Min litt sære humor...?

[Gjest togli]

Isåfall så forventer jeg at han innviterer oss dol-kjerring på kaffe og kaker

Ja, det hadde vært noe! Synes jeg ser han oppvarte oss ikledd et rødt juleforkle med nisser på ;-)

[Gjest togli]

Jeg ler av alt og ingenting. Men du vet, en god latter forlenger livet

Ja, det er i grunnen godt å tenke på ;-)

[flisa]

Jeg kjenner det bobler jeg også - av forskrekkelsen! -unger tror jo det de ser ! *LOL*

[flisa]

Ja, denne er nok en slik situasjon. Hadde jeg bare klart å forklare ansiktsuttrykket til femåringen så tror jeg nok de aller fleste ville ledd. Problemet(?) er bare at jeg ler så jeg nesten dauer. Det kan da ikke være helt normalt?! *ler igjen*

Sånn er gubben og jeg -vi ler så vi nesten kaster opp. En gang fikk vi latterkrampe på kino - vi hadde med min eldste datter - og vilo selvsagt på feil sted- det var så slitsomt, for vi klarte bare ikke å stoppe. Hun var dødsflau over oss da.

:-)

[flisa]

Hehe sånn hadde jeg det idag da jeg satt på toget.

Jeg satt å tenkte på en episode som skjedde i julen ifor som jeg da synes var veldig morsomt, og fikk totalt latterkick ALENE på toget, det var så flaut men jeg klarte ikke å slutte å le. Sånt er greit om man er to men ALENE da....!!! Gjett om jeg fikk mange rare blikk, det morsomste var at når folk ser andre ler er det lett å begynne å le selv, så til slutt satt vi en hel gjeng å lo på toget og ingen visste hvorfor..hehehe.

Forresten det jeg satt å tenkte på var da jeg ga bort en julegave ifjor og hadde klart (mens jeg satt i min egen lille verden) og signere med mitt fulle navn - til min bror!! eksempelvis: (falske navn)

Til Ola

God Jul

klem Siri Olsen

hahaahahaha nå fikk jeg latterkrampe igjen!!

hehe - det var jo morsomt også da!

[flisa]

Må fortelle om den episoden jeg har ledd mest av i mitt liv - og jeg lo også alene på jobb i flere dager etterpå bare av tanken. Det handler om min eksmann;

Vi satt og så på en film en lørdags kveld -jeg i stolen han halv-satt-lå på sofaen med den ene armen som støtte under seg. Lenge hadde han ligget i samme stilling. - så reiser han seg halvt opp og griper tak - med den armen han hadde ligget/støttet seg på - et svært brusglass fullt med sånn klissent Villa Farris.

Ååpner munnen litt dovent en stund før han skal til å drikke og så skal han føre hånda med glasset opp mot munnen og så er armen i spenn - eller noe etter å ha ligget på den - så armen med glasset går opp - og forbi den gapende munnen og han kjyler innholdet i glasset i veggen bak sofaen -så alt renner ned i sofaen. Munnen OG øya vidt sperret opp selvsagt.

jeg trudde jeg hadde daua! - da kan vi snakke drikkeproblemer! :-)

[DarkPink]

*hehehehe*

Jeg hadde en lærer som prata innmari fort og ivrig. Han var så engasjert at fråden omtrent stod ut av munnen på han.

Jeg og en venninne satt på forreste rad i klasserommet. Midt under forelesningen så jeg en hvitaktig liten "bit" som kom fykende ut av munnen på ham.

"Biten" landa på hånda til venninna mi. Hun tok opp hånda og studerte hva dette hvite, rare var for noe (noe hvitt halsgørr).

Det verste var at hun satt lenge og vel og studerte "biten" før hun knipsa den ned på gulvet.

Jeg strevde så fælt med å undertrykke latteren at det var vondt! Tilslutt måtte jeg bare løpe ut på do og få det ut. Jeg lo så jeg hylte:-))

Og nå begynner jeg igjen :-))))

*ler så jeg griner*

Noe så ekkelt!! Lo ikke venninna di? Merka læreren det?

[Gjest M.Angelica]

Jeg fikk forresten skikkelig latterkrampe her en dag. Selvfølgelig når man helst ikke skal få det

Samboeren og jeg satt på bussen. En mann som satt noen seter foran oss begynte å nyse. Ikke noe uvanlig det, MEN tingen av at det stoppet aldri!

Han nøys og nøys. Og når man endelig trodde han stoppet, så kom det like godt fem til.

Jeg lo så tårene rant, samboeren ble dritflau å prøvde å få meg til å stoppe. Da lo jeg sef bare enda mer

Jeg lo av dette lenge etterpå å. Bare jeg tenkte på det så kom tårene.. =D

[Frøken eple]

Ja, denne er nok en slik situasjon. Hadde jeg bare klart å forklare ansiktsuttrykket til femåringen så tror jeg nok de aller fleste ville ledd. Problemet(?) er bare at jeg ler så jeg nesten dauer. Det kan da ikke være helt normalt?! *ler igjen*

Kan jo trøste deg med at jeg sikkert hadde ledd av det samme dersom det var jeg som opplevde det )

[Frøken eple]

*hahaha*

Nå ler jeg like mye av tabben din som tanken på å presentere seg som "frøken eple" :-))

He, he. Hadde tatt seg ut. Skal jeg svare neste gang telefonen ringer her på jobb )

[Gjest KariKruskakli]

Jeg fikk forresten skikkelig latterkrampe her en dag. Selvfølgelig når man helst ikke skal få det

Samboeren og jeg satt på bussen. En mann som satt noen seter foran oss begynte å nyse. Ikke noe uvanlig det, MEN tingen av at det stoppet aldri!

Han nøys og nøys. Og når man endelig trodde han stoppet, så kom det like godt fem til.

Jeg lo så tårene rant, samboeren ble dritflau å prøvde å få meg til å stoppe. Da lo jeg sef bare enda mer

Jeg lo av dette lenge etterpå å. Bare jeg tenkte på det så kom tårene.. =D

En slik man satt vi ved siden av på en uteresturant i sommer.

Han ble aldri ferdig med å nyse han. Hele resturanten lo, og en gikk bort og ga han et lager med servietter.

[Gjest M.Angelica]

He, he. Jeg ringte en gang til en venninne. La oss si hun het Kari.

"Hei det er Kari, er frøken eple der?"... "ehh... jeg mener det er frøken eple, er Kari der?"

He he..nesten sånn som søskenbarnet. Moren hadde gjester og tlf ringte x antall ganger. Moren regnet med at ungene tok tlf, ungene regnet med moren tok tlf. Til slutt gaulet søskenbarnet mitt (som har et temperament som ikke ligner grisen); "Ta telefan for fon!!"

=)

[Gjest M.Angelica]

En slik man satt vi ved siden av på en uteresturant i sommer.

Han ble aldri ferdig med å nyse han. Hele resturanten lo, og en gikk bort og ga han et lager med servietter.

He he..stakkars mann. Litt artig at han fikk servietter i tillegg!!

*LOL*

[Gjest M.Angelica]

Ja, det hadde vært noe! Synes jeg ser han oppvarte oss ikledd et rødt juleforkle med nisser på ;-)

Og nisselue!!

[nilia]

Hehe, ler jeg også. Slike ting er morsomt. I tillegg får man liksom den ekstra effekten når man ser ansiktsuttrykkene til personen:)

Mange ganger jeg sitter og ler alene..det er flaut. Det hender at jeg tenker tilbake på ting som har skjedd, eller som jeg har hørt (trenger ikke engang og ha vært dær) og så ler jeg litt for meg selv igjen (selv om det er lenge siden)...hehe.

Men jeg tror kanskje min humor er særere enn din.

F.eks Mamma fikk seg ny mobiltlf., og hadde bare hatt den noen mnd. En dag ringte hun til meg, oppskjørtet og irritert. Så sier hun "har du prøvd å ringe meg?", "Nei, det har jeg ikke" svarte jeg. "Nei, men det var bra det,for hvis du prøvde å ringe så skulle du hatt bank". "Hvorfor det? Har det skjedd noe?" spurte jeg. Og da roet hun seg nok til å fortelle meg at hun hadde vært i begravelse den dagen, og plutselig begynte mobilen hennes å ringe _i kirka_. Mamma er ikke den som har volumet på laveste for å si den sånn, heller tvert i mot. Heldigvis skjedde det før presten kom inn, men det var kommet en del folk i kirka,som drev og fant seg plasser. Stakkars mamma ble så forfjamset da tlf ringte, at hun ikke hadde fått til å slå den av. Hun hadde revet mobilen ut av lommen, og så stresset som hun var hadde hun rett og slett demontert hele greia.

Hehe, jeg var ikke der da det skjedde, men jeg kan se det hele for meg, og nå må jeg le litt igjen.

På bursdagen min i fjor, hadde jeg invitert familien. Bestemoren var også med på besøk. (Hun har litt problemer med nervene). Mamma og bestemor sitter i sofaen. Bestemor sitter med den ene hånden som en knyttneve. Mamma legger hånden sin over knyttneven til bestemor, og så hører jeg henne hviske noe sånt som "ta det bare med ro, det går bra. Det er jo bare kjentfolk her". Bestemor ser på henne med en forjamset/ hva er det du mener/er du teit-mine, og så sier hun "hva mener du? Mamma sier " Du er jo så forknytt". Bestemor ser på henne med den samme minen igjen, så drar hun hånden til seg, og åpner den på en sakte, spørrende måte. I hånden hadde hun fyrstikkesken sin. Hun var på tur ut og skulle røyke, og hadde funnet frem esken som hun holdt i hånden.

Jeg trodde jeg skulle dø av latter. (Jeg er elendig til å fortelle, og dette er sikkert en situasjon man bare måtte være dær for å synes er morsom, men jeg holder på å le meg ihjel bare av å tenke på det. Dere skulle sett den søte, spinkle lille bestemoren min med _den_ minen...hehehehehehe!

[flisa]

Hehe, ler jeg også. Slike ting er morsomt. I tillegg får man liksom den ekstra effekten når man ser ansiktsuttrykkene til personen:)

Mange ganger jeg sitter og ler alene..det er flaut. Det hender at jeg tenker tilbake på ting som har skjedd, eller som jeg har hørt (trenger ikke engang og ha vært dær) og så ler jeg litt for meg selv igjen (selv om det er lenge siden)...hehe.

Men jeg tror kanskje min humor er særere enn din.

F.eks Mamma fikk seg ny mobiltlf., og hadde bare hatt den noen mnd. En dag ringte hun til meg, oppskjørtet og irritert. Så sier hun "har du prøvd å ringe meg?", "Nei, det har jeg ikke" svarte jeg. "Nei, men det var bra det,for hvis du prøvde å ringe så skulle du hatt bank". "Hvorfor det? Har det skjedd noe?" spurte jeg. Og da roet hun seg nok til å fortelle meg at hun hadde vært i begravelse den dagen, og plutselig begynte mobilen hennes å ringe _i kirka_. Mamma er ikke den som har volumet på laveste for å si den sånn, heller tvert i mot. Heldigvis skjedde det før presten kom inn, men det var kommet en del folk i kirka,som drev og fant seg plasser. Stakkars mamma ble så forfjamset da tlf ringte, at hun ikke hadde fått til å slå den av. Hun hadde revet mobilen ut av lommen, og så stresset som hun var hadde hun rett og slett demontert hele greia.

Hehe, jeg var ikke der da det skjedde, men jeg kan se det hele for meg, og nå må jeg le litt igjen.

På bursdagen min i fjor, hadde jeg invitert familien. Bestemoren var også med på besøk. (Hun har litt problemer med nervene). Mamma og bestemor sitter i sofaen. Bestemor sitter med den ene hånden som en knyttneve. Mamma legger hånden sin over knyttneven til bestemor, og så hører jeg henne hviske noe sånt som "ta det bare med ro, det går bra. Det er jo bare kjentfolk her". Bestemor ser på henne med en forjamset/ hva er det du mener/er du teit-mine, og så sier hun "hva mener du? Mamma sier " Du er jo så forknytt". Bestemor ser på henne med den samme minen igjen, så drar hun hånden til seg, og åpner den på en sakte, spørrende måte. I hånden hadde hun fyrstikkesken sin. Hun var på tur ut og skulle røyke, og hadde funnet frem esken som hun holdt i hånden.

Jeg trodde jeg skulle dø av latter. (Jeg er elendig til å fortelle, og dette er sikkert en situasjon man bare måtte være dær for å synes er morsom, men jeg holder på å le meg ihjel bare av å tenke på det. Dere skulle sett den søte, spinkle lille bestemoren min med _den_ minen...hehehehehehe!

HOHO!

[nilia]

Hehe, ler jeg også. Slike ting er morsomt. I tillegg får man liksom den ekstra effekten når man ser ansiktsuttrykkene til personen:)

Mange ganger jeg sitter og ler alene..det er flaut. Det hender at jeg tenker tilbake på ting som har skjedd, eller som jeg har hørt (trenger ikke engang og ha vært dær) og så ler jeg litt for meg selv igjen (selv om det er lenge siden)...hehe.

Men jeg tror kanskje min humor er særere enn din.

F.eks Mamma fikk seg ny mobiltlf., og hadde bare hatt den noen mnd. En dag ringte hun til meg, oppskjørtet og irritert. Så sier hun "har du prøvd å ringe meg?", "Nei, det har jeg ikke" svarte jeg. "Nei, men det var bra det,for hvis du prøvde å ringe så skulle du hatt bank". "Hvorfor det? Har det skjedd noe?" spurte jeg. Og da roet hun seg nok til å fortelle meg at hun hadde vært i begravelse den dagen, og plutselig begynte mobilen hennes å ringe _i kirka_. Mamma er ikke den som har volumet på laveste for å si den sånn, heller tvert i mot. Heldigvis skjedde det før presten kom inn, men det var kommet en del folk i kirka,som drev og fant seg plasser. Stakkars mamma ble så forfjamset da tlf ringte, at hun ikke hadde fått til å slå den av. Hun hadde revet mobilen ut av lommen, og så stresset som hun var hadde hun rett og slett demontert hele greia.

Hehe, jeg var ikke der da det skjedde, men jeg kan se det hele for meg, og nå må jeg le litt igjen.

På bursdagen min i fjor, hadde jeg invitert familien. Bestemoren var også med på besøk. (Hun har litt problemer med nervene). Mamma og bestemor sitter i sofaen. Bestemor sitter med den ene hånden som en knyttneve. Mamma legger hånden sin over knyttneven til bestemor, og så hører jeg henne hviske noe sånt som "ta det bare med ro, det går bra. Det er jo bare kjentfolk her". Bestemor ser på henne med en forjamset/ hva er det du mener/er du teit-mine, og så sier hun "hva mener du? Mamma sier " Du er jo så forknytt". Bestemor ser på henne med den samme minen igjen, så drar hun hånden til seg, og åpner den på en sakte, spørrende måte. I hånden hadde hun fyrstikkesken sin. Hun var på tur ut og skulle røyke, og hadde funnet frem esken som hun holdt i hånden.

Jeg trodde jeg skulle dø av latter. (Jeg er elendig til å fortelle, og dette er sikkert en situasjon man bare måtte være dær for å synes er morsom, men jeg holder på å le meg ihjel bare av å tenke på det. Dere skulle sett den søte, spinkle lille bestemoren min med _den_ minen...hehehehehehe!

Jeg kom på en til som hadde med kirka og gjøre. Det var konfirmasjonsdagen til storesøsteren min. Vår familie sitter etter hverandre på en benk i kirka. Presten kommer inn og begynner sermonien (heter det det?).

Plutselig legger mamma merke til øyenbrynene til presten som "hopper" opp og ned over brilleglassene. Selvfølgelig gjør hun pappa oppmerksom på dette. Og de to sitter og holder på å le seg ihjel. Selvfølgelig prøver de og slutte, og er så stille de kan. Mamma er livredd for at noen skal høre dem eller se at de ler. De klarer og slutte sånn noenlunde, så ser de fremover på presten og liksom skal følge med, men de klarer ikke å holde seg ,og begynner igjen. Og sånn holdt de på leeenge. De fikk latterkrampe hver gang de så på presten eller de så på hverandre.

Det gikk heldigvis over til slutt. Og da vi kom ut av kirka, hadde mamma blodige sår på innsiden av leppa (hun hadde sittet og bitt seg for å ikke le høyt), og mascaraen var begynt å renne.

Dere kan tro at det ikke var lett og sitte sammen med de to i kriken.

Mamma skjemtes så utrolig mye, men jeg tror heldigvis ikke det var noen som hadde sett dem.

Da lillesøsteren min skulle konfirmeres, hadde jeg med meg poden i kirken (han var vel ca.1 år). Presten forkynner, og midt i talen stiller han på et måte et spm. F.eks noe slik" Jesus spør dem, vil dere komme til meg?" Presten tar en bitteliten pause, og det er helt stille i kirken.Min lille pode som har vært helt eksemplarisk og bare pludret frem til da, sier da: "JA", høyt og tydelig. (Han kunne bare noen få ord, og det komiske var jo at han sa det på et sted der det faktisk passet).

Trodde jeg skulle dette av stolen. Hørte folk lo stille helt ned til de bakerste radene i kirken. Til og med konfirmantene og presten hørte ham.

[Gjest M.Angelica]

Hehe, ler jeg også. Slike ting er morsomt. I tillegg får man liksom den ekstra effekten når man ser ansiktsuttrykkene til personen:)

Mange ganger jeg sitter og ler alene..det er flaut. Det hender at jeg tenker tilbake på ting som har skjedd, eller som jeg har hørt (trenger ikke engang og ha vært dær) og så ler jeg litt for meg selv igjen (selv om det er lenge siden)...hehe.

Men jeg tror kanskje min humor er særere enn din.

F.eks Mamma fikk seg ny mobiltlf., og hadde bare hatt den noen mnd. En dag ringte hun til meg, oppskjørtet og irritert. Så sier hun "har du prøvd å ringe meg?", "Nei, det har jeg ikke" svarte jeg. "Nei, men det var bra det,for hvis du prøvde å ringe så skulle du hatt bank". "Hvorfor det? Har det skjedd noe?" spurte jeg. Og da roet hun seg nok til å fortelle meg at hun hadde vært i begravelse den dagen, og plutselig begynte mobilen hennes å ringe _i kirka_. Mamma er ikke den som har volumet på laveste for å si den sånn, heller tvert i mot. Heldigvis skjedde det før presten kom inn, men det var kommet en del folk i kirka,som drev og fant seg plasser. Stakkars mamma ble så forfjamset da tlf ringte, at hun ikke hadde fått til å slå den av. Hun hadde revet mobilen ut av lommen, og så stresset som hun var hadde hun rett og slett demontert hele greia.

Hehe, jeg var ikke der da det skjedde, men jeg kan se det hele for meg, og nå må jeg le litt igjen.

På bursdagen min i fjor, hadde jeg invitert familien. Bestemoren var også med på besøk. (Hun har litt problemer med nervene). Mamma og bestemor sitter i sofaen. Bestemor sitter med den ene hånden som en knyttneve. Mamma legger hånden sin over knyttneven til bestemor, og så hører jeg henne hviske noe sånt som "ta det bare med ro, det går bra. Det er jo bare kjentfolk her". Bestemor ser på henne med en forjamset/ hva er det du mener/er du teit-mine, og så sier hun "hva mener du? Mamma sier " Du er jo så forknytt". Bestemor ser på henne med den samme minen igjen, så drar hun hånden til seg, og åpner den på en sakte, spørrende måte. I hånden hadde hun fyrstikkesken sin. Hun var på tur ut og skulle røyke, og hadde funnet frem esken som hun holdt i hånden.

Jeg trodde jeg skulle dø av latter. (Jeg er elendig til å fortelle, og dette er sikkert en situasjon man bare måtte være dær for å synes er morsom, men jeg holder på å le meg ihjel bare av å tenke på det. Dere skulle sett den søte, spinkle lille bestemoren min med _den_ minen...hehehehehehe!

He he.. så genialt!

Den skal jeg ta neste gang. True folk (tror jeg) når det ikke passer

[Gjest M.Angelica]

He he.. så genialt!

Den skal jeg ta neste gang. True folk (tror jeg) når det ikke passer

True folk jeg tror HAR RINGT!

*lol*

[nilia]

True folk jeg tror HAR RINGT!

*lol*

Hehehehehehe Jeg stusset litt over svaret ditt ja

Ja, hun var i fyr og flamme når hun ringte. Trengte noen å kjefte på tror jeg, for å få ut litt fustrasjon...hehe! Men tenk å være så stressa at man demonterer tlf da. Ho kom hjem med batteriet i èn lomme, dekslet i en annen osv. *knis*(Ho var sikker på at ho hadde slått den av før hun dro i begravelsen. Det var nå godt at ikke begravelsen hadde starta da).

Huff, stakkars mamman min!

Hehehehehheehehheehehehehe!

Oi, nå kom jeg på noe jeg hørte hos tanta til mannen min en gang. De hadde vært i begravelse, og da kista ble heist ned i graven, så begynte det å ringe i en tlf. Det viste seg at han som hadde lagt personen i kista, hadde hatt mobilen sin i skjortelommen. Han hadde bøyd seg over kista når han drev å stelte liket, og da hadde mobilen falt ut fra lommen og ned i kista uten at han hadde merket det. Så under begravelsen når alle stod rundt graven og sang, så begynte det å ringe fra kista. Huff...! (Kunne jo ikke åpne kista heller, så den ringte hele veien ned i bakken).