfall hjelpe litt. Men det er klart at mora her må sette ned foten. At en på 15 år skulker skolen er IKKE akseptabelt.

Men hvor er faren hen???