Er selvskading bare negativt?

[Gjest th]

Jeg er et normalt lykkelig menneske. Jeg har høy utdanning, bra jobb, harmoniske barn etc. Jeg har inntrykk at mine ups and downs her i livet, er rimelig lik mine venners. Jeg er ikke deprimert i det hele tatt, og har masse interesser og ting å være glad for.

En skjelden gang får jeg skikkelige panikkanfall, men jeg har klart å kartlegge ganske godt hva som utløser det (som uregelmessige måltider, lite søvn, alkohol, koffein etc.) Jeg har også lært meg avslappingsteknikker, som gjør at jeg i dag ikke er plaget i det hele tatt. Anfallene er bare blitt utfordringer.

Jeg har også mye mareritt, slike som får meg til å våkne av mine egne skrik. Men når jeg bare får slappet av, er heller ikke disse til særlig bry.

Det som plager meg er dette som visstnok blir kalt selvskading. Jeg klarer ikke å slutte med det. Jeg skjærer meg, brenner meg med oppvarmede gjenstander, smeller hodet inni ting. Etterpå kjennes det så godt og fredfullt, som om jeg svever. Jeg har fullstendig kontroll. Det ubehagelige er at arrene får folk til å spørre, og det er flaut. Jeg vil jo ikke virke syk, spesielt ikke i situasjoner der jeg er på jobb eller har en foreldrerolle.

Det jeg lurer på, er om det egentlig spiller noen rolle? Hvis jeg bare skjuler det bedre? Jeg har jo orden på livet mitt, er svært ressurssterk og fornøyd, kanskje nettopp fordi jeg har denne ventilen. Kan jeg falle til ro med at dette er min måte å leve på?

(PS! Jeg skal visstnok være vokst opp i et hjem med mye vold, men jeg husker ikke noe særlig av det. Jeg er i dag venner med alle i familien, og ser ingen grunn til å rippe opp i ting jeg allikevel ikke kan endre.)

[frosken]

Kanskje spiller det ingen rolle at du skader deg - men jeg merker at jeg har litt vanskelig for å tro at du har det greit på alle andre livsområder - jeg lurer på om du ikke "mister" en del tid på å være litt fjern? Gjør i såfall det noe? Hvis du har barn er jeg tilbøyelig til å tro at de vil merke en form for ustabilitet hos deg, som for dem er uforklarlige - og som det neppe er så greit å vokse opp med.

Når dette er sagt så spiller det selvfølgelig en ganske stor rolle hvor hyppig du skader deg selv - og hvor gammel du er og hvor lenge du har holdt på med selvskading. Hvis jeg var deg, ville jeg uansett vært på vakt mot en evt. økning i frekvensen.

[nittini]

Kanskje spiller det ingen rolle at du skader deg - men jeg merker at jeg har litt vanskelig for å tro at du har det greit på alle andre livsområder - jeg lurer på om du ikke "mister" en del tid på å være litt fjern? Gjør i såfall det noe? Hvis du har barn er jeg tilbøyelig til å tro at de vil merke en form for ustabilitet hos deg, som for dem er uforklarlige - og som det neppe er så greit å vokse opp med.

Når dette er sagt så spiller det selvfølgelig en ganske stor rolle hvor hyppig du skader deg selv - og hvor gammel du er og hvor lenge du har holdt på med selvskading. Hvis jeg var deg, ville jeg uansett vært på vakt mot en evt. økning i frekvensen.

Kjære deg!!!

Dette kan da umulig være bra. Jeg husker at vi hadde en jente på skolen som drev med selvskading. Hun virket helt ok ellers. Men plutselig en dag tok det overhånd, og hun kom på skolen med et oppskåret ansikt.

Ting kan nemlig ta overhånd. Det går ann å miste kontrollen.

Så om du føler at du har kontroll, ville jeg absolutt gått til rådgivning uansett. Det er verdt det, med tanke på familien din, og vennene dine som helt sikkert bryr seg.

[Gjest suselusa]

Heihei,

Hva med en annen "ventil", da...

Når du beskriver den gode følelsen du får etter å ha skadet deg, tenker jeg på om det kanskje kunne vært noe annet som kunne "erstattet" skadinga? Personlig hjelper det til tider å slå hardt i ting, eller hyle høyt, høre på kjempehøy musikk, løpe fort, kampsport o.l. Prøvd noe av dette?

Klems;)

[Gjest tuvali]

Jeg syns NHD bør svare på dette innlegget. Jeg vil synes det vil være interessant å lese hva han sier (av nysjerrighet, jeg innrømmer at dette innlegget fikk meg til å lure på mye). Jeg tror også at for mye fokus på fortid ikke alltid er så konstruktivt, det viktigste er hvordan man fungerer i dag, og framover. Men du fungerer jo ikke helt optimalt i dag, gjør du? Disse panikkanfallene kan jo ikke være bare greit, men hvis du kan kontrollerer dem, er de kanskje ikke så alvorlig/hemmende. Men denne selvskadingen kan da umulig være bra? jeg syns ikke det høres "normalt lykkelig" ut. Har du forsøkt å snakke med en psykolog/psykiater om dette? Det går fint ann å gå til en psykolog og be om at det ikke fokuseres så mye på fortid, jeg tror det er veldig forsjellig hvordan psykologer vektlegger barndomsopplevelser som løsning på dagens situasjon.

Tror du selv at du kan falle til ro med denne atferden?

Hva skjer hvis barna dine ser du skader deg en dag, du sier du skal skjule det bedre, men samtidig at du ikke greier å slutte. Hva når de forstår det? Det vil vel være ganske destruktivt å se mor skade seg selv/evt. resultatene av slik skading? Har dette med kontroll, dårlig selvbilde, ønske om å "sone" noe (skyld), eller hva tror du? (eller NHD?)

Burde du ikke ta det opp med noen fagfolk, så du selv kanskje kan få en forklaring, og kanskje klare å slutte?

Med vennlig hilsen

[Gjest th]

Jeg syns NHD bør svare på dette innlegget. Jeg vil synes det vil være interessant å lese hva han sier (av nysjerrighet, jeg innrømmer at dette innlegget fikk meg til å lure på mye). Jeg tror også at for mye fokus på fortid ikke alltid er så konstruktivt, det viktigste er hvordan man fungerer i dag, og framover. Men du fungerer jo ikke helt optimalt i dag, gjør du? Disse panikkanfallene kan jo ikke være bare greit, men hvis du kan kontrollerer dem, er de kanskje ikke så alvorlig/hemmende. Men denne selvskadingen kan da umulig være bra? jeg syns ikke det høres "normalt lykkelig" ut. Har du forsøkt å snakke med en psykolog/psykiater om dette? Det går fint ann å gå til en psykolog og be om at det ikke fokuseres så mye på fortid, jeg tror det er veldig forsjellig hvordan psykologer vektlegger barndomsopplevelser som løsning på dagens situasjon.

Tror du selv at du kan falle til ro med denne atferden?

Hva skjer hvis barna dine ser du skader deg en dag, du sier du skal skjule det bedre, men samtidig at du ikke greier å slutte. Hva når de forstår det? Det vil vel være ganske destruktivt å se mor skade seg selv/evt. resultatene av slik skading? Har dette med kontroll, dårlig selvbilde, ønske om å "sone" noe (skyld), eller hva tror du? (eller NHD?)

Burde du ikke ta det opp med noen fagfolk, så du selv kanskje kan få en forklaring, og kanskje klare å slutte?

Med vennlig hilsen

Hei tuvali, suselusa, frosken og nittini. Takk for svar!

Jeg er enig i at jeg kanskje ikke fungerer optimalt, men hva er det og hvem gjør det? Det største spørsmålet er om jeg ville fungere noe bedre hvis jeg fikk såkalt hjelp? Jeg vet ikke helt hvordan fagfolk ser på denne adferden. Jeg var såvidt innom BUPA og PP-tjenesten i ungdomstiden, fordi merkene ble oppdaget på skolen, og de blåste dette opp noe veldig. Så jeg flyttet til en annen kommune, og vi vet jo hvordan byråkratiet kan fungere... Jeg ble heldigvis glemt. Jeg klarte ikke sitte å snakke om hvor hardt og vanskelig jeg syntes alt var, og på den tiden hadde jeg det ikke så bra. Jeg måtte ta meg selv skikkelig i nakken for å nå dit jeg er i dag.

Jeg er også redd det en gang rabler fullstendig for meg, men jeg føler jeg har kontroll. Jeg er i dag 28 år, og har holdt på siden jeg var barn. Hvorfor skulle jeg plutselig miste fullstendig kontroll nå?

Hvis jeg kontakter fagfolk er jeg livredd jeg kanskje møter "feil person", en arrogant bedreviter, som sier at dette gjør meg til en dårlig mor, dårlig i jobben etc. Og så ender de opp med å gjøre livet vanskelig for meg.

Jeg har prøvd andre ting, altså å vende raseriet utover. Jeg har trent kampsport, knust tallerkner, men det blir ikke det samme. Det er liksom ikke der det ligger, eller jeg kan ikke riktig forklare.

Barna ville aldri se at jeg skadet meg, og jeg er blitt verdensmester i å fortelle hvite løgner, som at jeg gikk på en dør, skrapte meg opp på en spiker. I det hele tatt: Jeg vet hva jeg holder på med.

Jeg har ikke så dårlig samvittighet ovenfor venner og familie. Hvis ikke det gjør meg vondt, hvorfor skulle det gjøre dem vondt?

Det er derfor jeg lurer på om selvskading bare er negativt. Jeg føler det har hjulpet meg til å holde fokus eller til å være tilstede. Jeg bruker det på en måte til å hente meg inn når jeg driver vekk, til å beholde kontrollen. Noe slikt, jeg uttrykker meg litt klønete her, men det er vanskelig å finne riktige ord. Jeg pleier ikke snakke om dette.

[frosken]

Hei tuvali, suselusa, frosken og nittini. Takk for svar!

Jeg er enig i at jeg kanskje ikke fungerer optimalt, men hva er det og hvem gjør det? Det største spørsmålet er om jeg ville fungere noe bedre hvis jeg fikk såkalt hjelp? Jeg vet ikke helt hvordan fagfolk ser på denne adferden. Jeg var såvidt innom BUPA og PP-tjenesten i ungdomstiden, fordi merkene ble oppdaget på skolen, og de blåste dette opp noe veldig. Så jeg flyttet til en annen kommune, og vi vet jo hvordan byråkratiet kan fungere... Jeg ble heldigvis glemt. Jeg klarte ikke sitte å snakke om hvor hardt og vanskelig jeg syntes alt var, og på den tiden hadde jeg det ikke så bra. Jeg måtte ta meg selv skikkelig i nakken for å nå dit jeg er i dag.

Jeg er også redd det en gang rabler fullstendig for meg, men jeg føler jeg har kontroll. Jeg er i dag 28 år, og har holdt på siden jeg var barn. Hvorfor skulle jeg plutselig miste fullstendig kontroll nå?

Hvis jeg kontakter fagfolk er jeg livredd jeg kanskje møter "feil person", en arrogant bedreviter, som sier at dette gjør meg til en dårlig mor, dårlig i jobben etc. Og så ender de opp med å gjøre livet vanskelig for meg.

Jeg har prøvd andre ting, altså å vende raseriet utover. Jeg har trent kampsport, knust tallerkner, men det blir ikke det samme. Det er liksom ikke der det ligger, eller jeg kan ikke riktig forklare.

Barna ville aldri se at jeg skadet meg, og jeg er blitt verdensmester i å fortelle hvite løgner, som at jeg gikk på en dør, skrapte meg opp på en spiker. I det hele tatt: Jeg vet hva jeg holder på med.

Jeg har ikke så dårlig samvittighet ovenfor venner og familie. Hvis ikke det gjør meg vondt, hvorfor skulle det gjøre dem vondt?

Det er derfor jeg lurer på om selvskading bare er negativt. Jeg føler det har hjulpet meg til å holde fokus eller til å være tilstede. Jeg bruker det på en måte til å hente meg inn når jeg driver vekk, til å beholde kontrollen. Noe slikt, jeg uttrykker meg litt klønete her, men det er vanskelig å finne riktige ord. Jeg pleier ikke snakke om dette.

Jeg synes det er interessant det du skriver - og kan være enig med deg i at selvskading antakelig kan ses på som en god mestringsmekanisme i enkelte tilfeller. Men med en gang jeg skriver dette kommer tankene på hvorvidt du virkelig har det så greit som du beskriver...

Uansett så synes jeg det må være opp til deg hvorvidt du vil gjøre noe med dette eller ikke. Kanskje du kunne forsøke å bruke dette forum til å skrive om hvorfor du skader deg? Hva slags situasjoner utløser atferden? Kan det være mulig etterhvert å erstatte handlingen med ord - eller er du avhengig av det "fysiske kicket" som selvskading gir?

Jeg mente ikke at du skulle ha dårlig samvittighet overfor barna dine - men jeg lurer på om ikke omgivelsene også kan merke en form for ustabilitet hos deg (og som barn vil oppleve som uforståelig) - selv om du mener de ikke kan merke noe.

Selvskading kan gi en særegen form for indre ro - men man kan også bli "avhengig" av denne mestringsmekanismen. For meg ville det vært et poeng å finne en bedre mestringsmekanisme.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Negativt i forhold til hva?

Symptomer og sykdom bruker jeg å se i tre dimensjoner når det er spørsmål om slike ting.

Hva er det subjektive ubehaget?

Hvordan går det ut over andre?

Hvor stort er funksjonstapet?

Denne selvskadingen går ikke ut over andre. Du synes ikke å ha noe funksjonstap, og det subjektive ubehag/lidelse synes ikke særlig stort.

Da er vi tilbake til: i forhold til hva?

Jeg mener det er en styrke å kunne legge ting bak seg og mestre livet uten å måtte gå årevis i terapi for å drøfte gammelt grums. Men jeg tillater meg likevel å spørre: kan du finne andre mestringsmetoder som er mindre destruktive? Kan du hoppe i fallskjerm, dykke, råkjøre på motorsykkel (under trygge forhold), løpe maraton, bokse på en sandsekk, ta 400 pushups eller noe annet?

[Gjest (Anonymous)]

Hei tuvali, suselusa, frosken og nittini. Takk for svar!

Jeg er enig i at jeg kanskje ikke fungerer optimalt, men hva er det og hvem gjør det? Det største spørsmålet er om jeg ville fungere noe bedre hvis jeg fikk såkalt hjelp? Jeg vet ikke helt hvordan fagfolk ser på denne adferden. Jeg var såvidt innom BUPA og PP-tjenesten i ungdomstiden, fordi merkene ble oppdaget på skolen, og de blåste dette opp noe veldig. Så jeg flyttet til en annen kommune, og vi vet jo hvordan byråkratiet kan fungere... Jeg ble heldigvis glemt. Jeg klarte ikke sitte å snakke om hvor hardt og vanskelig jeg syntes alt var, og på den tiden hadde jeg det ikke så bra. Jeg måtte ta meg selv skikkelig i nakken for å nå dit jeg er i dag.

Jeg er også redd det en gang rabler fullstendig for meg, men jeg føler jeg har kontroll. Jeg er i dag 28 år, og har holdt på siden jeg var barn. Hvorfor skulle jeg plutselig miste fullstendig kontroll nå?

Hvis jeg kontakter fagfolk er jeg livredd jeg kanskje møter "feil person", en arrogant bedreviter, som sier at dette gjør meg til en dårlig mor, dårlig i jobben etc. Og så ender de opp med å gjøre livet vanskelig for meg.

Jeg har prøvd andre ting, altså å vende raseriet utover. Jeg har trent kampsport, knust tallerkner, men det blir ikke det samme. Det er liksom ikke der det ligger, eller jeg kan ikke riktig forklare.

Barna ville aldri se at jeg skadet meg, og jeg er blitt verdensmester i å fortelle hvite løgner, som at jeg gikk på en dør, skrapte meg opp på en spiker. I det hele tatt: Jeg vet hva jeg holder på med.

Jeg har ikke så dårlig samvittighet ovenfor venner og familie. Hvis ikke det gjør meg vondt, hvorfor skulle det gjøre dem vondt?

Det er derfor jeg lurer på om selvskading bare er negativt. Jeg føler det har hjulpet meg til å holde fokus eller til å være tilstede. Jeg bruker det på en måte til å hente meg inn når jeg driver vekk, til å beholde kontrollen. Noe slikt, jeg uttrykker meg litt klønete her, men det er vanskelig å finne riktige ord. Jeg pleier ikke snakke om dette.

Det er bare to ting jeg vil kommentere.

Tror du virkelig på at du er så flink til å skjule det du gjør? Familie og venner vil til slutt gjennomskue dine hvite løgner.

Hvorfor skulle det plage andre når det ikke plager deg? Du kan jo lure, og jeg har ikke noe godt svar. Men det kommer sikkert til å plage dem når de gjennomskuer deg. Prøv å snu situasjonen. Tenk deg at det er din mann som brenner seg med sigaretter. Eller at det er ditt barn som kutter opp armene med barberblader. Ville ikke det plage deg? Ville du klare å akseptere at det er deres måte å takle vanskeligheter på?

Og til slutt en siste ting: Du er et forbilde for dine barn. Vil du "lære" dem å skade seg selv for å takle vanskeligheter?

[Gjest Lotus]

Det er bare to ting jeg vil kommentere.

Tror du virkelig på at du er så flink til å skjule det du gjør? Familie og venner vil til slutt gjennomskue dine hvite løgner.

Hvorfor skulle det plage andre når det ikke plager deg? Du kan jo lure, og jeg har ikke noe godt svar. Men det kommer sikkert til å plage dem når de gjennomskuer deg. Prøv å snu situasjonen. Tenk deg at det er din mann som brenner seg med sigaretter. Eller at det er ditt barn som kutter opp armene med barberblader. Ville ikke det plage deg? Ville du klare å akseptere at det er deres måte å takle vanskeligheter på?

Og til slutt en siste ting: Du er et forbilde for dine barn. Vil du "lære" dem å skade seg selv for å takle vanskeligheter?

Innlegget er ikke ment å være anonymt, jeg glemte bare å fylle ut nick. Sløvt av meg.

[Gjest Magna]

Kjære deg!!!

Dette kan da umulig være bra. Jeg husker at vi hadde en jente på skolen som drev med selvskading. Hun virket helt ok ellers. Men plutselig en dag tok det overhånd, og hun kom på skolen med et oppskåret ansikt.

Ting kan nemlig ta overhånd. Det går ann å miste kontrollen.

Så om du føler at du har kontroll, ville jeg absolutt gått til rådgivning uansett. Det er verdt det, med tanke på familien din, og vennene dine som helt sikkert bryr seg.

Det er interessant det du tar opp, -th. Jeg har arbeidet med psykisk utviklingshemmede i mange år. På bakgrunn av dette har jeg jobbet med teorier ift. adferdsavvik. Dette med selvskading vil jeg se på som et avvik som ikke er ønskelig for deg.

Hvis jeg sier til deg at dette må du slutte med, så må vi finne en erstatning for denne adferden din som kan gi deg noe positivt. Dermed er det med NHDs kick ift. erstatningsadferd som du må sette inn i stedet.

Jeg ville da ha bedt deg om å fortelle meg hva du liker aller best her i verden. Dermed belønne opp denne ny adferden din.

Jeg har selv holdt på med å undertrykke følelsene mine i flere ti år. Jeg har bitt negler og fingrene mine til blods i alle år. Uten å klare å sette inn noe istedet.

Jeg har løpt og trent hektisk i alle år og fått utløp for uro. Til slutt klarte jeg ikke sitte stille.

Da begynte jeg i behandling, det tok nesten to år før jeg klarte å sitte i ro en hel dag. Jeg trener fortsatt, periodevis hver dag. Normalt tre ganger i uka.

Poenget mitt med å trekke fram adferdspsykologi og meg selv er at din selvskading gir deg mye positivt og har sin funksjon. Det spørs hvor lenge du ønsker og klarer å undertrykke følelsene i deg og si at du har det veldig bra?

[Gjest th]

Negativt i forhold til hva?

Symptomer og sykdom bruker jeg å se i tre dimensjoner når det er spørsmål om slike ting.

Hva er det subjektive ubehaget?

Hvordan går det ut over andre?

Hvor stort er funksjonstapet?

Denne selvskadingen går ikke ut over andre. Du synes ikke å ha noe funksjonstap, og det subjektive ubehag/lidelse synes ikke særlig stort.

Da er vi tilbake til: i forhold til hva?

Jeg mener det er en styrke å kunne legge ting bak seg og mestre livet uten å måtte gå årevis i terapi for å drøfte gammelt grums. Men jeg tillater meg likevel å spørre: kan du finne andre mestringsmetoder som er mindre destruktive? Kan du hoppe i fallskjerm, dykke, råkjøre på motorsykkel (under trygge forhold), løpe maraton, bokse på en sandsekk, ta 400 pushups eller noe annet?

Takk for svar! Det var for meg et veldig godt svar.

Jeg mener at at man kan jobbe veldig mye med seg selv, hvis man har ressurser til det. Jeg tror det er den tankegangen, samt en god del litteratur, som har hjulpet meg til å skape et godt liv.

Ved å spørre om selvskading bare er negativt, mente jeg ikke å finne aksept for å fortsette med det i all evighet. Jeg prøver også her å jobbe meg ut av det. Det jeg prøver, er å fjerne litt av skyldfølelsen. Jeg har ikke skyldfølelse knyttet opp til selve handlingen, men når noen kommenterer et arr føler jeg meg så skitten og ekkel. Når noen får vite om det, eller snakker om det rent generelt, får jeg alltid høre at det ikke er normalt, at man er syk, at man er ressurssvak. Det fører til at jeg leter etter dette i megselv. Dette gjør meg ofte veldig nedtrykt, og det blir en litt ond sirkel.

Hvis jeg kan tillate meg selv å tenke at dette ikke bare er negativt, at det ikke gjør meg til et dårligere medmenneske, oppdrager eller kollega, vil det bli lettere å akseptere meg selv. Kanskje denne selvaksepten vil hjelpe meg å finne andre løsninger?

[pip]

Takk for svar! Det var for meg et veldig godt svar.

Jeg mener at at man kan jobbe veldig mye med seg selv, hvis man har ressurser til det. Jeg tror det er den tankegangen, samt en god del litteratur, som har hjulpet meg til å skape et godt liv.

Ved å spørre om selvskading bare er negativt, mente jeg ikke å finne aksept for å fortsette med det i all evighet. Jeg prøver også her å jobbe meg ut av det. Det jeg prøver, er å fjerne litt av skyldfølelsen. Jeg har ikke skyldfølelse knyttet opp til selve handlingen, men når noen kommenterer et arr føler jeg meg så skitten og ekkel. Når noen får vite om det, eller snakker om det rent generelt, får jeg alltid høre at det ikke er normalt, at man er syk, at man er ressurssvak. Det fører til at jeg leter etter dette i megselv. Dette gjør meg ofte veldig nedtrykt, og det blir en litt ond sirkel.

Hvis jeg kan tillate meg selv å tenke at dette ikke bare er negativt, at det ikke gjør meg til et dårligere medmenneske, oppdrager eller kollega, vil det bli lettere å akseptere meg selv. Kanskje denne selvaksepten vil hjelpe meg å finne andre løsninger?

Slik du fremstiller det nå, så tror i alle fall jeg at det er rett vei å gå!

[siegfrid]

Det er interessant det du tar opp, -th. Jeg har arbeidet med psykisk utviklingshemmede i mange år. På bakgrunn av dette har jeg jobbet med teorier ift. adferdsavvik. Dette med selvskading vil jeg se på som et avvik som ikke er ønskelig for deg.

Hvis jeg sier til deg at dette må du slutte med, så må vi finne en erstatning for denne adferden din som kan gi deg noe positivt. Dermed er det med NHDs kick ift. erstatningsadferd som du må sette inn i stedet.

Jeg ville da ha bedt deg om å fortelle meg hva du liker aller best her i verden. Dermed belønne opp denne ny adferden din.

Jeg har selv holdt på med å undertrykke følelsene mine i flere ti år. Jeg har bitt negler og fingrene mine til blods i alle år. Uten å klare å sette inn noe istedet.

Jeg har løpt og trent hektisk i alle år og fått utløp for uro. Til slutt klarte jeg ikke sitte stille.

Da begynte jeg i behandling, det tok nesten to år før jeg klarte å sitte i ro en hel dag. Jeg trener fortsatt, periodevis hver dag. Normalt tre ganger i uka.

Poenget mitt med å trekke fram adferdspsykologi og meg selv er at din selvskading gir deg mye positivt og har sin funksjon. Det spørs hvor lenge du ønsker og klarer å undertrykke følelsene i deg og si at du har det veldig bra?

Er det noen som kan hjelpe meg.

Jeg har en lillesøster som har store sykiske problemer, hun driver med selvskading for å straffe seg selv. jeg er redd for at en dag går det galt og at familien,barna,og samboeren blir sittende igjen alene.

Hun har også store spise problemer, det er bare skinn og bein igjen.

Hun har kontakt med en sykriater ,men hver gang hun skal i samtale blir hun syk og møter ikke opp. Hun tar ikke medisiner, fordi hun er redd for alt som heter tabeletter.Jeg kan også legge til at vi har hat en veldig traumatisk oppvekst, med skilsmisse, alkohol, pillemissbruk, sevmord, og vi mistet vår mor i tidlig alder.

Er det noen som kan hjelpe meg med hva jeg skal gjøre og hvordan jeg skal gå frem?