Hvem skal bestemme ?

[Gjest hallow ;o(]

Vet ikke hvor dette innlegget hører hjemme, men siden det går på vårt samliv legger jeg det her.

Min mann og jeg har to barn. De ønsker seg hund over alt i verden. Den yngste er helt utrolig glad i dyr og det er det eneste hun tenker på fra morgen til kveld. Hun flyr like fort på fire som på to, så hun er egentlig hunden vår ;o) Jeg har vokst opp med hund og sier at det er greit at de får en liten lettstelt hund. De er store nok til å gå turer og hjelpe til begge to så jeg mener at det skal gå fint. MEN, mannen i huset sier bestemt NEI! Han vil ikke ha hund. Han har vokst opp med hund selv, men vil ikke ha den forpliktelsen. Han vil egentlig ikke ha ansvar for andre enn seg selv han...! Jeg vet utmerket godt hvem som får ansvaret for hunden (MEG !) så jeg skjønner ikke hva han er så stri for. Jeg kunne gjerne tenke meg en turvenn, og ser ikke at det blir så stor jobb akkurat. Så lenge vi kjøper en hund som passer for oss, vårt aktivitetsnivå etc. så skulle vel ikke dette være mere enn man takler. Jeg har mer eller mindre hatt eneansvaret for barna våre i alle år så han vet at jeg stiller opp og tar mitt ansvar alvorlig. Han sier at hvis jeg trumfer gjennom dette med hund så flytter han ! Veldig dramatisk synes nå jeg, men hva mener dere ? Hva gjør man når man ikke blir enige. Hvem er det som bør gi seg ?

Datteren min gråter og er sint på pappa fordi han er så stri. Jeg blir oppgitt over både hundemaset og gråte hennes - og staheten til min mann. Han er tydelig sur på meg fordi jeg stadig kommer med små "drypp", søte bilder, annonser på hunder etc.

Det er utrolig hva man kan være uenige om i et forhold ...!

Tips til meg og mine døtre fra dere ??? Skal vi bare gi oss for overmakten.

[Gjest Flystripa]

Sånt bestemmer man SAMMEN. Dette gjelder et nytt familiemedlem: hvis han ikke vil, så la det være. Kanskje er han klar for det om noen år.

[pablito]

Sånt bestemmer man SAMMEN. Dette gjelder et nytt familiemedlem: hvis han ikke vil, så la det være. Kanskje er han klar for det om noen år.

Jeg synes det er rart at han er så i mot hundehold ettersom du kommer til å ta hovedansvaret. Det ville være interessant å vite hvorfor han er så steil på dette punktet. Prøv å få fram de egentlige grunnene til at han ikke vil. Da er det kanskje mulig å berolige ham eller diskutere på et annet grunnlag. Det er synd å bli nektet å ha dyr, for det dreier seg om livskvalitet.

For fjorten år siden sa jeg til mannen min at han ødela livet for meg hvis vi ikke kunne ha en hund. Det utsagnet forandret saken. Nå er vi i gang med hund nr.2 og gjett hvem som elsker den lille tassen?

I værste fall kan du jo være hundepasser for andre, så kan mannen din bare sitte der mens du er ute og koser deg på tur.

Ikke gi opp!

[Gjest hallow :o(]

Jeg synes det er rart at han er så i mot hundehold ettersom du kommer til å ta hovedansvaret. Det ville være interessant å vite hvorfor han er så steil på dette punktet. Prøv å få fram de egentlige grunnene til at han ikke vil. Da er det kanskje mulig å berolige ham eller diskutere på et annet grunnlag. Det er synd å bli nektet å ha dyr, for det dreier seg om livskvalitet.

For fjorten år siden sa jeg til mannen min at han ødela livet for meg hvis vi ikke kunne ha en hund. Det utsagnet forandret saken. Nå er vi i gang med hund nr.2 og gjett hvem som elsker den lille tassen?

I værste fall kan du jo være hundepasser for andre, så kan mannen din bare sitte der mens du er ute og koser deg på tur.

Ikke gi opp!

Takk for oppmuntringen. Vi har faktisk funnet fram til en rase vi er enige om HVIS vi skal ha hund. Han har sagt seg villig til at jeg kan låne en hund en ukes tid for å se hvordan det fungerer i familien. Ikke dårlig bare det ! Vi kjenner ikke rasen annet enn fra det vi har lest heller så det hadde vært gøy å bli bedre kjent med den før jeg ev. skal kjøpe.

Grunnen til hans stahet er ene og alene at han ikke vil ha forpliktelser. Han ville egentlig ikke ha barn heller og føler nok at jeg har fått viljen min der (huff - fælt å si det sånn) og han mener at han har strukket seg langt for min skyld allerede. Han har et godt forhold til barna i dag og er veldig glad i de, men han kunne nok fint klart å leve et liv uten også. Hund kan han uten problem velge bort, og nå vil han vise at han kan bestemme; tror jeg. I motsetning til meg så ser han ikke det behovet vår yngste har for en firbeint venn (hun er ganske spesiell og har litt problemer med relasjoner til andre barn). Jeg mener at dette ville bety enormt mye for henne. Jeg ønsker meg hund, men kan leve uten. Min datter lengter desperat etter en hund (eller katt - men jeg er allergisk), og jeg vil gjerne gjøre en innsats for at hun skal få det hun ønsker seg. Jeg tar gjerne turer og stell; det er ikke så mye ekstraarbeid. Ikke noe problem for meg. Man kan strekke seg langt for å glede en man er glad i - og i tillegg så opplever jeg gleden med en hund selv !

[Gjest hallow :o(]

Sånt bestemmer man SAMMEN. Dette gjelder et nytt familiemedlem: hvis han ikke vil, så la det være. Kanskje er han klar for det om noen år.

Jeg er i utgangspunktet enig i det; selvfølgelig, men jeg føler at dette vil være så viktig for datteren vår. Jeg har sagt meg villig til å ta ansvaret og jeg vet at barna vil hjelpe til. Hva er da problemet. Det er heller ikke snakk om at det skal skje over natta. Det er lang ventetid på den type hund vi har sett på, så det tar 3/4 år før det ev. skjer noe. Jeg skal få låne en hund og da får vi se hvordan det går. Jeg har kjempet hardt for alt jeg har oppnådd i mitt ekteskap, så kanskje jeg klarer, med kvinnelist, å få til dette også *smiler lurt* !

[skorpionfisken]

Hehe, den runden har jeg hatt med sambo. Har hatt tre hunder før, den siste for med exen i forbindelse med skilsmissen.

Jeg ville gjerne ha hund igjen, men sambo mente at hund skal bare de som bor på landet ha, der den kan være løs....Dessuten var det ikke plass i leiligheta (5-roms) eller bilen (terrengbiltype med stort bagasjerom ala stasjonsvogn) eller campingvogna (som er som en hytte, siden tilbygget er større en vogna)...

Ok, jeg snakket hund, og kom fram til at en liten hunderase hadde vi da plass til. Jeg begynte å lete og se på alle mulige små raser. Fant 4-5 raser jeg tenkte jeg kunne leve med, med færre og færre protester fra ham. Protestene forandret deg og gikk mer over fra "vil ikke ha hund" til "vil ikke ha den rasen". Det ble et rasespørsmål, ikke et hundespørsmål :-).

Han ville på død og liv ha en labrador (han har hatt en før). jeg ville ikke ha labrador, de har aldri appelert til meg. Vi ender på en retriever, men ikke labradoren. Det blir den minste retrieverrasen.

Men, og det er viktig. Det er IKKE barnas hund. Barna skal ikke ha ansvar for lufting og turer, det er mors og fars ansvar alene. Mor skal trene lydighet og annet gøy (agility, hopp) med hunden. Mor trenger turkompis til daglig. Far vil trene spor med hunden og ha den med på båtturer og fjellturer på landet. Barna skal få være med sammen med oss. Være med å leke og trene og gå turer og kose med hunden. Men ikke alene. Hunder blir usikre om de ikke har gode ledere, og et barn vet ikke hvordan man "snakker" med en hund.

Men om mannen din er steil og flytter ut om du skaffer deg hund så får du vurdere hva som er viktigst for deg. Han eller hunden?

Min hundegale venninne er gift med en like hundegal venn. Hun ble plaget med allergier og var på sykehuset for å bli testet for å finne ut hva hun ikke tålte. Da sa hun til sin mann: Hva gjør vi hvis jeg er allergisk mot hundene? Det er ikke noe problem sa han, du kan jo bare flytte :-). Heldigvis var det pollen som plaget henne, ikke hundene.

[Gjest hallow ;o\]

Hehe, den runden har jeg hatt med sambo. Har hatt tre hunder før, den siste for med exen i forbindelse med skilsmissen.

Jeg ville gjerne ha hund igjen, men sambo mente at hund skal bare de som bor på landet ha, der den kan være løs....Dessuten var det ikke plass i leiligheta (5-roms) eller bilen (terrengbiltype med stort bagasjerom ala stasjonsvogn) eller campingvogna (som er som en hytte, siden tilbygget er større en vogna)...

Ok, jeg snakket hund, og kom fram til at en liten hunderase hadde vi da plass til. Jeg begynte å lete og se på alle mulige små raser. Fant 4-5 raser jeg tenkte jeg kunne leve med, med færre og færre protester fra ham. Protestene forandret deg og gikk mer over fra "vil ikke ha hund" til "vil ikke ha den rasen". Det ble et rasespørsmål, ikke et hundespørsmål :-).

Han ville på død og liv ha en labrador (han har hatt en før). jeg ville ikke ha labrador, de har aldri appelert til meg. Vi ender på en retriever, men ikke labradoren. Det blir den minste retrieverrasen.

Men, og det er viktig. Det er IKKE barnas hund. Barna skal ikke ha ansvar for lufting og turer, det er mors og fars ansvar alene. Mor skal trene lydighet og annet gøy (agility, hopp) med hunden. Mor trenger turkompis til daglig. Far vil trene spor med hunden og ha den med på båtturer og fjellturer på landet. Barna skal få være med sammen med oss. Være med å leke og trene og gå turer og kose med hunden. Men ikke alene. Hunder blir usikre om de ikke har gode ledere, og et barn vet ikke hvordan man "snakker" med en hund.

Men om mannen din er steil og flytter ut om du skaffer deg hund så får du vurdere hva som er viktigst for deg. Han eller hunden?

Min hundegale venninne er gift med en like hundegal venn. Hun ble plaget med allergier og var på sykehuset for å bli testet for å finne ut hva hun ikke tålte. Da sa hun til sin mann: Hva gjør vi hvis jeg er allergisk mot hundene? Det er ikke noe problem sa han, du kan jo bare flytte :-). Heldigvis var det pollen som plaget henne, ikke hundene.

Takk for bra svar ! Det blir vel til at mannen får bli. Jeg bytter ham vel ikke med en hund - enda det kan virke fristende mange ganger....*ler*!

I dette tilfellet så blir det MIN hund. Det er jeg som i tilfelle skal ha hovedansvaret. Ungene skal også være med på valpekurs og dressurkurs, men det blir jeg som er "sjefen". Har lest en artikkel i Foreldre og Barn og fått mange gode tips der.

Vi snakket om å flytte en periode, og da sa min mann til ungene at dersom vi flyttet skulle de få hund. De var litt motvillige så han brukte det som "agn". Hvorfor er det så mye mere vanskelig om vi blir boende her. Forpliktelsene er de samme. Vi har stort hus, stasjonsvogn, ferierer hovedsaklig på egen hytte, er ikke så veldig mye på farten så vi trenger pass og hunden vi ønsker oss er en mellomstor rase. Den trenger litt pelsstell, men røyter ikke og trenger ikke milelange turer flere ganger om dagen. Jeg skjønner bare ikke problemet. Jeg tror denne gangen at det bare er for at han VIL bestemme. Har satt oss opp på venteliste på valp (lang ventetid så jeg kan ikke bare vente og vente), og jeg skal få låne en hund en ukes tid etterhvert. Kanskje mange brikker faller på plass da. Det kan være at det er jeg som trekker meg ;o)

Lykke til med din hund - heldiggris!

[skorpionfisken]

Hehe, den runden har jeg hatt med sambo. Har hatt tre hunder før, den siste for med exen i forbindelse med skilsmissen.

Jeg ville gjerne ha hund igjen, men sambo mente at hund skal bare de som bor på landet ha, der den kan være løs....Dessuten var det ikke plass i leiligheta (5-roms) eller bilen (terrengbiltype med stort bagasjerom ala stasjonsvogn) eller campingvogna (som er som en hytte, siden tilbygget er større en vogna)...

Ok, jeg snakket hund, og kom fram til at en liten hunderase hadde vi da plass til. Jeg begynte å lete og se på alle mulige små raser. Fant 4-5 raser jeg tenkte jeg kunne leve med, med færre og færre protester fra ham. Protestene forandret deg og gikk mer over fra "vil ikke ha hund" til "vil ikke ha den rasen". Det ble et rasespørsmål, ikke et hundespørsmål :-).

Han ville på død og liv ha en labrador (han har hatt en før). jeg ville ikke ha labrador, de har aldri appelert til meg. Vi ender på en retriever, men ikke labradoren. Det blir den minste retrieverrasen.

Men, og det er viktig. Det er IKKE barnas hund. Barna skal ikke ha ansvar for lufting og turer, det er mors og fars ansvar alene. Mor skal trene lydighet og annet gøy (agility, hopp) med hunden. Mor trenger turkompis til daglig. Far vil trene spor med hunden og ha den med på båtturer og fjellturer på landet. Barna skal få være med sammen med oss. Være med å leke og trene og gå turer og kose med hunden. Men ikke alene. Hunder blir usikre om de ikke har gode ledere, og et barn vet ikke hvordan man "snakker" med en hund.

Men om mannen din er steil og flytter ut om du skaffer deg hund så får du vurdere hva som er viktigst for deg. Han eller hunden?

Min hundegale venninne er gift med en like hundegal venn. Hun ble plaget med allergier og var på sykehuset for å bli testet for å finne ut hva hun ikke tålte. Da sa hun til sin mann: Hva gjør vi hvis jeg er allergisk mot hundene? Det er ikke noe problem sa han, du kan jo bare flytte :-). Heldigvis var det pollen som plaget henne, ikke hundene.

Ja det tar tid å få min hund også. Regner med å være hundeeier i løpet av sensommeren. Som forberedelse har jeg kjøpt en bok som heter "fra valp til voksen hund" og koser meg med den, kjempekoselig og gøy bok som gjør mor bansjuk :-). Et must for valpekjøpere.

Pass bare på at den hunden du låner er veloppdragen og lett å ha med å gjøre. Får du et bortskjemt ulydig beist i huset kan du glemme velvillighet fra mannen din. Låner du en snill, rolig, lydig, glad og veloppdragen hund er mye gjort.

[skorpionfisken]

Takk for bra svar ! Det blir vel til at mannen får bli. Jeg bytter ham vel ikke med en hund - enda det kan virke fristende mange ganger....*ler*!

I dette tilfellet så blir det MIN hund. Det er jeg som i tilfelle skal ha hovedansvaret. Ungene skal også være med på valpekurs og dressurkurs, men det blir jeg som er "sjefen". Har lest en artikkel i Foreldre og Barn og fått mange gode tips der.

Vi snakket om å flytte en periode, og da sa min mann til ungene at dersom vi flyttet skulle de få hund. De var litt motvillige så han brukte det som "agn". Hvorfor er det så mye mere vanskelig om vi blir boende her. Forpliktelsene er de samme. Vi har stort hus, stasjonsvogn, ferierer hovedsaklig på egen hytte, er ikke så veldig mye på farten så vi trenger pass og hunden vi ønsker oss er en mellomstor rase. Den trenger litt pelsstell, men røyter ikke og trenger ikke milelange turer flere ganger om dagen. Jeg skjønner bare ikke problemet. Jeg tror denne gangen at det bare er for at han VIL bestemme. Har satt oss opp på venteliste på valp (lang ventetid så jeg kan ikke bare vente og vente), og jeg skal få låne en hund en ukes tid etterhvert. Kanskje mange brikker faller på plass da. Det kan være at det er jeg som trekker meg ;o)

Lykke til med din hund - heldiggris!

Æh, jeg skrev et svar til deg, men av en merkelig grunn la jeg det under mitt svar istedet.

[pablito]

[quote name=hallow (' timestamp='1132091207' post='2845629]

Takk for oppmuntringen. Vi har faktisk funnet fram til en rase vi er enige om HVIS vi skal ha hund. Han har sagt seg villig til at jeg kan låne en hund en ukes tid for å se hvordan det fungerer i familien. Ikke dårlig bare det ! Vi kjenner ikke rasen annet enn fra det vi har lest heller så det hadde vært gøy å bli bedre kjent med den før jeg ev. skal kjøpe.

Grunnen til hans stahet er ene og alene at han ikke vil ha forpliktelser. Han ville egentlig ikke ha barn heller og føler nok at jeg har fått viljen min der (huff - fælt å si det sånn) og han mener at han har strukket seg langt for min skyld allerede. Han har et godt forhold til barna i dag og er veldig glad i de, men han kunne nok fint klart å leve et liv uten også. Hund kan han uten problem velge bort, og nå vil han vise at han kan bestemme; tror jeg. I motsetning til meg så ser han ikke det behovet vår yngste har for en firbeint venn (hun er ganske spesiell og har litt problemer med relasjoner til andre barn). Jeg mener at dette ville bety enormt mye for henne. Jeg ønsker meg hund, men kan leve uten. Min datter lengter desperat etter en hund (eller katt - men jeg er allergisk), og jeg vil gjerne gjøre en innsats for at hun skal få det hun ønsker seg. Jeg tar gjerne turer og stell; det er ikke så mye ekstraarbeid. Ikke noe problem for meg. Man kan strekke seg langt for å glede en man er glad i - og i tillegg så opplever jeg gleden med en hund selv !

Din mann høres ut som min. Ville betemme det meste, og ønsket ikke barn. En blanding av dovenskap og selvhevdelsestrang.

Med sånne mannfolk må man bare være litt lur og lære seg å hevde sin rett. Det er noe de forstår.

Jeg ser av dine innlegg at det nok blir hund på familien, og mannen din kommer sikkert til å bli glad i den slik han er blitt med de barna han heller ikke ville ha.

Nå har mannen min forresten reist på hyttetur med sin lille firbente venninne. Det er "veslejenta" hans.

Hva slags rase har du/dere snakket om? Vi har glatthåret foxterrier, en familiekjær og morsom hund som blir rundt 8 kilo. Mye hund i en liten kropp, og ikke noe pelsstell.

[Frøken eple]

Jeg synes kanskje det er litt dårlig gjort ovenfor mannen din å la han være "den store, stygge ulven" her med tanke på barna. Vil han ikke ha hund, så vil han ikke.

[Frøken eple]

[quote name=hallow (' timestamp='1132091458' post='2845638]

Jeg er i utgangspunktet enig i det; selvfølgelig, men jeg føler at dette vil være så viktig for datteren vår. Jeg har sagt meg villig til å ta ansvaret og jeg vet at barna vil hjelpe til. Hva er da problemet. Det er heller ikke snakk om at det skal skje over natta. Det er lang ventetid på den type hund vi har sett på, så det tar 3/4 år før det ev. skjer noe. Jeg skal få låne en hund og da får vi se hvordan det går. Jeg har kjempet hardt for alt jeg har oppnådd i mitt ekteskap, så kanskje jeg klarer, med kvinnelist, å få til dette også *smiler lurt* !

Selv om den blir DIN hund, vil den være i DERES hjem.

[Gjest hallow ;o)]

Selv om den blir DIN hund, vil den være i DERES hjem.

Det var ikke sånn jeg mente med MIN hund. Det er at det er jeg som har ansvaret og er eieren og sjefen; ikke mine barn ;o) Det er de voksnes ansvar å ha hund i dette tilfellet vil det ev. bli mitt.

[Gjest hallow ;o\]

Jeg synes kanskje det er litt dårlig gjort ovenfor mannen din å la han være "den store, stygge ulven" her med tanke på barna. Vil han ikke ha hund, så vil han ikke.

Men han er jo den store stygge ulven. Barna har spurt om han vil ha hund og han svarer at det blir ikke noe av da flytter han. Er det et godt svar overfor barna da ??? Jeg ønsker meg hund og har ikke tenkt å legge sjul på det for å gjøre hans motiver edlere og at han kommer i et bedre lys hos barna. Han har sine meninger og jeg har mine. I dette tilfellet kommer han dårlig ut siden det bare er han som sier nei; en annen gang er pappa den greie og jeg den strenge - når det gjelder andre avgjørelser/andre ting. Sånn er livet !

[Frøken eple]

Men han er jo den store stygge ulven. Barna har spurt om han vil ha hund og han svarer at det blir ikke noe av da flytter han. Er det et godt svar overfor barna da ??? Jeg ønsker meg hund og har ikke tenkt å legge sjul på det for å gjøre hans motiver edlere og at han kommer i et bedre lys hos barna. Han har sine meninger og jeg har mine. I dette tilfellet kommer han dårlig ut siden det bare er han som sier nei; en annen gang er pappa den greie og jeg den strenge - når det gjelder andre avgjørelser/andre ting. Sånn er livet !

Nei, synes ikke det var noe godt svar til barna. Men jeg synes heller ikke man skal settes opp mot hverandre ovenfor barna. Som foreldre bør man stå sammen...selv om man kanskje ikke er enige.

Mener jeg da.

[Frøken eple]

Det var ikke sånn jeg mente med MIN hund. Det er at det er jeg som har ansvaret og er eieren og sjefen; ikke mine barn ;o) Det er de voksnes ansvar å ha hund i dette tilfellet vil det ev. bli mitt.

Ja, det jeg mener. Det blir ditt ansvar, men det vil likevel være i hans liv også.

[mil1365380270]

Har det som deg, bare at min i dette tilfellet VERRE halvdel, ikke truer med å flytte. Enda ;-)

Synes det er dårlig gjort av deg å involvere ungene i dette. Skal/skal ikke burde være noe dere blir enige om før dere presenterer noe for ungene.

Jeg vil ikke ha et liv uten hund. Jeg skal ta jobben, er vant til det fra forrige.

Men jeg ser hans side av saken. Hår eller ikke, det blir masse dritt inne. Søl rundt vannskåler, sand, sleiving.

Bikkja kommer og stryker seg inntil de nyvaskede buksene hans, og følger etter ham inn på soverommet.

Den maser på han også, når den må ut. Og det kommer til å bli tilfeller der han ender opp med bikkja. Enten fordi du er borte når den har diare eller noe annet. Og da er det han som må tørke opp også.

Han må leve med matskåler på gulvet. Lukten av hundemat. Ungene som må passes på, så de ikke herjer for mye med dyret. Du kan jo ikke ta med deg bikkja hver gang du skal på do, i kjelleren eller på butikken.

Om du så stresser livet av deg for at den ikke skal komme han til byrde, han vil merke det.

Glem hva ungene vil akkurat nå. Dere må ta dere en prat, se på det postive for barna med å vokse opp med hund, og det positive for deg. Og derigjennom det positive for ham, når du er glad. Men ikke bruk at det er du som får jobben som argument, han har hatt hund før, han skjønner hvordan det blir i praksis :-)

[Gjest hallow ;o\]

Har det som deg, bare at min i dette tilfellet VERRE halvdel, ikke truer med å flytte. Enda ;-)

Synes det er dårlig gjort av deg å involvere ungene i dette. Skal/skal ikke burde være noe dere blir enige om før dere presenterer noe for ungene.

Jeg vil ikke ha et liv uten hund. Jeg skal ta jobben, er vant til det fra forrige.

Men jeg ser hans side av saken. Hår eller ikke, det blir masse dritt inne. Søl rundt vannskåler, sand, sleiving.

Bikkja kommer og stryker seg inntil de nyvaskede buksene hans, og følger etter ham inn på soverommet.

Den maser på han også, når den må ut. Og det kommer til å bli tilfeller der han ender opp med bikkja. Enten fordi du er borte når den har diare eller noe annet. Og da er det han som må tørke opp også.

Han må leve med matskåler på gulvet. Lukten av hundemat. Ungene som må passes på, så de ikke herjer for mye med dyret. Du kan jo ikke ta med deg bikkja hver gang du skal på do, i kjelleren eller på butikken.

Om du så stresser livet av deg for at den ikke skal komme han til byrde, han vil merke det.

Glem hva ungene vil akkurat nå. Dere må ta dere en prat, se på det postive for barna med å vokse opp med hund, og det positive for deg. Og derigjennom det positive for ham, når du er glad. Men ikke bruk at det er du som får jobben som argument, han har hatt hund før, han skjønner hvordan det blir i praksis :-)

Gode argumenter som tas til etterretning. Jeg må nok se saken fra flere sider og tenke meg godt om; men lyst på hund det har jeg fremdeles!

Ikke til å unngå at ungene involveres når de maser på ham om hund og han sier nei; like ofte (bortsett fra at han sagt ja til hund hvis vi flytter ...). Min mann har flere sider/holdninger som jeg ikke liker/er enig i, og som jeg ikke gir uttrykk overfor ungene at jeg er enig i heller. De er vant med at mamma og pappa har forskjellig syn på ting og siden de er to fornøyde og trygge barn tror jeg greit at de klarer å forholde seg til at vi er uenige i denne saken (merk: vi er ikke uvenner).

[Gjest hallow :o)]

Din mann høres ut som min. Ville betemme det meste, og ønsket ikke barn. En blanding av dovenskap og selvhevdelsestrang.

Med sånne mannfolk må man bare være litt lur og lære seg å hevde sin rett. Det er noe de forstår.

Jeg ser av dine innlegg at det nok blir hund på familien, og mannen din kommer sikkert til å bli glad i den slik han er blitt med de barna han heller ikke ville ha.

Nå har mannen min forresten reist på hyttetur med sin lille firbente venninne. Det er "veslejenta" hans.

Hva slags rase har du/dere snakket om? Vi har glatthåret foxterrier, en familiekjær og morsom hund som blir rundt 8 kilo. Mye hund i en liten kropp, og ikke noe pelsstell.

Vi har sett på en Portis en vannhund (ligner en mellom-puddel) og den har faktisk han også lyst på; hvis han skulle ha hund. Godt å høre at det er mulig å få til en happy ending. Kanskje med kvinnelist og tålmodighet så kommer jeg i mål til slutt. Tror helt sikkert han ville like å ha hund i huset, men han liker ikke forpliktelser og bryderi.

[mil1365380270]

Gode argumenter som tas til etterretning. Jeg må nok se saken fra flere sider og tenke meg godt om; men lyst på hund det har jeg fremdeles!

Ikke til å unngå at ungene involveres når de maser på ham om hund og han sier nei; like ofte (bortsett fra at han sagt ja til hund hvis vi flytter ...). Min mann har flere sider/holdninger som jeg ikke liker/er enig i, og som jeg ikke gir uttrykk overfor ungene at jeg er enig i heller. De er vant med at mamma og pappa har forskjellig syn på ting og siden de er to fornøyde og trygge barn tror jeg greit at de klarer å forholde seg til at vi er uenige i denne saken (merk: vi er ikke uvenner).

De klarer nok å forholde seg til det, de setter dere opp mot hverandre når dere gir de sjansen. Tror ikke de tar skade av det, blir bare mer slitsomt for dere :-)

Jeg driver også med bilder og rasekarakteristikker for tiden ;-)