Forutsigbart uforutsigbar mann

[Gjest hvordan ta slikt?]

Ja, slik er min ex-mann: Man vet at han er uforutsigbar, det er det eneste sikre med ham! At man aldri vet hva som kommer rundt neste sving, men man vet at det kommer noe. Og at det sannsynligvis går ut over noen av oss andre i familien.

Derfor har jeg ikke hatt en eneste frihelg uten våre 4 barn siden jeg husker ikke når. Høyst tiltrengte frihelger - det tar på å ha ansvaret for 4 under 15 i det daglige - alene. Men altså:

Min ex følger konsekvent aldri opp det som skjer i hans helger: Bursdager, fotballkamper, loppemarked i skolekorpset, slikt unger av og til skal gjøre i helgene. Og - det er banna bein - slikt kommer alltid på hans helger.

Og da er mitt spørsmål:

Skal jeg bare si "Dessverre, det må du snakke med far om - det er ikke min helg?"

Det går nå på helsa mi løs å aldri få en hel frihelg bare for meg selv. Til å gjøre alt og ingenting uten å tenke på alle andre. Denne helgen er det bursdag og fotballcup - og unger som kommer og går, ringer og spør.

Hva kan jeg gjøre for å få noen pusterom for meg selv? Jeg vil så gjerne ha to rolige dager i mitt eget hjem annenhver helg - og ikke måtte reise bort.

De to eldste er begynt å klare seg selv - men skal jeg bare overlate bursdager (som de gleder seg til), gaver til bursdager (som han aldri kjøper) og fotballcuper (som er langt unna) til de minste på 9 og 11? Jeg ser meg rundt, og ser at de jevnaldrende vennene fortsatt får mye støtte fra foreldrene - og det er jo galt at barna skal lide for at mor og far ikke får til samarbeidet? Klart de blir tidlig(ere) modne - men kan man ikke bråmodnes for fort, også?

Og til alle som sier: Kan du ikke bare avtale med andre foreldre - jo, forsåvidt - men det er flaut å alltid være den som ber andre om hjelp. Tjenester skal jo gjengjeldes - og jeg må si at jeg synes det er lettere å bare trå til enn å skulle måtte trå til for noen andre når de trenger min hjelp. Jeg har liksom bare så mer enn nok med mitt eget! Men jeg ønsker ikke å være den, i nærmiljøet, som "trenger hjelp". Og hva skal jeg si - når jeg får spørsmål, og det gjør jeg jo: Hvor er barnas far? Kan ikke han stille opp, for en gangs skyld?

[mermaid]

Hva sier han selv da? Hvorfor tar han ikke ansvaret sitt?

Been there...

[org]

Fortell barnas far at sånne ting som bursdager og cup'er er veldig viktig for barna.

Hils han slabbedasken av en x fra meg (he-he) og si tydelig i fra at barna skal komme i første rekke!

*SINT PÅ BARNAS OG DINE VEGNE*

[Gjest hvordan ta slikt?]

Hva sier han selv da? Hvorfor tar han ikke ansvaret sitt?

Been there...

Nei, er barna hos ham, får de gjøre det han vil og det han skal. Sier han. Og - er de ikke fornøyde, kan de jo bare være hos mor! Han tvinger dem ikke til å komme til seg! Det skal være frivillig. Og det betyr at når de er hos ham, gjør de det han bestemmer. Og han har sine faste ting han gjør hver helg, det vet de. Sier far.

Ble du noe klokere av det? Jeg føler det er å gå i ring, å argumentere med ham.

[Gjest hvordan ta slikt?]

Fortell barnas far at sånne ting som bursdager og cup'er er veldig viktig for barna.

Hils han slabbedasken av en x fra meg (he-he) og si tydelig i fra at barna skal komme i første rekke!

*SINT PÅ BARNAS OG DINE VEGNE*

Har da fortalt ham at det er viktig. Om de vil gå, sier han, er det bare å gå. Han hindrer dem ikke i å gå til bursdager og cuper og slikt -. Men han hjelper dem ikke med å huske tida, passer ikke på at de kommer avgårde. Han kjøper ikke inn gaver de kan ha med. Og ikke minst - han viser tydelig irritasjon når de går og at dette synes han ikke noe om. Pussig at det går an å si på "Bare gå, hvis du vil!" på en måte som ikke levner noen tvil om at han ikke liker at de går, hva?

[hevneren68]

Nei, er barna hos ham, får de gjøre det han vil og det han skal. Sier han. Og - er de ikke fornøyde, kan de jo bare være hos mor! Han tvinger dem ikke til å komme til seg! Det skal være frivillig. Og det betyr at når de er hos ham, gjør de det han bestemmer. Og han har sine faste ting han gjør hver helg, det vet de. Sier far.

Ble du noe klokere av det? Jeg føler det er å gå i ring, å argumentere med ham.

Du sier ikke noe om bosted her... Hvis far bor et stykke unna kan jeg godt skjønne at det kan bli slitsomt å tilbringe helga i bilen, med å kjøre dit og dit, og de 2-3 andre som ikke skal noe, blir jo overlatt til seg selv.

På den annen side : Hvordan i hekken er det mulig å få 4 barn med en slik knøl......

[org]

Har da fortalt ham at det er viktig. Om de vil gå, sier han, er det bare å gå. Han hindrer dem ikke i å gå til bursdager og cuper og slikt -. Men han hjelper dem ikke med å huske tida, passer ikke på at de kommer avgårde. Han kjøper ikke inn gaver de kan ha med. Og ikke minst - han viser tydelig irritasjon når de går og at dette synes han ikke noe om. Pussig at det går an å si på "Bare gå, hvis du vil!" på en måte som ikke levner noen tvil om at han ikke liker at de går, hva?

For en knøl!

[Gjest hvordan ta slikt?]

Du sier ikke noe om bosted her... Hvis far bor et stykke unna kan jeg godt skjønne at det kan bli slitsomt å tilbringe helga i bilen, med å kjøre dit og dit, og de 2-3 andre som ikke skal noe, blir jo overlatt til seg selv.

På den annen side : Hvordan i hekken er det mulig å få 4 barn med en slik knøl......

Det siste først - han er jo ikke bare dum - men er nok blitt verre å ha med å gjøre etter at intime samvær opphørte...haha.

Og hva avstander angår - er han bosatt rett borti veien her, så det skulle ikke være noe problem.

Det er nok helst at han synes det blir vanskelig og slitsomt? Bryter hans faste rutiner og planer?

Egentlig skulle jeg ønske at jeg hadde vært flinkere til å holde fast på mine egne planer og behov for rutiner, kanskje - for å ha barn, er å bli stadig avbrutt med det man holder på med. Og det er jo det som er det mest slitsomme - de stadige avbruddene - å aldri få gjort noe ferdig, uten å bli avbrutt. Og det er derfor jeg så sårt trenger mine helger - annenhver uke...

[Gjest hvordan ta slikt?]

For en knøl!

Kjære deg -

du vet hva ekspertene sier - det eneste mennesket du kan forandre på, er deg selv.

har du noen gode råd til hva jeg kan gjøre for at situasjonen blir bedre - for mor og barn?

Han er slik han er - men kanskje kan jeg forandre på noe, som gjør at det blir mulig for barna å opprettholde sitt eget sosiale liv også når de er hos far? Og for meg å få - kanskje ikke et mer sosialt liv - men rett og slett stillhet omkring meg - etpar helger i måneden?

Råd mottas med takk!

[mermaid]

Nei, er barna hos ham, får de gjøre det han vil og det han skal. Sier han. Og - er de ikke fornøyde, kan de jo bare være hos mor! Han tvinger dem ikke til å komme til seg! Det skal være frivillig. Og det betyr at når de er hos ham, gjør de det han bestemmer. Og han har sine faste ting han gjør hver helg, det vet de. Sier far.

Ble du noe klokere av det? Jeg føler det er å gå i ring, å argumentere med ham.

Jeg har hatt det mye på samme måten. Bortsett fra at han sier at ungene SKAL være hos ham halvparten av tiden, men jeg får ikke legge meg bort i hva de holder på med da...

Det har vært mange lange runder, har dratt ham med til familievernkontoret noen ganger, der nektet han å snakke... Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle havne opp i noe sånt, men eneste utveien var full pakke med advokater og "konflikt og forsoning".

Det som skjedde da det kom advokater, dommer, sakkyndig inn i saken, var at han slo helt om, SELVFØLGELIG skulle han samarbeide, SELVFØLGELIG skulle han stille opp på fritidsaktiviteter osv. Og han prøver å skjerpe seg. Jeg tror at alvoret som kom inn i situasjonen fikk ham til å se seg selv litt utenfra. Antakelig fikk han noen gode råd fra advokaten sin...

Men dette gjør han også fordi han er redd for å miste "makta", dvs halvparten av ungene. Det er viktigst for ham at jeg ikke skal ha noe mer å si enn ham...

Håper du slipper dette, men det kan være en begynnelse å snakke med Familievernkontoret?

Hva med familien hans, kunne du snakke med noen der som har litt innflytelse over ham?

[mermaid]

Nei, er barna hos ham, får de gjøre det han vil og det han skal. Sier han. Og - er de ikke fornøyde, kan de jo bare være hos mor! Han tvinger dem ikke til å komme til seg! Det skal være frivillig. Og det betyr at når de er hos ham, gjør de det han bestemmer. Og han har sine faste ting han gjør hver helg, det vet de. Sier far.

Ble du noe klokere av det? Jeg føler det er å gå i ring, å argumentere med ham.

Om du stadig har ungene ekstra i hans helger, er det mulig å bytte, sende ungene til faren når det for én gangs skyld ikke skjer noe da? Ingen god løsning i lengden, men da får du et lite pusterom ihvertfall...

[mchuldra]

Heia.

Kjenner igjen noe av det du skriver om. X'en her i gården er vel heller ikke for flink til å følge opp slike ting. Synes ungene går mye mer i selskap nå, enn det han gjorde da han var liten.

Og som hos deg, faller så klart slike dager på hans helger.

Minstejenta spiller håndball. Jeg har rett og slett tatt kontakt med treneren og fortalt hvordan det er. Tidligere har derfor hun og jeg sammen funnet løsninger på akkurat det med bringing til og fra banen. Ellers så spiller ungene såpass mye kamper, at de andre også bytter på det å kjøre til og fra. Samvittigheten min, er vel som en del andre mødres, derfor stiller jeg fra tid til annen i hallen som heiagjeng, men er som regel bestemt på at det ikke er min helg, og at hun derfor skal kjøre hjem med dem hun kom til hallen med.

Når det gjelder bursdager, passer jeg alltid på å kjøpe inn gave på forhånd og pakker ned bursdagtøyet. Derfor er bringingen det eneste han må gjøre. "Passer" det ikke ham, spør jeg andre foreldre.

Jeg kjenner godt til den følelsen du har, med at man ikke ønsker å være den som alltid trenger hjelp, men jeg er ganske sikker på at de andre foreldrene egentlig ikke ser det slik. Og for å kompansere nettopp for slike følelser, prøver jeg å være forann når det gjelder motytelser. Ser jeg at jeg har mulighet å hjelpe noen andre en periode det passer meg, er jeg frempå med en gang og spør om ikke jeg skal gjøre ditt eller datt for dem da.

Du spør under hvordan forandre deg selv, siden man ikke kan forandre andre. Tror det eneste rådet jeg har, er da å gjøre deg litt sårbar, med tanke på at du forteller . Kanskje bare noen få du kan allirere deg med. Men du forteller rett ut hvordan ståa er. Jeg vet hvor vanskelig det er, men ting kan bli en del lettere.

Lykke til

[mamma til ni]

Det siste først - han er jo ikke bare dum - men er nok blitt verre å ha med å gjøre etter at intime samvær opphørte...haha.

Og hva avstander angår - er han bosatt rett borti veien her, så det skulle ikke være noe problem.

Det er nok helst at han synes det blir vanskelig og slitsomt? Bryter hans faste rutiner og planer?

Egentlig skulle jeg ønske at jeg hadde vært flinkere til å holde fast på mine egne planer og behov for rutiner, kanskje - for å ha barn, er å bli stadig avbrutt med det man holder på med. Og det er jo det som er det mest slitsomme - de stadige avbruddene - å aldri få gjort noe ferdig, uten å bli avbrutt. Og det er derfor jeg så sårt trenger mine helger - annenhver uke...

Min eks. er også slik, men eg har valgt å ikkje bry meg om kva han husker og ikkje husker.

Eg beskytter mine frihelger. Tenker berre på meg sjølv, og koser meg.

Det gjer det sikkert vanskelegare at dokke bor så nært kvarandre. Det greidde ikkje eg, og har nå valgt å flytte lenger bort.

ps; eg fekk ni med same mannen.

[org]

Kjære deg -

du vet hva ekspertene sier - det eneste mennesket du kan forandre på, er deg selv.

har du noen gode råd til hva jeg kan gjøre for at situasjonen blir bedre - for mor og barn?

Han er slik han er - men kanskje kan jeg forandre på noe, som gjør at det blir mulig for barna å opprettholde sitt eget sosiale liv også når de er hos far? Og for meg å få - kanskje ikke et mer sosialt liv - men rett og slett stillhet omkring meg - etpar helger i måneden?

Råd mottas med takk!

Uff, nei, jeg har nok ingen gode, veloverveide råd... Dessverre.

Men jeg tror ikke at du bør forandre deg. For dess mer du yter for han x'en din, dess mer vil han bare ta som en selvfølge.

Vi kan ta eksempel: Kona har laget middag hver dag i 40 år. Men plutselig en dag står ikke middagen på bordet.

Hva har skjedd, sier gubben. Ingen middag?!

Siden hun har laget maten "bestandig", tar han det for gitt.

Og siden du likevel "bestandig" følger på trening, henter til/ fra bursdag etc etc etc, tar han det for gitt.