Utenomekteskapelig forhold

[Gjest grrrrrr]

Det var jo selvfølgelig en spøk...

Hvordan klarer du å spøke med denne saken?

[Gjest grrrrr]

Det måtte da vært mye bedre for alle parter om de heller fant seg nye partnere?

Den gangen skulle en tro det. Det var tilogmed selvmordsforsøk inni bildet. Det var en helt grusom tid i en periode. Jeg tror litt av redningen ble at de fikk sitt første barnebarn.

[Babette]

Hvordan klarer du å spøke med denne saken?

Det er da bra at han kan det.

[agio]

Hvordan klarer du å spøke med denne saken?

Som man spurte fikk man svar. Uansett jeg er ferdig med hun nå. Jeg får bare leve i håpet om at hun en gang vil ta meg tilbake....

[favn]

Får bare krysse fingrene og håpe på det beste. Jeg gir hvertfall ikke opp. Vi har en historie og barn sammen. Det kan ingen ta fra oss...

Er det ikke akkurat det du har gjort?

Sorry, men en spade er en spade.

En ting til... lengre opp i tråden sier du ' Jeg må gjerne gi henne tid slik at tilliten kan bli bygget opp igjen, og jeg er villig til å gi henne det...'.

Velvel, mulig du bare uttrykker deg klomsete, men det skulle jaggu meg bare mangle at hun ikke får bruke all tiden hun trenger på dette. Formuleringen din høres får det til å høres ut som om du er den rause her...

[Gjest klært]

Er forberedt på masse drit fra alle hold....

En viktig ting er vel at du har klart for deg hvorfor du gjorde det du gjorde, hvordan du kunne gjøre det mot familien din osv. Var det noe i forholdet med din kone som manglet? Det måtte det jo være, hva, og vil det kunne bli slik igjen?

[skorpionfisken]

Den gangen skulle en tro det. Det var tilogmed selvmordsforsøk inni bildet. Det var en helt grusom tid i en periode. Jeg tror litt av redningen ble at de fikk sitt første barnebarn.

Er du bitter på dem for noe av dette? Hun var utro og han behandlet henne som søppel?

Det høres ut som du sliter litt med det?

[Gjest klært]

Jeg sa ikke at jeg har full kontroll på mine følelser og at fornuften råder til enhver tid. Det er fordi jeg _ikke_ har det, at jeg må tenke gjennom hva jeg mister. Jeg er bare i mot generelle utsagn som: "En vet ikke hva man har, før en mister det". For det vet man faktisk, hvis man tar seg tid til å tenke på det.

Jeg er glad for at det ordnet seg mellom deg og mannen din. Vi vil alle oppleve kriser og situasjoner hvor de vi bryr oss om, kanskje må utvise tålmodighet og omtanke som går litt på akkord med deres egne behov. Men å gå fra der, til å forvente å bli tilgitt for lang utroskap, fordi man _nå_ har innsett hva man hadde... Det er å forlange for mye.

De som bruker det utsagnet er jo nettopp de som har begynt å ta ting for gitt, og det er det skumleste man kan gjøre.

[agio]

Er det ikke akkurat det du har gjort?

Sorry, men en spade er en spade.

En ting til... lengre opp i tråden sier du ' Jeg må gjerne gi henne tid slik at tilliten kan bli bygget opp igjen, og jeg er villig til å gi henne det...'.

Velvel, mulig du bare uttrykker deg klomsete, men det skulle jaggu meg bare mangle at hun ikke får bruke all tiden hun trenger på dette. Formuleringen din høres får det til å høres ut som om du er den rause her...

Skjønner... Men du skjønner vel hva jeg mener... Litt dårlig formulert fra min side..

[agio]

En viktig ting er vel at du har klart for deg hvorfor du gjorde det du gjorde, hvordan du kunne gjøre det mot familien din osv. Var det noe i forholdet med din kone som manglet? Det måtte det jo være, hva, og vil det kunne bli slik igjen?

Mener selv å ha lært av dumhetene... Men er ikke i tvil om at en tredje part (psykolog) må inn i bildet her..noe som forøvrig jeg har pratet med. Og blir det oss to igjen så må vi gå til samlivseksperter....

[agio]

Er du bitter på dem for noe av dette? Hun var utro og han behandlet henne som søppel?

Det høres ut som du sliter litt med det?

Nei. Er ikke bitter i det hele tatt...

[Gjest Ramina]

Du har såret henne noe aldeles forferdelig, det er slettes ikke sikkert at hun vil ta deg tilbake.

To måneder er jo ikke akkurat en "glipp" heller.

Om hun skulle gjøre det så vil dere nok i lang tid, kanksje år, være preget av hendelsen.

Mistenksomhet når du er ute alene, mer sjalusi kanskje, diskusjoner og krangler om småting som kanskje før ikke var noe.

Vær helt sikker på hva du vil nå da, så du ikke finner på å lyste på gresset på den andre siden igjen.

Hadde jeg vært deg ville jeg satt meg ned og skrevet et brev til henne, hvor jeg fortalte om min anger, fortalte hvorfor det ble som det ble, følelsene dine nå som du innser hva du har gjort og hva du har mistet.

Sammen med brevet ville jeg gitt en rose eller noe.

Da får hun tid til å lese i fred og ro, hun kan lese om og om igjen, bruke den tiden hun trenger på å fordøye alt du har skrevet.

Så hadde jeg fortsatt å oppføre meg ordentlig de gangene du henter barn osv. Kanskje lagt igjen en kake hun kan kose seg med til kveldskaffen når barna er hos deg ol.

Ikke flust med gaver som "presser" ting, men små søte gaver som denne kakebiten, en pose med nykvernet ekstra god kaffe el. i ny og ne.

Så får det være opp til henne om hun ønsker å snakke om ting, be deg på kaffe, gjøre noe videre.

[Gjest grrrrr]

En viktig ting er vel at du har klart for deg hvorfor du gjorde det du gjorde, hvordan du kunne gjøre det mot familien din osv. Var det noe i forholdet med din kone som manglet? Det måtte det jo være, hva, og vil det kunne bli slik igjen?

Han skriver jo at han ikke skjønte hvorfor han gjorde det. Han hadde jo et fint ekteskap

[favn]

Skjønner... Men du skjønner vel hva jeg mener... Litt dårlig formulert fra min side..

Ok.

Jeg vet at folk sliter noe enormt i forhold til utroskap, spesielt når utroskapen er planlagt og systematisk gjennomført - slik du har holdt på. Et spontant engangstilfelle er antagelig mer forståelig og dermed enklere å tilgi.

Forslag: Familieterapeut. Enten går dere hver for dere, eller dere går sammen.

Men hvis du lurer på hva jeg tror... dessverre, oddsene for å lappe sammen forholdet er ikke på din side.

[Gjest grrrrr]

Du har såret henne noe aldeles forferdelig, det er slettes ikke sikkert at hun vil ta deg tilbake.

To måneder er jo ikke akkurat en "glipp" heller.

Om hun skulle gjøre det så vil dere nok i lang tid, kanksje år, være preget av hendelsen.

Mistenksomhet når du er ute alene, mer sjalusi kanskje, diskusjoner og krangler om småting som kanskje før ikke var noe.

Vær helt sikker på hva du vil nå da, så du ikke finner på å lyste på gresset på den andre siden igjen.

Hadde jeg vært deg ville jeg satt meg ned og skrevet et brev til henne, hvor jeg fortalte om min anger, fortalte hvorfor det ble som det ble, følelsene dine nå som du innser hva du har gjort og hva du har mistet.

Sammen med brevet ville jeg gitt en rose eller noe.

Da får hun tid til å lese i fred og ro, hun kan lese om og om igjen, bruke den tiden hun trenger på å fordøye alt du har skrevet.

Så hadde jeg fortsatt å oppføre meg ordentlig de gangene du henter barn osv. Kanskje lagt igjen en kake hun kan kose seg med til kveldskaffen når barna er hos deg ol.

Ikke flust med gaver som "presser" ting, men små søte gaver som denne kakebiten, en pose med nykvernet ekstra god kaffe el. i ny og ne.

Så får det være opp til henne om hun ønsker å snakke om ting, be deg på kaffe, gjøre noe videre.

Jeg kan skrive under på det du skriver om mistenksomhet. Min mor måtte i lang tid komme rett hjem fra jobb. Hvis hun gikk i butikker eller lignende og var vekke i en halv time til en time, ble det voldsomme utspørringer når hun kom hjem. Hvis hun dro vekk for et par timer uten å gi beskjed om hvor hun skulle og når hun kom tilbake, endte det i voldsom krangel når hun kom hjem.

Han hadde mistanker mot henne hele tiden, og det er ikke så rart. Alle de løgnene hun har servert oss og min far det halve året

[Gjest grrrrr]

Ok.

Jeg vet at folk sliter noe enormt i forhold til utroskap, spesielt når utroskapen er planlagt og systematisk gjennomført - slik du har holdt på. Et spontant engangstilfelle er antagelig mer forståelig og dermed enklere å tilgi.

Forslag: Familieterapeut. Enten går dere hver for dere, eller dere går sammen.

Men hvis du lurer på hva jeg tror... dessverre, oddsene for å lappe sammen forholdet er ikke på din side.

Min far nektet å gå til familieterapeaut. Jeg tror han ikke ville vise min mor at det var mer å redde.

[Gjest grrrrrr]

Mener selv å ha lært av dumhetene... Men er ikke i tvil om at en tredje part (psykolog) må inn i bildet her..noe som forøvrig jeg har pratet med. Og blir det oss to igjen så må vi gå til samlivseksperter....

Det er ikke sikkert du får med din kone på det. Min far nektet

[Gjest grrrrr]

Er du bitter på dem for noe av dette? Hun var utro og han behandlet henne som søppel?

Det høres ut som du sliter litt med det?

Jeg er ikke bitter i det hele tatt. Jeg var vel den eneste som tok det hele med ganske stor ro. Jeg hadde flyttet ut hjemmefra. Det var verre med søsken, og foreldrene.

[skorpionfisken]

Nei. Er ikke bitter i det hele tatt...

Akkurat her var det ikke deg jeg siktet til. Dette innegget mitt ligger som et svar til en annen nå.

Det var til grrrrr som forteller om sin mors utroskap og sin fars behandling av henne etterpå.

I dette tilfellet ville det kanskje være ditt barn som i framtiden blir bitter på deg og din kone for måten dere takler dette på slik som jeg nå oppfattet at grrrrr kanskje er.

[agio]

Han skriver jo at han ikke skjønte hvorfor han gjorde det. Han hadde jo et fint ekteskap

Går du deg blind i en karusell er det vanskelig å hoppe av for noen. For de med litt oppi hjerne er det kanskje ikke så veldig vanskelig, men ingen kan dømme meg eller stå med pekefingen... Det skjer så utrolig mye av dette nå i dag...Men å si at jeg var sinnsyk i gjerningsøyeblikket og er temmelig blåst i hode som svikter så totalt, ja det har man lov og si.. Jeg hater meg selv for det jeg har gjort og blir jo gal i hode mitt av å gå rundt og tenke på dette. Det e ikkje lett....