Mine og dine barn

[Gjest så lei i dag]

Hei! Noen som gidder å lese? Håper det

For 4 år siden ble jeg skilt. Det tok lang tid før jeg befant meg i ett nytt fast forhold, og det har vært vanskelig nesten fra første dag. Fra min side var det gnist fra starten, men han får ikke kontakt med sønnen min på 14. Og det har fjernet gnisten hos han.

Det er spenninger nesten hele tiden og det sliter på meg og går utover meg.

Jeg føler meg ensom, som om jeg er uten partner. Han er opptatt med sitt. Seg selv, sin datter og eksen.

Jeg følte meg lurt og fanget. Han er sikkert (eller var) fryktelig glad i meg, det tror jeg, vet jeg. Men han har nok eietrang også, og det var derfor jeg gikk fra mannen min at jeg ville bort fra det.

Etter bruddet var det mye frem og tilbake. Vi var fortsatt glad i hverandre, men vi kranglet som hund og katt for den minste lille ting mange ganger. Jeg fordi jeg var lei denne evige eietrangen, at han støtt lovde ting som jeg aldri fikk se. Han fordi han var lei mitt "mas", mine krav til han som han aldri klarte å innfri.

Min nåværende samboer blir ikke godtatt av sønnen min, og hans datter blir herset med av moren. Jeg føler meg fanget midt i mellom både av den herskesyke eksen hans og av han. Han lar seg påvirke av henne også pga datteren.

Jeg fikk vite at eksen hans kommer med tilnærmelser fortsatt. Han sier han vil få en slutt på det der, han orker ikke mer av maset hennes. Men jeg føler heller at han sammenligner oss og skifter side hele tiden.

Ved bursdagsfeiringer og jul kjøper de gaver sammen, fordi hun vil det slik. Og det står fra mamma og pappa.

Det er pinlig for meg, og jeg vet ikke hvordan jeg skal komme i prat om det.

Jeg opplever sønnen min mer åpen for meg rundt fars"dager" (farsdag, jul og bursdag), som at han forteller vi må kjøpe til pappa. Når jeg gir han penger for å kjøpe noe vil han ikke likevel.

Er dette en protest og en frigjøring fra meg, eller hva er det?

Det at hans datter utelater meg kan jeg akseptere, hun godtar meg ikke fordi det var hennes pappa som forlot mamma. Ikke det at jeg utelates er uviktig, men det plager meg mer at mannen min ikke vil snakke om det heller.

Hun har en veldig dominerende mor som styrer det meste. Jeg hører på tonen og spørsmålene hennes at de er direkte styrt av den herskesyke moren.

Vi ble kjent og sammen da min samboer og eksen hadde vært separert og bodd fra hverandre nesten et halvt år. Hun kan ikke fordra meg. For å være ærlig har jeg ikke noe til overs for henne heller. Jeg mener at mye av det hun gjør og sier ødelegger mye for oss. Det er helt utrolig hva hun kan si henne om faren, for ikke å snakke om hva hun sier om meg. (Hun forteller hva hun sier)

Sønnen min slipper ikke han inn i livet sitt. Når han er hos oss (annenhver uke) er det pappa her og pappa der og vi får ikke den gode følelsen sammen når vi er alene heller.

Jeg sliter veldig med dette. Jeg vil så gjerne være glad. Men alle avvisningene fra ham har jeg faktisk store problemer med.

Overfor sønnen min vet at det er jeg som er voksen og at han ikke kan noe for det, men følelsene mine er der likevel. Jeg er veldig glad i barn og trodde aldri at min søte gutt skulle bli noe problem for meg.

De gangene det er problemer i forholdet vårt er det nesten alltid på grunn av barn og ekser. Jeg har også vurdert å flytte til tider. Men jeg gruer meg for å prøve nye forhold igjen. Det blir alltid et eller annet problem som jeg ikke har tenkt på, enten med ekser eller med barn.

Og de mennene jeg treffer har alltid bagasje jeg ikke klarer å forholde meg til, som jeg sikkert har for de.

Skal ikke være lett... hva gjør jeg?

[KaVa]

Skjønner godt at du synes situasjonen er slitsom og fortvilende. Det virker som om det er mange forhold som ikke er avklart , og at premissene endres til stadighet. Det er stressende.

Kanskje dere kan få hjelp på familievernkontoret? Noen ganger hjelper det at en nøytral tredjepart ser på familien(e) med friske og ikke minst - nøytrale - øyne.

mvh

[Gjest linedans]

Hei, jeg har det også som deg, og jeg har "pådratt" meg flere mislykkede forhold. Det er stressende som KaVa sier.

Vi har vært til rådgivning og prøvd nesten alt.

Kan være noe med det at ting ikke har vært helt avklart? Jeg har bare ei venninne som har fått det fint med den nye mannen sin. Jeg har heller fått det vanskeligere nå enn før skilsmissen.

Begynner å lure på om det er fordi menn går altfor fort ut i nye forhold? Og de som har vært lenge nok "frie", blir så kresne at de er egoistiske.

Det er i hvert fall min slitsomme erfaring. Enten er de så "gamle" at de bare vil ha noe nytt ungt, eller så vil de ha noen på sin alder uten barn og noe å trekke på. De på min alder litt over førr hiver seg ut i det for de ikke klarer å være aleine, og blåser i ungene helt til problemene er der med mine og dine.

Var det du som forlot mannen din eller han deg?