trodde det skulle bli enkelt 2

[Gjest angrersånn]

Skrev her den 23. febr. og vil først få takke for alle svar.

Nå er det gått et par uker siden bruddet, og det blir bare verre. Vi har daglig kontakt og lider begge to. Han har kontaktet hjelpeapparatet for å få bukt med temperamentet for jeg har sagt at jeg kommer ikke tilbake til han hvis alt fortsetter som før.

Vi har fastsatt dato for dåp, men foreldrene mine kommer ikke. Jeg har også latt han komme for å treffe barnet sitt her hjemme, og foreldrene mine raser og ringer daglig for å slenge dritt til meg og fortelle meg for en svak idiot jeg er og en dårlig mor osv.

Mens min eks bodde hos meg og ungene hadde han et utmerket forhold til ungene. Men nå har foreldrene mine klart å skremme opp barna til å tro at vi er i fare bare hans navn blir nevnt. Det hele er så vanvittig at jeg har ikke ord.

Min mor kom på besøk i går, men dro etter en halv time da hun fikk høre at han hadde fått komme innom i 10 min for å dusje forleden kveld (han bor i campingvogna) Når vi er sammen skal hun hele tiden prate om min eks og kalle ham stygge navn og utbrodere hvordan hun skal forfølge ham og ødelegge mest mulig for ham. Da hun dro sa hun høyt, så ungene skulle høre,- "at hun aldri ville komme igjen til oss så lenge hun visste at jeg slapp han innenfor dørstokken".

Jeg vet at jeg burde ta en pause fra min eks. Men jeg ville gjøre det da jeg var klar for det, og det er jeg ikke ennå. Jeg har nettopp født og trenger han mer enn noen gang.

Jeg vet også at det ikke er riktig av meg å nekte ham samvær eller å sette opp ungene mot han. Jeg er så lei av at foreldrene mine prøver å styre livet mitt. Det nytter ikke for meg å protestere mot dem heller og ha egne meninger for da legger de meg for hat i lengre tid.

Det beklagelige er jo at jeg har så lite nettverk her jeg bor at det blir naturlig å ty til dem når det er noe.

Jeg savner kjæresten min. Jeg forsvarer ikke væremåten hans, men vet at han ikke har det så greit alltid. Han er utslitt av jobben og husbygging ved siden av, og det har jo tatt knekken på flere forhold enn vårt. Det at vi krangler er vi vel ikke alene om.

Den var foreldrene mine som sørget for at det ble slutt. Jeg var i dårlig form etter fødselen og for svak til å protestere på noe da de kom for å hente meg og ungene. Hele situasjonen ble blåst opp, og jeg lot meg overtale til å jage ut samboeren min på to dager, mens min mor ringte politiet. Tenk det! Politiet?! For hva da??? (Jeg lå syk og visste ingenting før etterpå.) Noe så flaut! De fikk skiftet lås i døra mi også slik at han ikke skulle kunne komme seg hjem. Så mye styr fordi vi kranglet...

Jeg gråt og sa at dette var helt sykt, jeg skulle klare og ordne opp selv etterhvert, men da var det for sent. Jeg fikk ikke flytte hjem før han var ute av huset for gjorde jeg det skulle de ringe barnevernet... Ringe barnevernet for hva da??? Fordi samboeren og jeg kranglet?? Hvem krangler ikke? Og hva skulle barnevernet kunne gjøre meg?

Som jeg sa i forrige innlegg så er de villige til å gjøre hva som helst for å holde ham vekk fra meg, og jeg tror dem.

Selv om forholdet vårt har vært preget av en del krangel, så har jeg det mye bedre sammen med han enn uten ham.

Det jeg trenger er MOT til å stå imot mine foreldre. Hvordan skal jeg klare å være alle til lags? Jeg kommer ikke til å kutte kontakten med min eks pga barnet. Jeg vet at den lille får det kjempefint hos pappaen sin. Han har et barn fra før som han har et helt enestående forhold til.

Hvordan skal jeg klare å gjøre ungene mine trygge på ham nå når moren min ødelegger alt ved å fortelle dem hvor farlig han er? Selv om de er glade i han og har hatt et kjempefint forhold til han, så har hun klart å rasere dette fordi hun er så intens når hun "setter igang".

Trenger hjelp til å få orden på livet igjen.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Jeg forstår at du har det vanskelig og slitsomt for tiden. Du nevner flere problemområder, som både hver for seg og til sammen er viktige å få løst.

Jeg tror du må forsøke å rydde i problemene, for å å få oversikt. Det kan gjøre det noe lettere å forholde seg til dem da. Du må forsøke å sortere problemene fra hverandre.

1. Slik jeg oppfatter det, har du og din x et parproblem.

Nå forstår jeg at x har begynt å ville gjøre noe for sitt temperament, og har kontaktet hjelpaapparatet. Viktig at det fortsetter med tanke på evt. gjenforening med deg.

2. Dernest er dere foreldre sammen og må gjøre så godt dere kan for ungene deres. Det er vanskelig siden dere ikke bor sammen.

3. I tillegg har du et problem med foreldrene dine. Forholdet til dem er svært viktig å få satt grenser for. Det trenger du hjelp til.

Kanskje du har flere punkter også.

Jeg vil anbefale deg å bruke en hjelper som du kan snakke med, mer enn det vi får til her i et kort brev.

Har du en fortrolig samtalepartner du kan bruke? Hvis ikke, vil jeg foreslå at du kontakter Familiekontoret eller Helsestasjonen.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Jeg forstår at du har det vanskelig og slitsomt for tiden. Du nevner flere problemområder, som både hver for seg og til sammen er viktige å få løst.

Jeg tror du må forsøke å rydde i problemene, for å å få oversikt. Det kan gjøre det noe lettere å forholde seg til dem da. Du må forsøke å sortere problemene fra hverandre.

1. Slik jeg oppfatter det, har du og din x et parproblem.

Nå forstår jeg at x har begynt å ville gjøre noe for sitt temperament, og har kontaktet hjelpaapparatet. Viktig at det fortsetter med tanke på evt. gjenforening med deg.

2. Dernest er dere foreldre sammen og må gjøre så godt dere kan for ungene deres. Det er vanskelig siden dere ikke bor sammen.

3. I tillegg har du et problem med foreldrene dine. Forholdet til dem er svært viktig å få satt grenser for. Det trenger du hjelp til.

Kanskje du har flere punkter også.

Jeg vil anbefale deg å bruke en hjelper som du kan snakke med, mer enn det vi får til her i et kort brev.

Har du en fortrolig samtalepartner du kan bruke? Hvis ikke, vil jeg foreslå at du kontakter Familiekontoret eller Helsestasjonen.