jeg har vært utro

[Gjest larsen]

Kjære Vennesland,

jeg er en mann på 34 år som klarte å prestere følgende idiotiske handling i mitt eget utrikkingslag for tre uker side. Jeg var utro. Det hele var ikke på noen måte planlagt fra min side, men på det stedet vi var, på innlandet i Norge, ble det arrangert nach spiel der vi inviteret med oss lokale menn og damer. Jeg ble som seg hør og bør skjenket dritings av mine kompiser og da jeg skulle gå og legge meg for natten, var det en dame i senga mi. Hun tror jeg egentlig ventet på en annen en meg, og kanskje hadde havnet i min seng ved en feiltakelse. Fordi jeg hadde overhodet ikke flørtet med noen den kvelden.( så vidt jeg husker i alle fall.) Vi begynte å tøyse og tulle, mest for spøk fra min side og fordi jeg fortsatt var i perlehumør til tross for alt for mye alkohol. Festen hadde vært storveis. Jeg begynte tøysingen med henne uten baktanker. (Helt sant) Men så ble vi begge hurtig revet med og alt skjedde så fort. Plutselig var vi i gang med sex, og jeg var altså utro. Nå føler jeg at har sveket min elskede som jeg nå har giftet meg med. Jeg føler meg som verdens mest falske, usle og svikefulle person. Det å svare JA under vielsen føles som det største Judas sviket jeg noen gang har gjort. Jeg stod der og smilte og så sikkert veldig lykkelig ut. At jeg kunne! Jeg klarer ikke sove og spise. Jeg har kronisk vondt i magen og diare. Jeg frykter at jeg skal bryte sammen. Det som er så vanskelig for meg er at jeg alltid har regnet meg selv som en stødig og trofast mann. Jeg klarer virkelig ikke forklare for meg selv hvorfor jeg lot meg rive med og tillate meg være utro? Til alt overmål hadde vi ubeskyttet sex. Som sagt skjedde dette temmelig spontant. Jeg har selvfølgelig vært og testet meg for kjønnsykdommer og venter smertefullt på svar fra testene. Jeg fikk nemlig umiddelbart vondt i magen og har det fortsatt tre uker etterpå,jeg har sårt urinrør og jeg merker alle mulige symptomer. (legen mente det var/er stresset) jeg føler at jeg har mistet all selvrespekt,og det er vondt. Jeg føler meg liten og jeg føler med helt nummen. Vi har to små barn og jeg føler jeg har sveket de også. Jeg grubler hele tiden på hvofor jeg kunne gjøre noe så grusomt overfor de jeg elsker så høyt? Dersom det viser seg at jeg har fått en kjønnsykdomm så må jeg jo krype til korset og tilstå alt. Kan det da la seg gjøre å rette opp skadene? Jeg og kona varsammen i 7 år før vi giftet oss, og vi har det etter hva jeg kan bedømme et veldig bra forhold. Jeg vet hun elsker meg for at jeg er en så stødig, snill og sikker mann som er flink til å kommunisere, og derfor vil dette sviket helt sikkert føles ufattelig stort for henne om tingene må opp i dagen. Tanken på at vi kanskje må skilles like etter at vi er gift er så vond at den ikke er til bære. Nederlaget vil bli så stort. Jeg gråter mye og bryter sammen når jeg er alene på kontoret. Går det virkelig an å rette opp et slikt svik, dersom jeg må fortelle henne om utroskapen?

Jeg vet at det ikke er noe fasit svar på spørsmålene, men jeg trenger noe å klamre meg fast i. Hva er eventuellt den beste veien vi kan gå dersom jeg må fortelle henne det?

Mvh

Larsen

[BettyBlue]

Larsen, hva med å fortelle henne det fatale som har hendt?

Er det en totalt uakseptabel handling for deg akkurat nå?

Hva med å la henne lese innlegget du har skrevet her (eller skrive et brev!) - for at hun skal forstå for et forferdelig nederlag og tragedie dette er for deg, at du føler deg fysisk og psykisk syk. Selv om dere ikke aksepterer utroskap dere imellom - kan man aldri garantere for at det ikke kan skje den beste.

Og at dette at det skjedde i utdriknigslaget ditt (har nok dessverre skjedd før!) - gjør det ekstra ille for deg, fordi du er en skikkelig mann som elsker din kvinne, og har stor respekt for trofasthet og ekteskap.

Hun trenger å skjønne hvor jævlig du har det, og at dama det skjedde med ikke betyr NOENTING for deg. Hun behøver å vite at det ikke kommer å skje igjen, og at du elsker henne.

Tror du hun forlater deg da?

Husk at hun trenger tid til å fordøye det du sier, om du sier dette.

Det andre alternativet er å etterhvert forsøke å fortrenge dette - noen klarer det - og 'skåner' sin partner.

Men likevel - jeg tror at ærlighet varer lengst. Og hvis jeg var din kvinne, ville jeg satt pris på at du var så ærlig. Fordi jeg kanskje ville merket at du var stille og kunstig, og vært bekymret selv uten at jeg kunne sagt hvorfor. Kanskje jeg ville trodd at du var ulykkelig fordi du hadde giftet deg med meg? For ikke å tenke på om jeg hadde fått vite det på den måten, at du hadde fått en unge på si', eller fått klamydia av en annen kvinne, like før vi giftet oss. Eller om ryktene hadde begynt å gå i vennekretsen, og at jeg hadde vært den siste som fikk vite noe.

Jeg kjenner såvidt et nygift par - lykkelige, nykjøpt flott leilighet og hun hadde tatt en studietur til Afrika i to måneder. Da går han på byn med gutta (uskyldig nok), blir fulle og tar med noen jenter hjem på nachspiel. Så våkner et par av kompisene og ser deres venn ha sex med en ukjent jente, midt på stua.

Dette vet altså noen venner av dem, men om han har fortalt det til sin kone vet jeg ikke. Nå er hun gravid, og sannsynligvis intetanende om at han allererde har vært utro.

Men jeg vet ikke hvordan han har det med seg selv.

Lykke til...!

Klem fra

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Det er vel fare for at du aldri vil glemme dette utdrikkingslaget ditt for tre uker siden.

Jeg forstår at du plages og pines (ut fra innlegget ditt) nå etter å ha vært utro på denne dagen, rett før bryllupet.

Det er ingen unnskyldning for det du har gjort (noen vil kanskje unnskylde med rus, noe jeg ikke vil), men det er en forklaring på det du har gjort, vært utro. Det er bl.a. omstendighetene rundt festlighetene, med lokale folk til stede, mye alkohol, alt overraskende for deg som hovedperson osv.

Kanskje det er noe å tenke over.

Jeg vil ikke gå inn på detaljene i historien din. Men det sentrale nå er vel at dette begynner å gå på helsa løs. Og da bør noe gjøres for å snu situasjonen.

Ville du våge å ta det opp din kone direkte?

Eller ville det være bedre for deg å bruke en 3.person, f.eks. en familierådgiver på Familiekontoret, for å snakke gjennom historien?

Ved å ta tak i det nå, tror jeg du fortere vil falle til ro enn ved å la hemmeligheten forsure både deg og samlivet ditt.

[Gjest den forsmådde hustru]

Hei Larsen

For noen år siden skjedde noe lignende i vårt forhold, min mann gjorde en slik tabbe under lignende omstendigheter.

Det var selvsagt et sjokk å få vite hva han hadde gjort, men det som såret meg mest var faktisk ikke at han hadde vært utro, men at han ikke hadde snakket med meg om dette omgående, og at han hadde løyet om det. Jeg vet at min mann elsker meg høyt og at ingen i hele verden kan måle seg med meg for ham. Men et ekteskap er basert på gjensidig tillitt, en løgn blir fort til flere løgner, og snart er det skapt en avstand i forholdet som vanskeliggjør videre utvikling. Jeg ønsker å være min manns beste venn, den første han snakker med når han har problemer. Også om dette.

For vår del tok det nok sin tid før forholdet ble "reparert", seksuelt fungerte det overhodet ikke på lang tid. Mye gråt og mye skriking. Jeg lurte veldig på hvordan hun var, om hun var penere osv enn meg, hva det var med henne som hadde fått han til å gå over streken. Og jeg var selvfølgelig redd for at dette skulle skje igjen, og ville vite alt om omstendighetene rundt dette, som at gitt X og gitt Y vil bety utroskap (vi var ganske nye i forholdet den gang)Men vi unngikk å lage en verkebyll på forholdet, siden vi ikke sluttet å snakke om dette. Selv om det var vondt for ham, selv om han ville ha det ut av verden og prøve å glemme dette, så snakket jeg om det hver gang jeg tenkte på det. Alle sidene av saken kom opp, igjen og igjen fortalte han den samme historien, og slik fikk jeg det ut av systemet.

Dette er min erfaring som kvinnen til den utro mannen, og håper at du kanskje kan dra nytte av den. Ikke skjul noe for din kone, og ikke si til henne at hun må glemme det. Dette er en del av deres forhold nå, og kommer til å prege det framover.

En tanke som jeg har gjort meg siden er; hvis han ikke hadde fortalt meg dette, hva da? Han har gått over en grense, han har "sluppet unna" med noe. Samvittighet er ikke konstant, den kan slipes ned, og det blir den gjort når man har gått over en slik grense. Hvor store er ikke mulighetene for gjentakelse da?

Håper det går bra med dere.