Forvirret kjærlighet

[Ida13]

Hei

Jeg er en jente som nettopp er blitt dumpet av kjæresten min. Vi har vært sammen i snart 3 1/2 år og skrev under på en kjøpskontrakt på en leilighet for kun noen måneder siden. Jeg spurte ham faktisk om han var sikker på forholdet vårt og fikk til svar at denne kontrakten beviste at han ville dele livet sitt med meg. Jeg ble betrygget av dette, så bruddet slo meg i fjeset som en jernhånd. Han sa at det var dødt. Han er glad i meg som venn men ikke noe mer.

Det er nå 2 uker siden og følelsene mine har vært som en berg-og-dalbane. I det ene øyeblikket er jeg knust og ønsker ikke gjøre noen ting, andre ganger kan jeg faktisk le og ikke tenke på ham. Jeg har truffet ham ute på byen og da var han sammen med en jente jeg alltid har vært sjalu på. De gjorde ikke noe som gikk over grensene, men allikevel tenkte jeg at nå er det definitivt er slutt. Men dagen etterpå fikk jeg en sms av ham hvor han sa han tenkte på meg og håpet jeg hadde hatt det gøy ute. Etter det har jeg fått sms hvor han skriver at han savner meg. Ingenting mer! Ikke om han savner meg som en kjæreste eller kun som venn. Vi avtalte når han gjorde det slutt at vi skulle treffes 4 uker senere for å diskutere ting. Men jeg vet ikke om det er for å diskutere leiligheten eller forholdet. Jeg vet ingenting om hva han egentlig tenker men det værste er at jeg selv ikke vet hva jeg føler. Vil jeg ha ham tilbake?

De første dagene var jeg desperat og tenkte jeg ville gjøre alt for å få ham tilbake, men nå er jeg helt passiv. Jeg har fått det mye bedre med meg selv etter han skrev at han savnet meg, men er det fordi jeg lurer meg selv til å tro at alt kommer til å gå bra? Jeg vet ikke hva jeg ønsker. Er redd for at hvis vi blir sammen igjen kommer jeg alltid til å være redd for at han skal gjøre det samme igjen. Er redd han tenker han kan gjøre som han vil for ”Hun kommer jo tilbake uansett.” Jeg vet ikke om han gjorde noe med denne jenta som jeg så ham ute med. Hvis jeg spør kan han jo bare lyve. Uskyldigheten i forholdet er liksom borte. Jeg vet jeg elsker ham. Forholdet var bra. Vi ønsket mye av det samme i livet og hadde flere felles interesser. Jeg må si at jeg til tider er en sjalu jente som fort kan virke dominerende. Men jeg ga like mye som jeg ba han om å gi. Forskjellen var bare at jeg gjorde ting frivillig mens jeg måtte be ham om å ofre ting. Som f.eks motorsykkel. Han ville selge bilen og kjøpe motorsykkel. Da sa jeg at det ikke passet fordi vi må spare til leilighet og han kunne heller tenke på det etter leiligheten ble ferdig.

Vi gikk inn i dette forholdet som veldig unge ( jeg 16 og han 20) og jeg er redd for at han ødelegger alt for han er redd for å slå seg ned. Han vil nyte å være ung og fri. Hva skal jeg gjøre? Vi vet ikke hvordan det er å være sammen med andre. Skal jeg gi opp bare fordi vi traff hverandre for tidlig i livet? Jeg er også skuffet for halve hjembyggda så ham sammen med denne andre jenta og vet at vi har gjort det slutt. Skal jeg sattse på oss eller gi slipp på ham?

[laban]

Dere er noe sånt som 19 og 23 og har vært sammen i over 3 år?

Jeg synes du skal være veldig glad for at han fant ut at han "vil nyte å være ung og fri" allerede nå, og ikke etter at dere f.eks. har flyttet sammen og fått barn. Det er ikke unormalt at gutter på 23 ikke har lyst til å binde seg opp med gjeld osv. Ikke jenter heller, for den saks skyld.

Dere må jo ordne opp med den leiligheten, men det kan sikkert eiendomsmegleren hjelpe til med. Del gevinst eller tap likt, og gå videre i livet. Det gjelder deg også.

Hvis dere begge skulle finne ut at dette var feil, kommer det flere sjanser. Men ta etableringsfrykten på alvor, den er antakelig høyst reell.