alenemor selv om jeg er gift

[Gjest pom]

Mitt problem er at jeg føler meg som en alenemor selv om jeg er gift. Alt ansvar for barn, hus og hjem og det "administrative" faller på meg.

Vi har en gutt (3 år) og ei jente på 1 år. Økonomien vår er god, slik at jeg foreløpig er hjemme med barna. Trives godt med det, og tar på meg freelance-oppdrag fra hjemme-PC'en av og til. Mannen min har en god jobb han trives godt i, og jobber gjerne overtid (ikke pålagt av arbeidsgiver). Han er ikke voldelig, drikker ikke, er ikke utro og har ingen mentale problemer av noe slag. Så langt alt vel. Problemet er at han nesten aldri ser ungene sine.

Han jobber som sagt overtid nesten hver dag, frivillig (vi trenger ikke de ekstra pengene økonomisk). Etter jobb skal han trene, gjerne 2-3 timer. Når han kommer hjem i 8-9-tia på kvelden, sluker han maten og stuper til køys. Sover et par timer og leker seg foran PC'en til han skal sove.

Dette hadde ikke vært så vanskelig hvis det hadde skjedd av og til. Når jeg sier at det skjer _hver dag_, mener jeg virkelig hver dag (99 av 100 hverdager). I helgene blir det det samme, bare lengre trening, soving og PC-lek. Han er i midten av 30-årene, så noe barn er han ikke.

Jeg gjør alt husarbeidet og passer på at alt går i orden med regninger, husvedlikehold osv. Har ikke vært hos frisør eller shopping for meg selv siden eldstemann ble født. Mine behov blir undertrykt, for han må jo ha treninga si. Får han ikke den, blir han forferdelig sutrete.

Verst er det likevel at ungene aldri ser ham. De er jo i seng når han endelig kommer hjem på kvelden, og i helgene er han jo ute på friluftsaktiviteter fra før de står opp og til de har lagt seg. Det kan gå uker mellom hver gang han setter seg ned sammen med barna. Sønnen vår har gitt opp pappa helt, han spør mer etter "onkel" (min fetter som bor i nærheten og som er fantastisk med barn) enn etter faren sin.

Jeg har foreslått terapi, men det vil ikke mannen min. Kan jeg ikke akseptere hans behov for å drive med trening og friluftsliv, da elsker jeg ham ikke. Han kan ikke bli noen annen enn den han er.

Jeg savner _litt_ tid for meg selv, og ungene savner faren sin! Lurer på om det hadde vært best med skilsmisse, for da _måtte_ han jo sett ungene sine iallfall annenhver uke! Jeg er redd for at ungene, når de blir store, skal bli svært bitre fordi faren deres aldri var der for dem når de vokste opp. Han taper jo enormt på det selv også. Ber jeg ham kutte ned på treninga, sier han at han vil kreve skilsmisse, fordi han da vil ha en kvinne som aksepterer at han driver med egne ting.

[Vera]

han gjør jo ikke stort annet en egne ting er min kommentar, syntes han høres ut som en stor egoist....

[Gjest ok]

Nei, vet du hva! For en super-egoist! Gikk han ikke frivillig med paa aa faa barn, da? Har han vaert slik helt siden dere fikk foerste-mann? Eller har han blitt vaerre og vaerre? Hvis han har vaert slik siden foerste-mann, hadde ikke JEG faatt flere barn med han. Nei, pom dette maa du ikke finne deg i. Sett hardt mot hardt, det er vanskelig, men du sliter deg helt ut psykisk og fysisk. Du og barna fortjener bedre. Hvis han fremdeles vil skilles, ja, da er dere bedre tjent uten han!

[Gjest kisskiss]

Her kan det ihvertfall ikke være snakk om å holde sammen for barnas skyld. Det som er viktig her er vel om du har lyst til å fortsette å leve sammen med ham? Han kan jo ikke se stort til deg heller, ikke bare barna...

[Gjest tuvali]

Dette virker som en uholdbar situasjon både deg og ungene. For mannen din er det jo supert, han har et hotell der han kan bo, med hushjelp og økonom og til og med noen som tar alt ansvar for barna hans.

Du må snakke mer med han om dette. Det er jo ikke slik at alt er enten eller. Hvis han nekter å gå med på de minste kompromissløsninger, er det noe alvorlig galt med hans innstilling til familien (og deg). Jeg tenker han f.eks. må begynne slik: to dager i uka komme tidlig hjem fra jobb og ikke trene, være sammen med ungene lørdag, og eget friluftsliv søndag. Etterhvert vil han kanskje ønske litt samvær med sine egne barn? Hvis du ordner alt det administrative, kan du ikke bare administrere slik at denne helga er du hjemme med barna, neste jeg. Eller tirsdag kveld skal vi være hjemme sammen. Boikotter han alt? Hvis han overhodet ikke er villig til å prøve, må du virkelig spørre deg selv OG HAN hvorfor han i det hele tatt skaffet seg en familie. Han er jo tydeligvis ingen deltaker, han bare betaler for hotellet.

Det du må tenke gjennom er om ikke DU selvsagt vil ha en mann som aksepterer at DU driver med egne ting. Klarer han overhodet ikke å se ting fra ditt synspunkt? Eller barnas? Gå til familierådgiving alene. Kanskje han vil komme etter (han liker nok ikke taken på at de bare får din side av saken).

Er det noen andre du kan snakke med som kan ta en alvorprat med han? (brødre, gode venner, foreldre, noen han kanskje vil høre på). Han tror jo tydeligvis at slik organisering av familielivet er greit og noe han faktisk kan kreve. Der tar han feil.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Det er ikke bra over lengre tid å være gift og alene-mor samtidig.

Det høres ut som om du har havnet i en ond sirkel i samlivet ditt og familiesituasjonen forøvrig.

Jeg forstår at mannen din ikke er villig til å søke hjelp utenfra. Da må du på nytt forsøke å snakke med selv.(hvis ikke du vil kontakte en familerådgiver på egen hånd, og bare informere din mann om hva du gjør og hvorfor). Jeg tror det er fornuftig at du tenker gjennom hva du ønsker og vil, og skriv det ned. Da blir det mer tydelig både for deg og kanskje for mannen din.

Når samspillet mellom voksne og barn hjemme gjentar seg hver dag gjennom lang tid, blir det til mønstre som repeteres og går automatisk for. Det er positivt og bra så lenge vi liker samspillet. Men når mønstrene blir destruktive og tar livet av trivselen, da må de forandres. Jo lenger innøvde samlivsmønstre varer, jo vanskeligere er de å forandre.

Dette kan du si til din mann.

Jeg tror du er på riktig spor når du nå er klar for å gjøre noe med familiesituasjonen din. Det handler i hvert fall om å kunne sette grenser for deg selv og hva du vil finne deg i.

[Gjest anonymous]

Har det på samme måten - dessverre! Vi burde jo gjøre noe med det, ikke sant:-) Klem fra en i samme situasjon

[Gjest alenemor nå]

Omtrent sånn hadde jeg det. Dvs han jobbet ikke overtid, men han kom hjem fra jobb, trente, spiste middag og så satt han klistra til

TV eller PC til han fant det for godt å legge seg. Hus og barn og alt det tok jeg meg av. Det var frustrerende - spesielt med tanke på ungene som ikke fikk kontakt med ham.

Plutselig en dag kom han og sa han ville flytte og finne seg en ny dame. Det var litt av en nedtur, men samtidig så har det ført masse positivt med seg. Ungene har fått en far som er sammen med dem. En far som finner på ting sammen med dem når de er hos ham i helgene. Og jeg - jeg har fått tid til å gå i butikker, til å gå til frisør, til å treffe venner og ikke minst til å ha tid til meg selv.

JEg håper for din del pom at dere finner ut av det uten å måtte gå fra hverandre, men om det kommer så langt at det ender i skilsmisse så er det ikke verdens undergang. Kanskje vil det for dine unger sånn som for mine bli en positiv opplevelse.

Lykke til